Kultur

Vi trenger en ny vekkelse

Jeg alltid misunt dem som har kunnet slå seg på brystet og si: «Jeg var i Nadderudhallen i 1974».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I april 1974 sto Erik Dammann på talerstolen i Nadderudhallen. Han tente en hel generasjon nordmenn. Fremtiden i våre hender ble født. Jeg var for ung til å være til stede. 40 år etter, den 27. februar, fant det sted et annet folkemøte, denne gangen på Litteraturhuset. Kan det innvarsle en ny bevegelse, en ny bølge, et nytt krafttak? Eller lever vi i en mer kynisk og mett tid, som ikke lett lar seg begeistre?

Jeg deltok torsdag 27. februar på et storstilt møte i Oslo. Den største salen på Litteraturhuset var fylt til randen, en egen sal var åpnet oppe og evenementet ble streamet live til et par andre byer. Arrangørene kalte møtet sitt for vinterens viktigste miljøkonferanse. Her tok de for seg «hvordan vi kan løse klimakrisen på en rettferdig og solidarisk måte».

Er ikke dette bare en av mange slike møter og seminarer? Fortjener det i det hele tatt å bli sammenlignet med hva Dammann sto for og skapte? Tja, det kan vi jo ikke vite før det har gått en tid. Det vi vet er at noe må gjøres. Norge må endres. Verden må endres. Om ikke, går vi langsomt, men sikkert langt utover det tograders målet FNs klimapanel sier vi må klare å holde oss innenfor. Hvis ikke vil denne vinterens stormer og uvær være en mild indikasjon på det som blir fremtiden for våre barnebarn, om vi bor i Norge eller i på Filippinene.

Dammann sto for en fundamental sivilisasjonskritikk som først og fremst rettet pekefingeren mot vestlige lands livsstil og våre egne forbrukervalg. Møtet den 27. februar var mer preget av større grad av teknologioptimisme. Flere av innlederne kom med praktiske eksempler på hva vi allerede nå kan gjøre av konkrete handlinger som kan snu det verden opplever som en tiltakende klimakrise. Et av stedene er Landås, i Bergen, en bydel med ca. 6.000 innbyggere. På kort tid har de blitt en miljøleder i Bergen, med store positive sosiale resultater som bonus.

Det er kanskje mindre moralisme involvert hos dem som søker endring i 2014 enn det var i 1972, og mer pragmatisme og realisme? Men det er likevel ikke mindre fundamentale problemstillinger som tas opp.

De to hovedspørsmålene som ble debattert den 27. februar var:

* Hva skal til for å skape klimajobber og grønne arbeidsplasser raskt nok?

* Hvordan kan vi skape gode, klimavennlige arbeidsplasser i hele Norge?

I Norge handler klimapolitikken på mange måter om å bruke markedskreftene (klimakvoter) og om å holde de vanskelige spørsmålene om Norge som olje- og gassprodusent på armlengdes avstand. Men det går ikke i lengden.

For å få til et fornybart Norge kreves det en folkelig mobilisering, med fagbevegelsen som pådriver. Kampen for klimajobber og grønne arbeidsplasser er brua. En bru mellom Norge som oljenasjon, til et land som går over til fornybar energi. En bru mellom de umiddelbare behovene vi har for gode, trygge jobber - og det behovet alt levende liv på planeten har for å få ned utslippene av klimagasser.

Det interessante er at blant arrangørene sto Fagforbundet, LO Oslo, NTL og YS-forbundet Parat. Videre fant jeg Naturvernforbundet, Greenpeace, Concerned Scientists Norway og kirkenettverket Grønn Kirke. Disse står også bak boken 100 000 grønne arbeidsplasser, ført i pennen av Andreas Ytterstad. Den selger ingen lunde slik Dammanns bok «Fremtiden i våre hender» gjorde. Men den er tankevekkende og inspirerende.

Mange er bekymret for at velferd og arbeidsplasser står på spill hvis det norske samfunnet skal trappe ned oljevirksomheten og redusere CO2-utslippene. Det er en legitim bekymring som må møtes med en tydelig strategi. En forutsetning for at klimabevegelsen skal sikre seg støtte fra den viktigste og sterkeste av alle folkelige krefter i samfunnet - fagbevegelsen, er at løsningen oppfattes som rettferdige og solidariske.

Men dette kommer ikke av seg selv. Da Gerd Kristiansen overtok som LO-leder, var et av hennes første offentlige utspill å «advare» Solberg-regjeringen mot å gi etter for verneinteressene i Lofoten og Vesterålen. Det er med andre ord ingen grunn til å ta lett på den utfordringen som ligger foran LO-fellesskapet. Mange av LOs medlemmer stemte Frp ved siste valg.

En av de spennende diskusjonene fagforeninger står overfor er om de skal gå inn i tariffoppgjør og kreve sin del av verdiskapingen i form av mer fritid i stedet for lønn. I så fall må det en mentalitetsendring til hos medlemmene. Debatter om hva det gode liv er, kan være sprengstoff.

Fagbevegelsen har mye de kan bidra med for at staten blir mer miljøbevisst, for eksempel som innkjøper, og ved kjøp, utvikling, bygging og drift av eiendommer og offentlige bygg. Fagbevegelsen lager en ny klimaplan i disse dager. Her er det viktig at de selv tar innover seg at de sitter med nøkkelen i overgangen fra et brunt, fossilt energiparadigme til et grønt, lavkarbon samfunn, som skårer høyt på alle bærekraftsindikatorer.

Intellektuelle kapasiteter og varslere som Erik Dammann har vi ikke mange av i hver generasjon. Erik Dammann fikk aldri helt taket på fagbevegelsen, og den ei heller på ham. Kanskje denne gangen kan både fagbevegelse og miljø- og utviklingsbevegelse dra i samme retning? Det er derfor gledelig at også Fremtiden i våre hender var en av de organisasjonene som sto bak konferansen. Og det føltes som å være med på et vekkelsesmøte.

Personlig har jeg alltid misunt dem som har kunnet slå seg på brystet og si: Jeg var i Nadderudhallen i 1974. Nå er jeg en av dem som kan si: Jeg var på Litteraturhuset i 2014.

Mer fra: Kultur