BOKANMELDELSE OG INTERVJU MED FORFATTEREN

Fuglehotellet av Tiger Garté er en vakker historie om respekt, savn og kjærlighet. Men også om det å godta at noen velger sin egen utvei fra livet. Historien er basert på forfatterens egne opplevelser.

Tor kommer til Sunndalsøra for å ta sommerjobb på Verket. Han flytter inn hos sin kjære bestemor, Lily. Hun bor ennå i huset der Tor tilbrakte mye av sommerene når han var guttunge, der han lærte så mye fra sin bestefar Bår. Tor vil vite det han føler ingen har fortalt ham. Han vil arbeide på verket denne sommeren, for å bli bedre kjent med sin døde bestefar, Bår. Han får raskt oppdage at han har kommet til et tøft miljø.

”brakka deiser i bakken med et øredøvende brak, så planker splintres og glasset i de små vinduene knuses. Jeg sitter bare og stirrer overrasket foran meg. Ser at en mann med skjegg og skjeve briller kommer vaggende ut døra. Det ser ut som han tar sine første skritt etter en langvarig lammelse. – Kven faen er du? Jeg skrur av maskinen og mumler navnet mitt.”

Blant hardhauser og menn med lang erfaring i arbeidshallene er det tøft for Tor å være barnebarnet til Bår. Det er ikke alle som likte bestefaren like godt og han må tåle mange sårende ord og samtidig bli utstøtt fra de andre med sommerjobb på verket.

” – Tru at du kan komme her … Han slår albuen ned i ryggtavla mi så det kjennes som om den skal brekke. Jeg harker og spytter i urinalet og holder på å brekke meg. – Kom igjen då, jævla bonde, er du heilt patetisk? Du er like feig som bessfar din var … ”

Tor savner å vite hvordan bestefaren egentlig var. Flere av de han arbeider sammen med forteller historier om Bår. De er morsomme og tragiske og får ham til å undre seg. Gjennom bestemoren får han innsyn i hva de to hadde sammen. Hun forteller ham om hvordan de møttes, bryllupsreisen og barnefødslene. Kjærligheten og de tunge dagene de hadde sammen, forteller hun også om.

”Bår la venstrehanda si klumsete over nakken min, og så sat vi berre slik. Vi sa ikkje noko.”

Tor møter den to år eldre Synne som arbeider på den lokale kiosken. Det viser seg at hun kjenner Bår fra sin egen barndom. De to deler opplevelsene sine og finner trøst i hverandre. De har begge mistet noen de var glad i og kan forstå hverandre uten for mange ord.

”Då skvett eg så eg held på å tisse på meg. Der står han, den halvnakne mannen med alt håret. – Eg heiter Bår, seier mannen og strekkjer fram eine handa. – Eg heiter Synne, kviskrar eg”.

Til slutt begynner Tor å føle at han finner svar, fulle av respekt og ærlighet om Bår. Kanskje er tiden endelig kommet for Tor til å besøke graven til Bår.

”Jeg kjenner det med en gang jeg går forbi kirka. Det er ikke kjangs for at jeg går inn på gravlunden i dag.”

Det er noe eget med en bestefar. Noe godt, spennende, litt skummelt, klokt og trygt. Sånn var det med min bestefar også. Mest trygt og godt. Kanskje det er derfor denne boken treffer meg og andre sånn følelsesmessig? Fordi vi minnes vår egen oppvekst? De spennende tidene med bestefar, der vi slapp unna foreldre, søsken og andre? Jeg tror det. Min oppvekst var på samme måte som forfatterens, preget av min gode bestefar, og ja, jeg ser jo at det gjør meg nesten innhabil når jeg skal anmelde denne boken, men det får så være. Denne boken fortjener å bli skrevet om. Innholdet gir nemlig gode minner. Den får meg til å huske da jeg forsiktig ble vekket om natten, fordi bestefar ville ha meg med ut å fiske storsei i robåten. Da vi sammen laget fossekall i snekkerbua, gikk en tur opp på knausen, kjørte en tur i den røde gamle bilen og gjorde alt det som gjør at man savner bestefar. Når jeg leser denne boken, slår det meg hvor vakker, dyp og full av respekt den er. Den er skrevet med kjærlighet.

Det grunnleggende i denne boken er behovet for å vite det man aldri fikk spurt om. Fordi bestefaren valgte å forlate livet. Vi får vite hvorfor, hvor og hvordan dette skjedde. Den brutale sannheten fortelles slik den er. Hvordan han forberedte seg, tok valget og avsluttet livet. Å få det servert slik kan man tenke er brutalt, men det er skrevet med respekt for det valget som ble tatt. Og når man samtidig får vite bestefarens historie, så blir valget hans på en måte forståelig. Fordi vi får vite hans mening med livet.

Boken består på en måte av flere historier, samtidig som det er den samme. Forfatteren har valgt å fortelle dem fra synspunktene til de som forteller dem. Godt flettet sammen for at vi skal forstå sammenhengen og andres meninger om Bår. Jeg får en følelse av å være tilstede når jeg leser dem. Når Bår og de andre arbeider ved sagbruket blir man dratt med inn i handlingen. Man kjenner nesten den gode lukten av sagspon og smaken av brødskiver med brunost. Når det lages demning ved bekken er jeg med og legger stein og ser vannet stige. Og når de harde arbeiderne på verket svetter og sliter, blir det varmt. Det er så godt beskrevet at jeg ser det klart for meg. Jeg har aldri vært inne i produksjonshallene ved Verket i Sunndalsøra, men nå føler jeg at jeg har vært der. 

Bestemoren, Lily, beskrives som en storrøykende, koselig, bestemt dame. Hun sitter på sin faste plass ved vinduet. Tar seg en rullings og kikker ut i hagen som hun og Bår laget sammen. Hagen som hun og Tor rydder opp i. Der ute i hagen er det lille redskapshuset som får Tor til å undre seg på hvor syk bestefaren var. Han finner en demontert trappeheis der ute, og spør seg selv: ”Var bestefar så syk?” Til flere spørsmål han får svar på, til mer skjønner vi og han at bestefaren hatet å være syk. Hatet å ikke lenger kunne beskytte sine nærmeste. Vi begynner å forstå valget som bestefaren tok.

Boken er både alvorlig og morsom på en god måte. Vi får historier der voksnes morsomme opptredener fører til alvorlige situasjoner for andre. Vi hører om et miljø der alle kjente alle i en bygd preget at samhold. Kommentarer som ”eller Banditten som vi kallar han, etter at han vart einarma” sitter løst i denne boken. Ærlige og gjengitt med den rette snerten, blir de morsomme, selv om alvoret ligger bak hver eneste en av dem.

Det er en stor roman dette, fordi den beskriver noen av de dypeste følelsene vi har. Følelser som vi for bare noen tiår siden ikke snakket om. Det er med glede jeg ser at vi har kommet så langt at vi kan snakke om slike ting. At det kan gies ut en bok der slike følelser kan deles, gleder meg enda mer.

Fuglehotellet er en bok jeg vurderer til 6.

Da jeg var ferdig å lese boken, satt jeg litt undrende tilbake. Det slo meg at det er vågalt å skrive en slik bok. Selv om vi som samfunn setter pris på det, så undret jeg meg over hvilke valg forfatteren tok, da han bestemte seg for å skrive den. Hvorfor har han skrevet denne boken, og hva gjorde det med ham som menneske og barnebarn.

Jeg bestemte meg for å spørre ham, og sendte ham noen alvorlige spørsmål. Mest for å kunne forstå det selv, men også for å få frem forfatterens hensikt med boken. Her er spørsmålene og svarene fritt gjengitt:

1. Hvem har du egentlig skrevet denne boken til?

- Bestefar. Aller, aller mest til bestefar, som boka også er dedikert til helt i starten. Men også til min bestemor, som taklet min bestefars selvmord bedre enn noen av oss andre. Hun sto igjennom det, den lille dama, som et ruvende og trygt fjell.

2. Hvorfor har du skrevet den?

- Dette er en sann historie, om min bestefar som tok livet sitt fordi han ble syk. Han var en arbeidskar, og stoltheta hans og omtanken hans for oss i rundt ham gjorde at han tok et valg om å forlate oss, helt sikkert med en tanke om at vi skulle få det bedre da. Forholdet mitt til ham kan lettest beskrives som en uforbeholden kjærlighet og enorm beundring. Han lært meg å snekre, kjøre bil, sjekke damer… Jeg tilbrakte somrene hos ham, og han var som en slags andre far for meg.

Da han tok livet sitt var jeg fullstendig knust. Gikk inn i et mørke som jeg så vidt klarte å komme meg ut av for å være med i begravelsen hans. Der leste jeg et dikt som jeg skrev til ham, og var med på å senke kista hans ned i jorda.

Deretter rømte jeg fra alt som hadde med dette å gjøre. Jeg har aldri dratt tilbake til gravstedet hans. Jeg vet ikke engang hvordan gravsteinen hans ser ut. Jeg rømte fra det. Rømte fra han, slik som jeg kanskje følte at han rømte fra meg.

Helt til nå. For dette hadde ligget og gnaget i meg i så mange ord. Spist meg opp innvendig. Nå måtte jeg få det ut. Tørre å tenke på det igjen. Tørre å huske han. Og ikke minst: Forsone meg med det som skjedde. Og med det han valgte å gjøre. Å forlate meg. Forlate oss. Dette er mitt forsøk på det. Og det føles bra så langt.

3. Jeg har en formening om hvorfor du veksler mellom nynorsk og bokmål. Men vil gjerne at du selv forteller hvorfor?

- Dette gjorde jeg for å få frem de ulike stemmene, og ikke minst for å få frem følelsen av tilhørighet, og viktigs; følelsen av å IKKE høre til. Tor kommer til et sted der hvor alle snakker annerledes enn ham, ser rart på ham, og der hvor slettes ikke alle ønsker ham velkommen. Han må kjempe for sin plass og sin rett til å få ta del i. Denne utfordringen og følelsen av avmakt syntes jeg kom best frem om jeg lot han snakke og tenke på bokmål, mens alle i rundt ham snakket nynorsk.

4. Gråt du når du skrev denne boken?

- Jeg har fortrengt hele skriveprosessen. Husker ikke så mye av den. Jeg gikk inn i en boble på en måte som jeg aldri har gjort før. Dette kommer nok til å være den boken som vil bety mest for meg selv, i hele forfatterskapet mitt. Jeg kom meg gjennom det, det er det viktigste. Jeg gråt sikkert mye. Men ikke så mye som mamma gjorde da hun leste boka for første gang. Hun gråt fra start til slutt. Så ekte er den fortellingen. Så trist er den. Men kanskje kan boka mi gjøre ting bedre? Da blir jeg i så fall lettet og glad og vil føle at alt, uansett, vil ha vært verd det. Og ikke minst har jeg da fått æret bestefaren min på en måte som han fortjente. For han fortjente langt bedre.

Takk for at du får meg til å savne min egen bestefar Tiger Garte.

Vidar H. Andersen

BOKANMELDELSE 

Anmeldt av Brit Imeland

Tittel: Syndefall

Paal Pettersen (født 1972) er lektor, statsviter og underviser i psykologi ved Fredrikstad II Vgs. Han bor på Kråkerøy. Paal Pettersen debuterer med kriminalromanen Syndefall.

En morder dreper sine ofre for å slippe løs «Dommens dag». Han blir kjent som Mannen med ljåen, fordi han rituelt tar sine ofre av dage med et krummet blad…

Julen 2010 blir Oslo hjemsøkt av en seriemorder som ikke eksisterer. Etterforskeren Jeremias Jensen blir satt på saken sammen med sin indiske kollega, Dharrie Maharaj. Politiet har få spor å gå etter, men gjerningsmannen har skrevet bibelsitater i blodet på åstedene. Jeremias får hjelp av den gamle psykologiprofessoren Roman Atterdag, en gammel venn av familien. Til tross for advarsler og pålegg fra ledelsen om å ikke samarbeide med Atterdag, som ble sparket ut av politiet på grunn av kriminelle handlinger, klarer Jeremias med hans hjelp å forstå bedre hvem morderen som pressen har kalt ”Mannen med ljåen” er.

Først vil jeg si at dette er en bok som bør leses i dagslys. Og det er definitivt ikke en bok for de som liker pene Agatha Christie mord. Det er mye blod og grusomme drapsmetoder. Men boken er så mye mer enn det . Det gode plottet er religiøst motivert med bibelske gåter og rituelle drap.

Til Fredrikstad blad sier forfatteren dette om boken: Syndefallet er en intrikat psykologisk thriller med arvesynden som tema. Fedrenes misgjerninger overføres til sønnene, hvilket får uanede konsekvenser.

Et lite utdrag fra boken:

Døren sto litt på gløtt,og det gled en lyskjegle ut i gangen fra soverommet. Sansene hans registrerte automatisk alle inntrykk. Ved siden av ham svelget Bø før han åpnet døren. Han avslørte en svak skjelving på høyre hånd. Ingen giftering. Jeremias trakk pusten dypt og forberedte seg på lukten han viste ville møte ham inne på soverommet, og han håpet han var tilstrekkelig mentalt forberedt. Smakfullt var den første tanken som slo ham. De store lyskasterne som teknikerne hadde satt opp, framhevet soverommet til minste detalj. En stor seng dominerte der inne, og vinduene var innrammet av tunge , røde gardiner som gikk til gulvet. Sengetøyet var i samme vinrøde farge. Alt i rommet, fra de persiske teppene til møblene i snirklete rokokko, vitnet om en dyr og raffinert smak. Til tross for det hadde Torgbråten forsøkt å holde en lav profil i media gjennom alle år. Ironisk, tenkte Jeremias. Armand Torgbråten vekket definitivt oppstuss slik han lå nå . Jeremias registrerte at Dharrie kom opp bak ham.

Boken er godt skrevet. Den er spennende tross sitt makabre budskap. Vi treffer mange ulike personligheter og tar del i den interne maktkampen på politihuset. Hovedpersonen Jeremias Jensen er en type som mange kan identifisere seg med. Streberen som prøver å gå i sin fars fotspor. Samtidig som han skal få tid til kone og barn som stadig blir forsømt av ham. Assistenten Indiske Dharrie, med sin fargerik familie, er et hyggelig bekjentskap. Karakteren gir boken det snevet av humor som den trenger. Morderen blir kjent som ”mannen med ljåen” på grunn av mordvåpenet. Et redskap man helst ikke vil stifte bekjentskap med på denne måten.

Det er en skremmende brutal bok dette. Som gir innblikk i hva galskapen kan gjøre med et menneske.

Til de som liker en real psykologisk triller, uten dødpunkter, vil jeg bare si: God fornøyelse.

Brit Imeland

Bokanmeldelse.

Tittel: Barføtt

Linn er alenemor og student, forlatt av Karsten, hennes sønn Viljar’s far. Han har funnet kjærligheten i en annen kvinne. Linn bor i en liten leilighet sammen med Viljar som går i barnehage. Hun selv er fast bestemt på å gjennomføre studiene sine og forsørge dem to alene. Hun treffer Roar og kjærligheten blusser opp. Hun vet ikke at han er tidligere narkoman. Forholdet deres utvikler seg, og han flytter raskt inn til henne og Viljar. Først da forteller han henne om sin fortid som narkoman. Han lover henne å aldri mer røre narkotika. Et løfte han ikke holder og Linn’s liv blir kaos. Hun kjemper mellom fornuft og kjærlighetens sterke følelser for Roar. Fornuften taper gang på gang, og hun kastes ut i den ene tragiske situasjonen etter den andre. Klarer hun å redde seg selv og Viljar fra sin håpløse kjærlighet til Roar? Les boken og du får vite det.

Linda Skogseide har med denne romanen påbegynt en triologi om narkotika og kjærlighet. Et tema som ikke er så godt beskrevet i litteraturens verden. Situasjonen som beskrives i boken er en slik som vi hører om, og som vi ikke nødvendigvis viser forståelse for. Vi kan spørre oss selv: ”Hvordan kan man utsette seg selv for noe sånt? Hvordan kan man elske noen som skader deg?” Ekte kjærlighet er en følelse vi ikke har kontroll på, og vi vet aldri hvem vi faller for. Og nettopp derfor ble jeg nysgjerrig på denne boken. Hvordan komme seg ut av det, uten å forsake håpet om evig kjærlighet?

”Barføtt” er inspirert av forfatterens eget liv og er derfor preget av hennes følelser på både godt og vondt. Man kan lett kjenne seg igjen i denne boken. Den beskriver ting i hverdagen og livet generelt som vi alle har følt på, men som vi ikke snakker om i det åpne rom. Følelser, sorg og glede som vi for det meste tier om og bærer i våre egne tanker. Svik, glede og drømmer.

Jeg får en slags positiv følelse av å få lese en dagbok. Som om noen sier til meg: ”Jeg stoler på deg. Les hvordan jeg har det!” Sagt på en annen måte er det er som om jeg sitter i en sofa og blir fortalt det innerste fra noen som trenger å dele noe sårt og tungt. Teksten er også oppbygd på en slik måte at vi skjønner at det er tungt å fortelle disse tingene. Det er som man får lyst å spørre: ”Hva mente du med det du sa der?” og svaret blir: ”Du vet hva jeg mener! Du har opplevd ting selv!” Teksten er preget av den fortvilelsen det er å oppleve en slik situasjon. Man må leve seg inn i den som om noen sitter og gråter forteller deg dette. Man må lese teksten fra sitt eget liv mellom linjene. Ta med sin egen erfaring og viten for å forstå dybden i boken.

Linda Skogseide har med denne boken gitt meg en innføring i en verden jeg ikke kjenner til. En verden jeg hører om og ser på avstand. Nå kan jeg forstå denne kjærlighetens bakside bedre.

God lesning. 

Vidar H. Andersen

BOKANMELDELSE

“Skyggerom” er Jan Erik Fjells andre krimroman om politietterforsker Anton Brekke.

Det var med et kritisk blikk på omslaget, og en streng mine jeg begynte å lese denne boken. Ja, jeg er sær, tverr og nøye på det. Margene skal ikke være irriterende smale, omslaget skal gi meg et innblikk i handlingen, skriftstørrelsen skal passe til synet mitt, jeg vil ikke ha ujevn avstand mellom ordene, osv... Jan Erik Fjells bok er altså satt under min administrasjon for en stund. Jeg må jo også nevne innledningsvis, at jeg har meget høye forventninger til denne unge mannen fra Fredrikstad. Han som så overraskende, tok oss med storm, med sin forrige krimroman, ”Tysteren”. Men som den intelligente fyren han er, så er han nok klar over at han plasserte listen meget høyt den gang.

Handlingen starter med at småkjeltringen Bernandas Mielkos kjører nervøst av gårde på en av de tyske motorveiene. Han er på vei til Norge, og skal krysse flere grenser med sin hemmelige last. Så hemmelig, at ikke en gang han selv vet hva som skjuler seg bak i varebilen. Han kommer seg svettende forbi grensekontrollen og blir henvist til sitt endelige mål, av en kontaktperson i Sverige. Først når han skal levere lasten, skjønner han hvor galt det er å frakte noe slikt over landegrensene, han befinner seg plutselig i livsfare når personen som skal ta i mot varene er myrdet. Bernandas Mielkos bestemmer seg for å gjøre hva som helst for å komme seg ut av situasjonen han befinner seg i.

Det nærmer seg jul og Anton Brekke har akkurat vunnet en stor pott i poker. Han er ovenpå og føler seg som en mester. Men kommer raskt ned på jorden igjen, når han får beskjed om at ekskonen og sønnen skal flytte inn hos en veldig rik finansmann. Han reagerer på sin egen sære måte, og vil ikke godta at han har tapt kjærligheten til sin ekskone. Han bruker ethvert middel for å finne ut av hvem finansmannen er, om han kan ta ham på noe! Samtidig får han beskjed om å rykke ut til en drapssak i Østfold. Læreren Viggo Holm er brutalt myrdet. Noen har skåret over strupen hans. Ved gjerningsstedet møter han sin gamle kollega fra Kripos, Ole Kval, som nå arbeider ved politiet i Sarpsborg. De finner tonen raskt igjen, og Anton blir påminnet at Ole Kvals sønn forsvant for en tid tilbake. De starter etterforskningen, og Anton tar brautende styringen fra første øyeblikk. Sittende i resepsjonen ved Sarpsborgpolitiet, støter han på en hyggelig overraskelse: Magnus Torp, den ivrige politistudenten fra ”Tysteren”. Anton frigjør ham straks fra den triste tilværelsen, til Ole Kvals store irritasjon, og de tre begynner å arbeide med drapssaken. Anton Brekke leder det lille teamet, samtidig som han prøver å finne noe på ekskonens nye samboer. Drapssaken utvikler seg fra å være en jakt på en morder, til å bli en komplisert sak med kokain, smugling og forgreninger til utlandet. De må bruke alle sine erfaringer og støttespillere for å komme videre i saken. Samtidig som Anton og de to andre prøver å løse drapssaken, prøver desperate og farlige bakmenn i Litauen å få stoppet Bernandas Mielkos planer om å returnere med lasten.

Den mystiske løytnanten, Peter Jækel, som vi ble kjent med i ”Tysteren”, holder fortsatt til på sin overvåkede gård i Skjeberg, der han driver sine hemmelige forretninger fra. Bakmennene fra Litauen kontakter ham, og blir avvist når han skjønner hva de vil han skal gjøre. Hans nære medhjelper gjennom mange år, Adam Miller, vil ikke gi seg. Han mener å forstå hva lasten til Bernandas Mielkos består av, og overbeviser løytnanten til å få tillatelse til å rydde opp. Det han finner når han undersøker saken nærmere, er hva han mistenkte. Og noen får lide for det Adam Miller mener er urett.

Etterforskningsteamet blir avledet av Antons mistanker i en spesiell retning. De to andre er uenig med ham, hver for seg finner de nye spor, før de igjen samles til en forrykende jakt på gjerningsmennene. En seks år gammel gutt, et autistisk sjakkgeni, har observert et viktig spor, den garvede Anton Brekke må vente lenge før han forstår hva dette barnet mener å ha sett. Sporene peker til slutt i samme retning, og vi får en særdeles overraskende løsning på saken.

Finansakrobater på Aker Brygge, mafiabosser fra Litauen, psykologer og gamle rektorer er bare en del av rollebesetning i denne krimromanen. Unge blonde politidamer med lyst på Anton, strippedamer og østeuropeiske horer er andre. Persongalleriet er rett og slett skikkelig spennende. Og det fordi det er dyktige Jan Erik Fjell som setter sammen handlingen. Denne romanen er nemlig fullspekket av god handling.

Da jeg begynte å lese, forsto jeg raskt at jeg skulle bli bedre kjent med denne sære politimannen Anton Brekke. De tingene som jeg kanskje tvilte på i ”Tysteren”, fikk jeg svar på her. Anton Brekke har faktisk følelser. Han elsker, savner, angrer, har empati og ber om unnskyldning. Han fremstår som herlig sjarmerende ufin.

Detaljene i boken lurte meg litt i begynnelsen. Beskrivelsene av vegger, bilder, ganger og stoler. Men etter kort tid kom gjenstandene tilbake i handlingen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i denne boken. Beskrives en trapp, kommer det noen opp eller ned den trappen i handlingen. Når man oppdager denne kvaliteten det utgjør i en bok, får man forventninger om hva som skal skje videre. Man begynner å gjøre seg opp en mening om hvem som er skyldig, tar feil og leser videre uten å bli irritert av den grunn. Det er nettopp slik gode bøker skal skrives! De skal drive oss videre, få oss nysgjerrige, og så våkne at vi ikke får sove. Ikke før vi er ferdige med siste kapittel.

Språket mellom karakterene i boken er mesterlig. Den lette, spydige og treffende kameratslige tonen mellom Brekke og Torp, får lattermusklene til å reagere. Betjent Magnus Torp har tatt motet til seg i denne boken. Han har fått fast jobb og er ambisiøs. Han svarer nesten like godt som Anton, og det utvikler seg varme meningsutvekslinger i minusgrader. De underfundige kommentarene som vi alle forstår er ironi når de blir uttalt, er skrevet på en så god måte at man plutselig husker en lignende kommentar fra en egen bekjent. Man blir sittende å føle at man er med i boken. Raske gode forklaringer av omgivelser og en utrolig god innsikt i hendelser preger teksten. Når Fjell forklarer innsiden av en varebil, forstår vi hva han mener selv om vi aldri har vært inne i en. Når snøen legger seg rundt hjulene og de spinner, når Anton blir servert lavkarbomat, når tingene skjer, forstår vi dem. Fjell skal ha honnør for de gode kommentarene og forklaringene.

De kriminelle handlingene som legges til grunn for plottet i boken, er mildt sagt avskyelige. Det er ting som vi helst ikke vil vite noe om. Det er handlinger som vi automatisk tar avstand fra. Og nettopp derfor er de også et godt tema for et plott, og et viktig tema å ta opp. De tingene vi ikke vil vite noe om, er som regel ting som andre lider under. De som vi bare hører om på nyhetene, og sier ”Fy faen så jævlig!” til. Det er vågalt og samtidig sunt å få slike ting servert i en krimroman. For det er en del av virkeligheten Fjell har skrevet om. Virkeligheten til de svakeste som ikke kan forsvare seg. Undersøkelsene til boken er gjort ved hjelp av politifolk, som står i lignende situasjoner til daglig. Kanskje uten å kunne hjelpe, eller løse en sak. Det er ansvarlig, modig og godt gjort av Jan Erik Fjell å velge et slikt tema.

Jan Erik Fjell har arbeidet lenge med denne romanen, nesten to år har han brukt på den. Og nå som jeg har lest den, forstår jeg hvorfor. Dette er nemlig kvalitet av ypperste klasse.

Anton Brekke er herlig sjarmerende ufin! 

God lesning. 

Vidar H. Andersen

Noen ba meg om å mene noe om teknologi og fremtid. Dette er hva jeg tror.

I mitt daglige arbeid opplever jeg en god del skepsis og usikkerhet til den teknologiske utvikling og dens muligheter. Mange undrer seg over hva dette fører til. Jeg baserer denne artikkelen på mine egne kunnskaper, tendenser i markedet, og generell tverrfaglig internasjonal forskning.

Først og fremst vil jeg minne om at bedrifter har vokst seg store på grunn av innovative ideer om hvordan tingene kan gjøres, ikke hvordan de samme tingene kan gjøres bedre.

Samfunn:

Fremtiden vil bringe oss nye samfunn etter vi er ferdig med informasjonssamfunnet. Forskere kaller det neste for drømmesamfunnet. I vår streben etter nye utfordringer, med nysgjerrighet, lengsel etter anerkjennelse og mot som drivkraft har vi skapt fire samfunn. Jeger og samle samfunnet, jordbrukssamfunnet og industrisamfunnet. Og vi er nå over midten av informasjonssamfunnet.

I landbrukssamfunnet var det eierskap av jord og land som ga prestisje og makt. Industrisamfunnet førte til at kapital ble det. I informasjonssamfunnet er det viten, og i et fremtidig samfunn vil kreativitet og følelser være det. Den kreative tilstedeværelse vil være integrert i samfunnet som en selvfølge. Bakgrunnen for en slik påstand fra forskere er den teknologiske utviklingen i seg selv. Setter vi for faste rammer for hvordan nye muligheter skal utnyttes, skaper vi kun de muligheter vi kjenner i dag, og ikke nye som kan fremkomme av et dynamisk kreativt anarki.

På vei til neste samfunn:

Informasjonsmotorveiene vil ennå gi større anledning til å bevege oss ut av informasjonssamfunnet. Ikke videre inn i det, men videre mot neste samfunn. Vi setter stadig større krav til at interaktivitet skal erstatte passivitet. Det vi er vitne til nå er en revolusjon. Informasjonsteknologien er i ferd med å bli voksen. Først brukte vi den til vanlige arbeidsoppgaver som å regne, skrive og tegne. Nå opplever vi de nye mulighetene denne teknologien gir. Muligheter vi knapt ser konsekvensene av. Mulighetene av at vi er på vei ut av informasjonssamfunnet. To viktige faktorer støtter opp om dette:

1.     Standardisering av nettverksteknologier. Med andre ord; automatisering og rasjonalisering.

2.      Sammensmelting av kjente teknologier. Datamaskiner, telefoni, film og TV

En ting kan vi være sikre på i dette nye samfunnsbildet. Det vil være brukerne som skaper de nye mulighetene. På samme måte som i informasjonssamfunnet. Og slik sett vil vi oppleve en generell kompetanseheving.

Markedet:

Vi kan nå se de svake konturene av at vi er på vei ut av informasjonssamfunnet. Vi ser at teknologi blir sekundær i forhold til historier, og at informasjonssamfunnet er i ferd med å overflødiggjøre seg selv, siden det allerede er i ferd med å automatisere de jobbene det selv har skapt. Historier med bakgrunn i menneskets kvalitetsbevisthet som er formet på bakgrunn av et aksiomatisk utgangspunkt vil vinne. Altså vil menneskets oppfatning av ubestridelige grunnsetninger som ikke trenger bevis, være avgjørende i fremtidens marked. Hvilke type historier som får størst etterspørsel kan skifte. Og dermed vil man gjøre valg ut i fra grunnoppfatninger i markedet. Evnen til å fortelle gode historier, og dermed skape og kommunisere menneskelige følelser og drømmer blir det essensielle.

Kunnskap & Arbeid:

Sist og minst vil kompetanse telle, fordi i et høyt faglig utdannelsesnivå er det faglige en selvfølge og ikke nok til å skille seg ut. Evne til å bygge opp kommunikasjon rundt kreativitet og følelser vil være av avgjørende betydning i fremtiden. Arbeidsgiver gir oppgaver med tidsfrister som før, men når på døgnet oppgavene utføres er mer og mer uinteressant. Resultatet blir det eneste som teller, mens tilstedeværelsen er sekundær. Man selger ikke sin tid som i industrisamfunnet. Det er den individuelle, kvalifiserte prestasjon som selges. Det er løsning på konkrete arbeidsoppgaver, spesialkunnskap, engasjement, effektivitet og samarbeidsevner. Vi beveget oss for mange år siden mot en tid der man ansettes individuelt, og får en lønn som svarer til ens egne kvalifikasjoner. Man tenker videre på arbeidet gjennom døgnet, får nye ideer, følger med og videreutdanner seg, på tvers av familieliv og arbeid. Den ytre forskjellen mellom fritid, familieliv og arbeidstid vil forsvinne og er arbeidet uvedkommende for mange. Tidsstyring vil bli er privat problem, ikke arbeidsplassens. Livet vil leves altså både på arbeid og i fritiden i en forening. Hierarkier vil gå mer i oppløsning. I noen situasjoner vil man være leder, i andre assistent. Roller vil formes etter kompetansekrav i forhold til arbeidet som skal gjennomføres.

Produksjon & Medier:

At vi er ute av industrisamfunnet betyr ikke at vi produserer færre industrivarer. Tvert i mot har vi aldri produsert mer, men rasjonalisering og automatisering gjør at produksjonen foregår med mindre menneskelig arbeidskraft. Teknologi kan vi definer slik: Erstatning for menneskelig innsats. Ved en sammensmelting av teknologier vil vi nemlig oppnå og få hybride medier. Teknisk utstyr som i dag produseres er basert på en digital fremtid. Dette fører til at vi vil kunne kommunisere ikke bare mot mennesker, men også mot det meste av teknisk utstyr i fremtiden. 

Innenfor avisverdenen forskes det på hybride medier. Nyhetsformidling revolusjoneres mot en digital presentasjonsform. Det vil ennå lenge være en tradisjonell avis der redaksjonen fremdeles velger ut stoffet. Men gjennom interaktivitet går man lenger ned i et emne. Det nye samfunnet er mer direkte. Medier har ingen makt i seg selv. De har den makt de blir gitt av samfunnets øvrige aktører. I det neste samfunn vil vi leve i en tid hvor individualisering er et grunnvilkår og hvor fellesskap kanskje er vanskeligere å oppnå enn i dag. Mediene blir tvunget til å formidle om og til en stadig mer fragmentert befolkning for å dekke markedets behov og ønsker.

En ny type fagkunnskap, som vi ser vokser frem av dagens dynamiske kommunikasjonsformer og arbeidsformer, er bærende for å forme budskaper og innhold. Det vil være virkelighetsrådgivere som representerer markedets behov. Medier vil få makt ved å forholde seg til virkelighet, ikke hva medier selv mener er det riktige innhold. Brukeren vil velge. Fremtiden foregår mellom mennesker, og aktører som har de beste relasjoner til virkeligheten representert ved menneskers situasjon og virkeområde.

Kapitalismen:

Kapitalismen har en viktig rolle i en slik fremtid. I dagens informasjonssamfunn er det en åpenlys fordel at man er enige om standarder. Investorer har trygghet for sine investeringer. I og med at produktet har en høyere inntjeningsevne og lettere markedstilgang gjennom å baseres på standarder. Men i takt med den teknologiske utvikling vil standarder igjen føre til supplementprodukt til eksisterende standarder som i industrisamfunnet. Altså vil også kapitalismen måtte, som den teknologiske utviklingen, utvikles med bakgrunn i innovative løsninger, dynamisk kreativitet og følelser.

Hvem er så disse bedriftene som jeg omtale i begynnelsen. De som har vokst seg store på grunn av innovative ideer om hvordan tingene kan gjøres, ikke hvordan de samme tingene kan gjøres bedre. I det amerikanske magasinet Fortune sine årlige vurderinger av de mest ansette bedrifter i verden får vi en anelse. De legger til grunn elementer i sine bedrifter som danner grunnlaget for en fremtidig vekst i tråd med gjeldende samfunns situasjon.

Verdens mest ansette bedrifter per i dag har til felles syv grunnelementer i sin utvikling i forhold til markedet:

1.      Bedriftslederne tar uttalelser om bedriftens mål og misjon alvorlig - og forventer at alle ansatte gjør det samme.

2.      De har forståelse for at suksess tiltrekker de beste folkene - og at de beste folkene opprettholder suksessen.

3.      De vet nøyaktig hva de ønsker å oppnå.

4.      Karriereutvikling blir anset for å være en investering og ikke en plikt

5.      De forsøker å utvikle nye løsninger fra bedriftens indre miljø.

6.      De belønner gode prestasjoner.

7.      De måler arbeidsstyrkens tilfredshet.

De mest ansett bedrifter i verden tilrettelegger for at å velge ut og videreutdanne de rette medarbeidere, er en viktig oppgave for dens ledere. De satser på å gi innovasjon og kreativitet en viktig plass i bedriftens fremtid. Altså er bedriftenes evne til å tiltrekke seg, og holde på gode medarbeidere den viktigste faktor for suksess.

Mennesket:

I vårt neste og nåværende informasjonssamfunn er vi ikke teknologer alle sammen. Vi vil fremdeles trenge melk og brød. Og dermed funksjoner i samfunnet som dekker arbeidskraften også her. Vi vil kanskje oppleve et midlertidig klasseskille i form av kunnskapsnivåer, men etter hvert som teknologien tilpasses brukerne og massemarkedet, vil dette skillet avta i form av en generell heving av kunnskap. Om man i fremtiden er maler, snekker eller ingeniør tror ikke jeg vil utgjøre noen stor forskjell fra i dag. Vi skal fremdels bo i våre hus og kjøre våre biler. Kunnskapen som de forskjellige samfunn representer har vist at mennesket utvikler i seg i forhold til denne. Mennesket vil fremdeles ha trang til kulturelle utfoldelser, behov for forskjeller og bestemmelse over eget individ.

Vi vil utvikle oss som før, men med nye redskaper tilgjengelig.

Vid@r

Bokanmeldelse. Anmeldt av Unni Steinsholt

Kryp – I stormens stillhet er boken du burde ha lest i sommer! – Fortvil ikke; den passer utmerket til mørke høstkvelder også. 

Aller først vil jeg gratulere Ken Hansens med en fantastisk debut.

Boken kan bestilles med to forskjellige forsider. Personlig foretrekker jeg forsiden med terningen, som etter min mening gir den beste pekepinnen på innholdet. 

Uansett: Det grusomme innholdet, er helt likt.

Boken begynner slik: ”Det summet av mygg, fluer og alskens småkryp; de kravlet, krøp og kriblet på, over og under alt, som alltid i en tett nåleskog en nesten vindstille sommerdag nær en svakt sivsusende elv, der to gutter snart skulle oppdage at intet er som man først tror.”

Det er nemlig dèt bokens handling går ut på – at ingenting er som man først tror!

Alle har vi vel opplevd late og kjedelige sommerdager i ungdomsårene og det er nettopp det som driver de to ungguttene Max og Jolfo til å kaste terning om hva de skal foreta seg denne dagen. Terningen triller og viser ”Fisketur på elven”. En tur de aldri vil glemme! 

Vi møter Jolfo, Max og tvillingbroren Linus. Der Max er utagerende og tankeløs, er broren en nerd, med fotografisk hukommelse, som for det meste sitter på rommet sitt og fordyper seg i nye og interessante temaer. Jolfo kammeraten til Max, har akkurat mistet moren sin og faren er mer opptatt av å ta seg av sin vesle hjørnesteins bedrift enn å gi trøst til sin eneste sønn. Jolfo har i motsetning til Max store problemer med å uttrykke seg, stamming, stotring og stokking av ord, kommer glimrende frem i teksten. Etter hvert dukker de andre karakterene opp, den ene mer eksentrisk enn den andre. Den skapdrikkende kontordamen på det lokale lensmannskontoret, som Max med rette kaller Drita-Rita, er et menneske man nødig vil møte på et offentlig kontor, spesielt ikke på politikammeret. 

Guttene er som gutter flest, det er sommer, sol og de kjeder seg. Forfatteren tar oss med til det ”noe” uflidde gutterommet til Jolfo. Forklaringen på hvordan han får klengenavnet er en fornøyelig historie for seg.

Ken Hansen har i denne boken, på en godmodig måte, klart å fange den unge gutten Max’ raske tankegang og kameratens langt senere oppfattelse av hva som skjer.

Jolfos egne tanker og ”surrgang” i ord, får en til å trekke på smilebåndet. Han får sjeldent sagt hva han mener, før enten faren, Max eller en av de andre personene bryter inn. 

Vi får et innblikk i unggutters drøm om pupper, nakne lår og spenningen ved å smygtitte bak busker og kratt. Det er nettopp denne uskyldige leken som får farlige konsekvenser. Og det blir et blodig kappløp mellom morder og guttene. Max’ troverdighet hos politiets kontordame Rita og forviklinger med tapte mobiler, gjør historien enda mer nervepirrende. 

Man må ha hodet med seg fra første side. Her går det unna i svingene, med bilkjøring og kjappe replikker.

Max’ hurtige tankeflukt og ikke minst de korte kapitlene gir et uvanlig og fengslende driv gjennom boken.

Jeg må innrømme at i begynnelsen slet jeg noe med den raske vekslingen mellom tanker, ord og handling, men historien kryper bokstavelig talt under huden på en og da sitter den som et skudd! 

Det er bøker som dette, som man har vanskeligheter med å legge fra seg om kvelden, som gir meg leselykke.

Dette er den første av flere bøker i Kryp-serien, og jeg gleder meg allerede til neste.

Unni Steinsholt.

Bokanmeldelse

Det er noe med det når akademikere skriver romaner. Man forventer ikke krim liksom. Så jeg fastslår herved at Jørgen Brekke er en avart av bestanden. Han kan skrive krim, med et akademisk innhold. Drømmeløs er den andre boken om den noe eldre og spesielle politietterforskeren Odd Singsaker. Mannen som løste mysterier i den første boken fra samme forfatter: Nådens omkrets.

Drømmeløs fortsetter på en måte der Nådens omkrets slutter. Samtidig som den ikke gjør det. Og den står godt alene uten en forløper. Det er godt gjort, og ikke alle klarer den kunsten det er å skrive en bok nummer to, som er like god som nummer en. Jørgen Brekke har klart det. Boken er delt i to tidsepoker, med to saker som kanskje har en sammenheng. Det må du selv finne ut av ved å lese den.

I Stockholm i 1767 spiller visesangeren Christian Wingmark terninger på et lysthus, og er i ferd med å vinne en stor pott. Han blir avbrutt, utfordret på livet og må stikke av. Han bestemmer seg for å aldri returnere til byen. Da vil han bli drept.

Nils Bayer, den fordrukne politimesteren i Trondheim i 1767, har betalt for mye for embetet sitt, og sliter med økonomien. Han blir vekket fyllesyk midt på natten av en forskremt vekter, og sammen oppsøker de det maltrakterte liket som denne har funnet i fjæresteinene. Nils Bayer som er dansk, og har erfaring fra mange saker i København, setter i gang sin etterforskning. Han utfordrer de øverste sosiale lag i byen, og går heller ikke av veien for å piske noen kusker for å opprettholde fred og ro i byen. Og når sannheten går opp for ham om hvem liket egentlig er, og hvem som drepte stakkaren, kan han nesten ikke tro det.  

En person med det merkelige navnet Gralmakar Løfberg møter djevelen i Nonnegata i Trondheim i nåtiden. Han spør om han er kommet for å hente ham, og djevelen sier nei. Han våkner fra drømmen og gjør det han må. Ugjerninger blir utført, og vi begynner å ane at dette ikke er en bok for amatører.

Hovedpersonen Odd Singsås er etterforsker i Trondheimspolitiet. Han er en del av en effektiv avdeling, som tenker både annerledes og tradisjonelt. Avdelingen består av folk som vi får vite nok om. Akkurat nok til at det skapes et forhold til dem, mellom karakterer og leser.

Et lik blir funnet i snøen ved Kuhaugen i Trondheim. Kuhaugen er et utsiktspunkt i Trondheim. På liket står en spilledåse og spiller en ukjent melodi, en vise. Damen som finner liket midt på natten, varsler politiet, og Odd Singsås rykker ut sammen med resten av avdelingen, og saken er i gang. Mysterier skal oppklares, og vi blir dratt med i den spennende etterforskningen.

Odd Singsakers amerikanske kone starter en nettside for å hjelpe amerikanere til å finne sine norske røtter. Singsaker og konen er nygifte på grunn av rigide norske innvandringsregler, og begge aner at forholdet har blitt etablert for raskt. Singsaker er snart seksti år, gammel nok til å kunne vært faren hennes, og deres felles venninne Siri Holm bærer på en hemmelighet som påvirker forholdet deres. Gjennom sin kones virksomhet kommer Singsaker nærmere en oppklaring i den pågående drapssaken. Saken utvikler seg også til å bli en bestialsk kidnappingssak, og Singsaker og avdelingen nærmer seg etter hvert en dramatisk løsning. Om alle overlever dramaet, skal man som leser slettes ikke være for sikker på.

Jørgen Brekke beskriver fortidens Trondheim med innsikt. Beskriver den gamle ærverdige bebyggelsen og datidens mennesker veldig godt. Det er tydelig at han er på sin akademiske hjemmebane, og har tatt seg de nødvendige friheter både med byens arkitektur og karakterer for å kunne skape en god krimroman.

Politimester Nils Bayer er en karakter jeg godt kunne lest en hel bok om. Om hvordan han oppklarer saker, mens han drikker seg dritings og har problemer med å komme seg opp på hesten, fordi han er for feit. Om dårehuset som den samiske sognepresten frykter, gledespikene som bare vil tjene en skilling, og de to betjentene som Nils Bayer har ansatt. Overklassefolkene som styrer i byen hans, og barselavdelingen der han sitter og drømmer. Det er rett og slett herlig lesning.

Boken kunne vært mer opplysende om hva som er hvor i Trondheim, tenkte jeg etter hvert som jeg leste. Men faktum er at det etter hvert blir underordnet den gode handlingen. Og jeg forstår hvorfor en forfatter som legger handlingen så lokalt, selges i så mange land. Brekke tar oss fra den ene spennende delen til den andre, lar oss vente, bli forundret og gir oss løsningene akkurat når vi trenger dem, for å forstå handlingen. Han bruker de fasilitetene som finnes i Trondheim. Den gamle bydelen med sine gamle skeive hus og kafeer, St.Olavs sykehus, bibliotekene, universitetet og henvisninger til de som grunnla byen. Og han gjør det på en god måte, som gir oss akkurat passe fremdrift og akademisk innsikt.  

Å lese en krimroman basert på gammel folkekultur var noe nytt for meg. Når forfatteren velger visesang som tema i en krimroman, går det en liten stund før man oppfatter budskapet. Men bare fordi det ikke er forventet. Man forventer jo kanskje vanlige mord og andre lumske forbrytelser, ikke spinngale akademikere som er i overkant intelligente. Men det fungerer meget godt. Det eneste jeg virkelig savner i denne romanen er, og jeg må jo si det på det språket som forfatteren så flittig bruker for å ikke avsløre noe. Jeg savner tanta est illud canticum.

Til slutt vil jeg nevne at denne boken kanskje ikke er for de som frykter for sine tenåringsdøtre. Man kan nemlig ende opp med å aldri slippe dem ut på kveldstid alene mer.

God lesning!

Vid@r

Bokanmeldelse

Av og til kommer man over bøker som man ikke kan legge fra seg. De beste bøkene. De som holder deg våken om natten. Dette er en av dem.

Kane og Abel av Jeffrey Archer handler om to iherdige menn. Fast bestemte på og nå sine mål i forretningsverdenen gyver de løs på enhver utfordring som de møter. Kane, født til rikdom og suksess i Amerika. Abel, funnet nyfødt på et jorde av en ung gjeter i polen. Oppvekstene deres er så forskjellige som de kan bli. Kane har trygghet og overflod av luksus. Abel må kjempe for hvert måltid. Begge bestemmer seg for å overleve og bli best i sin verden.

Vi følger Abel gjennom hans møte med en bedre verden, og hans tragiske skjebne i krigstider, og som fange under russerne i Sibirs fryktede arbeidsleirer. Han bestemmer seg for å overleve, kjempe for sin egen eksistens, og vi blir med ham på den fantastiske reisen hans til Amerika. Underveis reddes han av tilfeldigheter og egen kløkt. Reisen fra den fattige familien i jordhytta og til han kommer til Amerika er beundringsverdig godt skrevet. Jeffrey Archer viser oss sin overlegne fortellerkunst, når han griper oss helt inn i margen med sine beskrivelser av datidens virkelighet.

Kane er på tross av sitt opphav, fast bestemt å og skap sin egen fremtid. Han setter seg som mål og følge i farens fotspor, og kjemper sin egen ensomme kamp for å kunne oppfylle sine drømmer. I ung alder utmerker han seg som en dyktig finansmann, og veien blir etter hvert kort til suksess. En suksess han konstant må kjempe for å beholde. Familieintriger og utenforstående truer hans arv og midler, og han tar opp kampen full av hevnlyst. Samtidig er han oppdratt i en gammel familietradisjon til å respektere sine medmennesker. Dette gjør at han på tross av sine harde mål om å bli en av de mest suksessfulle, hjelper andre når samvittigheten sier ham at det er det riktige å gjøre. Hevnlysten og hatet til de som har besudlet hans nærmeste, og hans behov for å ville hjelpe de han har tro på, gir ham fiender. Farlige fiender. Og han må beskytte sine midler og familiens posisjon. Om han klarer det, finner du ut ved å lese boken.

Abel kommer til Amerika som innvandrer, og arbeider hardt for å oppnå suksess. Han begynner nederst på rangstigen, og kommer ved hjelp av hardt og ærlig arbeid opp i en ledende posisjon. Tilfeldighetene gjør det til at han møter en av Kanes verste fiender. Abel sverger på å hevne seg på Kane, for at han mistet en nær venn og mentor i depresjonstiden. Han mener dette er Kanes skyld fordi han representerer den banken som ikke ville være forståelsesfulle. Krigen mellom de to er dermed i gang. Både Kane og Abel er patrioter av Amerika. Den ene med utgangspunkt som fattig polsk innvandrer, og den andre som tredjegenerasjons overklasseborger. De vil begge kjempe for landet under andre verdenskrig, og vi får endelig se noe av de felles verdiene de har. Selv om vi ikke opplever at de to enes på noen som helst måte. Begge stifter familie, oppnår den suksessen de etterstreber, og tiden er kommet for et endelig oppgjør mellom dem.

Boken er av de som vi sjeldnere og sjeldnere finner. De bøkene som er tykke, fulle av historie og handling gjennom en hel generasjon. Bøker som vi gjerne leser igjen, etter noen år. Min opplevelse er at denne er særdeles godt skrevet. At Dan Brown og Washington Post skryter av den betyr lite for meg. Men når jeg kan lese på baksiden av boken at to menn forenes gjennom sitt hat til hverandre, da blir jeg nysgjerrig, åpner den og blar i den. Når jeg åpner tilfeldige sider, leser om Baroner og røvere i Europa, overklasse i Amerika, og blir lovet en spennende opplevelse, da kan jeg ikke la være å begynne å lese. Og for å gjøre det helt klart. Jeg er en kresen herremann. Jeg leser ikke hva som helst. Det skal stemme med tiden og hvordan det var å være fattig og rik. Det skal beskrives akkurat slik som det gjøres i denne boken, om hvordan kullstøvet trenger inn i lungene mens rottene prøver å drepe noen som gjemmer seg i et lasterom som blindpassasjer. Hvordan rekken med unge tyver blir ført til den muslimske bøddelen for å få kappet av den ene hånden, for ugjerningen sin det er å være sulten og stjele frukt, og hvordan en ung suksessrik mann i Amerika prøver og feiler når han vil komme i buksene på sin første flamme.

Å bli tatt med til den tiden man leser om er herlig. Å få innsikt i miljøene, familiene og bakgrunnen til de karakterene som man leser om er herlig. Å kunne legge seg på sofaen og la verden gå sin gang, fordi den boken man leser er så god, ja det er det beste for en bokelsker. Slik er det med denne, når jeg leser om Abels lyst på suksess, hans kjærlighetsforhold og nedturer. Og det er slik når jeg leser om Kanes utfordringer på Harvard, hans manglende forelskelse frem til han møter Kate. Kate som gir ham alt han har savnet utenfor suksessen i arbeidslivet. Når jeg leser om Abel og Kanes barn, som strever for å også oppnå sine mål, på tross av fedrenes hat til hverandre, da koser jeg meg skikkelig. Jeg legger det meste til side, og innser hvor heldig jeg er som kan være bokanmelder. Hvor heldig jeg er som av og til kan komme over bøker som denne.

Jeffrey Archer er ikke en så godt kjent forfatter her i lille Norge. Men han er godt kjent i andre deler av verden, og har en rekke bokutgivelser bak seg. Avisen Mail on Sunday skriver om ham: ”Trolig den største historiefortelleren i vår tid!” Jeg vil ikke strekke det så langt, men kan med hånden på hjertet og mitt kresne utgangspunkt si meg enig i at han er en av dem.

Skal du lese en tykk bok med intriger, kjærlighet, krig og sult, som gir deg glede og spenning, historie og forståelse, så les denne. Jeg lover deg at du ikke vil angre.

God lesning!

Vid@r

Bokanmeldelse

At jeg leser en bok som er skrevet i jegform, er faktisk ganske oppsiktsvekkende. Min bestemte sære mening, er at det er tredjepersonfortellinger som er best. De som man kan lese og samtidig ha oversikt over hendelsene, fordi man på en måte sitter i luften over historien og ser ned på den. Jegformen blir ofte for snevert synes jeg, og at det ofte er begrensende for historien som fortelles, at forfatteren hadde fått skapt et mye bedre produkt i tredjeperson. Så hvorfor i alle dager har jeg så lest denne som er i jegform?

Tittelen og teksten bak på omslaget var avgjørende. Smak bare litt på det: Gerhardsen testamente! Man tenker hemmeligheter, konspirasjoner, intriger, maktkamp, etterkrigstid, posisjonering og oppgjør. Ting som vi elsker å lese om. Og når det draes inn navn som Håkon Lie, Jens Christian Hauge, Torbjørn Jagland og Einar Gerhardsen, da blir fristelsen for stor. Og jeg innrømmer glatt at denne boken ikke har tatt noen skade av å være skrevet i jegform. Men tro nå endelig ikke at jeg nå kommer til å kaste meg over alle bøker med jegform av den grunn. Jeg tar meg fremdeles den frihet det er, å bare anmelde de bøkene jeg selv velger.

Gerhardsens testamente er en litt uvanlig actionfylt politikrim. Kyrre Kaupang, en litt snodig etterforsker med både kvinneproblemer og litt rare tanker om de fleste ting, blir kontaktet og revet ut av en ellers rutinemessig tilværelse i en liten avdeling han er plassert i, etter å ha møtt problemer som tidligere Kriposetterforsker, av riksadvokaten i hemmelighet. Han blir bedt av ham å nøste opp i omstendighetene rundt et mord på en mediesky reder. En reder som viser seg å ha en finger med i den hemmelig organisasjonen Stiftelsen. Kaupang er i tvil om han skal ta på seg dette oppdraget, men ser at dette er en sjanse til å komme tilbake i operativ tjeneste igjen. Han burde kanskje tenkt seg om en stund til, før han takket ja.

Ørjan N. Karlsson gir oss ikke bare en krimhistorie, men også fortellingen om Stiftelsen, som blir opprettet av Håkon Lie på oppdrag fra landsfaderen Einar Gerhardsen. Målet til Stiftelsen er å bekjempe kommunismen gjennom overvåkning, og som jeg forstår, de midler som måtte være nødvendige. Håkon Lie og Jens Christian Hauge går inn for oppgaven med stor iver, og det etableres raskt en gruppe maktpersoner som utgjør styret i denne hemmelige organisasjonen. Handlingene flettes sammen i boken, ved at vi får et innblikk i hva som skjer i fortid og nåtid. Meget godt flettet sammen faktisk. Vi får til enhver tid akkurat nok informasjon om fortiden, til å forstå nåtiden. Nåtiden som Kyrre Kaupang er i ferd med å avsløre.

Kyrre Kaupang møter ganske raskt Cathrine Bodøgård, og sammen kaster de seg ut i oppgaven med å finne ut hva som skjer. Cathrine er tilknyttet politiets livvakttjeneste, og vi får gjennom henne vite både det ene og det andre om landets maktelite. Forfatteren har selvfølgelig funnet på alt sammen. Men på en måte som slettes ikke er utenkelig. At Kronprinsesse Mette Marit deler ut rojale skyllebøtter, kan jeg godt tenke meg skjer i det virkelige liv. Men det er ikke bare gjennom Cathrine Bodøgård vi får vite hva som skjer i hovedstaden. Forfatteren har flettet inn kommentarer både om 22 juli, denne mistanken mange av oss har om at tannleger arbeider svart, og sammenligner situasjoner som oppstår underveis med faktiske hendelser og personer. Og av og til kan de fremstå som småflaue fraser og forfatterens egne personlige meninger. Men som alltid i en god bok, så tilgir jeg forfatterens forsøk på å tvinge på meg sin egen litt sære humor og kommentarer.

Helten, Kyrre Kaupang, nærmer seg etter hvert mulige løsninger på hva som har skjedd. Og på veien dit myrdes maktpersoner på rekke og rad. Han oppdager at han er den som kan mistenkes for disse mordene, og står plutselig alene mot alle. Han blir etterlyst, og klarer så vidt å unngå å bli pågrepet. Hans tidligere kollegaer i Kripos vil mer en gjerne taue ham inn på kammeret og kryssforhøre ham. Han bruker de han stoler på og nærmer seg den endelige løsningen, mens vi får vite at Torbjørn Jagland er i overhengende fare. En mørbanket Kyrre Kaupang tar ansvar, og vi får en spennende og overraskende slutt. En slutt jeg ikke så komme. Og det liker jeg. At en bok gir meg som leser flere muligheter for hvem som kan stå bak det som har skjedd.

Stiftelsen har tatt steget inn i vår tid, og har overlegen teknologi. De holder til i en gedigen fjellhall. Som er en av flere, og overvåkningen er nesten total. Kyrre Kaupang blir til slutt en trussel for selve eksistensen til organisasjonen. Han blir en fiende for dem, og kan ikke stole på noen. Det er i hvert fall det han selv tror. Om han klarer å oppklare truslene og redde Torbjørn Jagland fra den sikre død, må du selv finne ut av.

Boken omhandler virkelige personer i en fiksjon. Dette er ikke så vanlig i norske bøker, men ganske vanlig i utenlandske. Og jeg synes det er på tide at det blir slik også her til lands. Det skaper nye spennende vinkler å se historien i. Og det er godt gjort å flette sammen fiktive personer med ekte av forfatteren. Håkon Lie, for eksempel, fremstår som en hard mann i boken. Og det må han jo også ha vært i det virkelige liv for å gjennomføre etterkrigstidens politikk. Men om han har beordret drap på regjeringsmedlemmer kan vi jo bare spekulere i. I boken gjør han det, og det er da man får et innblikk i hvor viktig noen synes det var å forsvare landet vårt mot kommunistene. Einar Gerhardsen fremstår som mer angrende og myk enn Lie, og det skaper en god fremstilling mellom konstruerte motpoler i handlingen. De to utvikler en slags motstand mot hverandre. Og det som i utgangspunktet var ment å skulle skape en organisasjon for å tjene landet, blir en slags verkebyll mellom dem. Og handlingen rundt dette er godt beskrevet i boken. Man skjønner mer av hva som måtte til på den tiden, for å skape sikkerhet for landet vårt. Stiftelsen avslører i følge boken en del kjente spioner, og forebygger fremtidige svik. Og det er faktisk ikke så utenkelig at en slik organisasjon finnes i det virkelige Norge den dag i dag.

Boken er skrevet av Ørjan N. Karlsson. Han har bakgrunn fra forsvaret og er i dag avdelingsleder i Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap. Han burde således vite en del om hva som har skjedd og er mulig i samfunnet vårt. Han skriver i en stil som er lett å lese, og som forklarer godt hvordan helten tenker og gjør ting. De små avbrekkene om dagligdagse hendelser er forfriskende og ekte. Som å ligge i vater på sofaen, kaffekrus som får seg en svingom, kontakt mellom personer, utgåtte operativsystem og plutselige følelsesmessige utbrudd. Alle gir de boken en ekstra opplevelse, med en god observant snert. Som leser kan man bli overrasket over hva som kanskje er mulig å gjennomføre i vårt samfunn, bare man setter sammen de rette personene og spekulerer ut de nødvendige løsningene. Men for de som har fulgt med i timene når Norges rolle i verden omtales, bør ikke bli overrasket. Boken kan for dem bli en slags bekreftelse og oppsummering av hva man har hørt og lest tidligere. Norge er et rikt land, og vi har ikke blitt rike bare ved å være flinke og ha lommeboka fulle av olje, fisk og vannkraft. Denne boken gir deg et lite innblikk i de tingene som ligger bak det at vi sikret våre verdier på et tidlig tidspunkt, og fremdeles gjør det. Hvordan man skjuler slike organisasjoner i budsjetter og gjør dem mektige og effektive, er også noe som bør skape tanker om makten i Norge, hos dem som ikke vet for mye om vår fortid frem til nåtid.

I Gerhardsens testamente har vi blitt kjent med en helt som vi vil vite mer om. Og nettopp det er jeg så heldig å vite at vi får. Forfatteren arbeider med oppfølgeren, og blant annet Jens Christian Hauge fra denne første boken om Kyrre Kaupang er med videre i handlingen. Tysklandsbrigaden og hendelsene ved arrestasjonen av Arne Treholt er også med. Og det ryddes gjerne plass i min bokhylle for enda en spennende bok fra Ørjan N. Karlsson.

Forfatteren gjør seg ikke til en kjepphøy ordnerd gjennom Gerhardsens testamente, som tror han skriver mer spennende enn han faktisk gjør. Han treffer akkurat der han skal treffe med ordene sine. Han får oss til å ville lese mer, fordi vi undrer oss. Det er brukt erfaringer fra hans yrke, fakta fra landets historie og en god dose fortellerkunst. Forfatteren har levert en spennende bok som det er en fryd å lese.

God lesning!

Vid@r