Venstre-leder Trine Skei Grande satte i går punktum for regjeringsdiskusjonen i partiet. I NRKs Politisk kvarter var hun klar på at Venstre går til valg med et ønske om å danne regjering sammen med Høyre og KrF. En firepartiregjering som er statsminister Erna Solbergs plan, er ikke aktuelt. En ny samarbeidsavtale med Høyre/Frp-regjeringen er heller ikke noe Venstre kan tenke seg.
Avklaringen kommer etter at flere av Venstres fylkespartier i helgen vendte tommelen ned for Frp. Bare ett fylkeslag er positiv til samarbeid med en regjering der Frp er med. Med dette følger Venstre etter KrF som for lengst har avblåst en ny samarbeidsavtale med Høyre og Frp. KrF har heist den blågrønne fanen. Venstre velger å gå under samme fane.
Venstre-lederen gjorde det klart at det det ved dette valget vil være to borgerlige regjeringsalternativer, den sittende regjeringen med Høyre og Frp og en regjering med Høyre, KrF og Venstre.
Det er historisk sus over dette. I etterkrigstida har det foran valgene ofte vært mye uklarhet om en eventuell regjeringsdannelse på borgerlig side. Men en situasjon der de borgerlige partiene har gått til valg med to regjeringsmodeller, har vi ikke hatt tidligere.
Nå vil mange hevde at en blågrønn regjering av Høyre, Venstre og KrF er urealistisk. Helt i det blå er det ikke. Det forutsetter riktig nok at statsminister Erna Solberg vil skifte ut Frp med KrF og Venstre. Og det sitter nok langt inne, men ikke så langt inne at det ikke kan skje. Det er tross alt tettere politisk slektskap mellom Høyre, KrF og Venstre enn det er mellom Høyre og Frp. Dessuten kan det ikke utelukkes at Frp får nok av regjeringssamarbeid hvis partiet går på en smell ved stortingsvalget.
Sannsynligheten for en regjering av Høyre, Venstre og KrF er likevel ikke stor. Men det var i sin tid heller ikke mange som trodde på sentrumsregjeringen Bondevik. Jeg var blant dem som ga muligheten for en sentrumsregjering en sjanse. I politikken kan det utroligste skje.
Mens KrF har en plan B i tilfelle det blågrønne alternativet faller, har Venstre ifølge partilederen bare en plan A. Det må tas med en klype salt. Et parti er som reven. Det har en nødutgang i tilfelle hovedutgangen blir stengt.
KrF har to nødutganger. Enten å gå i opposisjon og slå seg til der i fire år, eller ta kontakt med andre partier, det vil si Ap. Venstre har det vanskeligere. Så lenge Trine Skei Grande er leder er veien til Ap stengt. Partiets Plan B er trolig å gå i opposisjon enten statsministeren blir hetende Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre.
Hvis da Venstre i det hele tatt får noen plasser på opposisjonsbenken etter valget. Det ser nemlig dårlig ut på meningsmålingene. Gjennomsnittet av målingene i februar plasserer Venstre under sperregensen med 3,8 prosent. Målingene er litt lysere for KrF, som har 4,8 prosent i snitt. Det blir ikke trangt på opposisjonsbenken i sentrum etter valget. Hareide og Trine Skei Grande burde kanskje konsentrere seg mer om å presentere partiets program og politikk for velgerne enn å bruke mye tid og krefter på å diskutere teoretiske regjeringsalternativer.
Valgundersøkelsene viser at velgerne er mindre opptatt av regjeringsspørsmålet enn det mange politikere og kommentatorer tror. Det er ikke så vanskelig. Blir det et borgerlig flertall, blir det en borgerlig regjering. Mister de borgerlige flertallet, får vi en Ap-ledet regjering. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være.
Regjeringsspørsmålet nevnes knapt når velgerne får et åpent spørsmål om hvilke saker som betydde mest for deres valg av parti. Helsepolitikk, eldreomsorg og skole topper lista. Skatt nevnes av og til. Det samme gjelder miljø og klima.
Når velgerne blir spurt mer direkte om ulike regjeringsalternativer, våkner interessen. De vet hvilket regjeringsalternativ de helst vil ha, og hvilket alternativ de ikke vil ha. Og de fleste velgere vet allerede hvilken statsminister de foretrekker av Erna Solberg og Jonas Gahr Støre.