ANNONSE

Velferdsblind ulikhetsdebatt

Venstresiden forsøker å isolere ulikhetsdebatten til å handle om formuesskatt. Men skatt er det minst viktige når vi diskuterer ulikhet.

Det er en nesten parodisk mismatch mellom venstresidens ulikhetsretorikk og mangelen på betydningsfulle tiltak. Leder i Agenda, Marte Gerhardsens siste innlegg i Dagsavisen er selve kroneksempelet på dette.

Agenda-lederens kronikk i Dagsavisen 6. juli er den siste i en lang serie om ulikhet. Felles for bortimot alle er at de inneholder Gerhardsens yndede og eneste popkulturelle referansepunkt, Downton Abbey. Hun har tilsynelatende forelsket seg i ideen om at Norge i 2017 er på vei mot et føydalsamfunn ala Storbritannia på 1800-tallet, og gjentar det ved enhver anledning.

I realiteten er Norge snarere det landet i verden, kanskje med unntak av Island, der forskjellene er aller minst. Samtlige partier i Norge vil nok også fremheve dette som et positivt trekk ved det norske samfunnet. Likevel mener Gerhardsen at det er en helt annen samfunnsanalyse på venstresiden, som er relevant for ulikhetsdebatten, enn det er på høyresiden.

På tross av denne angivelig store forskjellen i synet på samfunnet, nevner ikke Gerhardsen en eneste konkret politisk sak hun er uenig med høyresiden i, utenom lettelser i formuesskatten. Et tiltak som i beste fall har mikroskopisk betydning for ulikheten i Norge. Resten av innlegget består i hovedsak av stråmenn og anekdoter.

For eksempel belegger Gerhardsen venstresidens ulike samfunnsanalyse med at de mener «det er folk i arbeid som skaper vekst og velstand». Som om noen, noensinne, har vært uenig i det. Gerhardsen fremholder det også nærmest som en ideologisk forskjell på høyre og venstresiden at vi må kutte utgifter hvis inntektene bortfaller. At inntekter og utgifter må gå opp, er imidlertid ikke noe ideologisk standpunkt, men en realitet som alle må forholde seg til enten man hører til på venstre eller høyre side av den politiske skalaen.

Det er litt ironisk at venstresiden er så opptatt av ulikhet, men forsøker å isolere debatten til å handle om en sak som har så liten betydning for ulikheten i Norge. Formues-skatten utgjør omtrent en prosent av ulikhetsreduksjonen i Norge. Ja, skatt som sådan er i det hele tatt det minst viktige når vi diskuterer ulikhet. Det er gjennom velferdsordningene våre at omfordelingen primært skjer. Skatt står kun for omtrent 20 prosent.

Om Gerhardsen kunne sett bort ifra de oppkonstruerte virkelighetsbildene sine av ulike samfunnsanalyser, ville hun sett at både ulikhetsdebatten og formueskattdebatten konkret er mer nyansert. Formuesskatten er en skatt bare norske bedrifter betaler, men som det utenlandskeide firmaet i etasjen over slipper å betale. Vi trenger flere gründere og private arbeidsplasser i Norge i fremtiden om vi skal finansiere velferden vår.

Det bør altså være mulig å se at denne skatten også har betydelige nedsider, i hvert fall når man presumptivt representerer en tankesmie og ikke kommunikasjonsavdelingen i Ap. Kun 14 prosent av handlingsrommet denne stortingsperioden er dessuten brukt på redusert skatt. Majoriteten av disse lettelsene har også Ap aktivt eller i ettertid vært enige om. Så er det en uenighet om formuesskatten som i hovedsak dreier seg om en avveining mellom kortsiktig offentlig forbruk som gir effekt nå eller langsiktig investering i lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor.

Den uenigheten kommer helt sikkert til å fortsette både frem til og etter valget, men for ulikheten i Norge har den forsvinnende liten betydning. En av de største driverne av ulikhet de siste årene derimot, nemlig økt asylinnvandring, nevner Gerhardsen ingenting om. Det passer vel ikke inn i bildet der alt skal isoleres til å handle om formuesskatt.

Hvis man kun så på skatt isolert, så ville antakelig både USA og Storbritannia fremstått som mer av et drømmesamfunn for Gerhardsen enn Norge, ettersom de rikeste står for en høyere andel av den totale skattebyrden. Om vi derimot anerkjenner at de viktigste utjevningsfaktorene skjer på andre områder enn via skatteseddelen, så fordrer det en litt mer nyansert debatt.

Det er imidlertid en grunn til at Gerhardsen ikke ønsker å gå så mye inn på de konkrete sakene i debatten. Det handler nok ikke så mye om at «når enkeltsakene tar plassen i den politiske debatten, forsvinner det grunnleggende», som hun skriver i artikkelen, men mer om at hun da plutselig tvinges til å forholde seg til noe annet enn en karikatur av ulike samfunnsanalyser.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!