12.12.12 skulle bli en viktig dag. Ikke bare er det Munchs fødselsdag, men etter planen skulle det også være da Munch museets skjebne ble avgjort. Slik ble det dessverre ikke. Kulturbyråden har utsatt plassering av nytt Munch museum til 2013.

Vi har hørt Arbeiderpartiets argumenter for Tøyen. Vi har hørt byrådets argumenter for Bjørvika. God informasjon er nødvendig når en avgjørelse om det nye Munch museet skal tas, men et sted må grensen gå. Det er faktisk en forskjell på god informasjon og trenering av en politisk sak. Vi har i over et år hatt en Munch debatt som ikke har beveget seg noen vei, mye på grunn av et byråd som nekter å ta inn over seg at slaget om Lambda er tapt. De tviholder ennå på Lambdaprosjektet i håp om at venstresiden eller FRP skal gi opp. Det har ikke skjedd hittil, så hvorfor fortsetter byrådet i det samme sporet?

Det virker som om det er viktigere for byrådet å få Lambda bygget enn å få på plass en løsning som er til det beste for Munch. Å si som lederen i Aftenposten sa tidligere i høst, at bystyret er ”handlingslammet” blir etter vår mening feil, men å på den andre siden si at det er byrådet som er ”kompromissløst” er en mer ærlig fremstilling av situasjonen.

Da det etter valget i fjor ikke ble flertall for Bjørvika skulle byrådet tatt ansvar og sett på andre alternativer i stedet for å gå til angrep på partiene som ikke deler deres standpunkt om Lambdaprosjektet. Er litt samarbeidsvilje for mye å be om når det kommer til vår viktigste kunstner?

Arbeiderpartiet mener fordelene ved å ha museet på Tøyen er enorme. Ikke bare fordi det gir en bydelen noe å være stolte av, men også fordi Munchs kunst vil kunne vises frem i bedre lokaler enn Lambda åpner for. På Tøyen får vi mer plass og et museum tilpasset kunsten fremfor et museum der kunsten må tilpasse seg.

Kostnadene knyttet til Lambda har hele tiden vært FRPs hovedargument mot prosjektet i Bjørvika og når vi nå ser at byrådets forslag til budsjett nok en gang rammer dem som trenger det mest, bydelene, er det viktig å også diskutere pris. Kanskje særlig fordi den nye skissen til museum på Tøyen viser frem et prosjekt som er 700 millioner billigere enn Lambda.

Vi på Grünerløkka vil ha i pose og sekk. Vi vil ha et byråd som satser på bydelene og som ikke tvinger oss til å kutte i midler til barnevern, gi Solfrid på 80 år et dårligere sykehjemstilbud og måtte trappe kraftig ned i vedlikehold og rengjøring av gater og parker – og vi vil ha et samarbeidsvillig byråd som velger den opplagt beste løsningen for Munch og byen: ett nytt museum på Tøyen.

Det fortjener Munch og det fortjener Oslos innbyggere.

Milos Rados, leder av Grünerløkka AUF og Victoria Marie Evensen, leder av Grünerløkka AP/Bystyrerepresentant

Husker du den første filmen du så på kino? Husker du den følelsen? Magi i mørket. Fellesskap.

Den første filmen jeg så på kino var «Kamilla og tyven». Det er i hvert fall den første filmen jeg husker at jeg så. På den tiden hadde ikke vi videospiller hjemme. Vi leide en videoboks hos videosjappa. Året var 1988 og film var magi. Jeg så «Kamilla og tyven» på Saga Kino, med en pose M i fanget. Fra det øyeblikket lyset ble slått av og bildene rullet over lerretet var jeg fortapt. For meg var film på kino nesten like magisk som de bildene ord i bøker kunne gi meg. Siden har jeg sett mye rart, mye bra, noe dårlig, mange smale filmer og mange blockbustere på kino. Fortsatt blir jeg berørt av mørket, fellesskapet, den kollektive opplevelsen. Jeg har skreket, grått, ledd og sovet i en kinosal.

Jeg tror neppe jeg er alene om å elske film på kino og jeg tror neppe jeg er alene om å ønske meg et mangfoldig kinotilbud. Hvis byrådet i Oslo, altså Høyre, Venstre og KrF, får det som de vil blir det annerledes. For nå skal Oslo Kino selges.

Byrådet mener det ikke er opplagt at Oslo Kommune skal ha eieroppgaven med å utvikle og drive Oslo Kino. Det kan være andre eiere som vil kunne løfte et godt selskap som Oslo Kino videre, sier de. Høyre, Venstre og Krf mener, i lys av samfunns- teknologi- og markedsutviklingen, at den beste måten å ivareta Oslo Kinos posisjon og kommunens verdier på er gjennom et salg av aksjene i Oslo Kino. Og de får ikke uventet støtte av Frp. Men byrådspartiene vil bare selge dersom prisen er tilfredsstillende.

Oslo Kino viser omtrent 250 ulike filmer i året. Dette er bedre enn i både København og Stockholm ifølge Film og Kino. 14 av 40 filmer på programmet er verken norske eller fra USA. Og Oslo Kino går med flere millioner i overskudd hvert år.

Vi i Arbeiderpartiet mener at det vil være ekstremt lite klokt å selge Oslo Kino. Vi er overbevist om at det vil gjøre at man vil få et mye smalere tilbud, noe også erfaringene fra våre naboland viser, og at en privat eier først og fremst vil ha interesse av å sette opp de filmene som generer størst inntekter uten å se at et mangfoldig kinotilbud er et viktig kulturbidrag for byens innbyggere. Arbeiderpartiet mener det er et tap for Oslos innbyggere og trist for kulturlivet dersom kinoen selges.

For Oslo Kino er ikke bare en leverandør av film. Oslo Kino er en leverandør av behov. Behovet for å møte det ukjente, det velkjente, det triste, det morsomme, det jeg ikke visste at jeg trengte og det jeg trenger. Det handler om meg, om å inspirere, motivere og om å oppdage. Før var kinosalen et møte med en verden jeg ikke visste om. Nå er verden nærmere enn noen gang, men likevel er det i hverdagen, i byen der jeg bor at jeg lever. Og når jeg trenger den lille flukten, reisen inn i fantasien, emosjonene eller til et sted jeg aldri har vært, er det filmen, litteraturen, musikken, maten, kunsten som tilbys i byen jeg bor i jeg må besøke.

Da er jeg avhengig av politikere som vet at mangfoldet er viktig og at mangfoldet sikres gjennom at vi eier noe sammen. Da trengs det en kinoeier som ønsker seg både smale filmer og blockbustere – og som vet at jeg ikke alltid oppdager film fra sør hvis det ikke tilbys meg.

En forkortet utgave av dette innlegget er publisert i Dagsavisen tirsdag 12. juni.

Arbeiderpartiet kan ikke diktere SV – verken på Grünerløkka eller andre steder. Det har Per Østvold helt rett i. Samarbeid fungerer ikke slik.

Per Østvold skriver (Dagsavisen 4.10.) at det spres mye feilaktig informasjon om hva som har skjedd i BU-forhandlingene på Grünerløkka. Det er mulig, det, men den feilaktige informasjonen kommer ikke fra Arbeiderpartiet.

Det som er saken er i hvert fall at vi i Arbeiderpartiet opplever at en avtale ble brutt da SV gikk til Høyre for sikre seg lederen i bydelsutvalget. Vi hadde en klar oppfatning av at vi hadde en avtale om at Arbeiderpartiet og SV skulle samarbeide i konstitueringen av bydelsutvalget. Dette hadde vi både skriftlig og muntlig bekreftelse på fra Per Østvold. Vi synes ikke det i seg selv er problematisk at SV får topposisjoner, men vi reagerer på måten det skjedde på.

Vi i Arbeiderpartiet delte ønsket om et samarbeid på venstresida i bydelen. Imidlertid er det slik at ved valget tidligere i høst fikk Arbeiderpartiet 33,05 prosent av stemmene. SV fikk 13,97 prosent og Rødt fikk 7,56 prosent. Dette ga Arbeiderpartiet fem mandater i BU. SV fikk to og Rødt ett mandat. Dermed hadde vi flertall. Det var ikke unaturlig for oss å tenke at styrkeforholdet mellom våre partier tilsa at BU-lederen burde komme fra Arbeiderpartiet. Det handler etter vår mening også om respekt for velgerne og det mandatet de gir oss politikere ved å stemme som de gjør.

Vi mener også at vi fant tonen da vi møttes til forhandlinger, og selv om det var uenighet i begynnelsen om hvem som skulle bli BU-leder, ble vi etter hvert enige om at BU-lederen skulle komme fra Arbeiderpartiet og BU-nestlederen fra SV.

Det er riktig som Per Østvold skriver at vi møtte Høyre fem dager senere, men det var for en samtale og ingen avtaler ble inngått. Vi beklager at Per Østvold har valgt å forhøre seg med Høyre hva som foregikk på møtet istedenfor å ta en telefon til Arbeiderpartiet. Hadde han gjort det, hadde han fått vite at vi sto fast ved våre intensjoner om å samarbeide med SV, og vi forsøkte på ingen måte å ri to hester, som Østvold påstår.

Vi mener at da SV fikk vite at Rødt ikke ville forplikte seg til et bindende budsjettarbeid, burde de tatt kontakt med oss slik at vi kunne fortsatt våre samtaler og funnet en løsning på problemet. Det ville vært det mest redelige.

Vi er selvsagt skuffet over å ikke få BU-lederen, men vi er mest skuffet over måten dette har skjedd på. Vi har hele tida vist vilje til et forpliktende samarbeid med SV, og beklager at SV ikke tok kontakt med oss da de mente at forutsetningene for et videre samarbeid var brutt. Da kunne vi løst det sammen.

Til slutt: Arbeiderpartiet vil alltid kjempe for det vi tror på og det vil vi fortsette med i bydelsutvalget i bydel Grünerløkka også de neste fire årene. Ikke minst for å ivareta interessene til de 33,05 prosent av velgerne på Grünerløkka som har gitt oss tillit.

Oslo har ikke alltid vært min by. Som så mange andre som bor her er jeg innflytter, men selv om jeg er på sjuende året har nyforelskelsen fortsatt ikke gått over.

Det er mye med Oslo jeg elsker, men samtidig fort gjort å glemme alt Oslo er. Hovedstad. Nærmiljø. Syriner og grantrær. For mye snø i gatene om vinteren. Lukten av krydder i Torggata, sjokolade i Markveien og svidd asfalt på varme sommerdager. Lyden av Akerselva om våren. Naboskap og arbeidsmiljø. Løvene foran Stortinget og klokkespillet i Rådhuset. Utsikten fra Hotell 33 og utsikten til Holmenkollen. Å kunne bade på Huk om sommeren eller spise softis på Aker Brygge. At man finner sushi overalt og hele verden samlet på Grønland. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. For Oslo har blitt min by. Min bakgård. Min tumleplass.

Så er det likevel slik at jeg, til tross for min rosa nyforelskelse, ser byen med et realistisk blikk. For selv om det er mye som er bra i Oslo er det også mye som kan bli bedre. Forskjellene mellom øst og vest må bli mindre. Derfor skal vi for eksempel innføre en egen Oslo indre øst-satsing som skal redusere helseforskjellene og barnefattigdommen blant annet gjennom språkopplæring og gratis kjernetid i barnehage, samt å bedre bomiljøet i de store kommunale gårdene. Satsningen skal også inneholde målrettede arbeidsmarkedstiltak.

Jeg tror Oslofolk har det best når både utfordringer og goder deles, når ikke adresse avgjør hvor lenge du lever eller hvilke muligheter du får. Derfor tror jeg også på lokaldemokratiet og at det er vi som bor rundt i byen som vet best for vår bydel. Oslo Arbeiderparti ønsker å inkludere lokalbefolkningen i viktige byutviklingsspørsmål gjennom bruk av såkalte plansmier slik at alle kan delta i utformingen av sitt eget nærmiljø. For det er vi som vet hvor det trengs flere ballbinger, hvor det er for stor avstand mellom søppeldunkene eller hvor det føles utrygt.

Oslo er en by med over 600.000 folk. 600.000 unike stemmer og unike behov. 600.000 muligheter. Om 20 år er vi blitt 200.000 flere. Det er både fantastisk og skremmende. Og det er derfor byen trenger at vi bryr oss. Oslo trenger ditt og mitt engasjement. Og byen trenger det nå. For det er nå vi løser fremtidens utfordringer. Det er nå vi skaper en enda bedre by.

For selv om det er mye som er bra i Oslo er det mye som kan bli bedre. Og det er best for alle når det er bra overalt. 

Victoria Marie Evensen, kandidat nr. 17 på Oslo Arbeiderpartis bystyreliste

Noen vil sikkert mene at mine klær gjør meg utrygg. Og til dem vil jeg si at hva jeg har på meg er revnende likegyldig. Jeg har rett til å være trygg uansett.

Kvinnefrigjøringen har kommet langt. Så langt at det nå på mange måter føles unaturlig å fortsette å omtale den som «kvinnefrigjøringen». Snakker vi om likestilling kan det like gjerne gjelde menn og pappaperm som kvinner og topplederstillinger. Slik bør det også være i Norge anno 2011. Likevel står et område frem som gammeldags og kjønnsdiskriminerende. Det handler om kvinners bevegelsesfrihet i byen. Så kanskje begrepet frigjøring ikke har gått helt ut på dato likevel?

Jeg er feminist, politiker, jobber i det private næringsliv og jeg går som regel alltid i høye hæler. Jeg ser meg i speilet hver morgen, har alltid på knallrød leppestift og synes det er flott med en utringet kjole i ny og ne. Jeg sprader ikke akkurat ned gata, men noen vil sikkert mene at mine klær gjør meg utrygg. Og til dem vil jeg si at hva jeg har på meg er revnende likegyldig. Jeg har rett til å være trygg uansett.

Jeg elsker mine høyhælte sko like høyt som jeg elsker Markveien, gata jeg bor i. Men i det siste har jeg faktisk testet om jeg kan løpe med dem. For når jeg går alene hjem i min sensommerkjole, med rød leppestift og sko med høye hæler kan jeg jo risikere å bli beskyldt for å ikke ha tatt de nødvendige forhåndsregler om noe skulle skje meg. Det er tross alt mitt ansvar å ikke bli voldtatt. Det er jeg som burde tatt taxi eller fått noen til å følge meg hjem. Skit i at det ikke er mer enn noen hundre meter mellom det siste vinglasset og mitt hjem, skit i at jeg bor alene og ikke alltid er sammen med folk som skal samme vei, skit i at jeg som en fullverdig borger i byen Oslo burde har rett til å gå hjem en lys sommernatt uten å skulle føle meg truet. Skit i alt det. Du burde ha, vil noen uansett si, som noe skulle skje akkurat meg.

Det forandrer ikke det faktum at det ikke er jenter som skal bære ansvaret. Det skal aldri stilles spørsmålstegn ved om en jente var for full til å kunne yte motstandeller om klærne hennes kanskje ikke var helt passende. Det er det samme som å gi jentene skylda. Det kan ikke Oslos kvinner leve med.

Når til og med politiet oppfordrer «kvinner til å redusere risikoen for overfallsvoldtekt ved å planlegge hjemturen og tenke over alkoholinntaket» og konstaterer at «det er vanskelig å løpe fra noen eller slå fra seg hvis man er overstadig beruset»(VG, 30.06.11) kan man jo begynne å lure på hvor grensen går for overstadig beruset, hvor lang tid i forveien man bør planlegge hjemturen og ikke minst om det er vi kvinner som skal ta ansvaret for at menn voldtar? For de aller fleste av oss er det åpenbart at det ikke er smart å være sanseløst beruset eller gå mørke bakgater, for de aller fleste av oss er taxi det foretrukne fremkomstmiddelet en sen nattetime. For de aller fleste av oss er forhåndsreglene selvsagte og godt innarbeidet.

Jeg elsker mine høyhælte sko like høyt som jeg elsker Markveien, gata jeg bor i. Men jeg nekter å akseptere at dersom noe skulle skje meg så er det skoene, rosévinen og jeg som har skylden. Det eneste ansvaret jeg er villig til å ta er å sørge for at jeg kan løpe i mine høye hæler. Slik at jeg frem til Oslos byråd og politiet sørger for at gatene er trygge også for oss jenter, kan løpe hele veien hjem. I høye hæler, med rød leppestift og sommerkjole.

Victoria Marie Evensen, kandidat nr. 17 på Oslo Arbeiderpartis bystyreliste 

Alt henger sammen med alt. Blir byen farget rød 12. september vil de endringene vi gjør være til det beste for alle. Også de single.

Det finnes ca 150.000 enslige i Oslo. 75% av dem er kvinner. Jeg er en av dem. Politiker. Karrierekvinne. Barnløs. Single. Sosialdemokrat.

Singellivet har mange fasetter. Det samme har begrepet «enslig». Du kan fort bli bare et tall i en lang rekke av tall, som enslig. Den urbane ensomheten blir på et vis litt ekstra tydelig. Kvinner mellom 30 og 40 skal jo aller helst ha funnet ut av livet og stiftet familie – og ha en plan for de kommende slekter. Men det er viktig å huske at vi som er barn av det nye Norge velger ulikt. Det er vårt privilegium og vår svøpe. Og alle som bor i Oslo har drømmer for sitt liv, sin hverdag, som er uavhengig av sivil status. Det er det som er mangfold.

Jeg vet lite om bleieskift og familiebiler. Det er sant. Men jeg engasjeres likevel av om det er god nok kvalitet i Osloskolen, om det er full barnehagedekning og om byen vår er trygg å vokse opp i. Samtidig konfronteres vi ofte med at Arbeiderpartiet er familiepartiet og at singelpolitikk ikke er en del av pakka vi tilbyr.

Alt henger sammen med alt. Når vi er opptatt av god boligpolitikk, variert boligmasse og flere utleieboliger i områder hvor det er få slike, handler det minst like mye om de som er alene som om de som er flere. Når vi snakker om trygghet i byen og introduserer trygghetsindeksen som skal gi oss et reelt bilde av hvor trygt, eller utrygt, det er i byen vår handler det like mye om de som er samboere som om de som bor alene. For oss er det viktig å ruste opp byen seniorsentre for kunne gi et godt tilbud til alle eldre - uavhengig av sivil status. Og når vi ønsker åutjevne den sosiale skjevheten i tilgjengeligheten til psykologhjelp er det et grep vi vil gjennomføre for alle.

Oslo skal ha mangfold og være for alle. Arbeiderpartiet går til valg på en samlet by. Og det handler mest av alt om at vi ønsker at alle i byen vår skal få de samme mulighetene. Også de single.

Victoria Marie Evensen, kandidat nr. 17 på Oslo Arbeiderpartis bystyreliste 

Har vi som er interessert i, og opptatt av, politikk fremmedgjort feminismen for de som burde bli mest engasjert av den?

Jeg elsker skoene mine. Og jeg har mange par. Jeg leser ELLE og kronikker i Dagsavisen med samme iver. Jeg jobber i reklamebransjen og bruker fritiden min på politikk. Som så mange andre kvinner i begynnelsen av 30-årene er jeg gjennomsnittlig og uvanlig på samme tid. Jeg elsker og hater singellivet - og jeg elsker å hate det. Jeg håper jeg aldri blir en sånn dame som kun kan føre samtaler om rekkehus og bleieskift, og jeg håper jeg aldri blir en sånn dame som kun kan snakke om jobben sin. Jeg er vimsete og målbevist. Og jeg er feminist.

Få av mine medsøstre kaller seg det samme. Har vi som er interessert i, og opptatt av, politikk fremmedgjort feminismen for de som burde bli mest engasjert av den?

For noen dager siden støvsuget jeg leiligheten i ført høye hæler. De nye skoene måtte jo gås inn før jeg tok dem på på fest. Med ett følte jeg meg som Joan Harris i Mad Men. En strålende følelse, hvem vil vel ikke føle seg som Joan i ny og ne? Samtidig tvang det frem en refleksjon rundt den enorme reisen vi kvinner har tatt fra midten av 50-tallet og frem til nå. Jeg kommer på et sitat fra samme serie; «And no one will tell you this, but you can’t be a man. Don’t even try. Be a woman. Powerful business when done correctly. Do you understand what I’m saying, dear?»

Jeg synes det er fint når en mann åpner døra for meg. Jeg synes også det er hyggelig hvis han spanderer en drink. Samtidig mener jeg at det er viktig at jeg kan skifte dekk på bilen min og jeg er stolt over å være uavhengig. Ofte tenker jeg at begrepet feminisme er misforstått. Det er få av oss på barrikadene. Ingen av oss brenner bhene våre lenger. De røde strømpene har de færreste sett siden 70-tallet og de fleste av oss mener at menn skal få være menn og kvinner kvinner. For Norge anno 2011 er et av verdens mest likestilte land.

Vi deltar på alle samfunnsarenaer i større og mindre grad. Det er lett å la seg blende av oss og landet vi lever i. Lett å glemme at vi fortsatt har noe å kjempe for. Norske kvinner har stort sett lavere status enn sine menn og kvinneyrker har lavere status enn mannsdominerte bransjer. Menn har gjennomgående høyere lønn. Mannelige sykepleiere blir for eksempel raskere oversykepleiere enn sine kvinnelige kollegaer og får dermed etterlengtet lønnsvekst. Statistikk viser at når mannelige samboere blir forfremmet til ektemenn gjør de mindre husarbeid. Kvinner som flytter sammen med en mann gjøre mer husarbeid enn før, mens gutta jobber overtid. Så er det ikke sikkert at det egentlig er så viktig hvem som tar ansvar for oppvasken.

Fortsatt er det slik at er du kvinne og tøff, sterk, klar og tydelig blir du sett på som en kjeftesmelle. En mann som oppfører seg på samme måte er derimot handlekraftig og dyktig. Fortsatt er det mange jenter i 30-årene som i jobbintervjuer opplever at det at de er i 30-årene er et hinder. Det kan jo hende de kommer til å få barn snart. Og selv om vi har fått pappapermisjonen på plass vil kvinnene likevel ta største delen av foreldrepermisjonen. Ca hver tredje person med høyere utdannelse i arbeidslivet er en kvinne, men kvinner har likevel en tendens til å ende opp i offentlig sektor, sannsynligvis mye på grunn av den allmenne oppfatning av at velferdsordningene i offentlig sektor er bedre egnet for familieliv.

Det er ikke sikkert det finnes så mange kvinner som drømmer om å nå toppen av næringslivspyramiden. Det kan hende at de fleste er fornøyde i mellomledersjiktet. Kanskje. Kanskje er det likevel slik at mange jenter drømmer om å være sjef – på toppen der de er. I sitt hverdagsliv. På sin arbeidsplass. Og kanskje finnes det en generasjon av jenter som drømmer om topplederstillinger. Er det da godt nok at det at de er jenter gjør at oddsen for å klatre helt til topps er så betydelig mye mindre bare fordi de er nettopp jenter?

Jeg elsker skoene mine. Og jeg har mange par. Jeg skulle gjerne hatt et par Manolo Blahnik’s. Mest av alt fordi jeg håper jeg kan gå med dem uten å bli sett ned på helt til topps. 

Victoria Marie Evensen, kandidat nr. 17 på Oslo Arbeiderpartis bystyreliste