Vi støttet ikke bidraget i Irak, og vi støtter heller ikke planene om å sende 50–60 norske soldater til denne operasjonen. Det er flere grunner til det. En av de viktigste finner vi i forsvarsminister Ine Eriksen Søreides eget utsagn da hun kunngjorde nyheten: «Vi har ingen endelig garanti for hva gruppene vi skal være med å trene opp vil gjøre etterpå».
Situasjonen i og rundt Syria er ekstremt uoversiktlig. Erfaringer fra andre kriger har lært oss at dagens allierte kan bli morgendagens fiende. Det bør være nok å nevne Mujahedin og Afghanistan. De soldatene Norge nå skal trene opp, kan ende opp med å bruke disse kunnskapene mot oss og våre allierte i framtida. I stedet for å lete etter allierte i et landskap der alle sider har tatt svært tvilsomme virkemidler i bruk, og der faren er stor for at vi lærer opp soldater som allerede har eller kommer til å bryte internasjonale spilleregler og menneskerettigheter i sin krigføring, bør Norge satse mer på humanitær hjelp og institusjonsbygging.
En av begrunnelsene for bidraget er at det skal kunne hindre framtidige terrorangrep på europeisk jord. Det er en påstand som ligger tett opp til det rent spekulative, selv om den selvsagt aldri vil la seg motbevise.
I tillegg har denne operasjonen et svært uklart, om noe, folkerettslig mandat. Legg til at Stortinget nettopp sa nei til å granske hva som skjedde da regjeringen hurtigbehandlet beslutningen om å bombe Libya. Det nye bidraget i Syria kan fort vise seg å ende opp som en ny, overilt beslutning motivert ut fra et ønske om å «gjøre noe» – ironisk nok bare få dager etter at Stortinget sa nei til å trekke lærdom av tidligere feilgrep.