ANNONSE
tbb57a48

SPENNENDE: Presidentkandidat Lenin Moreno feirer seieren i første runde i presidentvalget i Ecuador. Andre runde går 2. april, da er det ikke sikkert at Moreno vinner igjen. FOTO: RODRIGO BUENDIA/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

07-03-2017

Venstrebølgens siste skanse?

I april blir det avgjort hvem som blir Ecuadors neste president etter ti år med den profilerte venstrelederen Rafael Correa.

Correas partifelle, Lenin Moreno, var tiendedeler fra å nå 40 prosent av stemmene i første valgomgang i februar, og dermed slippe en andre runde. Der vil hans vinnersjanser være svært usikre fordi han vil møte en langt mer samlet opposisjon enn i første omgang.

Det siste året har vi sett skifter mot høyre både i Brasil, Argentina og Peru. På den ytre venstresida er det forestående valget i Ecuador derfor blitt sammenlignet med slaget om Stalingrad i 2. verdenskrig: får høyresida «tatt» Ecuador er slaget tapt for den latinamerikanske venstresida, motsatt kan man stoppe høyresidens fremmarsj i regionen. Ytre høyre på sin side ser på valget som Ecuadors mulige redning fra «venezualisering» – bevegelsen mot et autoritært styresett og økonomisk kollaps. I virkeligheten er ingen av disse sammenligningene særlig treffende på det valget som Ecuadorianerne står overfor.

Det er umulig å overse fremskrittene man har sett i Ecuador de siste årene. På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var Ecuador kilde til massiv migrasjon til USA, Spania og Italia. 64 prosent av befolkningen levde under fattigdomsgrensen, og det var både økonomisk og politisk kaos: Mellom 1996 og 2006 klarte ingen valgt president å fullføre sitt mandat, men ble kastet av ulike grunner. Omfattende vanstyre av bankene og myndighetenes redning av dem førte til finanskrise. Økonomien ble stabilisert etter at man gikk over til dollar i 2000, men politisk uro fortsatte fram til Rafael Correa ble valgt i 2007. Under ham har Ecuador opplevd politisk stabilitet, mer enn halvering av fattigdommen, migrasjonsstrømmer som har snudd, omfattende velferdsprogrammer og investeringer i oppbygging av nye sektorer (inkludert bioteknologi) for å minske landets historiske oljeavhengighet.

Utviklingen har gjort Correa til Ecuadors mest populære president gjennom tidene med støtte fra over 80 prosent av befolkningen på det meste. Han vant også internasjonal popularitet for sitt forsvar av Julian Assange som fremdeles holder til i Ecuadors ambassade i London.

Rafael Correa kom til makten på en bølge av misnøye, men også støttet av brede sosiale bevegelser. I allianse med miljø- og urfolksbevegelsen ble en ny grunnlov vedtatt i 2008 som ikke bare etablerte omfattende sosiale rettigheter, men også ga rettigheter til naturen. Like etter ble Yasuni-ITT-initiativet lansert. Det gikk ut på å la oljen ligge i sårbare områder i Amazonas, mot internasjonal kompensasjon for tapte oljeinntekter. Argumentet var fordelen for globalt klima og biologisk mangfold.

Men Correa viste seg snart som mer av en statsbygger og nasjonal utviklingsstrateg enn miljøverner. Yasuni-ITT ble skrinlagt på grunn av manglende finansiering, olje- og gruvekonsesjoner ble gitt på løpende bånd, mens organisasjoner som opponerte fikk hard medfart. Det gjorde også flere medier som kritiserte Correas autoritære lederstil.

For folk flest i Ecuador var dette av liten betydning så lenge både oljepenger, og kinesiske lån og investeringer rullet inn og skapte arbeidsplasser og penger til velferdsordninger. Verre ble det da oljeprisene stupte i 2014, og en rekke korrupsjonsskandaler knyttet folk i Correas nære krets til blant annet internasjonale avsløringer med forgreininger i Ecuador.

Uansett hva valget 2. april vil bringe går Ecuador derfor usikre tider i møte. Correas partifelle og tidligere visepresident, Lenin Moreno er kjent i internasjonale krefter for sitt arbeid for handikappede. Han er lam fra livet og ned etter et brutalt overfall, men har likevel drevet politikk på høyt nivå og gjort mye for å bedre de handikappedes situasjon, noe som ga ham en nobelpris-nominasjon i 2012. Samtidig må han håndtere store utfordringer som korrupsjonsavsløringer, økonomisk tilbakegang og store uløste gjenreisningsoppgaver etter det store jordskjelvet som rammet landet i fjor.

Hans motkandidat Guillermo Lasso, er hovedeier i en av landets største banker. For mange bringer hans kandidatur minner tilbake fra en tid med økonomisk kaos da banksektoren holdt på å senke hele den ecuadorianske økonomien. Selv om en slik situasjon er usannsynlig i dag, blir den økonomiske situasjonen krevende for et lite land med 17 milliarder dollar i gjeld til Kina og fallende eksportinntekter.

Faren er større for at Ecuador igjen vil oppleve politisk ustabilitet. Uansett hvem som vinner, er det lite sannsynlig at den nye presidenten vil nyte godt av flertallet i kongressen som Correa har hatt i ryggen. Det er et større problem i Ecuador enn i de fleste land ettersom presidenten har myndighet til å tilsidesette kongressen om man ikke klarer å samarbeide, noe som også betinger nyvalg. At det blir samarbeidsproblemer er nesten garantert i en stadig mer polarisert politisk situasjon, der opposisjonen ikke er samlet om så mye mer enn ønske om endring.

Å snakke om at Ecuador skal bli som Venezuela der en korrupt partielite bruker alle tenkelige midler for å beholde makten, er langt fra sannheten. Valget i Ecuador er heller ikke Stalingrad. Men om Ecuador klarer å unngå at slutten på et tiårig styre av en progressiv, men dominerende lederskikkelse, ender i kaos, vil det kunne statuere et viktig eksempel også for andre land i regionen.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!