Kultur

Usikkerhet om barns sikkerhet

Sikkerheten til norske barn har flere svakheter. Det fastslår også en ny europeisk studie. Blant de alvorligste er mangel på kunnskap.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Unger er utsatt. I et moderne samfunn, med omgivelser som blir stadig mer krevende å mestre, løper barn samme, eller større, risiko for å pådra seg fysiske skader som voksne - uten de samme forutsetninger for å møte dagliglivets farer. Årlig skjer det i Norge rundt 500.000 ulykkesskader som krever medisinsk behandling. Barn og unge er den gruppen som skader seg oftest: 120.000 i alderen 0-14, 40.000 i alderen 15-18 år. Over en firedel av alle dødsfall blant barn fra 1-17 år skyldes ulykker; årlig mister cirka 50 barn livet som følge av ulykker. Antallet omkomne har gått sterkt ned de siste tiårene. Formodentlig er ulykkestallet tilsvarende redusert, forhåpentligvis gjelder dette også antallet barn som får varige mén. «Formodentlig» og «forhåpentligvis» fordi vi faktisk ikke vet. Satt på spissen: Det er ikke bare ufullstendige svømmeferdigheter, usikrede skoleveier og uvettig alpinkjøring som truer barns oppvekst. Kunnskapsmangel er også risikosport - og utøves særlig av det offentlige.

Barn er prioritert. Dagens regjering har investert mye for å bedre barns oppvekstvilkår. I tillegg til en overordnet prioritering har regjeringen lagt fram flere viktige styringsverktøy. Til disse hører en nasjonal strategi for forebygging av ulykker (2009-2014) og en for barn og unges miljø og helse (2007-2016). Den første har til hensikt å forebygge ulykker som medfører personskader, men ser ikke på barn som gruppe. Den andre er omvendt: den har spesifikt fokus på barn, men omhandler ikke skader. Selv om den skal løfte fram de miljø- og helseutfordringene som betyr mest for barn og unge. Til tross for at ulykker anses for å være barn og ungdoms største helseutfordring.

Heller ikke den nye folkehelseloven går dypt inn i skadeforebygging eller barn og ulykker. Barneombudets «Status for barns rettigheter» omfatter helse, men ikke fysiske skader. Det mentale helsevernet er atskillig mer framtredende enn den fysiske skadeforebygging. Selv om barn og ungdom - ifølge Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet - «skal sikres gode og trygge oppvekst- og levekår». Som altså sterkt trues av alvorlige skader påført gjennom ulykker - hvorav en stor andel kan forhindres ved systematisk forebygging.

Norge står stille. År etter år listes Norge på topp i internasjonale vurderinger av levekår og livsmiljø. Like høyt skårer vi ikke i en europeisk kartlegging av barnesikkerhet, som offentliggjøres i dag. Ikke bare havner vi godt ned på lista; det er ingen samlet framgang i forhold til for fem år siden. Heller enn å tette påpekte hull, har statusen for barnesikkerhet i Norge stått stille. Kartleggingen, som omfatter 31 land, er utført av nettverket European Child Safety Alliance, som i Norge er representert ved Skadeforebyggende forum. Norge oppnår 35 av 60 mulige poeng - og kommer godt bak blant andre Nederland, Tsjekkia, Polen og Sverige, som alle har over 40 poeng. Gjennomsnittet er på 36 poeng. Poengene er imidlertid ikke poenget. Det kan dels forklares at Norge skårer lavt; ikke alle indikatorene er like relevante. Langt viktigere er det at kartleggingen påpeker svakheter - framfor alt knyttet til politisk ledelse og offentlig tilrettelegging, men også konkrete tiltak som påbudt bruk av sykkelhjelm og bedret svømmeopplæring. Rapporten peker på behov for offentlig støtte til erfaringsbasert forebygging og etterlyser sterkere politisk lederskap og støtte for de rammeverk som er på plass, med politiske prioriteringer og økonomiske ressurser - for å oppnå større effekt.

Kunnskapen er svak. Kartleggingen er ingen fasit, og den er i noen grad basert på skjønn - blant annet fordi ingen sitter med svarene, ingen besitter den samlede kunnskap. Det i seg selv er alarmerende: Det er altså ingen offentlig eller sentral instans i Norge som har den - bokstavelig talt - livsviktige oversikt som rapporten søker å tegne. Desto vanskeligere tør det være å foreta de nødvendige prioriteringer, å ta de avgjørende grepene. Gjennom den nasjonale ulykkesstrategien gjøres et viktig arbeid for å bedre den statistiske kunnskapen. Resultatet skal bli et bedre grunnlag for handling. Men tilgjengelig kunnskap er én ting; at den blir brukt, hva den blir brukt til - av hvem - er noe annet. Norge er godt forspent med offentlige råd og sentre. På et de aller viktigste samfunnsområdene - skadeforebygging og barnesikkerhet - har vi verken tilstrekkelig kunnskap eller et nasjonalt kompetansesenter. Tverrsektorielt som det er, blir ikke skadeforebygging engang definert som fagområde. Det mangler en sentral institusjon med tydelig og reelt ansvar for å ha oversikt og bidra med den kunnskap og innsikt som skal til for å forebygge ulykker og hindre personlig lidelse. Og det er utydelig hvem som har - og tar - det politiske og formelle ansvar. Riksrevisjonen går jernbanebygging og datasikkerhet etter i sømmene - og stiller de aktuelle aktører til ansvar i forhold til politiske føringer. Hva med å se på oppfølgingen av de gode intensjoner for barns sikre og gode oppvekstvilkår?

Lokalsamfunn er sentrale. Å bedre barns sikkerhet handler om barns rettigheter. Det handler om nasjonal politikk som etablerer retningslinjer og rammebetingelser, inklusive økonomiske - for at en rekke aktører, ikke minst regionalt og lokalt, skal kunne forebygge ulykker på en best mulig måte. De praktiske tiltakene må skje i lokalsamfunnet - der folk lever og bor. Det skjer best i et samspill mellom offentlige, private og frivillige aktører. Erfaringene fra slikt samarbeid, eksempelvis innenfor rammen av Trygge lokalsamfunn, er gode. Den politiske velviljen for å styrke barns oppvekstmiljø er stor; den lokale viljen til å omsette politikken til praksis er enda større. Men viljen må støttes - både i form av regelverk og ressurser. Ulykker påfører samfunnet enorme kostnader, ikke minst til helse og omsorg. For den skadde handler det om lidelse og tap av livskvalitet, i verste fall varig invaliditet. Barna betaler den høyeste prisen. Og de som er yngst får flest år ødelagt.

Mer fra: Kultur