Søt – fordi den minner oss på hvor langt vi har kommet i store deler av verden. Bitter, fordi den også minner oss på det motsatte i resten av den.
På denne dag, og i vår tid, får jeg en stigende erkjennelse av at å løse mange av kvinners problemer i verden, er det samme som å løse mange av verdens problemer. Utdannelse generelt, og i særdeleshet utdannelse for kvinner, er det kraftigste verktøyet for positiv og fredelig utvikling i verden i dag. Et verktøy som vil gi et konglomerat av positive dominoeffekter.
Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning. Halve verdens befolkning holder også halvparten av verdens kunnskap, halvparten av talentene, ideene, visjonene og arbeidskraften.
Halve verden holder verdens største uutnyttede potensiale.
Verden er bare halvveis så lenge kvinner i Somalia ikke har muligheten til å ta utdannelse, og kvinner i Egypt ikke har noen grunn til å ta det. Et land hvor utdannelse og arbeid kun er begrenset til den ene halvdelen av befolkningen, er et land som bare vil jobbe for halv maskin. Det vil aldri kunne ta igjen de likestilte landene i levestandard og humanitet, men vil alltid streve i en kvikksand av fattigdom.
Norge er ett av verdens rikeste land blant annet på grunn av oljen fra Nordsjøen. Men beregninger fra det norske Finansdepartementet viser at kvinner i arbeidslivet – økonomisk sett – har vært mer verdifull enn oljen. Å ha en kvinnelig befolkning som man ikke gir muligheten til utdannelse, er derfor som å sitte på vinnerkupongen i Lotto, og å ikke heve den.
Utdannelse setter kvinner i stand til å delta på en lang rekke nye arenaer. Og hvis du synes utdannelse er dyrt – prøv krig. En studie fra Trinity college i Dublin fra 2014 viser at dersom lokale kvinner inkluderes i fredsforhandlinger, er det 24 % større sjanse for at krigshandlingene stanses innen ett år. Kvinner kommer oftere til forhandlingsbordet med en mer helhetlig plan for å løse samfunnets sosiale frustrasjon, istedenfor kun å fokusere på de stridene partenes interesser.
I en verden hvor regional overbefolkning utgjør store økonomiske og sikkerhetsmessige problemer, er det verdt å merke seg at utdannede kvinner også får færre barn. Forskningsresultater fra World Economic Forum fra Afrika sør for Sahara viser en kausal sammenheng mellom kvinners utdanningsnivå og fødselsraten. En utdannet kvinne som får to barn hun har råd til å utdanne, er bedre for henne, for barna og for verden, enn en uutdannet kvinne med seks barn som sulter. Færre barn betyr mindre kamp om ressurser som mat, rent vann, helsehjelp og utdannelse. Dette betyr i neste omgang at det blir færre væpnede konflikter om disse ressursene.
En utdannelse kan aldri tas fra den som har fått den. I motsetning til materielle verdier av alle slag kan den aldri stjeles fra mottakeren og man vil aldri miste den. Derimot vil utdannelse legge grunnlaget for å skape teknisk, kulturell og samfunnsmessig forståelse, og både materielle goder og humanitær utvikling.
Det var kunnskap som tok oss ut av middelalderens mørke. Det var kunnskap som bygde Hagia Sofia-moskeen i Istanbul, antikkens syv underverker og kjærlighetstempelet Taj Mahal. Det var kunnskap som sendte roboter til mars og mennesket til månen. Det var kunnskap – utforsket, foredlet og formidlet – som har gitt oss alle fremskritt i medisin, vitenskap og filosofi. Alle fremskrittene skjedde på tross av, ikke på grunn av, at kvinner i stor grad ble utestengt. Dette er den største feilen menneskeheten noensinne har begått.
Spørsmålet er derfor ikke hvorvidt vi har råd til å utdanne verdens kvinner. Spørsmålet er heller om vi har råd til å la være. At utdannelse for kvinner er en kraftig katalysator for å endre verden har motstanderne av det skjønt mer enn noen andre. Men de som er motstandere av utdanning for kvinner er motstandere av utvikling for sitt eget land. De er så desperate etter å stanse dette fremskrittet at skolejenter med ransel på ryggen i noen deler av verden blir utsatt for de verste av voldshandlinger.
I det nord-østre Nigeria ble 219 jenter brutalt kidnappet i mai 2014, for den doble synden å være jente og å ville lære å lese og skrive. De hadde dratt på skolen den dagen, til tross for truslene, oddsene og fordommene, fordi de visste at utdannelse var deres beste sjanse til en bedre fremtid.
I Pakistan så Taliban så seg nødt til å forsøke å drepe Malala Yousefzai da hun var 15 år gammel. To år senere – 10. desember 2014 – vant hun Nobels fredspris. Det var både en søt og en bitter seier for oss som støtter utdannelse for kvinner. Søt fordi Taliban, som ikke hadde latt seg knekke i krig mot verdens sterkeste militære allianse – hadde blitt slått av en 17 år gammel jente med utdannelse. Bitter fordi det sier mye om vår verden at vi må legge byrden av en fredspris på skuldrene til et barn. At jenter i ungdomskolealder selv skal måtte gå i krigen for sine helt grunnleggende rettigheter, er en situasjon som ikke er noen sivilisasjon verdig. Vi skylder dem – og oss selv – vår betingelsesløse støtte, mot denne trusselen som stjeler deres fremtid og deres beste år.
Vi som har opplevd krig håper det vil komme en tid hvor ingen mennesker lenger husker den. Hvor de enorme ressursene som brukes på å ødelegge unge menneskers liv isteden skal brukes på å utdanne dem. Vi har snakket lenge nok om likestilling. Det er på tide å skrive det neste kapittelet. Og skrive det i alle verdens ordbøker, lovbøker og lærebøker. Først da kan verden ta det store spranget fremover som vi alle fortjener.
Vi trenger utdannelse for å bekjempe og stille spørsmålstegn ved alle fastlåste religiøse dogmer. Vi trenger utdannelse for alle, fordi kunnskap er makt. Utdannelse for enhver pris, utdannelse, fordi uten finnes det ingen vei fremover.
Jeg har imidlertid ingen illusjoner. Altfor mange menn vil heller ta feil sammen med patriarkatet enn å ha rett sammen med oss. For hvis du tror utdannelse er dyrt – prøv uvitenhet.