Europa puster lettet ut. Østerrike ble likevel ikke landet som skal bære byrden av få den første presidenten fra det ytterliggående høyre i Europa. Et år med valgkamp mellom Norbert Hofer fra Frihetspartiet (FPÖ) og 72-årige Alexander Van der Bellen, tidligere leder av De grønne og nå uavhengig kandidat, var en thriller og en farse helt til valglokalene stengte. Van der Bellen vant også presidentvalget i mai, da resultatet ble annullert etter FPÖs protest mot stemmetellingen. I omkampen søndag vant den liberale, miljøvennlige EU-tilhengeren med større margin, med om lag 53 prosent av stemmene. Han greide å mobilisere velgere som ikke nødvendigvis stemte på han, men mot Hofer. Dermed fikk ikke de europeiske høyrekreftene det symbolvalget de hadde håpet på. Ikke denne gangen. Men oppmuntringene fra meningsfeller som Marine Le Pen i Frankrike og Geert Wilders i Nederland viser med all tydelighet hva de ser i Hofers kandidatur. «Du kjempet modig. All respekt til deg», var Wilders’ Twitter-hilsen til populisten på fallemmen.
Hofers nederlag snur likevel ikke den farlige tendensen til normalisering av det ekstreme, av det menneskefiendtlige og hatet som smøres av frykt og egoisme. «Demagogien er på sitt mest virksomme når den frigjør seg fra alle moralske hinder», skrev den svenske avisredaktøren Torgny Segerstedt i 1938, og la til at når demagogene skal hisse opp massene, så er «løgnen dem til større nytte enn sannheten». Med «dem» mente Segerstedt nasjonalsosialistene i Tyskland. Beskrivelsen passer i dag like godt på en Hofer, en Marine Le Pen, en Geert Wilders eller en Jimmie Åkesson.
Allerede advares det om at Hofers nederlag kan tenne kampviljen på høyresiden ytterligere. 45-åringen er den karismatiske nasjonalistiske plakatgutten til en paneuropeisk politisk bevegelse, bygget på arven fra Jörg Haider, som huskes som en ytterliggående, innvandringsfiendtlig leder av det samme Frihetspartiet som Hofer regjerer, det som på 1950-tallet ble dannet med rot i nazismen. Haider skremte vannet av Europa, som en politiker med en oppslutning på slutten av 1990-tallet som eksperter forklarte med at Østerrike aldri har tatt oppgjøret med sin nazistiske fortid. Christoph Blochers tilsvarende rolle på ytterste høyre fløy i nabolandet Sveits ble på samme måte forklart gjennom sveitsernes ikke-eksisterende forhold til sine gjestearbeidere. Både Haider – før han døde i en trafikkulykke i 2008 – og Blocher ble likevel avfeid som marginaler på det politiske kartet uten reell mulighet til makt. I dag vet vi noe annet.
For 10–15 år siden ville få innrømme at de ga sitt ja til en innvandringsfiendtlig politiker. Dagens framgang til populistene viser at høyreekstremismen er gangbar valuta og politikken i dens randsone er blitt normalisert på en måte som gjør at de store massene stemmer den fram uten blygsel. Brexit ble et faktum etter høyresidens forenklinger av politiske sannheter. Donald Trump er et resultat av en antielitistisk bevegelse som i høy grad er synlig også i et Europa hvor hatet mot venstresiden er voksende. Europa slapp med skrekken i Østerrike, samme dag som Italias statsminister Matteo Renzi måtte trekke seg etter folkeavstemningen om ny grunnlovsreform. Som i Østerrike, som i en rekke andre land, vinner ytterliggående opposisjonspartier oppslutning også i Italia – på de tradisjonelle partikonstellasjonenes bekostning. «Hvis «nei»-siden vinner, er det tydelig for alle at vi står i fare for å gjøre et sprang i mørket», sa Renzi før folkeavstemningen som nå kan kaste Italia ut i et kaos som høyrestemte opposisjonspartier har alt å tjene på.
Også andre skjebnevalg står for tur. Europas gamle spøkelser, de som er kledd i brunt med iskalde islett av blått, har kommet fram fra skyggene, og tydelige politiske profiler gir dem stemme og nye ansikter. Geert Wilders parti PVV er i ferd med å feste grepet i Nederland før valget i mars, mens Frankrike frykter Marine Le Pens Nasjonal Front. Senest i oktober skal Tyskland gå til valgurnene, der høyrepopulistiske Alternativ for Tyskland (AfD) utfordrer de etablerte med rekordhøye målinger. Disse opposisjonspartiene har det til felles at de har konsolidert seg som reelle politiske maktfaktorer, nå uten å måtte moderere det ekstreme meningsinnholdet. Polariseringen i den offentlige samtalen har langt på vei normalisert fremmedfiendtligheten og gjort ekstreme meninger stuerene. Hvordan dette kan skje mens tidsvitnene fra Holocaust fortsatt forteller sine historier, er spørsmålet Europa kvier seg for å finne svaret på. Like fullt er det kun Europa og i fremste rekke Tyskland som sitter på nøkkelen til fornuftens seier over løgnen, nasjonalismen og det totalitære slik vi ser tendensen til i Ungarn, Tyrkia, Russland og til dels Polen.
Frihetspartiets smilende frontfigur pleide å feire sine framsteg med å tre en blå kornblomst i knapphullet, et symbol lånt fra det forbudte østerrikske nazipartiet før krigen. At kornblomsten antakelig ble liggende denne gangen får ikke Hofers politikk til å forsvinne. Han har ridd en populistisk bølge av nasjonalisme, nedsettende karakteristikker av innvandrere, EU-motstand og kravet om en «Øxit» som ville vært fatalt for EU i kjølvannet av Brexit. Selv om presidenten i Østerrike i hovedsak er en seremoniell figur, beviser Hofer at rollen innebærer en reell maktfaktor. Det vet også Van der Bellen. Heller ikke han vil utelukke å bruke presidentembetet i maktens ærend. Han har lovet å hindre at FPÖs partileder Heinz-Christian Strache overtar som statsminister hvis FPÖ vinner parlamentsvalget i Østerrike i 2018. Slik kan en grønn 72-åring spille en fortsatt avgjørende faktor når den europeiske fascismen skal slås tilbake.