«Demokratiet er den lille mannen, på vei inn i det lille avlukket, med en liten blyant, for å krysse av på et lite stykke papir – ingen store ord kan overskygge den overveldende viktigheten av det øyeblikket».
Winston Churchill, 31. oktober 1944
I dag går vi til valgurnene. Men hundretusenvis av oss kan bli sittende igjen «på gjerdet». Det er forståelig. Det har vært mye taktikk og lite politikk. Det er lov å være forvirra. Det er lov å innrømme at det er vanskelig å se skillene mellom partiene og konsekvensene av politikken. At det ikke er lett å henge med når store milliardtall og meningsmålingenes desimaler fyker forbi i et medietempo som er på grensa til hysterisk. TV 2s daglige valgsending på hovedkanalen har klemt inn måling med akkompagnerende machoanalyse i store bokstaver, debatt og intervju på knappe ti minutter, livredde for at seerne skal kjede seg, slå av og ikke få med seg reklamen. Selv ekspertene oppsummerer valgkampen som springende. Politikerne er frustrert. Valgkampen reflekterer en generelt tøffere tone i offentligheten. Den speiler en veldig kompleks verden. Men kanskje mest har den vist at en offentlighet som før var definert av en håndfull medier, er blitt ekstremt fragmentert. Det betyr mange stemmer, innspill, utfall og budskap på mange arenaer, og ingen ordstyrer. Kakofonien kan ha gjort oss apatiske.
Men ikke la en skitten, tiltakende stygg, forvirrende og uoversiktlig valgkamp forhindre deg fra å delta i demokratiets aller viktigste øvelse. For når så mye rundt oss virker å være i flyt, når utviklinga går fort og verden virker ugjenkjennelig, så overveldende at selv NRKs Ole Torp drømte seg tilbake og lovet å ha statsminister Einar Gerhardsen i studio, er det viktig å slutte opp om og holde fast ved det som er sikkert, og det er den grunnleggende kilden til kvaliteten i vårt samfunn – demokratiet. At det er vi, folket, som bestemmer.
Norge er et rikt land. Vi har skog, fisk og fjell. Vi har hatt historisk flaks med sedimentære bergarter ute i havet som tilfeldigvis ga oss olje. Det er mye snakk om hva vi skal leve av i framtida. Det gjenstår å se. Men helt sikkert er det at vår aller viktigste fornybare ressurs er tilliten. Tillit til hverandre. Til staten. Kontrakten fornyes annethvert år, og forutsetter signaturene til et solid flertall.
Hver mann én stemme. Det virker så opplagt, men det har kostet blod, svette og tårer. Revolusjoner og kriger er kjempet for ikke lenge siden for demokratiet. Andre verdenskrig handlet om å redde folkestyret fra fascismens fangtak. I dag er det så selvfølgelig, så opplagt at vi glemmer det. Så opplagt at stemmer i den norske debatten før valgkampen i fullt alvor tok til orde for et epistokrati, som alternativ til demokratiet. Altså et system der de som har kunnskap bestemmer. «Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme», mente filosofene Kristian Skagen Ekeli og Espen Gamlund. Det er ikke filosofi. Det er galskap. Det er starten på slutten.
Mange tenker at akkurat deres stemme ikke har betydning. Stadig flere unge tenker i disse baner. Det er en sterk trend blant vestlige land at tiltroen til demokratiet avtar. I Sverige oppgir 80 prosent av dem som ble født på 1930-tallet at demokratiet er essensielt, men blant de født på 1980-tallet, er det bare 55 prosent som har den samme vurderingen. Opplevelsen av folkestyret som viktig, faller for hver generasjon vi kommer nærmere vår tid. Dette gjelder i alle land som er undersøkt. Blant amerikanske 80-tallister uttrykte hver fjerde i 2011 at et demokratisk styresett er negativt for landet. Demokrati-forskningen, som ble publisert i januar i år, viser at demokratiene ikke er så trygge som vi tror. Harvard-foreleseren Yascha Mounk har uttalt om funnene at «varsellampene lyser rødt».
I Norge står demokratiet sterkt, men målt i valgdeltakelse er vi i et europeisk midtsjikt. Like mange stemte ved stortingsvalget i 2013 som i 1957. Når de virkelig store spørsmålene skal tas stilling til, gjør vi vår stemme hørt. EU-valget i 1994 hadde nesten 90 prosents oppslutning. Men alarmen skriker i det fjerne. Stiller vi ikke opp, svinner tilliten og legitimiteten til folkestyret. Hvis årets valgkamp virkelig var frustrerende og lite opplysende for så mange (svaret får vi i kveld), må mediene, det politiske miljøet og statsviterne i fellesskap se på hva som kan gjøres med måten vi forvalter den offentlige samtalen om politikk på.
I Danmark fikk universitetet i Aarhus nylig fem millioner kroner til å forske på demokratiet. Prosjektleder Jørn Sønderholm sier til danske medier at de skal forske på om det er riktig at hver stemme skal veie likt? Bør ikke de unges stemmer veie tyngre, siden de skal leve lenger med konsekvensene, undrer han. Og bør ikke velgerne få hjelp, av en slags offentlig valgomat, til å treffe rett valg? Og, spør dansken, bør ikke de kloke veie tyngre?
Nei. Relativisering av demokratiet er farlig. Krefter som hevder at folk er for dumme til å velge sine ledere i kombinasjon med en ungdomsgenerasjon som bryr seg mindre, kan bane vei for en mentalitet som rasjonaliserer diktaturet.