Det er for mye kos i norsk bistand skriver Nina Witoszek i Dagsavisen (4/1). Fra Tanzania kan jeg melde at det meste har blitt mindre koselig i de siste årene. Det skyldes både norske reaksjoner på korrupsjon, men også konkurranse fra land som Kina.

De siste årene har det strammet seg til i dialogen mellom Norge og Tanzania. Vi har for første gang krevd, og også fått, betalt tilbake penger som vi mente var misbrukt. Tildels som et resultat av forskningen Witoszek sier sånne som meg ikke leser, har forvaltningen av norsk bistand de siste årene fått nye rutiner. Da en konkret mistanke om millioner av kroner på avveie kom opp i 2007, leide vi inn uavhengige revisorer til å granske saken. Fra gjennomgangen skjønte vi at korrupsjonen i dette prosjektet kunne finnes også i andre, så vi begynte en rutine der vi på de aller fleste av våre prosjekter nå jobber tett med eksterne revisorer. UD har også de siste årene opprettet en egen kontrollenhet i Oslo for korrupsjonsmistanker.(Disse jobber selvfølgelig ikke bare med Tanzania, men siden det var hit Aftenpostens reisebudsjett rakk, så har Norge fått inntrykk av at det er i dette landet udyret bor).I dialogen med Tanzania har det også blitt mindre tid til kos. Som leder for alle giverne i Tanzania krevde Norge en tett dialog med landets Finansminister om de store korrupsjonssakene som har preget landet.

Hvorfor er vår relasjon til Tanzania i endring? Svar: dels er det vi som har endret oss, fra veldedighet til politikk, dels har kommet andre, mindre kosete aktører på banen, som tvinger fram en endring i vår bistand. Nylig kortet Tanzanias egen finansminister ned sitt årlige besøk til IMF, med følgende beskjed til Washington:  Beklager, jeg har et viktig møte i Kina.

Finansminister Mkulu kom hjem fra Kina blant annet med løfter om lån til en storstilt gassledning som hvis den bygges vil kunne løse hele energikrisen vi givere har strevd sammen med Tanzania for å løse i tiår etter tiår. Land som Kina, India og Tyrkia har ikke kommet til Tanzania for å eksportere kos, men fordi de har lest IMFs rapport der Tanzania utnevnes til verdens 5. raskest voksende økonomi.

Konsekvensen av dette er at bistandssamarbeidet, ja faktisk hele Norges relasjon til det vi lenge har sett som bistandsmottakere, vil bli like relevant som snøen som falt i fjor dersom vi ikke tenker nytt om vår relasjon til land som Tanzania. Og her trenger vi forskerne. Dersom forskere og journalister reduserer debatten til å handle om bistanden er kosete eller ei, debatterer vi snart noe som ikke finnes. Som er gjort irrelevant. I tillegg til å oppfordre til selvpisking (noe bistandsbransjen faktisk er ganske god på, jeg kjenner ingen andre bransjer der paradigmer kommer og går i samme tempo) trenger vi forskere som kan tenke nytt om Norges relasjon til land som Tanzania.

Når land som Kina har sørget for å dekke behovet for kapital i store infrastrukturprosjekter, må vi fornye vårt partnerskap med Tanzania, sannsynligvis i retning av fokus på felles interesser.  Vi trenger både en debatt og mer forskning på hva land som Tanzania trenger fra land som Norge i framtiden. For med venner som Kina, hvem bryr seg om kos?