Bildet av en bombe med påskriften «love from Manchester», som ble gjort klar til å brukes av det britiske flyvåpnet (RAF) i Syria, illustrerer den store svakheten i Vestens antiterrorpolitikk – nemlig ideen om at «god» vold kan brukes til å bekjempe «ond» vold.
Den kjente engelske filosofen Simon Critchley hevder at vold er et fenomen med en historie, og kan ikke reduseres til en handling som kun eksisterer her og nå. I stedet, vold er alltid et dobbelt fenomen mellom mennesker, og erfaring med vold fanger mennesker i en repetisjonssyklus som de ikke kan komme ut av. En slik forståelse av vold, og dermed et terrorangrep, er at et angrep ikke kommer ut av det blå. Man antar at voldshandlingen er del av en historie med voldelige handlinger og voldelige motreaksjoner. For eksempel, for de aller fleste kom 11. september ut av det blå – et terrorangrep fra intet. Samtidig hadde USA brukt militære ressurser på å bekjempe Osama bin Laden siden 1993, og de to partene angrep hverandre med jevne mellomrom på 1990-tallet. Skal vi tro bin Laden i et intervju fra 2004, hentet han inspirasjonen til 11. september fra Israels invasjon av Libanon i 1982, hvor han så på TV hvordan tårn og høyhus i Beirut brant. Med andre ord, angrepene 11. september var deler av en lengre historie med vold og voldelig motreaksjon.
Ser vi på det seneste angrepet i Manchester, kan vi ane konturene av en lignende historie. I 2014 begynte Storbritannia å bombe ulike IS-mål i Irak, og utvidet bombingen til mål i Syria i 2015. Daværende statsminister David Cameron hevdet at landet ikke hadde tid til å vente på en politisk løsning, at en oppskalering av militærinnsatsen ville redusere terrortrusselen på sikt, og at dette ville gjøre landet tryggere.
Storbritannia kan derfor sies å ha vært i krig med IS siden 2014. Det er kanskje ikke en krig i ordets konvensjonelle betydning, men massive bombeangrep må likevel kunne kvalifisere som krigshandlinger. Det er uansett liten tvil om at IS oppfatter bombingen som krigshandlinger, og derfor er komfortable med å tegne et bilde av seg selv i krig mot Vesten. Det hjelper ingen i kampen mot IS at bomber fra vestlige land også har drept et stort antall sivile i Irak og Syria. Ei heller at invasjonen av Irak, den ultimate voldelige løsningen i kampen mot terror og Saddam Hussein, langt på vei beredte grunnen for IS slik vi kjenner det i dag. Hvis man ser på vold som et fenomen med historie, så får man en potensiell forklaring på hvorfor vi ser en økning i terrorangrep i Europa for tiden. Dette er handlinger med en historie.
Å prøve å forstå hvordan slike forferdelige handlinger kan finne sted må ikke misforstås med en unnskyldende og relativistisk holdning til volden. Poenget er at vestlige land i over femten år har prøvd å bekjempe terrorisme med vold. Vold har blitt besvart med mer vold, og vi befinner oss i dag i en voldelig repetisjonssyklus som partene ikke klarer å bryte ut av. Bildet av bomben som ble gjort klar av RAF er igjen illustrerende. Det er tydeligvis greit å kombinere kjærlighet med utøvelse av brutal og hensynsløs vold. På mange måter representerer det en glorifisering av vold som de «gode» kan bruke mot de «onde». Hadde man visst med sikkerhet at bomben ville ramme IS på en slik måte at nye angrep i framtiden ville vært avverget, så kunne man kanskje ha forsvart voldsbruken. Mer sannsynlig er det at «kjærlighetsbomben» vil drepe og ødelegge livene til personer og familier som ikke ønsker at IS skal styre livene deres. Det som er problematisk, er at voldsbruk er stort sett den eneste løsningen Vesten har vært i stand til å tilby sivilbefolkningen i Irak og Syria.
Hva betyr dette for Europa? Det betyr i første rekke at politiske løsninger på den håpløse situasjonen som hersker i Irak og Syria må være førsteprioritet. Camerons utålmodighet med politiske løsninger og preferanse for militær makt er et godt eksempel på hvordan man forlenger en konflikt gjennom bruk av vold. Cameron var nok oppriktig i sin tro på at økt bombing av IS ville gjøre landet tryggere. Det er heller ikke usannsynlig at Storbritannia vil trappe opp sitt militære engasjement i Irak og Syria ytterligere etter angrepet i Manchester. En slik reaksjon vil mest sannsynlig skape mer terrorisme, og det er rimelig å anta at hvis vi ikke klarer å bryte ut av voldssyklusen med politiske løsninger, så vil europeiske land rammes av terrorangrep oftere i framtida. Noen vil kanskje synes at dette er et naivt og dumsnilt argument, men i god liberal ånd kan man spørre: er vi virkelig så høye på oss selv at spørsmål angående vår egen bruk av vold er unntatt kritiske spørsmål? Med mindre Vesten tar et oppgjør med sin egen voldsbruk i kampen mot terror, og prioriterer langsiktige politiske løsninger, så vil nye terrorister rekrutteres og radikaliseres. Da er det bare å venne seg til stadig oftere terrorangrep.