Innlegget er skrevet sammen med Jarle Fagerheim.
Det er et halvt år siden vi forlot norske nabolags flaggskip, Frogner i Oslo. Leiligheten ble solgt godt over takst til en far som ville glede sin sønn. Men den unge skulle ikke bo der selv. Han skulle leie ut.
Mens vi holdt til der, kom vår venninne Samba på besøk fra Zambia. Hun syntes bakgården var veldig fin og var sikker på at den var full av folk om sommeren. Hun nektet å tro oss da vi sa nei. Av et hundretall beboere, var det sjelden noen som brukte det flotte hagemøblementet.
De som dristet seg ut, ble overvåket av en godt voksen gjeng. Å grille kunne vi bare glemme, fordi to med stemmerett i sameiet syntes det var sjenerende. Vaktmesteren med hoff passet på at alt alltid så pent ut. Da vi besøkte det såkalte fellesarealet med bursdagsgjester, lusket de rundt og så stygt på oss.
Vi liker å tro at det norskeste vi kan gjøre i Norge er å spise fårikål og gå på dugnad. I virkeligheten er det noe langt mer lettvint. Det norskeste nordmenn kan gjøre i dag, er å spise Grandiosa og sette penger i eiendom. Selv om nabolaget på Frogner var kritthvitt, ble det aldri arrangert dugnad der. En profesjonell vaktmester med frue gjorde jobben. De følte overdrevent eierskap til «fellesarealet», mens andre følte seg fremmedgjort.
Vaktmesteren ble nok godt lønnet. Norges bruttonasjonalprodukt kunne glede seg over hans innsats. Vi som ville bruke bakgården kunne grue oss, og brukte hver vår lille veranda isteden. Norges stolthet er ikke folk som koser seg sammen i bakgårder.
Norges stolthet er BNP, for der kan vi konkurrere med de fleste. Ett av de få landene som slår oss, er Kuwait. Der møtte skribenten Simen Sætre forretningskvinnen Danah i 2007. Hun fortalte om landets utvikling etter oljeboomen: «Alt folk hadde gjort selv, ble statens oppgave. Dermed endte vi opp med at folk bare sitter på kontoret og får penger for det.»
På Frogner var staten vaktmesteren med frue. De andre satt trygt i hver sin sparegris. I 2009 satt en mannlig beboer så trygt at han først ble funnet tre måneder etter sin død. Vaktmesteren må ha vært fryktelig flink til å rydde bort reklame fra dørmatten hans. Den eneste som kom i begravelsen, var komiker Kristopher Schau. Han gjorde research til en bok om ensomhet.
Hvordan forandrer vi et samfunn som fungerer for godt? Det nytter ikke å rope på politikere og vaktmestere. Da vil alt bare fungere enda bedre. Folk flest vil tjene mer og mer penger på å bidra mindre og mindre til fellesskapet. Vi vil rope høyere og høyere på at andre må skjerpe seg og gjøre mer.
Alle som har skjemt bort barn kjenner logikken. I 1979 jobbet en sysselsatt svenske 50 timer mindre enn en nordmann i året. Nå jobber svensker 203 timer mer, ifølge OECDs rapport Employment Outlook 2010. Mange av dem betjener våre restauranter og butikker. Selv de bedagelige danskene jobber 156 timer mer enn oss.
Ikke engang i Oslo ytre øst betjener nordmenn seg selv. Vårt nye borettslag på Høybråten blir nå restaurert av polakker. I lokalavisen leser vi om en tursti med litt for store steiner. Folk står fram med sin redsel for ras: Det kan jo være farlig. Kommunen må komme og fjerne disse steinene!
Kanskje leser en politiker artikkelen. Kanskje legger han ut et anbud på fjerning av stein som folk kunne fjernet selv, hvis de gikk sammen. Kanskje vinner noen anbudet som øker BNP og gjør politikeren litt mer populær hos de stakkars turgåerne. Eller kanskje ikke. Kanskje begynner gåerne isteden å gå på treningsstudio, og betale for å løfte vekter på tyngde med steinene. Nok en seier for BNP.
I et land som stort sett består av turområder, kan vi trene inne på Studio Jobbsprek for 8.800 kroner i måneden. Hvis vi dertil kjører bil til studioet, har vi gjort vårt beste for tidens helligste formål, den økonomiske veksten.
I 1988 var den norske folkesjelen litt fattigere og mer kreativ. Da T-banestasjoner i Oslo skulle fornyes, gikk oppdraget til skoleklasser. De konkurrerte om beste design. Ett av vinnerlagene kom fra Strømmen videregående skole.
To år senere fortalte Aftenposten at disse elevene hadde oppdaget hærverk på «sin» stasjon. De ropte ikke på politikere og vaktmestere. De ba Oslo Sporveier om å få låne utstyr til å reparere skaden selv. BNP merket det ikke, men Norge hadde gitt noen av sine borgere eierskap til samfunnet.
De måtte bli med å skape det selv, og dermed ville de bli med å ta vare på det.