Mandag ble det klart at Norbert Hofer fra høyrepopulistiske FPÖ ikke blir president i Østerrike. Alexander Van der Bellen, kandidat for De Grønne, gikk seirende ut av valget med 50,3 prosent av stemmene og utløste sukk av lettelse i Brussel og andre europeiske hovedsteder. Og det er all grunn til å juble over at østerrikske velgere spente bein for Hofer. En høyrepopulistisk statsleder i Østerrike ville vært et viktig symbol for innvandringsfiendtlige krefter på frammarsj i europeiske land.
Det er samtidig ingen grunn til å senke skuldrene. For valget ble også en seier for ytre høyre, som gjorde det oppsiktsvekkende godt etter en hatefull og innvandringsfiendtlig kampanje. Det kan bidra til å fyre opp under slike krefter i resten av Europa. I en rekke land ser vi framgang for miljøer på ytre høyre fløy, som i Frankrike, der Marine Le Pen fra Front National går fram før presidentvalget neste år.
Som høyskolelektor Ketil Raknes påpeker i vår avis, representerer høyrepopulistenes framgang et underlig tilbakeslag etter optimismen og troen på økonomisk vekst på 90-tallet. Store velgergrupper er usikre på framtida, og føler seg truet. De ønsker en form for beskyttelse som de ikke føler at de etablerte partiene gir dem, sier Raknes. Det har han nok rett i. Vi lever i en tid med et usikkert arbeidsmarked. De økonomiske forskjellene øker. Sosiale sikkerhetsnett og velferdsordninger bygges ned.
Det er ikke ett enkelt svar på hvordan denne usikkerheten skal møtes og høyrepopulismen best bekjempes. Men ett er sikkert: Å fiske etter desillusjonerte velgere med en konkurranse om å føre en strengest mulig innvandringspolitikk, er det siste vi trenger. En offensiv politikk for å møte den økende følelsen av utenforskap og mistillit til de demokratiske institusjonene må bygge på en virkningsfull omfordelingspolitikk, en progressiv arbeidsmarkedspolitikk og et offensivt forsvar for og styrking av velferdsstaten.