To måneder inn i valgåret viser gjennomsnittet av de politiske meningsmålingene i februar at det ligger an til tidenes valgthriller. Nettstedet Poll of polls foretar hver måned en gjennomsnittsberegning av alle de ni nasjonale stortingsmålingene. I februar har de rødgrønne partiene Ap, SV og Sp et flertall på Stortinget med 86 mandater. Plusser vi på med Miljøpartiet De Grønne og Rødt som får ett mandat hver, øker flertallet til 88 mandater mot 81 mandater for regjeringspartiene Høyre, Frp og samarbeidspartiene KrF og Venstre.
Det kan med andre ord virke som om den rødgrønne siden styrer mot et forholdsvis trygt flertall siden det holder med 85 mandater for flertall på Stortinget. Men faktum er at flertallet henger i en svært tynn tråd. I februar ligger Venstre under sperregrensen på 4 prosent for utjevningsmandater til Stortinget, mens SV er hårfint over. Hvis de to partiene bytter plass ved sperregrensen, går det rødgrønne flertallet tapt.
Johan Giertsen i Poll of polls opplyser at snittet for SV i februar er 4,14. Avstanden til sperregrensen er da 0,14 prosent. Med samme valgdeltakelse som i 2013 svarer det til knapt 4.000 stemmer. Med 4,14 prosent vinner SV åtte stortingsmandater og sikrer med det rødgrønt flertall.
For Venstre er snittet i februar 3,97 prosent. Det gir bare 3 mandater. Flertallet for de borgerlige ryker da med valghistoriens kanskje minste margin. Avstanden til sperregrensen for Venstre er med dette bare 0,03 prosent. Med samme valgdeltakelse som i 2013 svarer det til 800–900 stemmer.
Venstre kan si at en stemme på partiet sikrer borgerlig flertall. SV kan trygt påstå at en stemme på SV sikrer rødgrønt flertall. Holder dette bildet seg, blir valgnatta en nervepåkjenning for Erna Solberg og Jonas Gahr Støre – og for alle oss andre.
KrF kan frata oss spenningen hvis partiet skifter side. På februarmålingen er KrF inne med 9 mandater. Ap-leder Jonas Gahr Støre er sikret statsministerjobben hvis KrF krysser grensen og går over til Ap, SV, og Sp. Det gjør ikke KrF før valget. Men kanskje etterpå. Vi får se hva som skjer.
Det går ikke den rette veien for KrF. Partiet har i februar bare 4,9 prosent. Mens Høyre og Frp står seg relativt godt, er konklusjonen etter snart fire år at KrF og Venstre har måtte betale en høy velgerpris for å ha opptrådt som støttepartier for den blåblå regjeringen. Det er forståelig at ingen av dem vil inngå en ny samarbeidsavtale med Høyre og Frp etter valget.
Sp er valgårets komet. Fra januar til februar har snittet på målingene gått opp fra 7,8 til 9,8 prosent. På to målinger før helgen gikk partiet over 11 prosent. Sp får nå betalt for sin konsekvente motstand i hele valgperioden mot regjeringens sentraliseringspolitikk. Når resultatene av regjeringens politikk nå melder seg i form av nedlagte lensmannskontorer, lokalsykehus, Nav-kontorer og kommunesammenslåinger, strømmer misfornøyde velgere til Senterpartiet.
Sp-ledelsen kan ikke være sikker på at de nye velgerne blir ved Sp helt fram til valget. Når valgkampens innspurt starter i august, vil dagsorden bli fylt med mange andre saker enn Sps godsaker. Velgere som kommer lett, har en tendens til å forsvinne like lett. Men i øyeblikket har Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad all grunn til å være fornøyd med kampviljen i partiet og sin egen innsats.
Det butter for Ap. Partiet har gått tilbake hver måned siden oktober. Da hadde Ap 36,6 prosent og 67 mandater, 12 flere enn det partiet har i dagens storting. Gjennomsnittet for januar var 35,5 prosent. I februar har oppslutningen om Ap falt til 33,1 prosent som hadde gitt 60 mandater. Før helgen viste en måling at Ap kan være på vei ned mot det dårlige valgresultatet i 2013 på 30,8 prosent.
Det er ingen tvil om at Sps framgang går på bekostning av Ap. Hvis Sp fortsetter å gå fram, kan det rødgrønne flertallet gå tapt! Ap kan jo ikke angripe Sp av den grunn. Partiet må som Sp gjør på en effektiv måte, rette sine angrep mot regjeringen.
Ap betaler nå en sur pris for at det ikke har vært tøft nok som opposisjonsparti etter valgnederlaget i 2013. I stedet for å bruke tid og krefter i Stortinget på alle mulige og umulige forlik med regjeringspartiene, burde Ap ha rendyrket opposisjonsrollen.
SV tapte oppslutning da det foran valget i 2005 begynte forberedelsene til å bli et ansvarlig regjeringsparti. Ap trenger ikke det. Er det noe Støres parti har nok av, så er det ansvarlighet. Fram mot valget må Støre og hans folk bli tøffere, dristigere, mer rett på sak og klar for å ta en ball på sparket.