Ken Hansen
Viser innlegg | Se kommentarer (4)På denne dagen, akkurat i dag, kommer alle litterater, håpløse og talentfulle i hopetall, til å benke seg (sic!) i spenningen som er til å ta og føle på (dobbelt-sic!) foran den digre døren mens de, vi, venter på avsløringen; hvem som for et år skal trone der oppe, aller øverst, som litteraturens yppersteprest(inne) over hva som er god litteratur.Og deretter vil vi strømme til kassene for å holde hjulene i gang.
Klirre-kling-klang.
Ikke noe galt i det, eller hva? Nei, det er jo ikke det, men vi skal ikke la oss forlede til å tro at dagens vinner av det høythengende målet for alle, i hvert fall det som bør være målet for alle skribenter, anerkjennelsen, klappene på spede skuldre, hyllesten ”Så flink du er!”, de fleste menneskers iboende drivkraft, å bli sett av andre, er det samme som at 1+1=3, at det er årets beste litteratur…
Nei, det er jo ikke det.
Men at det er bra litteratur, bra nok til å hylles, det er en selvfølge, og jeg skal stå først i køen av gratulanter når døren åpnes, eller egentlig så vil jeg sitte her i ensomhet foran en dataskjerm, i et usalig rot av ting og tang, som fakturaer, bøker i haugevis, kaffekopper og en gammel CD som det står Mind Bomb på, av The The … og mine egne skrivedrømmer.
Uansett hvem den heldige er som stikker av med seieren, så vil jeg prøve å skaffe meg et utdrag av det ypperste litteraturen har å by på, utvalgt og servert av mennesker som i bunn og grunn ikke er så mye annerledes enn deg og meg.
Uansett, mine gratulasjoner for Nobelprisen i litteratur i 2012, går til …
(Innlegget er også publisert på digglitt.no)
Når to av landets mest lysende skribenter, selveste Tiger Garté og selveste Heine T. Bakkeid, den ene med tastaturet svingende mot gretne gubber, og den andre viftende med fjærpennen i forsvar for fortidens prakt, om man nå skal tro deres egne valg av sider, barker sammen på såkalte sosiale medier, begge på litteraturens side, ja, da tenker jeg på det som har blitt mitt mantra i nær sagt alle diskusjoner som handler om kvalitet, helse, politikk, velstand og rikdom for noen få: ”Akk, denne kapitalismen.”
For rent tilfeldig har vi, alle tre, bøker ute denne høsten. De to første på etablerte forlag, for lag av folk som tyter av erfaring, bransjekunnskap og whatnot: Litteraturens forkjempere. De gode ords giganter.
Selv står jeg alene, utenfor; er knapt som et litterært kryp å regne. Kun på lag med lesere, flere og flere, faktisk, som med motiverende superlativer uttaler seg om det jeg har skapt her ute i periferien.
For litteraturen. På lag med litteraturen.
Vi er mange som med skråsikkerhet sier at vi står på litteraturens side, kjemper for det gode ord, slik forfattere i landet og verden over til alle tider har gjort… Det blir alltid slik, alltid det samme, gjentagende, til det kjedsommelige… for når punktumet settes, det siste, enten med let-finn-trykk-metoden på et tastatur som nå eller sirlig med en penn som før, så er det kapitalismen som får oss til å danse til de forhåpentligvis klingende tonene av Se på meg-låten.
Se på meg…
Føles det som at du kaster bort livet ditt?
Er du sliten og trøtt, tafatt og motløs? Gruer du deg til å ta fatt på dagen? Sitter du oppe til langt på natt og glor på TV eller lever livet i et dataspill?
Føles det som at du kaster bort livet ditt? Ja, da har du sikkert rett. Du gjør det. Og du har ingen andre å skylde på en deg selv.
Den eneste som kan gjøre noe med det er du, men faren er at du ikke vil. Faren er at du sitter der og blir bitter, mer og mer bitter for hver dag, eller natt, som går.
Kanskje du til og med begynner å legge skylden for dine egne opplevde lidelser på andre? Kanskje naboen er irriterende, kanskje foreldrene dine er idioter og læreren er en dust?
Ja, kanskje det, men sjansen er at det faktisk er deg det står på, at det faktisk er du som er udugelig.
Omtrent her regner jeg med at de som virkelig burde lese dette, de som virkelig burde reflektere over virkeligheten og ta tak i sitt eget liv, har ramlet av lasset, men det får så være, for hvem faen er du, og jeg, til å tro at vi er så viktige, at det vi mener er så viktig, at noen egentlig bryr seg om det.
Nei, glem det. Vi er uviktige. Både du og jeg. Og jo fortere vi innser det, jo bedre er det for alle, spesielt om vi tar konsekvensen av det, for i det store og hele så betyr hver og en av oss ingenting - samtidig som vi betyr alt - om vi innser at vi er i ferd med å kaste bort livene vårt på å være udugelige - og tar konsekvensen av den innsikten.
Så spørsmålet er, er du udugelig?
Den eneste som vet svaret, og som kan gjøre noe med det, er du, for egentlig er det ingen andre som har noe med det å gjøre samtidig som de som eventuelt bryr seg om deg ikke vil noe annet enn at du finner ut hva som gjør ditt liv verdt noe, verdt å leve.
Hver eneste dag.
Det er ditt valg.
Uansett om du tar det eller ikke, så betyr livet ditt noe for noen.
Hva, og for hvem, er opp til deg.