Fredag besluttet Sikkerhetsrådet å styrke FNs tilstedeværelse i Sør-Sudan med ytterligere 4.000 i uniform. Deres jobb skal være å trygge hovedstaden Juba, og slik holde forsyningslinjer åpne, og få politikerne tilbake til forhandlingsbordet. Oppgaven blir ikke enkel, president Salva Kiir har gjort det klart at han ikke ønsker flere tropper velkommen. Sør-Sudan kan klare seg sjøl heter det fra Juba. Det er mye som tyder på at det ikke stemmer om dagen.
FNs fredsbevarende styrker har siden 1948 hatt 71 operasjoner, 16 er fortsatt pågående. Dette inkluderer en av de første, nemlig UNTSO, en observatørstyrke opprettet i mai 1948 for å overvåke situasjonen mellom israelere og palestinere. Bedre kjent i Norge er nok FN-operasjonen som siden 1978 har pågått i Libanon, UNIFIL har fortsatt 10.506 uniformert personell. Men de store operasjonene i dag finner vi i Afrika. Hele ni av dem. I Den sentralafrikanske republikk strever 12.408 tropper, i Mali nesten like mange, 12.022, og i Kongo-Kinshasa er det fortsatt 18.814 av dem. Bare i Sudan er det to operasjoner, UNAMID i Darfur utgjør 17.072, mens UNISFA i den lille enklaven Abyei mellom Sudan og Sør-Sudan er 4.546 sterke. Og så er det Sør-Sudan da, hvor UNMISS før fredagens vedtak utgjorde 13.783. I tillegg er det mindre operasjoner i Elfenbenskysten, Liberia og Vest-Sahara.
Til sammen tjenestegjør 72.295 soldater, politifolk og observatører fra FN i afrikanske konflikter. Det totale antallet under FN-flagg i hele verden er 101.282. Afrika er altså en stor oppgave for FNs fredsbevarende styrker. En oppgave de har fått en del kritikk for. I flere land har FN-tropper blant annet blitt beskyldt for overgrep mot barn, det har vært trøbbel med kommunikasjonslinjer og operasjonene er, som nesten alt annet FN, stadig underfinansiert og i trøbbel. I Sør-Sudan har de møtt mye kritikk for å ikke klare å gripe inn for å beskytte sivile, nå sist i Juba i juli, da kvinner, som bor under beskyttelse av FN i leire, ble mishandlet og voldtatt like utenfor leiren da de våget seg ut på leting etter mat. Det er hendelser som dette som utløste den siste diskusjonen om å øke innsatsen i Sør-Sudan. Ved siden av å øke antallet, så gir man også de nye troppene et mer offensivt mandat.
Dette ønsker altså ikke president Salva Kiir, hans talsmann har sammenlignet ytterligere tropper i Juba med en invasjon, Sør-Sudan vil ikke koloniseres igjen. Men tiden er forbi da FN-tropper var synonymt med hvite ansikter. I alle de nevnte operasjonene er det asiater og afrikanere som utgjør brorparten av personellet. Land som Etiopia, Ghana, Bangladesh og Kina er store bidragsytere. Når Sikkerhetsrådet nå har vedtatt å sende 4.000 nye til Sør-Sudan er dette i samarbeid med regionale land, i Igad, og den Afrikanske Union. AU blir en stadig viktigere del av fredsoppdrag i Afrika. Også operasjonen i Darfur i Sudan er en hybrid mellom AU og FN. I tillegg er AU ansvarlig for en større operasjon i Somalia, AMISOM. Dette er selvsagt ikke helt uproblematisk, Uganda, Etiopia og Sudan har alle tidligere grepet inn i Sør-Sudan. Uganda, som tidligere har grepet inn til støtte for Kiir i Juba, og senest nå i juli sendte flere evakueringskolonner inn i landet, ønsker nå ikke å bidra til den nye styrken. Andre naboland, som Rwanda, Kenya og Etiopia ventes å bidra til den nye styrken.
Forslaget om flere FN-tropper i Sør-Sudan ble satt fram av USA i Sikkerhetsrådet. Sammen med britiske og norske diplomater, har amerikanerne støttet Igad og AU i deres forsøk på å løse den siste krisen i Juba. Den afrikanske løsningen som foreligger, er altså lokalt forankret med støtte av vestlige land. Så spørs det om det er nok. På 1950- og 1960- og 1970-tallet sendte Norge tusenvis av personell ut under FN-flagg, til Gaza, til Kongo, og siden til Libanon. Norge har opp gjennom årene bidratt med i overkant av 34.000 i Libanon. Den siste større kontingenten under FN-flagg fra Norge var på Balkan på midten av 1990-tallet. Siden har NATO blitt prioritert. Den rødgrønne regjeringen hadde som mål å «følge FN-sporet». Det var ikke særlig vellykket, mens norske tropper stadig ble bundet opp i Afghanistan, lyktes det ikke de rødgrønne å sende så veldig mange ut under FN-flagg. En operasjon i Tsjad ble heldigvis kortvarig. I dag har Norge 140 i FN-tjeneste. I 2015 var 89 av disse i Sør-Sudan, mens våre bidrag til blant annet Kongo-Kinshasa, som altså er verdens største FN-operasjon er avsluttet. Vi har også en håndfull observatører andre steder, men de fleste av de resterende av Norges troppebidrag er i Mali. Tendensen både under denne og den forrige regjeringen har vært å følge NATO, eller amerikansk kommando. Det er selvsagt praktiske årsaker til dette, men i det ligger også en nedprioritering av FN. Utenriksminister Børge Brende sa søndag at Norge ønsker Sikkerhetsrådets beslutning om økte bidrag fra regionale land til Sør-Sudan velkommen, og at det er viktig at nabolandene nå følger opp og sender tropper. Det kan man jo være enig i, men mye tyder på at disse vil trenge all den støtten de kan få. Og da trengs mer enn ord Brende.