ANNONSE
tbd9ff32

Nåværende president Nicolás Maduro vant valget i kjølvannet av president Hugo Chávez’ død i 2013, som hans foretrukne etterfølger. Da hadde Chávez ledet den såkalte «bolivarianske revolusjonen» i 14 år. Her en tilhenger av Maduro med plakat med bilde av avdøde Chavez under en demonstrasjon til støtte for regjeringen.

Vis bildetekst
Foto: Carlos Becerra/NTB scanpix

18-05-2017

Verkebyllen Venezuela

Venezuela kan kastes ut i en konflikt det kan ta tiår å løse hvis man ikke snarlig får til en forhandlet løsning.

I forrige uke erklærte UNICEF og venezuelanske myndigheter at spedbarnsdødeligheten i landet økte med 30 prosent mellom 2015 og 2016. Mødredødeligheten økte med 64 prosent. En tilsvarende økning har vi ikke engang sett i krigsområder som Syria. Få andre indikatorer viser tydeligere dybden i krisen i Venezuela. Så hvorfor er det så vanskelig å få gjort noe med krisen? Og hvorfor er president Nicolás Maduro fremdeles mer populær enn mange andre presidenter i Latin-Amerika, inkludert Colombias president Juan Manuel Santos, som nylig mottok Nobels fredspris?

Svarene på de to spørsmålene henger sammen. Nicolás Maduro vant valget i kjølvannet av president Hugo Chávez’ død i 2013, som hans foretrukne etterfølger. Da hadde Chávez ledet den såkalte «bolivarianske revolusjonen» i 14 år, og med sin tordnende retorikk, progressive sosialpolitikk og økonomiske nasjonalisme skapt en bevegelse med en inkluderende kraft Venezuela aldri hadde sett.

Men den var basert på et skarpt skille mellom «vi» og «de». «Vi» var de vanlige, fattige venezuelanerne, marginalisert fra elitenes privilegier, og personifisert ved Chávez selv – uansett hvor mange privilegier han og hans kompanjonger etter hvert fikk. «De» var de økonomiske elitene, USA og politikerne som hadde (til dels van-) styrt Venezuela før Chávez kom til makten. Chavismens økonomiske modell var basert på store oljeinntekter, varesubsidier og pris- og valutakontroll. Det strupte etter hvert innenlandsk produksjon, og la til rette for svindel og smugling. Store investeringer ble betalt med lån fra Kina. Da oljeprisen stupte i 2014 sto landet uten mulighet til å opprettholde import, og med gjeld som måtte tilbakebetales. Resultatet ble kutt i sosiale utgifter, varemangel og inflasjon som spiser opp lønningene.

Politisk var chavismen i utgangspunktet basert på en vanskelig forenlig kombinasjon av revolusjon og representativt demokrati, med innslag av direkte deltakelse. Den demokratiske konstitusjonen vedtatt i under Chávez i 1999, etablerte en maktfordeling mellom fem statsmakter – utøvende, lovgivende, dømmende, «folkelig» (med ombudsmannen som øverste myndighet) og sivilmilitær. Chavistene styrket imidlertid gradvis kontrollen over alle, og innskrenket individuelle friheter. Samtidig ble de sivil-militære militsene stadig bedre bevæpnet.

Den store testen på denne politiske spagaten kom i desember 2015, da chavistene tapte flertallet i nasjonalforsamlingen, etter at oljeprisen hadde stupt og levekårene for den jevne venezuelaner ble dramatisk forverret. Siden har høyesterett underkjent avgjørelsene i kongressen, mens opposisjonen har truet med å avvise budsjett, lån og etablering av statlige selskap, for gjennom det å hindre regjeringens krisehåndtering. Etter at det Chavez-dominerte valgrådet brukte 2016 til å trenere opposisjonens forsøk på tilbakekalle Maduros mandat gjennom en grunnlovsfestet mulighet til folkeavstemning, ble også regionalvalgene utsatt på ubestemt tid.

Det toppet seg da høyesterett i mars i år forsøkte å frata kongressen både budsjett- og lovgivende myndighet. Det overbeviste opposisjonen om at denne kampen kun kan vinnes i gatene. Den har siden slutten av april stått bak omfattende gatedemonstrasjoner. Hittil har demonstrasjonene, og reaksjonene mot dem, kostet 39 menneskeliv, hundrevis av arresterte og skadde.

Maduro tordner at det hele er en del av USA-regisserte kupp-planer, mens opposisjonen nå har satt fremskynding av presidentvalget, som etter planen skulle avholdes i 2018, som et ufravikelig krav. Maduro har svart med å nedsette en grunnlovgivende forsamling, som har myndighet til å gjøre frie valg til historie.

Problemet for Maduro er at han vet at om det blir en ny regjering, vil ikke bare vil chavistenes politiske prosjekt ta slutt, men reaksjonene mot chavistenes maktmisbruk og korrupsjon vil ramme enkeltpersoner i den politiske ledelsen hardt. Problemet for opposisjonen er at en stor gruppe av dem som ble definert som et «vi» av Chávez, ikke under noen omstendigheter vil støtte opposisjonen. Selv om opposisjonen er sammensatt, blir den som helhet assosiert med gamle eliter. De fattige i chavistenes kjerneområder er kanskje ingen tilhengere av Maduro, men vil heller gå sultne til sengs enn å støtte de velpleide, lyshudede, opposisjonslederne som går først i demonstrasjonstogene. Enda viktigere er det at det militære toppsjiktet (som slipper å gå sultne til sengs), har få insentiver til å fjerne Maduro som har gitt de militære økt politisk innflytelse og individuelle privilegier.

Derfor har alle forsøk på en forhandlet løsning på krisen i Venezuela strandet. Ikke engang Paven har lykkes i å få hull på verkebyllen Venezuela. Men for hver person som drepes i sammenstøtene mellom opposisjonen og chavister, og for hvert barn som dør unødvendig før sin ettårsdag, øker hatet. Om ikke man får til en forhandlet løsning snarlig kan Venezuela kastes ut i en konflikt det kan ta tiår å løse. Uansett hvor vanskelig det kan se ut, har derfor omverdenen en plikt til å bidra til at verden ikke må telle nok en «mislykket stat».


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!