Det offentlige velferdssystemet, som leverer velferdsytelser som utdanning, helse, trygd og pensjoner, er en effektiv og lønnsom forretningsvirksomhet. Systemet omfatter godt over halvparten av statsbudsjettet og fungerer som en forsikringsordning. Lavere premie gir dårligere ytelser og/eller større egenandeler. Høyere premie gir bedre ytelser og/eller lavere egenandeler.
Alle som har kjøpt bilforsikring har inngått en kontrakt med hverandre der alle betaler noe. Til sammen er dette nok til å betale regningene for de få som får skade. Forsikringsselskapet administrerer ordningen, bestemmer premien utfra risiko, administrasjon og avkastning samt sørger for skadebehandlingen.
På samme måte kjøper vi forsikringer på hus, leilighet, hytte osv. Vi går sammen og betaler noe hvert år for å slippe utlegg som vil ødelegge vår økonomi. Tilsvarende sikrer vi våre lån med forsikring og pensjonen med livsforsikring og sparing. Dette er det private velferdssystemet.
Det offentlige velferdssystemet tar forsikringstanken helt ut. Alle innbyggerne er med. Tjenestene og ytelsene bestemmes av Stortinget. Ordningene organiseres og administreres av departementene. Ytelsene leveres av institusjonene og finansieres av velferdspremie (skatter og avgifter). Disse er beregnet av de ansvarlige departementene og blir en del av statsbudsjettet.
Det offentlige velferdssystem startet med å innføre ordninger for å sikre de svakeste gruppene et bedre liv. Det har utviklet seg til et system som gir alle innbyggere trygghet.
Denne utviklingen har skjedd ved et positivt samspill mellom politikere, byråkrati og befolkningen. Samtidig leverer de løpende ordningene stadig mer og bedre. Befolkningen får stadig økende tillit og systemet har bred og solid støtte.
Tilliten mellom befolkningen og politikere, byråkratiet og institusjonene som er bygget opp gjennom årtier, er en avgjørende forutsetning for denne brede oppslutningen. En annen forutsetning er oppfatningen om at det er et rimelig forhold mellom ytelsene som leveres og kostnadene som kreves.
Effektivitet
Det offentlige velferdssystemet er effektivt fordi ytelsene leveres direkte til de som skal ha dem uten mellomledd. Du meldes direkte inn på skole, høyskole og universitet. Du behandles på sykehus når du er syk. Du får pensjon når du når pensjonsalder.
Lønnsomhet
Det offentlige velferdssystemet er lønnsomt først og fremst fordi det har gitt et samfunn med høy tillit. Tillit oljer samfunnsmaskineriet og har en verdi på flere oljefond.
Det er også den viktigste årsaken til at Norge skårer i toppen på de aller fleste internasjonale økonomiske og sosiale målinger.
Dessuten: Trygge mennesker yter best, vi får tatt i bruk alle landets menneskelige ressurser og de er godt utdannet.
Lønnsomheten illustreres også godt med å sammenligne oss med USA ved sykdom. Befolkningen der sikrer seg ved å kjøpe forsikringer, gjennom arbeidsgiver og/eller individuelt. Blir du syk kontaktes forsikringsselskapet som ordner opphold på sykehus der behandling og pleie styres av forsikringsavtalen. På et større sykehus må man håndtere flere hundre ulike avtaler. I Norge tas det direkte kontakt med sykehus der behandling og pleie styres av diagnosen ikke av vilkår i en forsikringsavtale.
De har ett ekstra og kostbart ledd og sykehusene må ha administrasjon for å håndtere alle de ulike avtalene.
Det offentlige velferdssystemet er under press.
Politiske miljøer gjennomfører skattelette (flere titalls milliarder i de siste årene) uten å diskutere konsekvenser for velferdsytelsene. De aksepterer at reduserte premier har konsekvenser for ytelsene i det private velferdssystemet. De bør avklare tilsvarende konsekvenser for det offentlige velferdssystemet. Lavere velferdspremie gir dårligere ytelser – hvilke- og/eller større egenandeler – hvor mye større.
Ressurssterke personer har alltid anstrengt seg for å unngå å betale skatt. I det siste har de fått med seg organisasjoner og tenketanker og sammen kjører de kampanjer for skattelette.
Dette er personer som er avhengig av at regninger betales og blir betalt. Regningene fra velferdssystemet kjemper de for ikke å betale sammen med sine rådgivere og skattejurister. De lykkes og regningene må betales av andre. Er det OK?
Tenk om de i stedet kunne bruke kreftene til finne en rettferdig måte for hvordan velferdspremien skal beregnes.
Hva bør gjøres?
Først og fremst må vi øke forståelsen av det offentlige velferdssystemet. Så må Finansdepartementet og andre fagmiljøer synligjøre sammenhengen mellom ytelser og kostnader i det offentlige velferdssystemet og beskrive pengestrømmene. Først da kan vi få en ansvarlig skattedebatt.
Først da må forslag til reduksjoner i velferdspremien vurderes utfra hvilke ytelser som må reduseres eller fjernes og/eller egenandeler økes.
Metodene for skatteunndragelser og tilhørende pengestrømmer må synliggjøres på en forståelig måte. Først da kan vi diskutere og få avklart hva som er rimelig og gjøre nødvendige endringer i lover og forskrifter.
Gamle folk, som har opplevd utviklingen av velferdssystemet, synes det er utrolig at det settes under press av politiske ledere og landets mest ressurssterke personer.
Politiske miljøer – vi ser bort fra populistene – og landets mest ressurssterke innbyggere bør slåss for å bevare og utvikle vårt velferdssystem.
Dette dreier seg om å ta vare et av verdens beste velferdssystemer og landets suverent mest lønnsomme forretningsvirksomhet.