ANNONSE
ta78c467

Problemer: Venezuelas president Nicolás Maduro sammen med Brasils nå avsatte president Dilma Rousseff i Brasília i juli i fjor. Nå er begge land i politisk kaos over demokratiske utfordringer. FOTO: EVARISTO SA/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

13-09-2016

Vanskelig med demokrati

Kaoset i Brasil og Venezuela dominerer nyhetsbildet. Problemene i begge land bunner i gamle utfordringer for demokratiet i Latin-Amerika.

I dag åpner det 17. toppmøtet i Bevegelsen av Alliansefrie Stater (Non-Aligned Movement – NAM) i Porlamar på Margarita-øyene utenfor Venezuela. Der skal president Nicolás Maduro, beskyttet av 14.000 politifolk, lede en gruppe av 120 land. Den samlet seg først på 1950-tallet mot stormakter og kolonisering, og for uavhengighet og folkelig deltakelse blant verdens fattige, undertrykte. Bare 10 minutter unna ble den samme Maduro for en drøy uke side jaget ut av den fattige bydelen, Villa Rosa, der han skulle innvie et nytt sosialt boligprosjekt. Rasende innbyggere bevæpnet med kasseroller protesterte mot varemangel og økonomisk kaos, etter at hundretusener hadde demonstrert i Caracas gater. Konteksten, ikke bare i Venezuela, men hele Latin-Amerika i dag viser at sammenhengene mellom uavhengighet, demokrati og utvikling er langt mer motsetningsfylte enn de framsto i NAMs første år, men også at Latin-Amerika skulle lært en ting eller to av tankegodset fra den gang.

Den såkalte avhengighetsteori var sentral i NAMs etablering. Den kom i ulike varianter, men sentralt lå ønsket om å fri seg fra koloniherrenes dominans, og rollen som råvareprodusent for å komme ut av fattigdommen. Betydningen av demokratiske institusjoner var i mindre grad problematisert, ettersom deltakelse fra verdens fattige i seg selv var sett på som demokratisering.

En sammenligning av de siste ukenes dramatikk i Brasil og Venezuela illustrerer noen av problemene med den tankegangen, og to like gamle, men helt ulike, utfordringer for demokratiet i Latin-Amerika: I Brasil ulikhet og elitisme, og i Venezuela caudillisme, eller styret av den sterke mann, og populisme. I Brasil ble president Dilma Rousseff fra arbeiderpartiet PT som kjent avsatt i en riksrettssak 31. august. En sak ført av en broket, og i stor grad korrupsjonsanklaget, gruppe av politiske opponenter og tidligere allierte. Hun tok over presidentembetet i 2011 etter den superpopulære Luiz Inacio Lula da Silva. Lula ledet Brasils inntog på arenaen av framvoksende stormakter med vekst og fattigdomsreduksjon på hjemmebane. Rousseff fikk den ublide oppgaven å lede Brasil i nedgangstidene som startet for alvor i 2013. Uten Lulas allianseskapende evner og karisma, eller en økonomisk boom å tilfredsstille næringslivet med, fikk hun både mektige medier og eliten mot seg. Med slunken statskasse og behov for i alle fall å ha de fattige på sin side, fortsatte hun fattigdomsprogrammene. Det bidro til behovet for ulovlig budsjett-triksing for ikke å gjøre underskuddene for åpenbare – som var feilen som til slutt felte henne.

Et stykke på vei er situasjonen parallell til det som har skjedd i Venezuela der Maduro, uten karismaen og de politiske evnene til sin forgjenger Hugo Chávez overtok en økonomi på vei ned i 2013. Maduro sliter med en stadig sterkere opposisjon, tresifret inflasjon, og krise i tilgangen på matvarer og medisiner som et resultat av oljeprisfall og feilslått pris- og valutapolitikk. Han rettferdiggjør både unntakstilstand og en gradvis overføring av politisk makt til de militære, med et planlagt kupp mot ham. Han viser stadig til det han omtaler som kuppet mot Rousseff i Brasil som et mulig scenario i Venezuela. Han ser det som et bevis på en regional offensiv mot venstreorienterte regimer, støttet av imperiet i nord.

Men forskjellene er flere enn likhetene på det som skjer i Venezuela og Brasil. Lula og Rousseff manøvrerte sin venstreorienterte politikk gjennom et komplisert politisk landskap med en sterk og fragmentert kongress, et stadig mer uavhengig rettsvesen, og et valgsystem avhengig av finansiering fra den økonomiske eliten. Chávez og Maduro sentraliserte derimot mer og mer makt i presidentembetet. De brukte oljepengene til valgkampfinansiering med stadig mindre respekt for institusjoner og rettigheter, på tross av å ha skapt nye institusjoner for folkelig deltakelse og i utgangspunktet redusert fattigdommen. Nå har Michel Temer, Rousseffs tidligere visepresident, tatt hennes sted. Han har på sin side fulgt spillereglene til tross for å være en upopulær representant for mye av det som brasilianerne prøver å legge bak seg: politiske hestehandler og kameraderi.

I Venezuela er det stadig færre muligheter for endring innenfor de demokratiske institusjonene som er kontrollert og ofte manipulert av regjeringen. Å prøve å mane fram en trussel fra imperiet i nord som forklaring på maktkonsentrasjon er også fånyttes i en situasjon der Obama-administrasjonen har vært opptatt av å sikre tilnærming til Cuba og fred i Colombia.

Det er med andre ord ingen rett linje mellom å opponere mot imperiet, redusere fattigdom og skape et fungerende demokrati, men avhengighetstenkerne på 1950-tallet hadde kanskje rett på ett punkt: betydningen av å redusere avhengigheten av råvarer. Det er ikke bare Venezuela som er blitt mer avhengig av råvareeksport, og dermed prisutviklingen på verdensmarkedet, de siste 15 årene. Nå som prisene på olje, soya, kobber og andre mineraler faller, står de overfor utfordringen med å beholde folkelig støtte med mindre penger til å finansiere sosiale programmer. Statslederne som samles i det nå politikontrollerte ferieparadiset som Margarita-øyene er, har presserende saker å ta fatt på. Om de gjør det utover svulstige erklæringer, er langt mer tvilsomt.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!