ANNONSE

12-03-2012

Vårt forhold til politisk islam

Forenklinger og kunnskapsmangel har for ofte preget synet på politisk islam i Vesten.

Det mest slående trekket ved de omfattende politiske endringene i Midtøsten og Nord-Afrika det siste året er den økte betydningen av politisk islamske massebevegelser. I kjølvannet av opprørene, har store velgergrupper i Marokko, Tunisia og Egypt sluttet opp om de islamske partiene, i Egypt særlig Det muslimske brorskap. Denne oppslutningen skyldes ikke først og fremst partienes religiøse ideologi, men deres troverdighet blant vanlige folk for sin økonomiske og sosiale politikk. En bevisst politikk for arbeid og økonomisk vekst, rettferdighet og kamp mot korrupsjon, er viktigere enn det meste annet i dagens arabiske verden.

Mangfoldet er stort. Noen bevegelser, som de egyptiske salafistene, er dypt verdireaksjonære sett med norske øyne. Andre er klart verdikonservative, men mer pragmatiske i sin tilnærming - som store deler av Egypts muslimske brorskap. Verdipolitikk er viktig for dem alle, men det samme er velferd og rettferdig fordeling. Og - den store avstanden til tross - i våre møter med Det muslimske brorskap opplever vi en klar interesse for den nordiske politiske styringsmodellen. Vi har ingen illusjoner om at vår samfunnsmodell kan kopieres i den arabiske verden. Men dersom vi kan dele noen av våre erfaringer med demokrati og moderne styresett, skal vi selvsagt gjøre det.

For det er nå nye grunnlover skrives i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika. Morgendagens arabiske samfunn er i støpeskjeen på flere måter og Norge har troverdighet og integritet i Midtøsten. Derfor er vi av enkelte også pekt ut som en strategisk «dør mot Vesten». Det gjelder flere av de politiske partiene i Egypt, deriblant Det muslimske brorskap. Til forskjell fra mange vestlige land har Norge hatt dialog med brorskapet i flere år. I dag er det ukontroversielt å snakke med Egypts viktigste politiske bevegelse. For få år siden var situasjonen en annen.

Norges strategiske og langvarige engasjement i Midtøsten har gitt oss profil og troverdighet. Norge har over tid stått ved våre forpliktelser overfor palestinerne, blant annet som mangeårig leder av giverlandsgruppen for palestinerne. Vi har holdt løfter og vært forutsigbare. Vi har stått fast på norsk dialogtradisjon. Vi har snakket med de fleste, også dem vi er sterkt uenige i. Til tider er vi blitt kritisert for det - som i 2007 da vi normaliserte samarbeidet med en palestinsk samlingsregjering der også Hamas deltok. Det var på den tiden vi også intensiverte dialogen med Det muslimske brorskap i Egypt.

Når vi har valgt å engasjere politiske og islamske bevegelser er det ikke fordi vi er enige i ett og alt. På enkelte områder er vi ofte dypt uenige. Men politisk islam representerer en økende maktpolitisk virkelighet i Midtøsten, kontaktpolitikken har gitt oss anledning til å markere klare budskap på de områdene vi er uenige og dialogene har lært oss mye om mangfoldet bak merkelappen «politisk islam». Jeg tror våre dialogpartnere vil si noe av det samme om merkelappen «Vesten». I dag har flere av våre dialogpartnere fått politisk makt etter valg. De søker nå råd fra mange hold, også fra oss. Vi opplever både ønske om og vilje til å drøfte konkrete utfordringer knyttet til overgangsregimer og makthåndtering.

Vi står fast på våre politiske grunnverdier, med vekt på utviklingen av demokratiske institusjoner, inkludering av minoriteter, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper, samt konkrete politiske utfordringer knyttet til statsforvaltning, budsjettstyring, statlige reformprosesser og parlamentarisk organisering. Vi forholder oss selvsagt heller ikke bare til de islamske partiene, men til hele det politiske mangfoldet i de landene som nå har gjennomført eller skal gjennomføre valg.

Norge har også lang tradisjon for å støtte organisasjoner som markerer seg i det sivile samfunn for moderne, demokratiske rettigheter. Eksempler er støtte til ungdomsorganisasjoner, medier, menneskerettighetsorganisasjoner, støtte til valgforberedelser og opplæring. Dette vil vi videreføre.

Valgene i Midtøsten og Nord-Afrika har vist oss at prinsipper som folkestyre og frihet også kan eksistere sammen med islam. Valgene har vist oss mangfoldet bak samlebetegnelsen politisk islam - fra pragmatisk og moderat islam til fundamentalistiske krefter. Det er ikke overraskende, men like fullt viktig å få demonstrert. Forenklinger og kunnskapsmangel har for ofte preget synet på politisk islam i Vesten. På Tahrir-plassen i Kairo var det demokrati og verdighet man var opptatt av.

Likevel er det opplagte spenninger mellom gammelt tankegods og snevre tolkninger av religion på den ene siden og universelle demokratiske verdier som likestilling og ytringsfrihet på den andre siden, blant annet i arbeidet med å utarbeide nye grunnlover. Ingen vet hvor debattene i og mellom islamske bevegelser og partier som nå dominerer Midtøsten vil lede. Det eneste som synes sikkert, er at disse debattene vil forme Midtøstens politiske framtid.

Artikkelforfatteren deltar i dag på debattmøtet «Ett år med vår: Hvor går den arabiske verden - og hvor går norsk Midtøsten-politikk?» på Håndverkeren i Oslo.

Publisert i Dagsavisen tirsdag 13. mars.


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!