Debatt

Valg med kosmiske vyer

Det 21. århundre er et avgjørende tideverv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Årets store vitenskapsevenement her hjemme, Starmus-konferansen i Trondheim, fikk mange til å rette blikket opp og ut. Bokstavelig talt. Ut i verdensrommet. Hva sa de besøkende ekspertene på astronomi, fysikk og biologi? Jo, at det 21. århundre er et avgjørende tideverv. Valg vi gjør i dag avgjør fremtiden.

Kloden vår har eksistert i 45 millioner århundrer. Men dette er det første århundre at en art, vår egen, kan avgjøre fremtiden til hele biosfæren. Vi har gått inn i den menneskeskapte epoken – antropocen. Det betyr at alle valg fra nå av, enten hjemme eller ute, blir annerledes. Det vi beslutter her hjemme, har en betydning der ute, også i et kosmisk perspektiv.

Valgets kval

Men det går jo det så det suser her nede på jorden, som avdøde statistiker Hans Rosling ville ha sagt det. Og han har rett. Det er mindre fattigdom i verden enn på lenge, og spedbarnsdødeligheten går kraftig ned. Likevel går 700 millioner hver kveld sultne til sengs. Men med det 21. århundres teknologier kan i utgangspunktet hver enkelt jordboer få en livsstil som en europeer, og med en energibruk som er skånsommere for miljøet enn dagens fossile energikilder.

Men det krever politiske beslutninger og rammebetingelser. Dette strekker seg utover den sedvanlige høyre-venstre-aksen. Kjernekraft eller vindmøller? Genetisk modifiserte vekster, eller mer plantevernmidler? Eller skal vi likeså godt avskaffe det forurensende storskala industrielle jordbruket helt? Og hva med debatten om transhumanisme, dratt opp blant annet av Sterri og Moen? Skal vi la oss oppgradere?

Trenger regjeringen en vitenskapsrådgiver?

Ingen ting av dette kommer opp i årets valgkampdebatt. Kan systemet gjøre noe for å endre dette? I Storbritannia gjør den til enhver tid sittende regjering seg bruk av en egen Chief Science Advisor. Kunne det ha vært en idé for oss også?

En annen variant, som har vært fremmet som idé her hjemme, er et eget ombud for fremtidige generasjoner. Men få i det politiske miljøet ønsket seg dette. Det er synd. En vitenskapsrådgiver, et fremtidsombud, eller en større klasse med frie intellektuelle, er viktig i ethvert moderne samfunn. De skal ikke bare gi fakta. De skal også være en motstemme, mot særinteresser og mot størknet tankegods. Eller fake news. (Eller til og med mot politikere som bruker Facebook som kommunikasjons- og manipulasjonsplattform?)

Men heldigvis har vi også her til lands akademikere som tør å engasjere seg i den daglige debatten om store overordnede spørsmål. De har sikkert latt seg inspirere av historien. Joseph Rotblat forlot i sin tid Manhattan- prosjektet. Han dro tilbake til England og ble ekspert på effekten av stråling. I 1955 møtte han Bertrand Russell og overbeviste sistnevnte om viktigheten av et manifest om den kjernefysiske faren. De fikk også med seg Albert Einstein til å undertegne (Det siste offentlige han gjorde. Han døde en uke etter.) Ni andre eminente vitenskapsmenn signerte Russell-Einstein-manifestet, noe som ledet til den såkalte Pugwash-konferansen. Den førte til kontakt mellom russiske og vestlige vitenskapsmenn gjennom hele den kalde krigen, og la grunnlaget for prøvestansavtalen i 1963. I 1995 fikk Pugwash, og Rotblat, Nobels fredspris.

Parallellen til dagens situasjon, med klimaendringer, er nærliggende. I 2007 fikk klimavarsleren Al Gore prisen, sammen med FNs klimapanel. Her hjemme har akademikere som Dag O. Hessen, Arne Johan Vetlesen og Gunnar Kvåle vært tydelige i sitt engasjement, både for klima og natur.

Har Hawkings rett?

Starmus-konferansens største navn, Steven Hawking, argumenterte for at vi må flytte fra kloden, før det er for sent. Vi kan råkes av asteroider og annet. Med dagens kunnskap klarer vi likevel å beregne asteroiders bane. I tillegg er vi er også langt fremme når det gjelder utvikling av teknologi for å stoppe eller styre eller ødelegge innkommende himmellegemer. Jeg er derfor ikke så bekymret. Jeg lar jeg meg heller inspirere av det ikoniske bildet av kloden vår, «jordoppgang» fra 1968 og Apollo 8. Jeg bruker det ofte selv i foredrag for skoleverket og barn og ungdom elsker det. Det er et bilde som forplikter. Jeg vil gjerne bidra til å skape et jordisk paradis.

Da jeg var barn på 1960-tallet hadde kloden 3 milliarder, i dag er det over 7. Etiopia, et fascinerende land jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger, hadde 5 millioner innbyggere for ca 100 år siden. Nå er det ca 80 millioner. I 2050 kanskje 140 millioner. Enhver vil forstå at det gir enorme utfordringer for landet. Selv her i vårt eget grisgrendte Norge skaper 200.000 nye Oslo-borgere frem mot 2050 gnisninger i bomiljø som ekspanderer, grøntareal som bygges ned og småhus som eventuelt eksproprieres.

Den gode nyheten, som vår venn Rosling var så opptatt av, er at flere land har nådd det vi kaller en demografisk transisjon, det vil si at de har en fallende befolkning. Det fødes mindre enn 2 barn per kvinne og befolkningen krymper. Det har skjedd i Iran, Brasil, Russland og Italia. Dette har med nasjonale prioriteringer, satsing på kvinners utdanning, familieplanlegging og generell utvikling å gjøre. Her har FNs bærekraftsmål, internasjonal bistand og samarbeid en stor rolle å spille. Befolkningsøkningen vil derfor stoppe opp. Det er noe vi kan planlegge ut fra. Det er positivt.

Kosmisk planlegging i et 4-års perspektiv

Starmus-konferansen i Trondheim var enormt inspirerende. Den minnet oss alle på at vi kan realisere store prosjekt, om vi tør være visjonære nok. Vi trenger med andre ord visjonære politikere. De må da høre på vitenskapen og på fagfolkene. Hva var det økonomen Nicolas Stern sa om klimaendringer allerede i 2006? «En enorm markedssvikt».

Mens vi drømmer om bosetninger på mars, lar vi atmosfæren vår og kloden vår kveles av klimagasser. Mange land satser nå hardt på alternative energikilder, men de fleste av våre norske politikere på valg i år vil fortsette en ekspansiv oljeleting i Barentshavet.

Det er mye farligere for oss og kloden enn asteroider. La oss derfor konsentrere oss om det førts. Det vil være det samme som mer kosmiske vyer inn i valgkampen!

Mer fra: Debatt