Nyheter

Utdanningsøkonomi har ingenting å si.

Skolen i dag forteller barna at de må jobbe hardere for å øke sin humankapital. ”Læringstrykket” må økes! Da vil de små lykkes på arbeidsmarkedet når de blir voksne. Men konkurransen i skolen rammer ikke bare barna gjennom sterkt økende prestasjonspress og stress. Det er også bygget på en usannhet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
En ny lærernorm ble nylig vedtatt i Stortinget etter en hestehandel mellom Krf og Høyre. Nå skal det være flere lærere pr elev i skolen. Samtidig protesterer kommunene. Erling Lien Barlindhaug, direktør for utdanning i KS, hevder 29 nov. at reduksjon i klassestørrelse ikke har dokumentert effekt. Barlindhaug viser blant annet til Utdanningsdirektoratets nettsider der det står at «Det er forsket mye på effekter av klassestørrelse og lærertetthet, men effekten er ikke entydig. Flere lærere og mindre klasser gir ikke nødvendigvis et bedre læringsutbytte for elevene».
Refrenget er at «Klassestørrelse har ingen betydning». Dette refrenget er også tittelen på en SSB -rapport fra i vår. I den fant professor i økonomi, Edwin Leuven, ut at klassestørrelse ikke har noe å si. Første setning i rapporten er «The relationship between class size and human capital is one of the most researched and debated questions in education but evidence on this matter has been difficult to come by.” Humankapital altså.
Forståelsen av skolelever som humankapital kan spores tilbake til Chicago-økonomen Gary Becker. Han mener at forholdet mellom mor og barn, eller mellom lærer og elev, er et økonomisk forhold. Derfor kan en utdanningsøkonom måle hvordan mor og barn forholder seg til hverandre, hvor mye tid de bruker sammen, hvor mye omsorg, ømhet og oppmerksomhet mor gir, hvordan hun følger med i barnets utvikling, utdanningen barnet får, framskritt det gjør på skolen, den fysiske utviklingen, hvilken mat det spiser osv. Alt dette utgjør en investering som da betaler seg i form av den humankapitalen barnet utgjør, noe som i neste omgang sier noe om hvilken avkastning moren får av investeringen i barnet sitt. Becker mente tilogmed at humankapitalen var arvelig, noe som sender hele tankegodset i retning sosialdarwinismen.  
Med Kunnskapsløftet kom forståelsen av skolelever som humankapital inn i norsk skole. Barna som du sender i vei til skolen er i de offentlige styringsdokumentene beskrevet som «Humankapital – vår viktigste ressurs». Skolen er derfor beskrevet og forstått som bestilling og resultat, kostnad og fortjeneste. Dette gjelder også utdannings- og oppdragerforholdet mellom voksen og barn, mellom lærer og elev. I skolen blir derfor investeringen i humankapitalen regnet ut som antall timer barnet er på skolen (opphav til troen på at flere timer gir mer læring), antall timer eller minutter det for eksempel har spesialundervisning, tid brukt og oppmerksomhet gitt (opphav til satsing på klasseledelse), lærerens utdannelse (opphavet til kravet om 4`er i matte), og en rekke andre faktorer som tilsammen former barnets humankapital. Den er i skolen synlig som testresultat, eller da som i SSBs rapport, som barnas fremtidige lønn på arbeidsmarkedet.Samtidig er utdanningen av humankapitalen en utdanningsinvestering som skal lønne seg. Det gjør skole til et forhold mellom penger «investert» i skole og målbart testresultat eller framtidig lønn som «utbytte». Det er i denne dammen KS fisker etter argumenter.
Her svømmer humankapitalen sammen med homo economicus, der målestokken for livet i skolen er økonomisk nytteverdi, som elevenes fremtidige lønnsinntekt. Slik trer KS en økonomisk forståelsesramme over det komplekse sosiale fenomenet som livet i klasserommet er. I de utdanningsøkonomiske ligningene blir testresultat til bevis på fremtidig lønn og en kan regne ut lønn som effekt av klassestørrelse. Når en ikke klarer å finne sammenhenger blir overskriften at «Klassestørrelse har ingen betydning».
Utdanningsøkonomiske beregningsmodeller er uforståelige for de aller fleste ikke-økonomer. De er i stor grad avhengige av testresultater. Samtidig er det økonomifagets forståelse av hva tallene og testresultatene sier som gjelder. Utregningene bruker for eksempel nasjonale prøver som et nøyaktig mål på elevenes ferdigheter. Utdanningsøkonomene tar ikke hensyn til individuell ferdighetsvariasjon, at et uttall faktorer som motivasjon og mestringsforventning, eller helt enkle ting som om eleven ikke rakk å spise frokost eller om han ble ertet i friminuttet, påvirker testresultatet. Eller det faktum at noen elever er flinke til å ta tester, andre ikke. For den samme eleven kan få andre resultater om han tar testen en annen dag. Ved å overse slike forhold blir testresultatene til et termometer eller barometer som gir objektive mål. Og det stemmer ikke. 
I Norge vokste utdanningsøkonomi frem som kunnskapsfelt parallelt med Kunnskapsløftet. Det har også gitt karrieremuligheter for enkeltforskere. Den mest kjente utdanningsøkonomen i Norge er medarbeider i aksjeselskapet Senter for Økonomiforskning AS (SØF) og professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Hans Bonesrønning. I SØF har han produsert utdanningsøkonomiske analyser for Utdanningsdirektoratet siden nasjonale prøver ble introdusert. Rapporter som er svært hyppig brukt for å legitimere skolepolitikk, for eksempel av Erna Solberg. Bonesrønning er også oppført som kilde på Udir sine nettsider «Hva vet vi om lærertetthet?». Allerede i 1999 fant han i sin phd ut at klassestørrelse ikke har noe å si for elevenes testresultat. Et raskt søk på Retriever forteller om aktiv støtte til en evig effektivisering av skolen og en dyp skepsis til lærerne. De samme argumentene finnes også hos professor Leuven. 
I Morgenbladet 31.03.2017  sier han at «Det kan godt være at fagforeningene faktisk tror at små klasser er bra for læring. Men det kan også være at fagforeningene vil ha mindre klasser fordi det gjør det lettere å være lærer, og fordi det gir større etterspørsel etter lærere.» Slik brukes de utdanningsøkonomiske ligningene til å kritisere offentlige utgifter og til å anklage lærere og fagforeninger for å hevde særinteresser. Dette er kjernen i en argumentasjon som fremføres av tenketanker som Civita, av den politiske høyresiden og av andre som kritiserer staten for å kaste bort penger på en lærernorm. Den fremføres som en filibusterargumentasjon der en sier at «en ikke vet», at «det ikke har effekt på læringsutbytte» eller at «en trenger mer forskning».  

Den andre siden av denne argumentasjonen er anklagen mot lærere og fagforeninger for å ha særinteresser. Den kommer fra en annen Chicago-økonom, Milton Friedman. Han mente lærerne hadde tatt kontroll over lønn og innhold i skolen. Dette lærermonopolet måtte brytes opp gjennom konkurranse. Alt dette er gjemt bak påstanden om at «klassestørrelse ikke har noe å si».

Skolen i dag forteller barna at de må jobbe hardere for å øke sin humankapital. ”Læringstrykket” må økes! Da vil de små lykkes på arbeidsmarkedet når de blir voksne. Men konkurransen i skolen rammer ikke bare barna gjennom sterkt økende prestasjonspress og stress. Det er også bygget på en usannhet. Ikke bare er slutningen om at klassestørrelse og testresultat kan si noe om fremtidig lønn syltynn. De fremtidige lønningene er også truet. I humankapitalen vugge har konkurransen mellom amerikanske skolebarn gitt utbrente barn. De skal snart ut på et arbeidsmarked der lønningene stuper. Der mister humankapitalen sin verdi. Det er kanskje noe å tenke på for KS?

Simon Malkenes

Mer fra: Nyheter