Ett av de største privilegiene med å jobbe i denne avisa, er å jobbe med Arne Strand. En evig kilde til tilbakeblikk. Vi pleier å kødde med han, si at han dekket at tyskerne marsjerte opp Karl Johan i 1940. Eller hvilken flott jobb han gjorde som utskremt reporter under de beintøffe forhandlingene om freden i Kiel i 1814. For ikke snakke om intervjuene han gjorde med Napoleon for Socialdemokraten, Dagsavisens forløper. Påskeopprøret i Dublin. Gandhi. Hvordan han starta karrieren som bud på gulvet på Oslos fyrstikkfabrikker og lagde fagforeningsblekker skrevet med blod. Sånn holder vi på. Poenget er at han alltid har vært her.
Denne uka har Henry Kissingers Oslo-besøk fått opp pulsen på kommentaravdelingas morgenmøter. Herrene i 40-årene snakket litt storøyd, men kritisk til at denne dels legenden, dels iskalde gufset fra en skummel tid for verden, kommer til byen. 94 år gammel er Kissinger vandrende historie. En evighetsmaskin. Idet ungdommen, som vi 40+ er i møter med nevnte Strand, hadde snakket oss varme om mannens rolle i Vietnam, i Chile, som Nixons våpendrager, sa Strand tørt: – Jeg husker han ringte meg på natta en gang.
Som om dét var verdens mest naturlige ting!
Musikken bråstoppa. I kor ropte vi ut: HÆ?! Har du snakka med Kissinger? Ringte han deg? Spørsmålene var retoriske, Strand hadde jo akkurat sagt at han snakket med han, men vi var fjetret. Plutselig var vi én mann unna Kissinger, og derfor to mann unna noen av verdenshistoriens største navn. Sånne historier drypper ut av Strands arkiv stadig vekk. Intervjuer med Gerhardsen og Bratteli. Håkon Lie. Møter med Ronald Reagan som statssekretær for Gro Harlem Brundtland. (Da amerikanerne misforsto og trodde han var State Secretary, altså utenriksminister). Det var i den kapasiteten, statssekretær, altså, at Kissinger ringte og vekte vår mann. Han ville ha tak i Gro.
Kissinger-historien i all sin ubetydelighet viser verdien av røde tråder i en redaksjon. I en familie og i et samfunn. Kontinuitetsbærere eller kulturbærere heter det på fint, men det er verdien av gamle menn (og kvinner) vi snakker om. Hadde Arne vært professor ved NHH, hadde han vært over i pensjonistenes rekker. Det hadde ikke vært bra for noen av oss. Verken for oss i avisa, som gjennom han er knytta til egen historie (det er bare Arne mellom oss og gudfedre som Martin Tranmæl), eller leserne, selvfølgelig. Eller Arne.
Borte i Bergen takket denne uka økonomiprofessor Victor D. Norman for seg ved NHH, sitt tilholdssted de siste 45 årene. Det har riktignok vært noen avbrekk, men en vegg ramler ut i vest. Til Dagens Næringsliv uttrykker Norman en ydmykhet, som først kommer med modning og mot, på vegne av sitt eget forfeilede fag, en ydmykhet som verden trenger mye mer av. Men nå må han slutte.
«Jeg mener bestemt at jeg burde vært født noen år senere», sa Norman, med antydning om at han etterlater seg uferdig arbeid og et fag i dårlig forfatning, et fag som har hyllet globalisering. Nå på oppløpssida sier landets fremste økonom: «Globalisering innebærer at noen taper alvorlig. Dersom vi skal omfordele inntekt må vi gi til dem som taper – vi har ikke gitt gode nok råd til politikerne».
Det er en utrolig, nesten willoch’esk, erkjennelse av at økonomenes råd har vært feil, at politikken har blitt ført på sviktende teoretisk grunnlag. Når innsikten er på sitt største og viktigste, da skal han slutte. Jeg kan varmt anbefale NHH å beholde han i korridorene. Uten gamle menn, er vi aleine hjemme.