ANNONSE
hannem

Venstre blues

Når det er valgkamp hender det at jeg blir streifet av en slags valgnostalgi. Jeg tenker på de valgene som har vært før, og ting som gjorde inntrykk.

Som den morgenen etter stortingsvalget i 1985, da jeg fortsatt gikk på videregående. Idet jeg hastet gjennom korridoren på vei til klasserommet mitt, litt sein til første time, fikk jeg øye på en av gutta i parallellklassen. Han satt på gulvet, lent inntil veggen. Han så rett og slett helt knust ut. Som om han hadde mistet viljen til å leve.

Han satt liksom bare der, stirret tomt ut i lufta med et glassaktig blikk, og fant visst ikke krefter til å reise seg for å gå inn til timen. Han var visst på et mørkt, mørkt sted. «Men hva er det med deg?» spurte jeg forsiktig. «Går det bra?» «Nei», svarte gutten. «Det går ikke bra. Ikke i det hele tatt». Han så alvorlig opp på meg, jeg kunne se at han nettopp hadde grått. «Venstre røk ut av Stortinget i går», sa han stille.

Dette var nok første gang jeg forsto at politikk ikke bare handler om tall og samfunnsanalyser og tørre fakta, men at særlig valg også handler om følelser. Sterke følelser. Svingende følelser. Ta denne Unge Venstre-karen. I dagene før valget hadde jeg sett ham på avstand, han virket engasjert og glad i skoledebatten, han var opprømt, selvsikker og støyende, ja, nesten litt manisk i all sin unge håpefullhet. Dette gikk veien! Laget hans kom til å klare seg over sperregrensen!

Men på valgnatta fikk han sjokket: Venstre fikk et katastroferesultat på ynkelige 3,1 prosent. Dagen etter våknet han til en blygrå ettervalgsmorgen der det antakelig for alvor sank inn at Norges eldste parti for første gang var helt uten representasjon på Stortinget. Det var nok da den nattsvarte, politiske depresjonen tok ham der i korridoren.

Åtte lange år skulle det gå før Venstre kom inn på Stortinget igjen. I 1993 vandret Venstres Lars Sponheim i triumf over fjellene fra Vestlandet til Oslo, og aldri har vel noe parti vært lykkeligere over å få en – 1 – representant inn på Tinget.

Siden har Venstre fortsatt sitt berg- og dalbaneliv over og under sperregrensen. De har vært to på Tinget og de har vært ti. De har fått sitte i to regjeringer, de har jublet og de har grått – som under katastrofevalget i 2009, da en ulykkelig Lars Sponheim mistet plassen og måtte vende hjem til Vestlandet igjen. Så kom ny jubel og ni representanter i 2013, samt en rolle som samarbeidsparti.

Lurer på hvordan det gikk med han fra Unge Venstre? Han fra stortingsvalget i 1985? I dag er han nok en tynnhåret, middelaldrende mann som har blitt klok av skade, herdet og teflonbelagt etter et langt og manisk-depressivt Venstre-liv med jubel og katastrofe. Han vet så altfor godt at det nå kan gå mot en ny katastrofe, selv om han har et bitte lite håp etter den ene målingen der de var over grensen. Valgkvelden skjenker han seg nok en stiv drink, setter seg i sofaen, og venter det verste.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!