Kultur

Venezuela: USAs nye Cuba

Venezuela kan bli USAs nye Cuba. Det gagner ingen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne helgen samles USA, Canada og de latinamerikanske landenes overhoder til toppmøte i Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS). Det skulle blitt slutten på en av de viktigste knutene på tråden mellom USA og Latin-Amerika de siste årene, nemlig Cubas eksklusjon fra OAS. Og det skulle blitt møtet som sendte historiske bilder av omfavnelser mellom Barack Obama og Raúl Castro verden over. Men slik ser det ikke ut til å gå. Selv om «normaliseringsprosessen» mellom USA og Cuba som ble annonsert i desember har fjernet én verkebyll i det inter-amerikanske samarbeidet, har de siste ukenes forverring i forholdet mellom USA og Venezuela skapt en ny.

Cuba ble ekskludert fra OAS i 1962, da USAs anti-kommunistiske felttog i Latin-Amerika var i ferd med å trappes opp. I takt med at de latinamerikanske landene styrket sitt samarbeid utover 2000-tallet, ble eksklusjonen mer og mer kontroversiell. I 2009 ble de latinamerikanske lederne enige om å invitere Cuba tilbake til OAS, mot USA og Canadas vilje. Disse rettferdiggjorde sin steile holdning med OAS sitt demokraticharter fra 2001 som forplikter landene til å arbeide for et spesifikt sett av demokratiske institusjoner.

Møtet tre år etter i Cartagena ble en fadese, da de latinamerikanske landene insisterte på Cubas innlemmelse for videre samarbeid. Da vertslandet for toppmøtet i 2015, Panama, inviterte Cuba til møtet som finner sted til helgen, sto USA overfor et umulig valg: Enten kunne man utebli og dermed skrinlegge hele toppmøte-prosessen. Eller man kunne komme og konfrontere ydmykelsen ved å være ute av stand til å blokkere Cubas gjeninntreden, og forberede seg på sterk kritikk fra republikanerne på hjemmebane. Løsningen kom med «normaliseringsprosessen», som gir USA mulighet ti å henvise til at landene er i en historisk dialog med henblikk på omfattende reformer.

Men lettelsen så ut til å være kortvarig. Den 9. mars utstedte Obama et presidentdekret som innførte sanksjoner mot syv fremstående funksjonærer fra Venezuela. Årsaken er ifølge USA deres rolle i volden som utspant seg i forbindelse med de voldsomme demonstrasjonene i fjor, som etterlot 43 døde.

For konstitusjonelt å kunne gjøre det måtte Obama komme med den absurde påstanden at Venezuela utgjorde en nasjonal sikkerhetstrussel. Obamas erklæring og de påfølgende sanksjonene fra USA fikk – forutsigbart nok – Venezuelas president Nicolás Maduro til å bruke hele sitt anti-imperialistiske repertoar og erklære at imperiet i nord planla å styrte ham. Med det påberopte han seg selv utvidede fullmakter hjemme, og kalte sammen Sør-Amerikas nyere samarbeidsorganisasjon, UNASUR, som fordømte sanksjonene.

Hadde det ikke vært for en rekke bekymringsfulle utviklingstrekk i Latin-Amerika, så ville situasjonen fått et komisk skjær. En president i USA erklærer et økonomisk og politisk bankerott land med et forsvarsbudsjett på under 1 prosent av USA sitt, som en nasjonal trussel, mens en falmet venezuelansk revolusjonær med minimal støtte i folket (rundt 20 prosent), påberoper seg nærmest uinnskrenket makt for å forsvare det samme folket mot et kuppforsøk regissert av USA. Og regjeringstalsmenn i USA som – uten å blunke – påstår at slikt har man da aldri drevet med i sin gamle bakgård.

Men det er for mye på spill foran toppmøtet i Panama for at dette skal være morsomt. At OAS kan bli svekket er langt fra det mest alvorlige. Langt viktigere er rollen til demokratiske institusjoner i et Latin-Amerika preget av ny stormaktsrivalisering, økonomisk krise i flere land, og økende misnøye med demokratisk valgte politikere som i avsløring etter avsløring har vist seg like korrupte om de tilhører høyre- eller venstresida. Nicolás Maduro har fått politiske støtteerklæringer fra Russland og Kina. Og latinamerikanerne har rett i at USA historisk har brukt slik rivalisering til å sette til side alle idealer om demokrati. Men problemet for de latinamerikanske landenes troverdighet er at ingen av dem så langt har kritisert Venezuela for de demokratiske innskrenkningene som foregår der. Selv om det er diskusjoner innad så slutter man rekkene utad, og i alle fall når imperialisten i nord rister på seg.

Det USA kan stå foran er at Venezuela blir et nytt Cuba, i den forstand at USA står alene om kritikken. Det er verken i Latin-Amerikas, Venezuelas eller USAs interesse. Når det er så øredøvende stille fra resten av de latinamerikanske landene, blir kritikerrollen ledig for et USA alliert med den høyreorienterte opposisjonen. Der finnes både demokratiske og udemokratiske elementer. Mer enn noensinne trenger Latin-Amerika progressive krefter med forankring i demokratiske institusjoner og rettsstat for å takle utfordringene regionen står overfor. Det er kanskje også vanskeligere enn noen gang for disse kreftene å vinne frem.

Lyspunktet før helgens toppmøte er at UNASUR ser ut til å kunne spille en meglerrolle mellom Venezuela og USA. Hvis UNASUR klarer å finne en løsning via dialog, kan det være med på å snu en bekymringsfull utvikling.

Jeg sier som latinamerikanerne: Måtte gud høre etter, og djevelen late som han er dum.

Mer fra: Kultur