Antall eldre mennesker øker. Dette kan være et tegn på god folkehelsepolitikk. Velferd dreier seg nettopp om å «fare vel» gjennom livet. Velferdsstaten har et kapasitetsproblem. Det er et misforhold mellom uttalt vilje og evne til å yte kvalitativt gode tjenester for de som trenger det. Jeg håper politikere ser mismatchen mellom velferdsstatens ambisjoner og velferdsstatens kapasitet.
Ansatte i kommunehelsetjenesten utsettes kontinuerlig for motstridende forventinger i møte med sine brukere. Tjenestevalgene som ansatte foretar. har avgjørende konsekvenser med hensyn til tillit til velferdspolitikken, tjenestemengde, kvalitet på tjenesten, brukerens funksjonsnivå og livskvalitet. I møte med en «overveldende» etterspørsel, kuttes tjenestetilbudet. Helsefagarbeidene opplever «press» ovenfra konkretisert ved økt rapportering og detaljstyring, som kan resultere i at sist nevnte prioriteres og at det ikke blir tid til et faglig forsvarlig tilbudet til brukeren. Politikere bør reflektere over hva fysioterapeuter, ergoterapeuter, sykepleiere og andre førstelinjeprofesjoner faktisk gjør og har mulighet til å gjøre sett i lys av gitte betingelsene for å kunne utføre god faglig arbeid. Er vi er på vei bort fra en velferdsstat basert på kunnskapsbasert praksis, og på vei til det vi kaller en rasjoneringsvelferdsstat?
Helsa er «kapital» eller overskudd til å møte hverdagens krav. Prinsippet om en velferdsstaten for alle som trenger helsehjelp, har oppslutning i folket. Den politiske uenigheten trer frem om hvordan ytelsene fra velferdsstaten skal fordeles på en rettferdig måte. Hvilke grupper og tiltak som velferdsstaten skal prioritere. Diskrepansen mellom forventing til å få profesjonell helsehjelp og velferdsstatens kapasitet til å gi profesjonell helsehjelp synes ikke oppta beslutningstakere og politikere. Det er ikke nok å ha gode hensikter hvis rammebetingelsene for å realisere de gode hensikter svikter. Rettighetspolitikk har gjort det mulig for beslutningstakere å holde tjenesteutførene ansvarlige for å yte, mens deres eget ansvar for rammene er betinget og ikke tidsbestemt eller kvalitetsbestemt. Politikere synes i liten grad å skjele til faglig kvalitet hvis det synes true budsjettkontrollen. Jeg håper politikerne blir mer interessert i hva som skjer av tjenesteyting på bakkenivå og bruker i mindre energi på lite konkrete ytringer som modernisering og jobbe smartere uten å konkretisere hva dette innebærer. Alle vil ha god jul og godt nyttår. Er det naivt å tro på velferdsstaten?
Velferdsstatens universelle tjenestetilbud er utvilsomt svært attraktivt. Det er i høy grad gjennom arbeidet fotfolket gjør at befolkningen erfarer «staten» eller «det offentlige». Profesjonen forvalter reglene i ansikt til ansikt relasjoner med tjeneste mottakerne. En strategi som brukes er å gjøre tjenestene litt mer utilgjengelig for de klientene som «koster» mye. Tjenesten vi mottar skal være relevant for oss, noe som betyr at den må være tilpasset våre konkrete behov, snarere enn et generelt tenkt behov. Kvaliteten på tjenesten er knyttet til vår rett il å forhandle med helsearbeideren om vilkårene den gis på. Helsearbeideren må være villig til å snakke med brukeren om muligheten for å gjøre endringer dersom brukeren har behov for det.
Er det riktig at brukerne skal konkurrere om å få tjenester for eksempel basert på egen sosial kapital og ressurser? Vi ønsker frigjørende helsetjenester, ikke en ydmykende helsetjeneste. Relasjonell kompetanse vektlegges i helsefagutdanningene der innlevelse i brukernes situasjon krever følelsesmessig innsats omtalt som emosjonelt arbeide. Den dype empatien som kan ligge i det å se den andre og leve seg inn i det, er knyttet til godt helsearbeid. Kostnadene eller verdien av emosjonelt arbeid er høyt verdsatt brukerne, men lite påaktet av ledere i organisasjonene. Er prinsippet om likebehandling og rettferdighet gått ut på dato? Skal vi slutte å spørre brukerne om hva er viktig for deg?
Økt effektivitet etterspørres. Endringer i organisasjonsmodell og styring betyr at flere fagansatte involverer seg direkte i økonomiske prioriteringer. Dette kan gå på bekostning av faglige idealer og kvalitet. Det kan bli konflikter mellom det helsefaglige ansvaret og det økonomiske ansvaret. For helseprofesjonene kan det dreie seg om praktiske situasjoner der motstridende moralsk og sosial begrunnet idealer og produksjonsrelaterte målsetninger konfronteres med hverandre.
Et universalistisk basert helsevesen er at alle pasienter har rett til likeverdig behandling, uavhengig av forskjeller i status, makt, økonomi, alder, etnisitet, kjønn og bosted. Skal pasienters behov for behandling veies opp mot for eksempel sykehusets økonomi? Skal vi konsentrere tidsbruken rundt oppgaver som øker sykehusenes inntjening? Helseledere bruker mer av sin tid på styring og økonomi, og mindre på tilrettelegging for faglig utvikling og kvalitet. Videre er et fremtredende trekk i helsevesenet satsingen på pårørendes bidrag. Velg dine pårørende med omhu! Ønsker vi at pårørende er bærebjelker i velferdsstaten? Et sterkere innslag av pårørendeytelse skaper større og tilfeldig ulikhet samt utgjør en sårbar løsning med tanke på kvalitet i tjenestene. Velferdsstatens ambisjoner om å sette pasienten i sentrum synes i praksis å være redusert. Alle er vi like, men noen er likere enn andre. Skal vi som utdanner helsearbeidere lære våre studenter i rasjonaliseringsstrategier ved å tilby en begrenset meny av tjenester? Skal helsearbeidere alltid spørre om hva bruker og pårørende kan bidra med før tjenester innvilges?
Det politiske valget kommende høst er viktig for fremtidens helsevesen. Vi borgere må stemme på en på en politiker som er helsefremmende og opprettholder en bærekraftig velferdsstat.