Vi satt i en tom gymsal i Barcelona høsten 1992. Jon Rønningen hadde tatt sitt andre OL-gull på rad, han hadde forsvart tittelen fra Seoul fire år tidligere og den lille mannen med den store bragden hadde blitt en klassisk norsk idrettshelt. - Har du en OL-pin, var det første han spurte undertegnede om da vi skulle foreta et etterspurt portrettintervju med nasjonens nyskapte idol.
Han syntes han ikke hadde så mye å fortelle. Det handlet om treningene på Dælenga og løpeturene hver morgen. Og treningene med broder Lars, om tvillingene sine og hvor rart det var å bli olympisk mester. Men han følte også en tomhet. Han er ikke mannen av de store ord. Og han ante kanskje ingenting om den vanskelige tida som skulle komme. Eller gjorde han det?
I går kom selvbiografien «Hode i klemme, om å seire og gå til grunne», der han forteller om de mislykkede selvmordsforsøkene, om bestillingen av heroin og forsøket på å forlate denne jord, reddet i siste livet av sin bror Lars. Om havererte ekteskap, om om angsten som kom krypende, om frykten for ikke å strekke til. Jon Rønningen løftes ut i offentligheten igjen med en helt annen historie.
Vi hadde tidligere møtt ham på abeidsplassen i det som den gang het Veivesenet, jobben som startet ute på anlegg før folk flest hadde stått opp, der han følte seg som en av gutta. Men suksessen på brytematta førte til et uunngåelig fokus på sin egen person. Han trivdes ikke åpenbart med det søkelyset. Og det gikk altså helt galt. Nesten.
Det er viktig at også Jon Rønningen forteller historien sin. Som Torbjørn Løkken har gjort, som Claus Lundekvam. Toppidrettens pris kunne også vært tittelen på denne boka.
Jon Rønningen er 54 år og kan få et liv videre. Nå bygger han seg en ny tilværelse i Finnmark, landsdelen han har slekt fra. Nå har han fortalt sin historie om det bokstavelige fallet fra seierspallens øverste trinn. Det er nådeløst.