ANNONSE
SYKEHUS: Dersom helseminister Høie også i praksis får gjennomslag for sine fremstøt for å privatisere deler av helsetjenesten, vil denne utviklingen kunne akselerere ved hjelp av penger som er bevilget til de offentlige sykehusene, skriver Odd E. Rambøl. FOTO: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX

SYKEHUS: Dersom helseminister Høie også i praksis får gjennomslag for sine fremstøt for å privatisere deler av helsetjenesten, vil denne utviklingen kunne akselerere ved hjelp av penger som er bevilget til de offentlige sykehusene, skriver Odd E. Rambøl. FOTO: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

Velferdsstatens stille forvitring

Det private «supplementet» tapper de offentlige helsetjenestene for fagpersonell.

I Høyre/Frp regjeringens politiske plattform (2013-2017) heter det: «Regjeringen vil bygge sin politikk på offentlig finansierte velferdsløsninger.» Dermed må det kunne slås fast at alle norske politiske partier nå i prinsippet er tilhengere av velferdsstaten. Med så sterk politisk støtte skulle man tro at en kvalitetsmessig god velferdsstat vil være sikret for fremtiden. Men regjeringen vil også ha private aktører på velferdsmarkedet. Disse skal, ifølge regjeringen, ikke erstatte det offentlig tilbudet, men bare være et supplement.

Velferdsstaten vil nok bestå, i den forstand at det vil være et offentlig tilbud, enten det gjelder helse, omsorg eller skole. Spørsmålet er om dette tilbudet kvalitetsmessig vil være på høyde med det private. Erfaringer fra andre land gir grunnlag for tvil – kanskje er en tilsvarende utvikling på gang i Norge.

La det straks være sagt, dette er ikke en kritikk av dem som bruker de private tilbudene, vi ønsker alle best mulig tjenester, ikke minst for våre barn. Men samtidig ønsker alle, i hvert fall politikere – om vi skal tro deres partiprogrammer – at det offentlige tilbud skal være like godt som det private. For «alle» i Norge er jo imot et to-delt helsevesen.

Men når det private tilbudet øker så kan det bare bety at det private oppleves som bedre enn det offentlige. Dette skjer uten protester eller tiltak fra partiene som hevder at det private tilbudet kun skal være et supplement, og som sier de bygger sin politikk på offentlig finansierte velferdsløsninger. Da bør dette spørsmålet stilles: Hvorfor skaper ikke dette protester, hvorfor gjør ikke politikerne noe, hvorfor oppfyller de ikke sine løfter?

Av og til kan det være nyttig å bruke eksempler fra andre land for å illustrere hva som kan bli utviklingen, særlig dersom det blir trangere tider økonomisk. Det er vel kjent at det er stor forskjell på kvaliteten på private og offentlig skoler i England.

Også i England sier alle politiske partier at alle elever skal gis samme muligheter til å bruke sine evner. Men å få til et løft for den offentlige skolen er ikke mulig. En engelsk bekjent av meg sa det slik: Den raskeste måten å forbedre den engelske skolen på, vil være å tvinge alle ressurssterke foreldre til å sende barna sine til offentlige skoler. Da ville det bli satset på den offentlige skolen.

I England er det også et stort flertall for National Health Service, men det er vel kjent at også den sliter med store problemer. Her gjelder det samme, dersom man ønsket å forbedre den offentlige helsetjenesten, så ville det skje raskt dersom også den mest ressurssterke delen av befolkningen var avhengig av tjenestene til NHS.

Poenget her er ikke å henge ut England, men få frem at dersom kvaliteten på det offentlige tilbudet skal holdes i hevd over tid, forutsetter dette ressurssterke brukere. Brukere som har forventninger til kvalitet og som også er tydelige når det gjelder å klage på kvaliteten, enten dette gjelder ventetid eller behandling. Og ikke minst at disse brukerne har kanaler som gjør at de blir tatt hensyn til i maktapparatet. Dersom disse ressurssterke brukerne isteden kan benytte seg av et private tilbud de opplever som bedre, vil presset for bedre offentlige tjenester utebli og kvaliteten synke.

Mye kan tyde på at det er dette som skjer nå – i all stillhet. Det private «supplementet» tapper de offentlige helsetjenestene for fagpersonell, fordi det kan tilby bedre lønn og bedre arbeidstider. Dersom helseminister Høie også i praksis får gjennomslag for sine fremstøt for å privatisere deler av helsetjenesten, vil denne utviklingen kunne akselerere ved hjelp av penger som er bevilget til de offentlige sykehusene. Det man kan få er et A- og B-lag også når det gjelder helsetjenester, slik man allerede har fått en rekke steder når det gjelder skoler.

Professor i statsvitenskap Knut Dahl Jacobsen formulerte i 1965 denne «tesen»: «Ekspertstyret er en fare for klientgrupper som ikke er beskyttet av eksperter». Tesen ble formulert på grunnlag av sammenligninger mellom utviklingen av utdanningsinstitusjoner i norsk jordbruk og fiske. Mens jordbruket fikk sine landbruksskoler – og dermed eksperter – allerede i først halvdel av 1800-tallet og Landbrukshøyskolen kom i 1859, ble første professorat i fiskeriøkonomi først opprettet i 1952 – ved Norges Handelshøyskole.

Det er fristende å formulere en tese om trusselen mot offentlige velferdsinstitusjoner: Såkalte supplerende private velferdstilbud, er en fare for kvaliteten til offentlige velferdstilbud, dersom de offentlige ikke er beskyttet av ressurssterke brukere.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!