ANNONSE
kommentar1010

UBUDNE: Mange prøvde, men ingen kakerlakker greide å snike seg med i bagasjen på vei hjem fra det store utland. Og det var like greit. FOTO: ISTOCKPHOTO

Vis bildetekst

Vi snakker ikke sammen i dette landet

Jeg fikk med noe i bagasjen hjem fra ferie.

Jeg legger kofferten i badekaret. Åpner den forsiktig. Tar ut ett enkelt plagg. Rister det nøye. Forsikrer meg om at ingen snikende udyr har blitt med hjem. Legger den rødbrune T-skjorta i skittentøyet. Gjentar, helt til kofferten er tom.

Det tar en halvtime. Men det er det verdt. Om en liten snik av en kakerlakk har greid å snike seg ned i bagasjen min skal den pokker ikke få lov til å flytte inn på Vålerenga. Glem det. Her skal vi ikke ha noen invasjon av fremmede småkryp.

Heldigvis fant jeg ingen. Bare enkel lærdom ble med hjem etter min lille tur utaskjærs.

Malawi er ikke akkurat Norge. Gjennomsnittspersonen der skaper verdier verdt omtrent 2.400 kroner i året. Like mye som du bruker på en ny bukse, om du kjører drosje til buksebutikken. Fartsbota der koster mindre enn trikkebilletten her.

Der jeg bodde, i området som så ubehagelig kynisk bare heter Area 23, var det vann i springen på mandag, men ikke på tirsdag eller onsdag. Strøm var det ofte om dagen, men sjeldnere om kvelden. Og det blir bekmørkt omtrent samtidig som norske barn setter seg og ser barne-TV.

Du skjønner tegninga. Jeg skal ikke dra det ut, du har lest nok triste historier om jævlighet og fattigdom og fluer og spedbarnsdødelighet. Bare en liten detalj til skal du få: 90 prosent av befolkninga jobber i landbruket. Men jeg så ikke en eneste traktor i løpet av hele uka jeg var der. I Malawi pløyer folk for hånd.

Men det jeg synes var aller mest interessant med Malawi, var de hverdagslige, sosiale forskjellene fra Norge. Hvordan vi hilser, hvordan vi klemmer, hvordan vi besøker hverandre og hvordan vi snakker med vilt fremmede på gata. Eller, hvordan vi nordmenn ikke snakker med hverandre på gata, mens folk i Malawi gjør det.

«Hey, how you doing», sier en tilfeldig fyr til meg i markedet som kalles for Tank, oppkalt etter den store vanntanken på hjørnet. Den ruver i landskapet som ellers stort sett består av sammenraska skur og en-etasjes småhus bygget av hjemmebrent murstein.

«Muli bwanji», svarer jeg. Den ene frasen jeg har lært på chichewa passer ikke helt i sammenhengen, det betyr omtrent det samme som fyren sa til meg allerede. Men det er alt jeg kan, og jeg må forklare på engelsk at jeg ikke kan mer, og han prøver å lære meg å si «ndiri bwino», og jeg blir glad, sjøl om jeg glemmer det rett etterpå. Så snakker vi litt om hvor jeg er fra, litt om at de selger geiteballer i boden rett bortafor. Og så forteller jeg at jeg bor hos bassisten nede i gata, og at det er kult, men dessverre skal jeg reise alt på søndag.

På fotballkampen mellom våre helter i Big Bullets og laget til de offentlige ansatte fikk jeg også en ny kompis. Vi krangla lenge og vel om hvem som kom til å vinne kampen, han introduserte meg for alle de andre gamle fotballspillerne som satt på VIP-tribunen. Du skjønner, vi kjøpte de dyre billettene, til 30 kroner per pers, for luksusen å ha tak over hodet. I andre omgang dro vi over til billigplassene. Der var det enda morsommere, men der jobba til gjengjeld barn ned i 6–7 års alder. Ubehagelig.

Sånn var det hele uka. Vilt fremmede tok kontakt på gata, på kafé, i butikken (altså, de falleferdige bodene de kaller butikker), eller bare når jeg gikk forbi folk som sto utenfor husene sine og holdt på med sitt. Og det var ikke fordi jeg var hvit og annerledes. Alle snakka sammen. Selv øyekontakt var helt ok. Man så på hverandre, uten å se vekk med en gang fordi det er flaut å vise at man ser på andre.

Første dagen var jeg folkesky og gikk videre. Men etter noen dager greide jeg å nyte det. Å bli kjent med vilt fremmede, hele tida, er ganske artig. Og nyttig. Siste gang det skjedde var på flyet hjem. Jeg kom i prat med flere folk fra forskjellige land i Sør- og Vest-Afrika, bare småprat. Men desto nærmere vi kom Norge ble avstanden større.

Til slutt sto vi rundt bagasjebåndet på Gardermoen, på god norsk maner: 70–80 folk, og alle hadde nok med sine bekymringer. Ingen snakka sammen lenger. Vi var tilbake i gamlelandet.

Og det slo meg: Det er ikke rart at etniske nordmenn og minoritetsnordmenn ikke kjenner hverandre. Vi snakker jo aldri med andre enn de vi kjenner fra før. På dette området er kulturen vår rett og slett skikkelig mindreverdig.

Vi er et folk av håpløst introverte. Og det er litt deprimerende.

Integrering er et pent ord i dette landet. Det er vi for. Men i praksis betyr det altfor ofte at innvandrere skal lære seg å være norske. Å slutte å prate med andre folk på butikken, da, eller? Å ikke lenger si hei til folk på gata? Æsj. Jeg er ikke helt sikker på om det er noen god ide.

De fleste som har reist litt har vel opplevd varianter av det samme. At nordmenn er inneslutta er ikke akkurat nytt eller revolusjonerende. Jeg veit det. Men det slo meg veldig hardt og brutalt, da jeg kom hjem igjen og så de sedvanlige smårasistiske kommentarfeltene. Alle facebook-kranglene om hvor farlig hijab er. Og alle diskusjonene fylt av forakt mot folk som avsenderen aldri har snakka med. Sånne holdninger er mye eklere enn kakerlakker i bagasjen noen gang kan bli. Men hva skal vi gjøre?

Jeg veit godt at også på neste foreldremøte kommer jeg til å sette meg bakerst i hjørnet med mobilen og bare prate med de foreldrene jeg kjenner fra før. Det er jo sånn jeg er. Egentlig ikke sjenert. Bare sky.

Jeg trenger bare ikke å kjenne alle. Men én liten ting kan være greit å ta med seg: Når man ikke tør snakke med folk, da bør man være forsiktig med å late som om man kjenner dem.


["nyemeninger" "Meninger"]

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!