For mange år siden lærte jeg at det var ikke alt jeg kunne forstå, noen ganger måtte jeg bare godta at det var slik det var.

Ni måneder har gått siden 22. juli.

De siste ukene har vært fylt med smerte. Foran oss ligger nesten to nye måneder med mer smerte, uendelig mye mer smerte og lidelse som ikke kan begripes.

I to måneder framover skal vi nesten daglig stilles overfor det som antakelig ingen av oss klarer helt å ta inn i vår forståelse. Vi skal møte en virkelighet som knapt noen av oss tidligere har evnet å forestille oss, en virkelighet vi knapt orker å høre om.

Noe av det vanskeligste i denne saken, synes jeg, er nettopp det uforståelige. Ikke at bomber og skudd dreper, det vet vi fra før. Det uforståelige er at et menneske kan orke å gjennomføre slike handlinger. Det som er like vanskelig å begripe er hvordan et menneske kan klare å leve videre etterpå – bærende på en visshet om hva han har gjort.

Mange har sagt at de vil følge rettssaken ”for å få svar”. For noen kan det være viktig å høre massemorderen fortelle hvordan han skjøt og drepte deres barn, venn eller familiemedlem. Hvor mange skudd, hvor han traff osv. For noen vil kanskje dette kunne bidra til at noen biter faller på plass, i et kaotisk bilde. Fantasiene de har levd med i ni måneder kan byttes ut med den brutale vissheten. Selv om slik kunnskap er ekstremt smertefullt å implementere, kan den likevel være til hjelp for noen i sorgprosessen.

Jeg tror de fleste kan forestille seg smerten ved å miste noen man er glad i på en slik urimelig og brutal måte. I denne saken er det i tillegg alle de andre faktorene som forsterker smerten. Følelsen av å få svar på noen spørsmål, kan kanskje være til hjelp. Fantasier som ikke blir realitetskorrigert har lett for å vokse seg store og sterke og bli oppslukende.

Her kommer vi til noe viktig i saken. Jeg tenker at de færreste av oss har referanser nok i eget tankegods til å kunne forstå svarene som gis – eller ikke gis, fullt ut. Noe av problemet er at det vi ser og det vi hører ikke helt passer inn - og passer sammen med de referansene vi allerede har.

Vi møter et menneske, som ser ut som ”hvem som helst”. Det er tilsynelatende ikke noe skummelt, truende, eller farlig ved denne personen. Det gis ingen klare signal på hva som finnes under overflaten, ikke en eneste krusning i vannet avslører dette.  Kun et lite, litt merkelig smil som dukker opp av og til.

Videre ser vi et menneske som tilsynelatende har valgt bort alt det de fleste av oss anser som nødvendige verdier for at vi skal kunne være menneske, en person som framstår nærmest som en robot, tilsynelatende helt uten de følelser og reaksjoner som vi gjenkjenner hos oss selv.

Det er vanskelig – nesten umulig – for mange av oss å forstå hva som gjør at en mann, født og oppvokst i Norge, som har gått på skole i Norge, som har levd sitt voksne liv i Norge, kan klare å gjøre det denne mannen har gjort.

Helt ufattelig - eller er det egentlig det?

For mange år siden lærte jeg at det var ikke alt jeg kunne forstå, noen ganger måtte jeg bare godta at det var slik det var.

Gjennom et langt liv har jeg møtt mange mennesker – og fått lov å dele deres virkelighet. Ofte har den vært svært forskjellig fra min. Etter som årene har gått, har jeg akseptert at det bare er fantasien som setter grenser for hva mennesker kan tåle, og hva mennesker kan gjøre.

Jeg har hatt mulighet for å møte barn som har mistet hele, eller deler av sin barndom, av ulike årsaker. Noen av dem har jeg møtt igjen en del år seinere. Heldigvis er det mange det har gått bra med.

Og så er det alle de andre, de som ikke fikk nødvendig hjelp til å rydde opp i den vanskelige virkeligheten og korrigere sine fantasier. De som engang var nødt til å søke tilflukt i egen fantasiverden – for her kunne de være ”supermann” eller ”ridder” eller ”helt”. I den virkelige verden var det ikke plass for dem, der var de bare små og redde.

Noen av disse barna er borte, de har selv valgt å gå ut av tiden, eller en overdose gjorde slutt på deres plager. Drømmen, fantasien ble aldri virkelighet.

Noen av dem befinner seg fortsatt blant de levende. De ruser seg, tagger, driver med ulike former for kriminalitet, eller har flyktet inn i en egen verden der smerte, ondskap og likegyldighet ikke kan nå dem.

Jeg har møtt voksne, både kvinner og menn, som forteller om krenkelser de har vært utsatt for – eller krenkelser de har utsatt andre for. Mer enn en gang har jeg undret meg over hvordan de har klart det de klarer. Mestringsstrategiene deres har vært ulike, men det synes som om de alle har hatt et mønster som de har fulgt.

Mange ganger har jeg undret meg over hvordan tilsynelatende ”normale” mennesker kan gjøre det de gjør, mot andre. Hvordan klarer man etterpå å leve med at man har utsatt andre for ødeleggende krenkelser og overgrep - og hva gjør slikt med selvbildet vårt? Kan man virkelig bare gå videre etterpå og orke å leve videre med seg selv?

Vi er et produkt av alle de inntrykk vi påføres gjennom livet - helt fra fødselen. Summen av alt dette blir vårt verdigrunnlag som igjen er med på å gjøre oss til den vi er - og hjelpe oss til å ta de moralske og etiske valg vi må ta i livet.

Alle barn opplever skuffelser og nederlag. Barn opplever å ”ikke få til” det de prøver på. Barn opplever urett og urimelighet. Barn opplever å bli sviktet og forlatt. Barn opplever å bli avvist.

De fleste barn opplever å bli møtt i slike utfordrende situasjoner. ”Noen” er der og kan forklare, rette opp, rydde opp, hjelpe barnet til en forståelse og kanskje en aksept av det som skjedde, og i tillegg gi en trygging på at det finnes alternativer.

Alle barn trenger hjelp til å forstå ting som skjer rundt dem. Hvis de ikke får slik hjelp, vil de skape seg sin egen forståelse av hva det uforståelige betyr. Og her, i denne fantasiverdenen, opplever man trygghet og kontroll, her slipper man ikke lett andre inn, da kan kontrollen glippe.

Med sterkt begrenset kunnskap og manglende referanser vil de leite og søke etter mening i det meningsløse, for å skape sin trygghet i tilværelsen. Jeg har hørt så alt for mange barn fortelle om hva har blitt deres forståelse av virkeligheten, fordi ingen har hatt tid eller ork eller evne til å bidra med å forklare og korrigere.

Noen av disse barna blir livslange ofre. ”Ingen er glad i meg, jeg er ikke verd noe, jeg kan bare forvente at det skal skje vonde ting med meg”. De retter sin fortvilelse innover – ” Det vonde og urettferdige som skjer - eller skjedde med meg, skjer fordi jeg er meg! Jeg er min skyld”.

Jeg har også møtt dem som har valgt motsatt. De retter sitt sinne og sin fortvilelse utover: ” Det vonde og urettferdige som skjer med meg, skjer på grunn av deg. Det er dinskyld! Jeg er DIN skyld.”

Vårt selvbilde er nært knyttet opp mot det bildet vi tror andre har av oss. Et barn som opplever seg elsket, ivaretatt, verdifullt, vil se seg selv som dette, og ha med seg en trygghet i livet.

For noen barn er det annerledes. Opplevelsen av å bli avvist, være i veien, uønsket, vil fort kunne skape et behov for å være ”noe annet” enn det de er.

Mange av de barna jeg har møtt har levd seg intenst inn i rollen som den ”figuren” de ønsker å være, en som står for det som kan gi barnet trygghet og verdighet. Barnet utvikler sin mestringsstrategi,  en” rolle” som gjør at de kan oppleve seg selv på en annen måte. De kan orke det de egentlig ikke orker, løse problemer som ikke lar seg løse, bli store og viktige i stedet for små og ubetydelige, bli sett opp til og beundret i stedet for å bli ignorert og foraktet. Bli elsket.

I denne selvskapte verden er de hovedperson, her er det plass for å dekke udekkede behov, lengsler, drømmer. Her, i denne fantasiverdenen kan de få tatt igjen mot urett som de har møtt - og seire over alle som har krenket dem. Selvbildet og selvfølelsen forteller at nå vil ”universet” forstå hvem de virkelig er, de vil kunne få den oppmerksomhet de trenger - og fortjener.

Internalisering: (Kilde: Store Medisinske Leksikon)

Den prosess hvor kulturelle verdier, holdninger og innstillinger fra omverdenen tas inn i ens egen personlighet og gjøres til deler av ens eget jeg. Internalisering skjer like mye ved indirekte påvirkning som ved bevisste forståelsesprosesser. Den er særlig viktig for evnen til å utøve moralsk kontroll og føle ansvar og skyld for det man gjør. En vellykket internalisering av gode verdier er altså en vesentlig forutsetning for stabil sosial tilpasning og trivsel.

Massemorderen

Jeg har aldri møtt massemorderen som i disse dager står framstilt for retten. Jeg har ingen forutsetninger for å si eller mene noe som helst om han. Likevel gjør jeg meg noen tanker om han, fordi han minner meg om så mye annet jeg har sett og hørt.

For 33 år siden var han et uskyldig, lite barn. Jeg tenker meg at han var som andre babyer. Han sov og spiste og lo og gråt, på babyers vis. Et par år seinere begynner noen å bli bekymret for han. Var det smilet hans som vekket uro? Et nesten 30 års gamle fotoet av han, forteller kanskje noe, vi vet ikke hva.

Tankene går tilbake til de andre barna jeg har møtt som har hatt en tøff start på livet sitt. Mange av dem har fortalt om hvor vondt det er å være liten og føle seg hjelpesløs og aleine. ”Aleine” betyr at de opplever å ikke bli sett, ikke bli hørt, ikke bli forstått, ikke tatt på alvor, ikke bli elsket høyt nok. 

En ung kvinne som drev med alvorlig selvskading og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, sa det slik: ”Inni meg er alt bare angst, kaos og mørke. Når jeg går ut så setter jeg på meg smilet mitt. Da slipper jeg alle de vanskelige spørsmålene”.

Følelsen av å komme til kort, bli oversett, krenket, nedvurdert, ledd av, være mindre verdifull enn andre vokser fram og blir en vond og uhåndterlig situasjon for barnet. Hvis ingen kommer inn med hjelp, vil barnet søke sine egne svar, og egne løsninger. Noen av disse er farlige.

Hvorfor går tankene mine tilbake til disse barna når jeg ser og hører om massemorderen? Jo, fordi han forteller noe av den samme historien som barna har fortalt:

Gjennom mange år har han erfart at ”verden er urettferdig og han ikke blir sett som den han egentlig er”

Når han har forsøkt å fortelle om farene som lurer blir han overhørt, oversett – kanskje ledd av.

Når han prøver å spre sitt budskap møter han motstand – media vil ikke formidle hans viktige budskap.

Han har sett lyset – han er den utvalgte – den som skal redde verden. Som en (ensom) ridder må han tåle urett og hat for ”den gode saks skyld”

Han er et offer, men han er villig til å betale prisen. 

Dette er ikke noe som bare foregår inne i hodet hans, nei, han tar det gradvis ut i hverdagen. Han gjør innkjøp, han forbereder sin misjon, og han gjennomfører den.

Samtidig sørger han for–gjennom mange fotos - at han selv og i ettertid også vi andre – skal kunne se han og beundre han der han framstår i all sin prakt som redningsmannen, en ”høyt dekorert ridder”,  - med ”Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer…..”. Villig til ”å ofre” seg selv for å redde Norge. Han vet hva han gjør, han vet hvordan det vil bli oppfattet, men ettertiden vil forstå og takke ham. 

Det var likevel en ting han glemmer i sin iver etter å ”redde landet”. Han glemmer at landet består av de menneskene som lever her. Disse menneskene er landets viktigste ressurs, de ER landet.

I motsetning til i mange andre land har vi lang tradisjon med demokrati i Norge. Vi vet hva demokrati betyr, vi vet hva det innebærer. Det viktigste med demokratiet er respekten for menneskeverdet.  At alle er like mye verd, alle har de samme rettigheter og ingen har rett til å ta fra noen deres liv eller skade noen. I vårt demokrati skal ikke engang en massemorder fratas retten til sitt liv. Men han skal stilles til ansvar for de handlinger han har utført.

Det kan synes som om har foreløpig opplever dette som helt greit. Han vil dømmes til fengsel for det han har gjort, det har hele tiden inngått i planen hans. Det er en del av ”offeret” hans for å redde landet. Samtidig vil han da kunne holde fast på forestillingene sine om hvem han er og hva han har gjort. Under psykiatrisk behandling er det stor fare for at dette ”glipper” for han. Er det dette han er redd for?

Massemorderen er ikke et monster, han er et menneske som engang var et uskyldig lite barn. Det uforståelige, det som nesten er umulig for andre å begripe er: Hvordan kan et menneske utføre slike handlinger mot andre mennesker?

Hva har skjedd i løpet av de 33 årene han har levd som førte til at han for ni måneder siden valgte å handle slik han gjorde, handle på en måte som er fullstendig uhyrlig og uforståelig for de fleste av oss.

Han valgte å omsette sine fantasier i handling. Det er disse handlingene han nå skal dømmes for.

Spørsmålet er om han kan klare å leve videre med seg selv den dagen skallet brister og han ”tar inn” det han har gjort.

”Påske”: ”å gå forbi”.

Påskehelga nærmer seg, vi er allerede inne i ”den stille uke”. For noen betyr dette mange dager med fri fra arbeid og hverdagens strev.

Det er tid for å nyte at våren er på vei, sola begynner å varme, og fugleorkesteret får stadig flere medlemmer. De synger i kor, om ikke alltid samstemt.

Selv om den kalde vinden anstrenger seg alt den orker for å holde temperaturen nede, lykkes den bare delvis. For sola varmer. De mest optimistiske plantene i hagen min har for lengst bestemt seg for at nok er nok, nå vil de opp og ut!

Naboen pusser båten, en annen nabo tar ungeflokken med og drar til fjels, i håp om å finne noen gjenglemte snørester.

En tredje nabo har startet med ”våronna”. Endelig begynner telen å gå av jorda, og da må han grave! Mennesker og dyr gleder seg over at vinteren snart er over for denne gang.

For noen betyr påske mange lange og ensomme dager. For en del år siden arbeidet jeg på et eldresenter. Mange av de gamle der fortalte at påsken var den verste tiden på hele året. Det var ikke bare ”Langfredag” som var lang, hele påsken var uendelig lang - og ensom. Mange gruet seg til alle dagene hvor AS Norge gikk på sparebluss, hvor de fleste ”normale” daglige gjøremål utgikk. For mange ble ensomheten ekstra tydelig ved denne høytiden.

For andre igjen betyr påsken  ekstra  oppgaver. Hjelpemannskap at ulikt slag har nok å gjøre. De er i beredskap – i tilfelle noen skulle trenge dem, i påskefjellet og ellers der mye folk samles.

Det er også andre som er i beredskap. Ikke for å hjelpe, nei, heller for å benytte seg av stillheten og muligheten for å utføre et oppdrag uten å bli oppdaget.

Jeg tenker nå ikke på innbruddstyver som lar seg friste av at folk er bortreise i påsken, jeg tenker på PU. -Politiets  utlendingsenhet.

Det er en viss likhet. Som ”en tyv om natten” kommer også PU. Gjerne mens det enda er mørkt. Mens de avviste asylsøkerne - ”returnekterne” - sover, og deres ”bråkete og kranglete ” supportere er bortreist, og mens media går på lavbluss, ja da, DA har PU en gylden mulighet for å få ”gjort jobben”, uten mye oppstyr.

Påsken 2012 er spesiell for mange ”returnektere”. Ekstra mange av dem står akkurat nå i fare for å bli deportert. Stadig nye familier velger derfor nå ”å forsvinne/gå under jorda” av frykt for at den ”lånte” tiden deres i Norge er over. Akkurat nå, når livet på nytt våkner, når våren frister med sol og fuglesang og det spirer og gror over alt, da kommer angsten krypende på nytt -i stedet for gleden. Nei, de gleder seg IKKE til påske, i stedet er de redde, veldig redde.

Mange av dem er født og har bodd hele livet sitt i Noreg, andre har levd og arbeidet og betalt skatt her i mange år.

De har investert mange år av livet sitt med å vente på muligheten for et verdig liv i Norge. Frykten for landet de engang forlot blir ikke borte selv om ”hjemlandets” mer og mindre korrupte myndigheter lover ”nye tider”, frykten deres bygger på egen, erfaringsbasert kunnskap om løgner, svik, terror og korrupsjon. De hører ikke bare de fine ordene, de kjenner også ordenes verdi. 

Ordet ”påske” betyr egentlig ”å gå forbi”.

For lenge siden, daIsraelsfolket (jødene) hadde levd som slavefolk i Egypt i omtrent 400 år, ønsket de å forlate Egypt, og dra tilbake til Israel. Dette var mot Faraos ønske, han ville da miste mye god arbeidskraft. Gud straffet derforEgypt med mange forskjellige landeplager, for å få Farao til å skjønne at han måtte la dem reise. Men Farao ga seg ikke, og til slutt sa Gud at han ville gå gjennom landet og slå i hjel alle førstefødte, både av folk og fe.

Til Jødene sa Gud at han ville la deres førstefødte leve, hvis de slaktet et lam den natten dette skulle skje. De skulle spise lammet om natta, og blodet av lammet skulle de stryke på dørkarmene på husene sine, slik at Gud så det når han gikk forbi. Dette skulle være et merke som viste at det var israelitter som bodde der, og Gud ville gå forbi alle disse husene uten å slå i hjel den førstefødte.

Siden har påsken blitt feiret av Jødene til minne om at de fikk forlate Egypt for å dra tilbake til Israel.

Vår påskefeiring startet for snart 2000 år siden.Den gang ble en uskyldig mann dømt. En del av folkemengden ropte: "Korsfest, korsfest".

I dag er det uskyldige barn som blir dømt. En del av folkemengden roper: "Kast ut, kast ut". Dette siste påminner meg sterkt om noe fra min barnelærdom.

Kjære norske myndigheter - herunder PU, jeg ønsker dere en GOD PÅSKE – og: velg å gå forbi! 

Du har ikke lov til å se dem - og glemme!

På FN’s generalforsamling i november 1989 ble barnas rettigheter behandlet som sak og enstemmig vedtatt av verdens ledere. For første gang var barns rettigheter nedfelt i et internasjonalt bindende dokument. Barns situasjon var dermed satt på agendaen hos verdens ledere.

Barnekonvensjonen uttrykker verdenssamfunnets felles syn på barn og er anerkjent av nesten alle land i verden. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991, og i 2003 ble Barnekonvensjonen en del av norsk lov.

Så langt jeg har klart å se, gjelder loven for ALLE barn, uavhengig av hvor de bor, hvilken hudfarge de har, hvilket språk de snakker, eller hva slags foreldre de har. Det stilles ingen krav til barnet for at loven skal gjeld. Det stilles heller ingen krav til barnets foreldre for at barnet skal ha disse rettighetene. Det er nærmest tvert imot.

Barnekonvensjonen skal sørge for at samfunnet ivareta barnet - også der foreldrene svikter.

Dette står i loven: (bl.a.)
ALLE BARN er født med rettigheter.
ALLE BARN har rett til utdanning, rett til en trygg oppvekst og et godt helsetilbud.
ALLE BARN har rett til et navn og en nasjonalitet.
ALLE BARN har rett til å ha innflytelse over eget liv og til en rettferdig behandling.
ALLE BARN har rett til omsorg og beskyttelse.

Og likevel:

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og frykter for hva denne dagen vil bringe. Når det ringer på døra kjenner de uro - og angst følger skrittene deres når de skal åpne døra.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt i frykt for at dette er siste dagen de får være her sammen med de norske vennene.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og er bekymret for sin pappa og sin mamma. Barna ”leser” sine foreldre, de ser hvordan de har det. Senser hvordan angst, depresjon, slitenhet over å leve i konstant beredskap, setter tydelig spor, og barna kjenner uroen og bekymringen øke. Hva skal det bli med meg hvis mamma eller pappa blir borte, blir syk, eller knekker helt sammen. Foreldres avmakt smitter over på barna.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og sørger over en far eller en mor som har blitt borte, sendt ut av landet. Hva skal man si til et barn på 4-5 år som om igjen og om igjen spør etter pappa, som lurer på hvorfor mamma gråter og er så lei seg, og som forstår at noe er så fryktelig galt. Hvordan skal man forklare et lite barn at pappa eller mamma ikke har lov å bo her lenger. Barnets behov – og rettighet - til trygghet og stabilitet ble for lett på vektskåla, veid opp mot innvandringsregulerende hensyn.

Hver eneste dag går et stort antall barn i Norge rundt og opplever at de ikke har de rettigheter som Norge har vedtatt – og forpliktet seg til - å gi barn.
De er født av ”feile” foreldre, og er dermed ikke ”verdige” en trygg barndom.

Vi har et prinsipp i Norge at vi ingen skal straffes for andres feil. Det ser ut for at dette prinsippet ikke gjelder for barn hvis foreldre kommer fra et annet land.

Vitenskapen har foreløpig ikke kommet så langt at barn kan velge sine foreldre. Barn kan heller ikke velge hvilket land de skal bli født i. Barn kan heller ikke bestemme hvilke valg foreldrene skal ta. Det faller derfor på sin egen urimelighet at barn skal straffes for de valg foreldrene har gjort.

Noen trekker fram at ”det er foreldrene som har ansvar for sine barn”.Så er det nå engang slik at ikke alle foreldre klarer å ta dette ansvaret slik samfunnet mener det skal tas, - av mange ulike årsaker. I Norge er vi så heldige at barn skal være sikret god hjelp når foreldrene av en eller annen grunn kommer til kort. Der er derfor vi har denne "rettighetsbestemmelsen" nedfelt både i norske lover og internasjonale konvensjoner.

Barn er barn - uansett hudfarge og genetikk. Alle barn som bor i Norge  bør ha de samme grunnleggende rettigheter. Alt annet er urimelig!

Vi liker å tenke:”Norge er et foregangsland”. Vi vil så gjerne lære verden om menneskerettigheter, menneskeverd, demokrati og likhet for loven.

Før vi fortsetter vårt velmente "opplysningsarbeid" utad, bør vi selv tilegne oss barnefaglig kunnskap om hva disse fine ordene egentlig innebærer når det handler om barn. Mye tyder på at noen har sovet dypt i timen!

Barnekonvensjonen skal sørge for at samfunnet ivareta barnet også der foreldrene svikter. Det faller derfor på sin egen urimelighet å straffe barnet for noe foreldrene har gjort, eller ikke gjort.

Jeg gjør derfor Øverlands ord til mine:Du har ikke lov til å se dem - og glemme!

Mennene i uniform kommer når det er mørkt

”Fortell litt om tiden på asylmottaket”, sier jeg til Lola som har kommet en tur. ”Fortell litt om hvordan det var å bo der, og hvorfor du valgte å reise derfra - ut til ingenting”.

"Lola" tenker lenge før hun svarer. ”Det var et veldig vanskelig valg”, sier hun til slutt. ”Men det kom til et punkt da jeg ikke klarte å være der lenger. Mannen min forsto også at noe måtte skje. Etter at vi hadde fått avslag, gikk jeg hele tiden og ventet på at politiet skulle komme og hente oss og sende oss ut av landet. Hver gang jeg så en person i uniform eller en politibil, eller noe som minnet om det, mistet jeg evnen til å snakke, tenke, handle. Jeg var som i transe. Og aller verst var det om natta. For de kommer helst om natta!

I begynnelsen, da jeg akkurat hadde kommet til Norge, tenkte jeg at her er jeg trygg. Her er det ikke lenger farlig, her er det ingen som kjenner meg, som peker på meg, snakker stygt om meg, kaller meg hore, her kan jeg slappe av og være trygg. Her kan jeg få tilbake livet mitt.

Ganske snart forsto jeg at det ikke var helt som jeg trodde. Hver gang det kom noen nye til mottaket fra ”mitt” land, kom angsten tilbake. Kanskje de visste hva som hadde skjedd med meg? Kanskje de begynte å snakke om meg, fortelle andre om skammen som hadde invadert hele kroppen min. I det landet jeg kom fra en er voldtatt kvinne en "hore", ikke et offer som i Norge. Derfor KAN jeg ikke tilbake dit”, sier hun plutselig med stor fortvilelse. En "hore" er ikke skikket til å ta hånd om barna sine. Barna mine er det eneste som gir livet mitt mening".

Lola fortsetter: ”Menn i uniform er farlige, de gjør meg bare vondt. Jeg lå våken hver natt og ventet, ventet på at i natt kom de for å hente meg. Flere av vennene jeg hadde fått på mottaket hadde allerede blitt hentet og deportert. Når som helst kunne det være min tur. Jeg kunne ikke sove, jeg kunne ikke spise, jeg orket ikke være mamma, og slett ikke kone. Jeg var nede i et mørkt hull hvor jeg var i ferd med å bli helt apatisk. Jeg hadde nå to barn, den ene var nyfødt, og jeg var ikke i stand til å ta vare på dem”.

*****

Jeg vet at dette handler om mye mer enn frykt for norsk politi og frykt for deportasjon.

Det handler først og fremst om ubearbeidede traumer fra krigen og de krigshandlingene som rammet henne direkte. Det handler om sju uniformerte menn som overfalt henne og tok fra henne hennes liv og framtid.

Det handler om uendelig mange netter hvor lyden av skudd holdt henne våken.Lyd som kom nærmere og nærmere, ble borte, og så var der igjen. Stoppet opp, og deretter nye skudd.

Det handler om alle timene hun la våken og lyttet etter fottrinn og bankelyder i huset der hun bodde. Ingen visste hvem som plutselig ville være borte neste dag.

Det handler om minner fra netter hvor hun trakk dyna over hodet for å slippe å høre rop og gråt fra naboen og kjente som ble hentet ut og ført bort. Alle de hun hadde kjent som plutselig ble borte, uten at noe visste hvor de var – eller om de lenger var.

Menn i uniform som kom om natta, som trengte seg inn i leilighetene og dro så av gårde med ”fiender”. Fant de ikke den de søkte, tok de med andre familiemedlemmer for å presse dem for opplysninger.

Hennes bror tilhørte ”fienden”. Hver kveld når hun la seg, forsøkte hun å forberede seg på at i løpet av natta ville de komme og finne han, ta han med seg, drepe han. Hun tenkte at da ble det bare henne og mor igjen, hvordan skulle de klare seg?

Seinere, da krigen var over, var hun fortsatt like redd. Skammen over hva som hadde skjedd med henne og angsten som var knyttet opp mot dette hadde invadert den tynne kroppen hennes. Tatt all plass. Filmen rullet forbi på netthinnen hennes så snart hun lukket øynene, og hun gjenopplevde overgrepet om igjen og om igjen.

En dag hadde hun endelig samlet nok krefter til å forlate ”festningen” hun hadde gjemt seg etter at de sju soldatene tok fra henne livet hennes. Hun kom seg til Norge, hun tenkte at her kjente ingen henne, og at hun derfor kunne være trygg.

*****

Etter avslaget på søknad om opphold i Norge forsto hun at sjansen for at politiet skulle komme en natt og hente dem var stor. Til slutt klarte hun ikke flere netter med angst og mareritt - uten søvn.

Den lille familien forlot mottaket og slik startet livet hennes som ”returnekter”.

Med seg har hun to små barn, født i Norge, som fortsatt venter på å få starte på en barndom.

”Lola” er en ”returnekter”. Et liv på flukt, uten rettigheter i Norge er bedre for henne enn et liv i det landet hun engang forlot. ”Lola” har to små barn. Hennes valg gjelder også for dem.

Begrepet ”returnekter” ble "innført" av statssekretær Lønseth for en tid tilbake. Jeg oppfatter det som et forsøk på å usynliggjøre svært mange ulike menneskers ansikt ved å ”putte dem alle i en sekk”.

De kommer fra ulike land, har ulik historier med seg i bagasjen og har ulike grunner for sin søknad om opphold i Norge.

Men det er en ting de har felles: Etter å ha fått avsalg på søknad om opphold i Norge har de valgt å IKKE returnere til landet de en gang flyktet fra, selv om de ”har en slik plikt”.

”Lola” er en slik ”returnekter”. Et liv på flukt, uten rettigheter i Norge er bedre for henne enn et liv i det landet hun engang forlot. ”Lola” har to små barn. Hennes valg gjelder også for dem.

 

To små blomster i min hage

Vårsola varmer og fuglene synger. Gradestokken kryper lenger og lenger oppover. En grågåsflokk forteller høylydt at ”her kommer vi tilbake med våren”.

Ute i hagen min har det så vidt begynt å spire. Jeg ser akkurat i de første bladene på noen scilla i singelen, der sola får varmet opp litt ekstra. Hele vinteren har de vært der nede i mørket, nå roper sola på dem og frister dem til å komme opp og fram.

*****

Jeg ringer et telefonnummer, og øyeblikket etter hører jeg raske barnetrinn i trappa. ”Skal vi være med deg ut og leke, tete"? spør Lola’s to småjenter.

”Dessverre, i dag skal vi ikke det”, må jeg svare, og kjenner med det samme at dette blir vanskelig. De skulle jo så vært ute i sola og den friske lufta og fått leke med andre barn. Men i dag har jeg også en annen avtale så jeg kan bare bli en kort stund, bare for å se hvordan det står til med denne lille familien som ikke kan følge solas oppfordring om å komme ut til våren som venter.

Yngstemann på snart tre år, kommer forsiktig bort og setter seg på fanget mitt. Hun vil bli tøyset og tullet med, det er fantastisk å se hvordan hun har utviklet seg de siste månedene.

Den eldste er stille. Hun setter seg i en krok og ”leser” i en Pippi-bok. Jeg lurer på om jeg skal lese litt for henne, men får ingen svar. Hun vil ikke se på meg heller. Det er et svært tydelig kroppsspråk - som forteller om stor skuffelse.

Jeg prater litt med Lola mens minstemann tar det hun trenger av oppmerksomhet fra oss begge. Lola prøver også å få eldstejenta inn i sammenhengen, uten resultat. Det er nesten som om hun har meldt seg helt ut, er ikke tilstede, bare sitter der med Pippi-boka i fanget, mimikkløs.

Lola forteller at da den eldste fikk høre at jeg skulle komme innom trodd hun vi skulle ut på en lekeplass. Hun lengter etter å leke med andre barn på sin egen alder. Hver dag lurer hun på om hun ikke snart kan få begynne i barnehage, eller noe annet hvor der er mange andre barn også.

Selv om Lola hadde forklart at jeg bare kom innom en snartur nå, så hadde hun nok håpet at det skulle bli noe mer.

Snart må jeg gå, og minstemann kommer og gir kos og klem. Jeg går bortom den ”andre lille blomsten” og stryker henne litt over håret, mens jeg kikker ned på Pippi-boka hennes. Den er fortsatt åpen på samme side som tidligere. Jeg sier forsiktig til henne: ”Jeg kommer en tur innom i morgen også, kanskje jeg da kan få lese litt i boka sammen med deg?” Med det samme stive uttrykket i ansiktet ser jeg at hun endelig nikker forsiktig.

Lola og minstemann følger meg til døra. De stopper i den åpne døra, trekker inn frisk luft og kjenner at våren roper på dem, vil ha dem med ut til fuglesang, til sol og varme. En siste klem, så snur de og går tilbake.

*****

Når jeg en stund seinere kommer hjem, går jeg bort for å se på scillaene mine. Jo da, dagens porsjon med sol og varme har gjort dem godt, de vokser og trives.

Ved husveggen ligger det en stabel med ved. Også innunder der har det gjemt seg noen scilla. De lengter også mot sol og varme, men vedstabelen er tung og mørk og sørger for at de ikke slipper ut til normal vekst og utvikling.

Hvordan skal det gå med blomster som vokser opp under slike forhold?

Vil du lese mer om "returnektere", finner du det her på min blogg: "Din tid på jorden"

”Zahra”er en av ”returnekterne” jeg har fått anledning til å bli godt kjent med. Jeg har fått lov til å fortelle litt fra hennes hverdag.

”Zahra”er redd.

For en tid siden ble hun syk og fikk komme til hos en lege.
”Zahra”hadde vært dårlig lenge og forsto at hun trengte medisin, noe legen også forsto da han møtte henne. Han tok seg god tid, også til å spørre henne om hvordan hun hadde det i hverdagen og hvordan det gikk med de tre barna hennes. Og ”Zahra" fortalte. Hun fortalte om tre små barn som gjerne skulle hatt en annen tilværelse. To gutter og en jente som vil leke med andre barn, som vil ha en barndom. Tre snille barn som både kan le og gråte, men som har begrensede muligheter for å samspille med andre barn.

”Zahra” ser at det mangler noe viktig i barnas liv, hun vet bare ikke hvordan hun skal få gitt dem dette. For barna hennes har ingen rettigheter.

Og ”Zahra” selv er redd. Barnas pappa er ”til–og-fra”, noen ganger er han tilstede, andre ganger vet de ikke hvor han er. Han er også redd for å bli sendt ut av landet og oppholder seg aldri lenge på ett sted.

Legen ser ”Zahras” fortvilelse og vil gjerne hjelpe. Kanskje barnevernet kan gjøre noe for henne? Deres jobb er å hjelpe barn som har det vondt og vanskelig. I ”Zahras” fortvilelse spirer det et ørlite håp. Legen har alltid hjulpet henne, kanskje han nå også kan ordne hjelp til barna? Hun kjenner hun blir glad, kanskje det endelig blir en bedring i barnas situasjon?

Noen dager seinere ringer det en kvinne fra barnevernet. Hun har fått en bekymringsmelding, ”noen barn har det ikke slik barn skal ha det i Norge”. Hun spør om hun og en kollega kan få komme hjem til ”Zahra”, eller om ”Zahra” kan ta med barna og komme på kontoret deres en tur?

”Zahra” sier at de kan ikke komme ”hjem” til henne. Hun vet at den som eier stedet hun bor, gjør noe ulovlig ved å la henne bo der. Ikke for alt i verden skal noen få vite hvor dette er! Å ta med barna på dette kontoret er heller ikke aktuelt, hun sørger alltid for barneflokken er splittet, der er alltid en som ikke er med mamma. Men ”Zahra” sier at hun vil komme aleine på kontoret til barnevernet for å snakke med dem.

”Zahra” har tenkt mye i løpet av dagene som har gått. Den gode følelsen hun hadde da hun var hos legen har forsvunnet, tilbake sitter nå en intens følelse av uro, hele kroppen hennes er i full beredskap. Hun har plutselig kommet til å tenke på en venninne hun hadde på asylmottaket. Venninnen fikk også tilbud om hjelp fra barnevernet. De kjørte henne og barna hennes til et krisesenter. Noen dager seinere dukket politiet opp der og så ble hun og barna deportert.

”Zahra” har noen gode venner som hun betror seg til. Hun forteller om sin uro og ber om deres råd. Etterpå er hun enda mer redd. 

• Årsaken til av ”Zahra” engang forlot hjemlandet sitt var angst for hva som kunne skje med henne der. Basert på egne erfaringer.

 

• Årsaken til at ”Zahra” forlot asylmottaket var angst for hva som kunne skje da hun fikk avslag på søknaden om opphold. Baser på egne opplevelser om hva som skjedde med andre i samme situasjon

 

• Årsaken til at ”Zahra” flytter rundt i Norge med tre små barn er angst for å bli funnet og deportert, slik hun har opplevd at det har skjedd med andre hun kjente

 

• Årsaken til at ”Zahra” ikke vil ha hjelp av barnevernet er angst for hva dette vil medføre, dessverre også ut fra egne erfaringer.

 

Noen ganger er angst reell, andre ganger er den det ikke. For ”Zahra” er den reell. Den bygger på konkrete erfaringer i eget liv, og så lenge årsaken til angsten fortsatt finnes reelt, er også angsten reell.

En gang, for lenge siden var hun et lykkelig, lekende barn. Så kom krigen og fratok henne tryggheten. Flukten forsterket hennes følelse av å være i fare. Siden, under oppholdet på asylmottaket ble angsten forsterket. Først angst for å ikke få opphold, så angst for å bli hentet og deportert, så angst for hva som kunne skje med barna, og nå angst for hva kontakt med barnevernet kan medføre.

Barnevernet forteller ”Zahra” at de kan hjelpe barna med plass i barnehage, og det er viktig og bra for barna. De vil barnas beste, det må ”Zahra” vite! Og det vil også være bra for ”Zahra” å få avlastning og tid for seg selv.

Når ”Zahra” spør om de kan garantere henne det ikke blir gitt opplysninger til politiet om at barna er i den barnehagen, så kan ikke barnevernet gi noen slik garanti. Tvert imot kan politiet stille opp ved barnehagen og der ”sikre seg” en samlet familie. Damen fra barnevernet prøver å berolige ”Zahra”: ”Det er jo slett ikke sikkert at de gjør det”!

De siste 15 årene av ”Zahra’s” liv har vært preget av utrygghet og angst for hva som kan skje. Først med henne selv, så med barna, og nå dukker det opp en ny trussel: Konsekvensen av at barna blir ”synlige” i en barnehage.

Jeg kan dessverre lett se for meg hvordan ”Zahras” dag blir i en slik situasjon, hun vil trave rundt som et fanget dyr i bur, uten mulighet for å slappe av, uten mulighet for å samle krefter, uten mulighet for å klare en krevende jobb som ”returnektermamma” til tre små barn. Jeg vet en del om hvordan hun har slitt for å framstå trygg og rolig for barna sine, hvor viktig barnas ve og vel er for henne. Jeg ser hvordan hun nå er på grensen av det hun kan makte.

Jeg kjenner på en sterk uro for at hun plutselig en dag forsvinner. En liten familien - på nytt jaget ut på flukt.

 

Vil du lese mer på min blogg om returnektere, finner du den her: "Din tid på jorden"

 

Vi slipper å se øynene deres, høre stemmene deres, vi hører ikke lenger barnas gråt.

Statssekretær Lønseth innførte for en tid siden en nytt begrep: ”Returnektere”.  Alle jeg hittil har spurt, oppfatter dette ordet som svært negativt ladet. Ut fra sammenhengen ble det klart at dette handlet om en gruppe ”vanskelige”mennesker som nektet å forholde seg til regler og bestemmelse i Norge. De har valgt å IKKE returnere etter endelig avslag på søknad om opphold.

Det er et smart trekk å lage en gruppe ut av alle disse menneskene, slik klarer man effektivt å usynliggjøre den enkelte.Vi ser ikke lenger individet, bare en stor sekk med merkelapp: ”Returnektere”.

Vi slipper å se øynene deres, høre stemmene deres, vi hører ikke lenger barnas gråt. Alt forsvinner ned i mørket, ned i sekken. Vi glemmer at de er mennesker, barn, unge, voksne og gamle, med et sterkt ønske om å leve et verdig liv.

På denne måten klarer vi lettere å skape avstand, vi behøver ikke ta deres skjebne inn over oss, ikke møte deres fortvilelse. Usynliggjøring er en kjent hersketeknikk, og en svært effektiv metode når noe ubehagelig skal fjernes. Historien en full av eksempler på akkurat dette.

Etter 22. juli la folk ned en mengde blomster foran Domkirken. Dagbladet ba folk om å sende inn sine bilder fra dette blomsterhavet, og mange gjorde det. Alle disse bildene, ca 4700 stk, fortalte, hver for seg, en liten historie. Så ble bildene satt sammen, og til slutt dannet de en rose. Et vakker bilde, et symbol. Hvis man klikker seg innover på rosen, kan man etter hvert se de enkelte delene som bildet består av.  Det er mange detaljer som er tilsted, som ikke synes ved første øyekast.

Omtrent slik tenker jeg også når det gjelder ”sekken” med”returnektere”. Nede i denne sekken befinner det seg mange - og svært ulike skjebner. Alle har de hatt sine personlige grunner for å velge å ikke returnere. Jeg ønsker å bidra til at de får en mulighet for å bli synlige, og jeg ønsker derfor å fokusere litt på hva denne ”sekken” inneholder.

I motsetning til rosebildet er ”returnekter-sekken” ikke vakker å se på, men nede i sekken finnes mye verdifullt. Blant annet inneholder sekken hundrevis av små og store barn som nå tvinges til å leve i angst og mørke. Barn, som ikke kan holdes ansvarlig for voksnes valg, barn som har en rett til å leve en godbarndom.  Mange av disse barna er født i Norge, noen var små da de kom hit, og noen hadde startet livet sitt med år i et land med frykt og overgrep av ulike slag, før de kom til Norge og trygghet - trodde de!

Det er vel ingen stor uenighet om at disse barna har rett til en barndom, heller ikke at de nå lever under forhold som er skadelige for dem - som "returnekterbarn".  Uenigheten handler om hvem som skal gjøre hva, av nødvendige tiltak for å gi barna den barndommen de har krav på.  Foreldrene håper på "hjelp" fra myndighetene, myndighetene gjentar sitt mantra: "returplikt", returplikt".

Og for hver dag som går mister barna ennå en dag av sin barndom, de fortsetter å føle seg uønsket, får et dårlig selvbide - og går stadig i angst for hva morgendagen vil bringe.

Kan det tenkes at myndighetene setter sine innvandringsregulerende hensyn framfor hensynet til små barn? Slikt kan gjerne kalles "den sterkes rett", et menneskesyn jeg trodde vi forlengst hadde valgt bort i Norge.

Det har snart gått åtte måneder siden sommeren med rosene og de vakre ordene om kjærlighet, solidaritet, medmenneskelighet og alle de andre flotte verdiene som Norges skal stå for. Hvor blir det av dette i praksis?

Jeg sier med Øverland:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Jeg bruker ordet”sekk” med hensikt. Hvis jeg har noe søppel jeg vil kvitte meg med så stapper jeg det ned i en søplesekk, og deretter knytter jeg godt igjen. Og så er det bare å vente på at renovatørene - "søplepolitiet" - skal komme og fjerne søpla.

Lenke til "Verdens vakreste rose"

Vil du lese mer på min blogg om returnektere, finner du den her: "Din tid på jorden"

Jeg vet at våren vil seire til slutt!

Solstrålene og vinden får snøen til å smelte, snart er den kanskje helt borte. Fuglene synger og katten koser seg i solveggen, mens han diskret holder øye med dem. Han er også glad i fugler - på en litt annen måte enn jeg er.

Jeg kler meg for å dra ut og møte Lola ”Returnekter” og barna hennes. Jeg har lovet at jeg skal ta barna med til en lekeplass hvor de kan få leke litt med andre barn.

De kommer løpende mot meg: ”Tete, tete, skal vi dra nå?” Og med et dansende barn i hver hånd går jeg til lekeplassen. Sola skinner, men fortsatt blåser det kaldt, vinteren nekter å slippe taket.

Det har vært en lang vinter for barna. De har nesten ikke vært ute siden snøen kom. Vinteren i år ble heldigvis ikke så langvarig og snørik som den forrige, jeg vet Lola gruet seg for akkurat det. Det lille ”hjemmet” hennes ligger under bakkenivå, og om vinteren hindrer snøen at sol og lys slipper inn. Her oppholder den lille familien seg, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, og år etter år.

Jeg griper meg igjen i å tenke at slik kan ikke barn ha det, ikke i Norge, ikke noe annet sted heller. Her finnes ingen plass for normal læring og utvikling. Disse to små uskyldige barna har en tilværelse som ikke er landet vårt verdig. De mister den antakelig viktigste tiden av livet sitt, barneårene, årene som er grunnpilaren som alt som skal komme seinere i livet.

Jeg ser på barna, ser den intense gleden de viser over å få leke med andre barn. Men jeg ser også at de sliter i leken, de har ikke lært ”spillets regler”. Samhandling med andre barn er vanskelig, de mangler trening i slikt. Barn er barn, de vil leke, danse, hoppe og lage høye, rare lyder. De vil være en del av noe, og de vil prøve seg ut i forhold til noe, de trenger tilrettelagte muligheter for vekst og utvikling. Disse to barna er fratatt den muligheten. Derfor sliter de også med samspillet med andre barn. Hvilke seinskader vil dette gi for disse to - og andre barn i samme situasjon?

Jeg vet at det plager Lola ekstra mye at barna hennes ikke får en god oppvekst. Hun vet at de skulle vært ute med andre barn, hun vet de skulle vært i barnehage, på andre aktiviteter. Hun vet også at hun risikerer å bli sendt ut av landet når som helst hvis politiet finner henne.

UNE sier i sitt avslag at hun kan reise tilbake til landet hun flyktet fra, for der kan hun bo hos mor. Mor, som nå er alvorlig syk, bor fortsatt i den samme leilighet som de bodde i, den gang de sju soldatene voldtok Lola.

Lola sier til meg: ”Hvis jeg står i mors stuevindu og ser ned på gata så starter filmen i hodet mitt: Der er bilen, de sju uniformerte, der er jeg og der sleper de meg inn i bilen. Tilbake på gata ligger broren min nedslått.”

Jeg studerer Lola mens hun forteller, hele hennes formidler at hun ER i filmen, årene som har gått er borte, hun befinner seg her og nå i en helt ukontrollerbar situasjon – prisgitt sju overgripere.

”Før jeg rømte til Norge”, sier hun, ”så forsøkte jeg å bo i leiligheten sammen med mor. Gardinene måtte alltid være trukket for, jeg klarte ikke å se ut på gata. Til slutt klarte jeg ikke å se mot gardinene heller, jeg visste hva som foregikk der nede. Når jeg måtte ut, til lege for eksempel, så måtte både mor og bror følge meg, holde i meg, støtte meg. Beina mine bar meg ikke. Jeg ville bare dø, og tanken på dette var etter hvert den eneste tanken jeg hadde plass til i hodet.

Mor forsto at jeg var i ferd med å avslutte livet mitt, og hun forsto også at min eneste mulighet var å komme meg bort. Så flyktet jeg til Norge. Nå har jeg bodd her i mer enn 9 år, begge mine barn er født her.

Det landet jeg engang flyktet fra er fremmed for meg, jeg har aldri levd noe voksenliv i det landet, derfra har jeg bare vonde minner om en ødelagt barndom. Jeg har ingen framtid der, bare en ødelagt fortid”.

Lola vet hvorfor hun ikke kan reise tilbake, Lola vet hvorfor hun bor der hun bor, hvorfor barna ikke kan leke som andre norske barn, hvorfor hun alltid er redd når hun er ute. Lola vet at dette er prisen hun må betale for ikke å returnere.

Lola vet også at så lenge hun er her kan hun fortsatt drømme om at den dagen skal komme da barna kan få begynne i barnehage og hun selv kan få starte på et normalt voksenliv, uten frykt. Dette er en god drøm.

I mors leilighet vil vinduet alltid vende ut mot plassen der ”filmen” spilles av, om igjen og om igjen. Hun vet at der vil hun aldri klare å la de to små jenter gå ut for å leke, og hun selv vil ikke klare å være mamma for dem.

I mitt stille sinn undrer jeg meg over hvordan UNE kan evne å mene at Lola skal orke å ta med seg to små jenter og reise tilbake til stedet der hennes eget liv ble ødelagt. Finnes det ingen kunnskap om traumer og traumenes styrke blant UNE’s ansatte?

*****

Barna fryser og vi rusler bort fra lekeplassen, tilbake til mamma som venter på to trøtte, men fornøyde barn. Et lite snev av normalitet i en unormal tilværelse.

Jeg drar hjem mens jeg fortsatt ser for meg to små barn som ber om å få være barn. Som ikke kan forstå hvorfor de ikke kan være som andre barn.

Sola skinner fortsatt, vinden er like kald, Lola håper at det snart skal bli vår. Men vinteren tviholder på makten.

Jeg vet at våren vil seire til slutt! 

 

"Jeg er en av dem som kalles ”returnektere”. For en tid tilbake fikk jeg endelig avslag på min søknad om opphold/asyl i Norge. Da hadde jeg bodd ”lovlig” i Norge i sju år."

I en tid har jeg fått anledning til å lære å kjenne en ”returnekter” og hennes to små barn.

Jeg har fått dele hennes tanker og følelser, ”sett” henne, gitt henne respons på det hun forteller at hun mestrer og ikke mestrer, lyttet til hennes sorger og gleder, hennes fortvilelse og hennes drømmer. Kort sagt, prøvd å være et bindeledd ut mot det normale i hennes ellers så unormalt og vanskelig liv.

Jeg tenker mye på henne og hennes situasjon. Jeg tenker på alle godene vi norske nordmenn har, og tar som en selvfølge. Retten til et sted å bo, retten til mat/livsopphold, retten til å arbeide, rettigheter hvis vi blir syke, når vi blir gamle, barna våre har egne rettigheter, osv. osv. Og dette er selvsagt bra, det er slik vi vil ha det i oljelandet Norge.

Så en dag møter jeg Lola og hennes to små barn. Hun er nede i en dyp, mørk kjeller, både bokstavelig og billedlig talt. Det har tatt både tid og krefter å motivere henne for å komme ut i dagslyset, ikke minst fordi hun er redd for å bli sett.

Frykt er en følelse hun lever med konstant. Frykt for at politiet skal hente henne og sende henne tilbake til landet hun måtte forlate, frykt for at mennesker som vet hvem hun er, skal se henne, peke på henne, kalle henne hore, og dermed legge grunnlag for at hun skal fratas barna.

Barna hennes kaller meg ”tete” – de har ingen annen tante her.

Jeg har hjulpet Lola å beskrive noen dager fra livet hennes som ”returnekter” , og her er hennes historie:

Tre dager i Lola’s liv:

Jeg er en av dem som kalles ”returnektere”. For en tid tilbake fikk jeg endelig avslag på min søknad om opphold/asyl i Norge. Da hadde jeg bodd ”lovlig” i Norge i i sju år. I løpet av disse sju årene hadde jeg født to barn, to små jenter som fortsatt venter på å kunne starte med livet sitt, som barn i Norge.

Når jeg ser på barna mine, ser jeg det som gir livet mitt mening og som gir meg motivasjon til å fortsette å leve. Derfor ser jeg ofte på dem. Fortsatt klarer jeg å mobilisere håp når jeg ser på dem, et håp om at den dagen snart skal komme da de kan starte sin lykkelige barndom i Norge. Dette lille håpet er det som gjør at jeg fortsatt orker å leve. Barna mine fortjener et liv, de har bare meg, de trenger meg, for en dag ble situasjonen for vanskelig for pappaen deres, han valgte å dra fra oss.

Dag 1:

Jeg våkner utpå natta med sterke smerter i rygg og mage. Det kan minne om smertene jeg hadde ved den andre fødselen, en lang og komplisert fødsel. Jeg kjenner at angsten griper tak i meg og får tankene mine til å gå i sirkel. Jeg kan ikke være syk, hva skal da skje med barna? Om igjen og om igjen surrer tankene rundt, bare avbrutt at sterke smerterier som får meg til å kaldsvette. Jeg er gjennomvåt av svette, og må opp for å bytte tøy, mens jeg hele tiden prøver å holde fast på tanken: ”Jeg er ikke syk, dette går snart over”!

Etter mange og lange timer kommer morgenen, og dermed våkner barna. Jeg tror de forstår at noe er galt, for de er uvanlig samarbeidsvillige.

Å holde fokus på barna og at de skal ha stell og mat, hjelper meg gjennom de første timene. Så kan jeg endelig gå tilbake til senga, - og dermed blir alt bare mye verre. Smertene øker på, og termostaten min var helt ute av funksjon, jeg fryser og hakker tenner, det varme vannet i dusjen hjelper bare så lenge jeg står der.

Barna forstår selvsagt at jeg var syk, og eldstemann på fire går rett inn i rollen som reservemamma for den lille. Med bekymret mine kommer hun etter en stund bort til meg og lurer på om jeg er veldig syk? Ja, hva skal man svare til slikt? Jeg vet ikke om jeg er veldig syk, jeg vet bare at jeg har forferdelig sterke smerter. Jeg forsøker å svare at jeg har vondt, men at det snart går over. ”Jeg må bare hvile litt først”, trøster jeg.

De plagsomme tankene er ikke mulig å holde unna: ”Hva er det som er galt, hva skjer med meg, er det alvorlig, kommer jeg til å dø, og hva med barna mine”?

Smertene og frostanfallene øker på. Hva skal jeg gjøre? Som ”returnekter” har jeg ingen fastlege jeg kan ringe til. Jeg er helt aleine, har ansvar aleine for to små barn, og ingen jeg kan be om hjelp. 

Jeg forstår at barna blir mer og mer redde. Men smertene og frostriene er så sterke at jeg ikke klarer å tenke på det, jeg ligger mest som i en døs. Så blir jeg hentet tilbake til virkeligheten av at endstemann står ved siden av senga, tar forsiktig på meg og sier: ”Mamma, skal du dø?” Jeg forstår at noe må gjøres.

Jeg får en sms fra ”tete” som minner meg på at vi har en avtale i kveld, men jeg orker ikke gi tilbakmelding, selv om jeg vet at hun da blir bekymret for meg.

I samme øyeblikk ringer mobilen. Det er en venninne som bor i nærheten. Den eldste jenta tar telefonen og forteller henne at mamma er veldig syk. Noen minutter seinere kommer venninna mi løpende. ”Du skulle vært hos lege” sier hun, samtidig som hun forstår at det ikke blir så enkelt. Vi blir enige om at hun skal ta med seg barna hjem til seg og så skal jeg forsøke å komme meg til lege i kveld, hos ”Kirkens Bymisjon”.

Etter mange smertefulle timer kom jeg meg endelig til ”Kirkens Bymisjon” og fikk komme inn til en lege. Legen konkluderer med at jeg har en kraftig urinsveisbetennelse og at jeg må ha antibiotica i tillegg til smertestillende. Begge deler får jeg med fra ”Kirkens Bymisjon” slik at jeg kan komme i gang straks. ”I løpet av et par-tre dager er du nok helt frisk igjen” sier legen beroligende når jeg går. Jeg takker Gud for ”Kirkens Bymisjon”. En urinveisinfeksjon dør man ikke av, vet jeg.

På veien hjem må jeg hente barna. Det kjentes godt å kunne fortelle dem at mamma nå snart vil være frisk igjen.

Dag 2:

Natta har vært både lang og smertefull, men jeg kan vel ikke forvente at medisinen skal virke med det samme? Heldigvis kan venninna mi passe barna i dag også, så slipper jeg å bekymre meg over dem. Barna er glade i henne, de trives der sammen med henne og hennes egne barn. Jeg føler meg trygg på at de blir godt tatt vare på.

Jeg sier til meg selv at jeg nå snart er frisk, jeg er helt sikkert mye bedre enn i går, og i morgen er jeg nok helt frisk. Jeg vet at jeg prøver å trøste meg selv, jeg vil så gjerne tro på dette, for verre enn smertene er angsten for det ukjente, for det å ikke vite hva som er galt og ikke vite hva som kan skje med meg.

Jeg har levd med denne angsten, helt fra jeg som barn ble voldtatt av sju soldater. Den fulgte meg gjennom mitt mislykkede forsøk på å ta livet tilbake i hjemlandet, på flukten til Norge, og deretter gjennom sju år her med livet på vent - før endelig avslag kom. Og deretter hver dag de sist årene som ”returnekter”. At mannen min ikke orket dette livet lenger og forlot oss, kan jeg forstå, selv om det føles forferdelig vondt.

På en merkelig måte har timene gått, og barna kommer hjem for å legge seg. Jeg har fortsatt sterke smerter, og det synes ikke som om medisinen har ennå har virket ordentlig. ”Tete” ringer meg og jeg må love å kontakte lege i morgen igjen hvis jeg ikke er bedre.

Dag 3:

Det ser ut for at den verste feberen er under kontroll, jeg fryser ikke så mye nå lenger.

”Tete” ringer og jeg prøver å høres kjekk ut når jeg snakker med henne.”Jeg er bra, jeg er snart frisk nå”, sier jeg, og hører selv at det ikke høres helt oppriktig ut. Men jeg vil så gjerne være frisk igjen. Jeg vet ikke om det er henne eller meg selv jeg prøver å lure, jeg MÅ tro at jeg snart er frisk igjen. ”Hvis du ikke mye bedre i løpet av formiddagen, så skal du dra til en lege igjen”, sier hun. ”Ok, ok”, svarer jeg uten å ane hvordan jeg skal få det til.

Så kommer venninna mi, og i dag blir hun værende en stund for å ta seg av barna.

Litt seinere begynner jeg å bli dårlig igjen. Veldig dårlig! Jeg kjenner at smertene hugger tak i meg og jeg vil bare dø. Dette orker jeg ikke lenger. Jeg klarer ikke lenger å lure meg selv til å tro at jeg snart er frisk igjen.

Venninna mi ser på meg og bestemmer at nå skal jeg til lege. Hun ringer sin fastlege, forklarer situasjonen og ”under over alle under”, han sier jeg skal få komme til hos han med det samme.

Det viser seg at det er ingen urinveisinfeksjon jeg har, det er nyrestein. En ny prøve avslører dette raskt. Jeg får beskjed om å slutte med antibiotica straks, og får en annen medisin som vil hjelpe mot nyresteinsmerter. Legen behandlet meg på en respektfull og vennlig måte, uten kritikk for at jeg ikke har papirene mine i orden i Norge. Han bestiller time for meg for videre undersøkelse dagen etter, jeg kjenner at frykten langsom slipper taket i meg. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem er å ringe ”tete”. Jeg må bare snakke med noen som jeg er trygg på. Jeg må slippe ut trykket fra angsten som har ridd meg som en mare i mange dager.

Først nå forstår jeg hvor redd jeg har vært. Ikke bare for smertene og for usikkerheten med hva som var galt med meg, men aller mest fordi jeg plutselig forstår hvor sårbare jeg og barna mine er når noe er galt. Hva skjer med dem hvis noe skjer med meg?

Så minner jeg meg selv på hvorfor jeg må leve slik i Norge, hvorfor dette er bedre enn å reise tilbake til det landet jeg kom fra, landet som fratok meg min barndom, min ære og min framtid. Landet som heller aldri vil gi mine barn noen trygghet og barndom, fordi jeg ikke vil klare å være mamma for dem der.

Ofte spør jeg meg selv: Hvor lenge skal vi måtte leve på denne måten, uten noen mulighet for å få et menneskeverdig liv? Hvor lang tid skal det gå før mine to små barn får mulighet for å få en normal barndom? Krig og voldtekt fratok meg deler av min barndom, skal mine barn også miste sin barndom?

Her slutter Lola's fortelling!

Jeg tenker tilbake til den tiden jeg selv hadde små barn. Selv om vi var to til å dele på ansvaret, var det mange ganger jeg følte meg hjelpesløs i vanskelige livssituasjoner, for eksempel når noen ble syke. Selv om jeg tilhørte den gruppa som var godt orientert om både det ene og det andre, var det mange situasjoner hvor jeg følge avmakt, og kanskje også frykt for hva som kunne skje.  Jeg kjenner en enorm beundring for ”Lola” som klarer å stå i det livet hun lever. Fremmed i landet, med mangelfullt språk, ingen inntekt, ingen ordentlig bolig, ingen familie å støtte seg på, lite nettverk, aleine med ansvar for to små barn, sterkt traumatisert, og likevel, helt uten bitterhet!