Debatt

Vi er analoge og uberegnelige

Mange milleniumsbarn tviholder på vinyl, bøker og brettspill. De er digitale innfødte, men tiltrekkes av det analoge. De velger tungvint sjarm foran digital nytte.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Debatten om kunstig intelligens og roboter i arbeidslivet gir oss innsikt i de ufattelige mulighetene teknologien vil gi oss i nær fremtid. Den gir oss også små glimt av de stussligste sidene ved ny teknologi. Alle som har sett R2-D2 og C-3PO i Star Wars, og mer nylig den bedårende helseroboten Baymax i animasjonsfilmen «Big Hero 6», vet at roboter kan være skikkelig søte. Jeg får likevel gåsehud når jeg ser for meg mine egne besteforeldre i nær «samtale» med en bedårende omsorgsrobot. Men i møtet med en grenseløs verden der teknologiske nyvinninger kommer i eksponentielle kaskader, er det heller ingen god løsning å lene seg tilbake med bremsene på. Bare spør Nokia. Eller Kodak. Digitalisering og robotisering vil unektelig spille en avgjørende rolle i opprettholdelsen av velferdssamfunnet. Samtidig tenker jeg at et visst måtehold er helt på sin plass.

En som allerede har dykket dypt ned i betenkelighetene som følger den digitale verden og roboters inntreden i samfunns- og arbeidsliv, er Roger Steare, etiker og konsernfilosof. Steare minner om at algoritmene verken har sjel eller bevissthet, og derfor er uten skjønn, empati og selvinnsikt. «Data er ikke kunnskap, og kunnskap er ikke visdom», uttalte han nylig da han besøkte Oslo. Han problematiserer at vi mennesker gjør oss selv overflødige. Roboter har ikke noe liv ved siden av. De har aldri syke barn. De slipper å tenke på tannlegetimer og foreldremøter. De får aldri kreft og de sier aldri nei, stopp eller nok. Kaller vi dette en seier? spør Steare.

Hermann Ruge Jervell, professor ved Forskningsgruppen for logikk og intelligente data ved Universitetet i Oslo, har påpekt at mens evolusjonen er formålsløs, er kunstig intelligens skapt av mennesker med en agenda. Kunstig intelligens er ikke en alternativ livsform. Den er et verktøy, ingen venn. Store tenkere som Stephen Hawking advarer mot å la kunstig intelligens få altfor slakke tøyler. Mens mennesket er begrenset av langsom biologisk evolusjon, kan kunstig intelligens redesigne seg selv i et stadig høyere tempo.

Stadig oftere leser jeg at «robotene blir smartere enn oss». Til det kan jeg bare tørt bemerke at det har de vært veldig lenge. Men så er heller ikke poenget at roboter regner, lærer og svarer raskere enn oss. Eller at de løfter tyngre og tåler mer. For de gruser oss på både tempo, styrke og sykefravær. Men all teknologi trenger en korreks av etikk og kritisk sans. Når robotene erobrer styrerom, helsevesen og rettsarbeid, må vi åpne for en ny diskurs rundt våre juridiske og eksistensielle rettigheter som mennesker – ikke standardisert maskinvare.

Svaret på spørsmål som «kan roboter være dommere?», eller «kan roboter slakte dyrene våre?», vil stort sett være ja. Neste spørsmål bør derfor alltid være; Men skal de det? At noe er lov, betyr ikke at det er klokt. Og at noe er lønnsomt betyr ikke at det er moralsk forsvarlig.

Behovet for et frittstående, rådgivende organ er overmodent. Vi trenger arenaer som fremmer debatten om etiske og samfunnsmessige konsekvenser ved bruk av ny teknologi. Vi må ikke bli så imponerte og ydmyke i møtet med kunstig intelligens, at handlingslammelsen tar oss. Vi må ta styringen og sikte mot verdier, ikke havarier.

For roboter er ikke feil- og fordomsfrie. Menneskene som programmerer, overfører egne antagelser og refleksjoner. Når vi gir roboter stemmerett eller ber en robot estimere prognosene for at en straffedømt skal begå nye lovbrudd, utelates menneskelig uberegnelighet. Mennesket kan og vil bryte fullstendig med odds og forventninger. Det kan bli vanskelig å verne seg mot uetisk eller ureflektert programmering – eller mot uheldig bruk av det som er programmert. Mennesket er og blir det svakeste ledd.

Om vi tar lærdom av hvordan vi mennesker har behandlet laverestående vesener, og så reflekterer over hvordan en overlegen intelligens vil handle, skimtes et dystert framtidsscenario. Kunstig intelligens i fri dressur vil ta oss igjen, forbigå og utradere oss. De kom, de så, de vant.

Vi kunne for lengst ha vendt ryggen til alt analogt. Men merkelig nok ser vi at mange mennesker tviholder på vinyl, bøker og brettspill. Boken «The Revenge of Analog: Real Things and Why They Matter», viser at det ikke er teknologipessimister og digitale tilflyttere som holder igjen. Mange av de analoge fansene er milleniumsbarn og digitale innfødte, som velger taktil og tungvint sjarm, fremfor nok en maskin. Fordi vi er uberegnelige villstyringer og vår eksistens er analog.

Mer fra: Debatt