I Dagsavisen anklager Hege Ulstein meg og Alliansen for å være udemokratiske, «Ikke helt alt right». Der gjør Ulstein en stor feil. Problemet er at Ulstein tar status quo som om det er perfekt tilstand bare for at det er slik det er akkurat nå. Demokratiet er nemlig ikke en ting, det kan ha mange konkretiserte uttrykk. Dette ser vi tydelig ved at demokratiet utøves ulikt i forskjellige land, og måten demokratiet utøves på setter premissene for hva som er politisk mulig.
Man kan faktisk godt si at de politiske partiene fullstendig har kuppet demokratiet i Norge, og dette faktum ønsker de ikke en debatt rundt. De viktigste beslutningene; hvem som skal stilles på lister, politiske program, hvilke kompromisser som kan tolereres er styrt opp internt i partiene og blir fjernet lenger og lenger fra den enkelte velger. Dette er selvfølgelig ønsket av maktmenneskene, dess flere obskure lag de kan skape mellom velgerne og den faktiske makten, dess lettere er det for dem å manipulere og styre det hele opp.
Men på Stortinget i dag ser alle blomstene nesten helt like ut. Samtlige stortingspolitikere er broilere med samme bakgrunn fra ungdomspartiene. Selve partiene er nesten identiske i sin indre mekanikk med partiprogram, partipisk, nominasjonskomiteer med mer. Mange tror faktisk at det MÅ være slik, at partiene MÅ se nøyaktig slik ut og at partiene MÅ ha et indre liv som er nøyaktig slik som nåværende partier har. Men det må ikke være slik.
Her er Alliansen en ny blomst, og vi trenger nye blomster. Vi mener Norge nå trenger å diskutere nye typer løsninger og den diskusjonen må komme fra andre mennesker enn de vi nå ser på Stortinget.
Alliansen stiller derfor fristilte enkeltkandidater. Alliansen er i aller høyeste grad et positivt bidrag til demokratiet. Alliansen kan jo ikke defineres som noe «brunt» parti all den tid Alliansen ikke har partiprogram, alle kandidater er fristilte og som innbyrdes faktisk mener forskjellige ting og oppmuntres til dette, derfor blir Alliansen det partiet med de friskeste diskusjonene! Alliansen tilbyr nye, fargerike og annerledes personer i norsk politikk og er dermed et friskt pust av fristilte kandidater.