Flere politiske partier ønsker samfunnet formet etter egen ideologi og partiprogram. ”Stem på vårt parti, og alt blir slik du ønsker.”sier alle politiske partier.

              Den politiske tvangstrøye både i ”venstresidesamfunnet” og i ”høyresidesamfunnet” viser problematikken for personlig frihet og personlig økonomi.  Sosial liberalismen er verken venstre- eller høyrevridd. Engasjerte samfunnsvitere og kulturelle drømmere prøver å skissere mulige alternative samfunn til både tvangskollektivistisk sosialisme og markedsfundamentalistisk konservatisme. Og det interessante er at nettopp visjonen faller på sosial liberalismen. Den politiske sosial liberalisme er grunnlag for et menneskesyn som gir mangfold og individuell frihet, og livsutfoldelse i et medmenneskelig samfunn. Det innebærer at samfunnet har nestekjærlighet, omsorg og respekt/selvrespekt, og at godene fordeles rettferdig. Det betyr å arbeide politisk mot et alternativt samfunn både til det sosialistiske og det konservative samfunn.

            Den politiske sosial liberale ideologi lar mennesker leve med naturen som en naturskapning. Med det som utgangspunkt blir samfunnsborgere og politiske myndigheter forvaltere av natur. Naturen er tidløs i den forstand at samfunnet har arvet naturen fra forfedrene og deres kultur, og etterkommere av vår tidsepoke skal rettmessig overta natur og kultur i best mulig stand. Når samfunnsvitere leter i historien etter samfunn som har eksistert, finner de alt mulig. De alternative bevegelser fra hippi-kollektiver til vernede landsbyer blir småskala samfunn hvor mennesker kjenner hverandre på godt og vondt. Frihet og ansvar er nært knyttet til hverandre i et sosialt fellesskap. Et kynisk og utnyttende samfunn hvor alle skal være til nytte for Makten, er noe sosial liberalere frykter. Egenverdi og egen nytte etter humør og evne er liberalt. For kunstnere og kulturarbeidere er dette avgjørende for produktivitet. Man kan kalle det trivsel.

            Norsk venstreside utgjør et intolerant likhetsideal innen kollektiv tenkning utfra deres politiske ledere. Den dyrkning av frontfigurer samt hat mot konservative som sosialismen står for, gavner ingen andre enn såkalte vinnere. Og egoismen innen ”høyresidesamfunnet” er basert på konkurranse om å være best. For hver vinner ligger det igjen en drøss av tapere. Det å velge sosialt ansvar, personlig frihet og likeverd mellom mennesker selv om alle er forskjellige, er sosial liberalt. Det er også nyttig å se andre blomstre, og vinne seg selv. Kunstnere er eksempelets makt for ulikhet, egenverdi og likeverd. Og det er partiet Venstre som utøver sosial liberal praktisk politikk i Norge.

Bymiljøetaten i Oslo har bidratt til å forbedre de hygieniske forholdene ved Vaterlandsparken og Tøyenparken, på tross av Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) sin negative motstand. At storbyen Oslo oppgraderer sanitærforholdene i byen, bør ansees som et fremskritt for alle byens borgere.

              Reisende romfolk,sigøynere og tatere har levd i Skandinavia, og Europa forøvrig, i flere hundre år, og er å betrakte som europeisk befolkning. Den norske populasjon av reisende bør ansees som gode nordmenn, likeverdige med andre grupper i Norge. Etnisk norske nordmenn reiser selv en del i fellesferiene. De drar på charterturer til Syden. Og også norske nordmenn får sine krav om offentlige sanitæranlegg i storbyene innfridd. Det at Oslo nå manglet offentlige toaletter er utbedret av Bymiljøetaten.

           Overgrepspolitikk og negative holdninger til reisende folk er ikke nytt i Norge, og Europa forøvrig. Holdningene som gjenspeiles i samfunnet mot disse etniske minoriteter synes å være gamle nasjonalistiske rasefordommer. Rasismens ondskap viser seg ved at hele begfolkningsgrupper stemples som kriminelle. Under sovjet tiden ble romfolk møtt med intoleranse og overgrep fra diktatoriske myndigheter fordi romfolk hadde en fri levemåte. Frilufts- og campingliv er verdier vi i Norge setter høyt i miljøpolitikken. Etter Berlinmurens fall i 1989, ble det mulig for østeuropeere å reise i Europa igjen. Flere av de tidligere kommunistiske styrte land er i dag EU-medlemmer. Den norske NEI til EU bevegelsen synes å representere egoistiske nasjonalistiske holdninger til det reelle EU samarbeidets frihet, ved fri flyt av mennesker over grensene i Europa.

           Anderledeslandet Norge er et isolert vestlig land nord i Europa som burde kunne tilby reisende EU-turister gode og rimelige campingmuligheter med godkjente sanitære anlegg, i hele landet. Norge bør kunne gi lønnet arbeid til interesserte arbeidssøkere fra et et EU i økonomiske vanskeligheter. Det at Bymiljøetaten setter opp utedoer i Oslo viser kun hvor vanskelig de generelle sanitære forhold egentlig er, for alle i byens gater. 

Det å tigge må mennesker gjøre når de ikke får lønnet arbeid, lån i banken, ikke får innvilget sosialpenger eller trygd.

Nyfattigdom er et begrep som har dukket opp samtidig som at nyrike har øket sine formuer i Norge. Oljeformuen fra Statoil sitt virke har gitt de få nyrike mer penger. Oljepengene har vært grunnlag for det offentliges materielle fornying. Og det er skjedd en enorm økning av utgifter innen helse-og sosialvesenets vanstyrte foretak. Velferdsystemet er blitt til arbeidsplasser for mange ansatte mennesker, og et tilholdssted for et økende antall klienter. NAV-brukere representerer egentlig den reelle sosiale nød i Norge, men man mottar kun smuler av oljeformuen som sosialpenger eller trygd. Og på samme tid er man utstøtt fra arbeidsmarkedet.

Høyre og Fremskrittspartiet burde se seg for gode til å oppmuntre til å utstøte de fattigste av fattige vekk fra bybildet. Høyre og Fremskrittspartiet bør heller kritisere den norske rødgrønne regjering for ikke å greie å innfri ønsker om lønnet arbeid til tusenvis av mennesker i landet. Et minstekrav til Høyre og Fremskrittspartiet kan være at de ser den opprinnelige NAV-reform som et sosialpolitisk verktøy for et inkluderende arbeidsliv. NAV-reformens intensjoner var å muliggjøre kombinasjonen lønnet arbeid og trygd, og gi vanskeligstilte tilgang til jobbmuligheter.

Det å henge ut tiggere som uønskete i byen, og fremme en forbudspolitikk, synes kun å være en tilsløring av de reelle sosiale utfordringer som arbeidsløshet representerer.

Norge har i lengre tid vært involvert i internasjonale militære krigsoperasjoner i Adenbukta, i Libya og i Afghanistan. Krigsoperasjonene krever både økonomi og materiell, og personell for å håndtere oppgavene på vegne av den norske regjering. Unge norske soldater sendes til disse krigsoperasjoner, og mange invalidiseres psykisk og fysisk eller blir drept. Disse ofre får minimalt med oppmerksomhet i sine hjemland. Det synes å være triste visjoner norske myndigheter har for den 3.verdens problemer, når krigsoperasjonene eskalerer og synes endeløse. Og det grenser til absurd politikk når norsk deltakelse i krigsoperasjoner fører til at flyktningestrømmen fra områdene øker. Det er faktisk udemokratisk virkemiddel å bombe andre land for dernest å kreve at de endrer sitt styresett.

           ”NATO sine stående styrker i Atlanterhavet” er i dag voktere for vestlig skipsfart som trues daglig utenfor Somaliakysten i Adenbukta. En norsk fregatt deltar i styrken der, og de patruljerer i havområdet for å hindre somalisk piratvirksomhet. Dette betyr at pirater robber skipslaster som fraktes nær deres kyst. Dette uttrykker og forteller en del om økonomisk ulikhet i forholdet mellom NATO-landet Norge og det fattige afrikanske landet Somalia. Det oppleves absurd at Vestens gods og gull av forbruksvarer seiler forbi i Adenbukta, og internasjonale marinestyrker fra Vesten må passe på frakten, og om nødvendig drepe pirater. ”NATO sine stående styrker i Atlanterhavet” ble opprettet i sin tid under den Kalde Krigen for å forsvare det europeiske kyst- og havområde. Når de nå er i tjeneste i Adenbukta, så er de langt vekk fra sitt egentlige område.

           På samme måte har det vært med krigsoperasjonene i Libya og i Afghanistan. Våre soldater er langt vekk. U-landspolitikk er ikke tjent med å være militarisert. De viktige politiske virkemidler bør ha målet for en ny økonomisk verdensorden og styrking av helsehjelp i U-land. Målet må være å hjelpe den 3.verden til likeverd og demokrati, der de militære styrker gjerne kan være vaktbikkjer, men hjelpeorganisasjonene og diplomatiet må få gjøre jobbene sin. Krig løser ikke noe for sivilbefolkningen.

Sverre J.Aune

Det norske Forsvarsbudsjettet for 2010 var pålydende omtrent 40 milliarder skattekroner. De anvendes til stadighet i norsk krigføring. I mars til august i fjor ble deler av det norske flyvåpen satt inn i frigjøringsoperasjoner i det nordafrikanske landet Libya. I følge Forsvaret deltok 6 norske F-16 jagerfly på 583 tokt over Libya, og slapp 569 bomber. Kostnadene for disse militære operasjonene er estimert til 430 millioner skattekroner. I følge Fædrelandsvennen 24.januar raserte bombene anlegg for vannforsyning og elektrisitet, fjernsynstasjoner, sykehus , skoler og sivile nabolag. Og revolusjonsleder Muammar Gaddafi ble flyktning i eget land, og tilsist drept. Den norske rødgrønne regjering hevdet allerede i mai i fjor at norsk bombing var mest og best.

Libya bestod politisk som en ettpartistat ved såkalt direkte demokrati, hvor revolusjonslederen hadde all makt. Det var en almen folkekomite (regjering) og en almen folkekongress (nasjonalforsamling med 1000 representanter) som rådga og støttet revolusjonslederen. Gaddafi tiltok seg makten i landet i 1969, da den daværende konge ble avsatt. Den nye tid med Gaddafi var preget av et omfattende sosialiseringsprogram og nasjonalisering av oljerikdommene. I løpet av 1970-årene økte levestandaren betraktelig for det breie lag av befolkningen. Men rent militært ble landets forsvarsevne styrket med sovjetisk bistand. Og Gaddafi-regimet forsøkte å bli dominerende i den arabiske verden ved å føre en «urolig og aggressiv» utenrikspolitikk, og ble etterhvert nært knyttet til diktatoren Idi Amin i Uganda, det revolusjonære Iran og palestinere. Radikale politiske frigjøringsbevegelser i Afrika som er inspirert av Gaddafi-regimet benyttet internasjonal terror som metode i sine politiske kamper. Allerede siden 1980 har USA konfrontert Libya et utall ganger for å ramme Gaddafi sitt hovedkvarter.

Opposisjonen i landet bestod hovedsaklig av de militære, og de har forsøkt å styrte Gaddafi flere ganger. Det synes som at presset i 2011 for å innføre frie demokratiske politiske valg og et flerpartisytem i Libya, resulterte i bl.a. norsk bombing. Vesten presset Libya militært for å oppnå indre politiske reformer i landet, men reformene uteble. Det å bombe andre land for å oppnå politiske reformer synes ikke å være moralsk riktig. Bombingen drepte ca. 80 000 libyere. Tidligere har norske regjeringer kritisert USA for tilsvarende ugjerninger, men nå er altså Norge best i krigføring, og terroristen Gaddafi er eliminert.

Politisk vold er ikke, og bør ikke være, tolerert. I Vesten betraktes terrorisme som uriktig, uakseptabelt og illegitimt. Intensjonen for den vestlige vold i Libya var å hindre voldsutøvelse, og støtte en politisk opposisjon. Det synes å være et stort tankekors at den norske sosialistiske regjering anno 2011 anvender brutale militære midler mot en arabisk sosialistisk selvstendig stat, og er med på fremme et mulig facistisk arabisk styre i Nord-Afrika. Forsvaret i Norge bør ikke benyttes i frigjøringsoperasjoner utenfor Vest-Europa, men fortsette å opprettholde freden på eget territorium. Internasjonal bistand bør heller ytes av de utmerkete bistandsorganisasjoner som NORAD, Fredskorpset, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og Kirkens Nødhjelp. Norge hadde kunnet komme langt i hjelpe-og utviklingsarbeid for 430 millioner kroner.

Sverre J.Aune

Det pågår en debatt om uførepensjonen i Dagsavisen.Regjeringen har i løpet av høsten lagt frem Uføremeldingen.Venstre har programfestet borgerlønn som en trygdereform.Det som mangler totalt er arbeid for alle.

Stortingsrepresentant Torbjørn Isaksen (H) skriver i Dagsavisen mandag 17.oktober om tilstanden for trygdeNorge. Han påpeker at utviklingen i arbeidsmarkedet fra 1980-90 årene har ledet til trygding, og at unge i større grad uføretrygdes i dag. Høyre ser dette som en stor utgiftspost i den rødgrønne regjeringens Statsbudsjett for 2012, og ønsker det redusert. Dagsavisen forteller 13.oktober at 1,5 millioner norske borgere nå er trygdet, og at 600 000 uføre er i arbeidsfør alder. 70 000 av disse prøver aktivt i dag å komme i arbeid kombinert med trygd.

Den rødgrønne regjeringen har lansert IA-avtalen som gir rettighet til å komme i arbeid fra trygd, men det er lite effekt av loven da det ikke er arbeid å få. Arbeid-og Inkluderingsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) uttalte i høstens spørretime fra Stortinget at NAV er styrket med flere saksbehandlere for å prioritere unge uføre til tiltak. Det synes som at den rødgrønne regjeringen totalt har mislyktes med å gi folk lønnet arbeid.

Venstre har en ganske annen strukturell løsning for trygd og arbeid i Norge. Utgiften til den enkelte trygdemottaker utgjør ikke den største økonomiske belastning på Statsbudsjettet, og det er ikke der penger bør spares. Trygdeinntekten er dessverre svært nødvendig for hver enkelt mottaker av trygd. Det enorme byråkratiet rundt trygdespørsmål utgjøres av helsepersonnell og NAV-saksbehandlere. Det er disse ansatte som stort sett utgjør de største trygdeutgiftene over Statsbudsjettet, samt de gigantiske nye NAV-bygg omkring i landet. Løsningen for Venstre er programfestet, og kalles borgerlønnprinsippet. Det går ut på et høyt bunnfradrag i selvangivelsen som Staten garanterer som minsteinntekt. Borgerlønnrettigheten tenkes gitt til alle norske borgere over myndig alder, og kan taes ut etter behov og ønske. Det er vesentlig at den Grunnlovfestete rett til arbeid blir mulig for alle, og at den inntekt den enkelte har utover borgerlønnen beskattes progressivt. Med en slik ordning vil IA-avtalen enklere kunne effektueres.

Dersom Stortingsrepresentant Torbjørn Isaksen i Høyre hadde greid å fremskaffe arbeidsplasser nok, ville mye være vunnet. Venstre sin trygdereform utgjør en avbyråkratisering av NAV-systemet, og garanterer at trygdemottakere ikke mister pensjonen sin på sikt. Det norske samfunn er totalt forandret i løpet av de siste 20-30 år, og konsekvensene bør være å reformere hele trygdeordningen til noe bedre for alle.

Sverre J.Aune

Venstremedlem 

Det er valgkamp i Norge, og man opplever at klimaendringene ikke er blitt tatt på alvor siden regnet ødelegger blant annet norske kornavlinger. En del av oss håpet ved forrige Stortingsvalg at norske velgere ville stemme på miljøpartiene som for eksempel Venstre, for å vise ansvar i klimapolitikken.

Dagsavisen 7.september gir lesere et sterkt innblikk i enda værre konskvenser av klimaendringene i en reportasje om sultkatastrofe i det afrikanske landet Somalia. Det opplyses at 750 000 mennesker er i ferd med å dø! Der har regnet uteblitt, og tørken har gjort matproduksjon fullstendig umulig.Dagsavisen påpeker at USA har holdt tilbake millioner av bistandsdollar på grunn av terrorbevegelser i det borgerkrigsherjede landet. USA har brukt over 25000 milliarder dollar på sin krigføring de siste årene, og statsfinansene er dårlige. Norge er involvert i kriger som er finansiert av norske skattebetalere sine penger. Norsk bombing i Libya har dessverre slått fullstendig beina under for norske hjelpeorganisasjoner fordi Norge er ikke lenger en troverdig humanitær fredsnasjon.  

Den rødgrønne norske regjering har brukt skattebetalerenes penger til raske militære aksjoner i stedetfor humanitær hjelp. Det er på tide at i det minste norske myndigheter slutter å bruke militær vold for å demokratisere andre land, og at pengene som blir brukt til disse kostbare destruktive militære operasjoner istedet anvendes til katastrofehjelp for de allerede 750 000 fryktelig vanskeligstilte mennesker i Somalia. Det er en skam for Norge dersom ikke humanitær hjelp når fram i tide, like raskt som de militære styrker. Velgere er oppmerksomme på hva Statsbudsjettet egentlig anvendes til.

Sverre J.Aune

Jeg hadde sluttet å røyke, men sprakk forleden.Det resulterte i at jeg kjøpte en pakke sigaretter som var gjemt inne i et skap bak disken i butikken. Jeg fikk sjokk og følte meg besvimelsen nær da jeg så fotografiet på baksiden av sigarettpakken. Fotografiet viser et kirurgisk inngrep i form av en hjerteoperasjon. Hender holder operasjonsåret åpent og holder i hjertet med kirurgiske instrumenter i et blodig grep. Hendene er tildekket av plasthansker. Det advares i teksten at røyking fører til hjerteinfarkt og slag.

Jeg er klar over at røykere burde slutte å røyke for helsens beste. Og det er greit med helseinformasjon fra leger og røykeavvenningskurs. Det er også gode råd å få på røyketelefonen. Men det synes å være over den etisk akseptable grense å vise kirurgiske fotografier på en vare for almenheten. Kirurgi er et spesialfag innen legevitenskapen, og det er kun autorisert personnell som har lov til å oppholde seg på sykehusenes operasjonssaler. Operasjonstuene er forbeholdt mentalt sterke kirurger og deres team.

Det er forkastelig av helsemyndighetene å anvende så knekkende midler i propagandakampen mot røyking. Det synes å grense til det kriminelle ved at så frastøtende blodige fotografier fra operasjoner vises på sigarettpakkene.

         Kommunene skal, ifølge den rødgrønne regjering sin Samhandlingsreform, få større ansvar for folkehelsen f.o.m. 1.januar 2012. Det innebærer at nåværende statlige sykehusfunksjoner skal overføres til kommunene. Kommunene bevilges millioner av kroner for denne reformen.  Høyreleder Erna Solberg uttalte på Høyres Landsmøte at leger og sykepleiere bør rekrutteres og verdsettes med enda høyere lønninger slik at funksjonsreformen skal gjennomføres. Hensikten er visstnok at terskelen for å bli innlagt i de statlige sykehusene blir høyere. I praksis betyr dette at statsbyråkratiet inntar kommunen.  
    Venstre har et slagord; "Folk først". Det innebærer at helseforetak gjelder pasienter, og at gode reformer for nærmiljøet bør prioritere brukere av helsetjenestene enn å fremme politisk styring gjennom helsevesenet. De millioner av kroner bør tilgodesees pasienters utgifter til egenandeler og medisiner, i motsetning til lege og sykepleierlønninger og administrasjon.  
    Reformen innebærer at kommunen skal kjøpe pasienttjenester fra de statlige sykehus. Det betyr at det offentlige kjøper tjenester fra det offentlige. Denne form for statlig markedsøkonomi er sosialistisk strutsepolitikk. Det synes mer riktig at kommunehelsetjenesten bør kjøpe helsetjenester blant privatpraktiserende leger, og at staten betaler pasientenes helseutgifter.  De statsdrevne politisk styrte sykehus kan ikke fraskrive seg plikten til å yte rettmessige tjenester for folk flest.
    Helse dreier seg om lindring av sykdom. Samhandlingsreformen slik den fremstilles, synes som en stor samfunnsmessig omstrukturering, og de gode intensjoner ved første øyekast blir kun til at staten lemper utgiftene til kommunen og pasientene. Sykehuset er nemlig ikke en politisk makt i samfunnet, og bør heller ikke være det.  

Sverre J.Aune
Venstremedlem