Unnlatelsessynden i «Skam»

Gjennom fire sesonger av den populære serien «Skam» har vi fulgt ungdommene på Hartvig Nissen videregående skole. Ved de fire hovedpersonene gjennom hver sin sesong, Eva, Noora, Isak og Sana, har vi sett ulike utfordringer dagens unge møter på. Spesielt historiene til Isak og Sana, en gutt på vei ut av skapet som homofil og en muslimsk jente som prøver å finne seg selv mellom to kulturer, har vi tatt til våre bryst. De er viktige på hver sin måte og har vist oss hvordan kulturelle uttrykk, som TV-serier, kan påvirke samfunnet og samfunnsdebatten.

Serieskaper Julie Andem har fått mye skryt for serien og det å ta opp vanskelige temaer, og det fortjener hun. Det er nettopp derfor jeg ikke skjønner hvorfor funksjonshemmede er så dårlig representert i serien. Samtidig er det kanskje en symbolikk i det som serieskaperen ikke har tenkt over. At mange funksjonshemmede rett og slett ikke er inkludert i dagens ungdomsmiljø.

Jeg kan kjenne meg igjen. Man sitter i klasserommet og får kanskje noen «hei» i løpet av dagen fra medelever. Men de festene og hva som skjer på fritiden er noe man bare hører om. Hvem som har ligget med hvem, hvem som dro på guttetur sammen til Kos, hvem som ble dritings på festen, siste nytt om nye par og dramatiske slå opp-historier. Dessverre tror jeg det er virkeligheten for mange funksjonshemmede ungdommer i dag, men selvfølgelig ikke alle.

Å finne seg selv er et stort tema for de fleste ungdommer, som serien viser. Gjennom Isak og Sana, og flere av de andre birollene, får unge homofile og muslimer noe å kjenne seg igjen i. Noen som kanskje forteller litt mer av dem sin historie ut til publikum og omverdenen. Tenk hva en funksjonshemmet rollefigur kunne gjort for unge funksjonshemmede i dag. Ikke nødvendig vis som hovedrolle, men i hvert fall vært med i serien og vist at vi er der.

Det er ikke lenge siden vi feiret Pride i Oslo sine gater. Det var fest og samhold. Ulike politiske syn og ulike mennesker var sammen for å feire det skeive mangfoldet, og jeg skjønte at en sånn type feiring har jeg virkelig sansen for. «Skam»-stjernene fra sesong 3 mottok vel fortjent frydprisen. Den deles ut til personer eller organisasjoner som på en positiv måte bryter med normer knyttet til kjønn og seksualitet. Som homofil selv burde jeg følt meg mer hjemme i rollefiguren Isak, spilt av Tarjei Sandvik Moe. Det har nærmest blitt en skam at jeg ikke gjør det, men Isak representerer ikke de utfordringene jeg møter på.

Det står mye respekt av hva skeive har kjempet gjennom og det er fortsatt en vei å gå. Spesielt internasjonalt. Men jeg tørr likevel å påstå at funksjonshemmede er en av de mest marginaliserte minoritetene i Norge. I hvert fall når vi snakker om likestilling og sosial inkludering. Tvert om så er den diskrimineringen jeg opplever som homofil kommer i stor grad fra andre homofile som for eksempel ikke vil gå ut med meg når de vet jeg er funksjonshemmet.

Det finnes allerede Funkisdagen arrangert av NHF og Stolthetsparaden av ULOBA. Sånne ting vil jeg ha mer av!

Jeg vil vifte med regnbueflagg. Jeg vil feire Eid når jeg blir invitert til det. Men jeg vil også ha et eget funkis-flagg, gå i en lang parade med titalls organisasjoner og flåter for å bare feire funksjonshemmede. Jeg ønsker å sitte på et smekkfullt festivalområde med gode venner av alle slag, stå i lang bar-kø for å få en øl eller sider for å hedre funksjonshemmede og vår rett til frihet. Vi funksjonshemmede må bli enda flinkere til å feire oss selv og det mangfoldet vi står for.

Jeg tror mange funksjonshemmede hadde trengt en Sana eller Isak. Det hadde ikke vært så vanskelig å få inn litt mer mangfold. Tenk om Isak eller Even, eller Noora ble utsatt for en ulykke i slutten av sesong 3 og måtte sitte i rullestol i den siste sesongen? Hvordan ville William taklet det? Det hadde vært en fin historie ved siden av Sana sin.

Funksjonshemmede hører ikke lenger til på bortgjemte institusjoner og egne kommunale skalkeskjul. Man hører til ute i gatene, på skoler, i jobb, og til og med på Pride nå. Det er på tide å ta dette innover seg også i populærkulturen som Skam er en ufravikelig del av.