Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

15-05-2011

UNEs påstander uten dekning – sim sala bim!

19-årige Rahim Rostami sitter fengslet i Teheran. Norsk politi overleverte ham 10. februar til presteregimets grensekontrollør. UNE toer sine hender i et oppsiktsvekkende forsvarsskrift de publiserte 19. april - mens Norge var på påskeferie.

Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

Utlendingsnemnda (UNE) er Utlendingsdirektoratet (UDI) sitt domstolliknende forvaltningsorgan, og er ankeinstansen i forbindelse med avslåtte asylsaker.

Som engasjert medborger har jeg en del forventninger til våre myndigheter og myndighetspersoner. En av disse forventningene er at Norge forholder seg til de menneskerettskonvensjoner vi har ratifisert, heriblant er den Europeiske Menneskerettskonvensjonen blant de mest sentrale.

Utlendingsloven skal balansere to motstridende behov. På den ene siden våre globale etiske og folkerettslige forpliktelser, forankret i internasjonale konvensjoner, overfor mennesker med reelt beskyttelsesbehov. På den annen side vårt nasjonale behov for ikke å “sette døra på vidt gap” og gi opphold til så mange at vi får problemer med å håndtere situasjonen på en tilfredsstillende måte. Dette er opplagt vanskelig, og derfor gjenstand for en kontinuerlig samfunnsdebatt hvor mer eller mindre gode og mer eller mindre vikarierende argumenter bringes til torgs.

Håndhevelsen av asylinstituttet, lovfestet i Utlendingsloven, er overlatt til UDI - med UNE som uavhengig ankeorgan. Og for å unngå at enkeltskjebners ofte komplekse saker kontinuerlig havner på den politiske dagsorden har våre lovgivere bestemt at Storting og Regjering ikke kan overprøve UDI og UNEs beslutninger (med et unntak for saker som omhandler grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn).

UNE-direktør Terje Sjeggestad har i lang tid vært svært tydelig i flere media på at om det er èn feil UNE aldri begår, så er det å sende ut personer til umenneskelig behandling som mishandling, fengsling, tortur eller det som verre er. Ved bruk av uttrykk som “Skrevet i stein”[1] har UNE understreket viktigheten av dette. Og når UNE har så til de grader klinkende klare retningslinjer bør vel selv den mest myndighetskritiske menneskeretts­for­kjemper sove rolig om natta, i trygg forvissning om at skrik fra torturkamre og fengselsglugger der ute i verden i det minste ikke kommer fra personer som er avvist fra Norge.

Det skulle man tro, og det har vi rett til å forvente. Men når jeg i løpet av de siste månedene har satt meg inn i dette har det dessverre vist seg at vi tvert imot har grunn for å vri oss i søvnløs uro. Misforstå meg rett – jeg hevder ikke at UNEs beslutninger (og avslag) alltid eller som regel er feil. Poenget er at de dessverre iblant gjør feil – og feil som får enorme konsekvenser for de personene det gjelder.

Det er svært uvanlig at en etat (eller bedrift for den saks skyld) går ut med så høy sigarføring som UNE har gjort her ved å utbasunere “en slik feil gjør vi aldri” – “det kan ikke skje” etc. Men problemet med så sterke erklæringer er dessverre at de fort leder til fornektelse dersom feilen likevel skulle oppstå. Mekanismen er enkel: det går personlig og kollegial prestisje i saken, og dermed startes ørkesløse runder med avledninger, omskrivninger og bortforklaringer.

For spesielt interesserte lesere anbefaler jeg historien om den kurdisk-syriske aktivisten Yassin Suleiman. Han ble for noen år siden avvist som asylsøker i Norge, sendt tilbake til Syria, fengslet og torturert der, løslatt etter en Amnesty-kampanje, flyktet til Libanon, ble anerkjent som flyktning av FNs høykommissær for flyktninger – og tilslutt hentet tilbake til Norge som kvoteflyktning. Noe tilsvarende har heldigvis neppe skjedd i norsk asylhistorie. Journalist Ingeborg Eliassen i Aftenbladet ble nominert til SKUP-prisen for 2007 for sin fremragende dekning av Suleiman-saken: les den rystende historien her. Men selv i en så veldokumentert sak innrømmet norske utlendingsmyndigheter aldri å ha gjort noe feil, selv om Suleiman selv i forkant forutså akkurat hva som ville skje. Og siden man intet har innrømmet er rullebladet fremdeles rent – vi har ikke returnert noen til tortur: Sim sala bim!

UNE er denne våren blitt massivt kritisert i media etter at den asyl-avslåtte 19-åringen Rahim Rostami ble tvangsreturnert til Iran 10. februar, og der umiddelbart ble arrestert og ført til det beryktede Evin-fengselet. Etter lengre tids trykk fra Rahims støttespillere samt tidsskriftet Ny Tid, som har hengt på saken, gikk UNE til det uvanlige skritt å imøtegå kritikken ved å publisere erklæringen Påstander uten dekning på sin hjemmeside den 19. april.

Å prosedere sin versjon av saken på denne måten er uvanlig, og i seg selv en betenkelig fremgangsmåte fra et organ i statsforvaltningen. Saklig informasjon er greit og bra, mens denne type forsvarsskriv synes jeg tar seg dårlig ut. Den siden av saken lar jeg imidlertid ligge nå - la oss i stedet se nærmere på innholdet, hvor UNE altså fokuserer på å tilbakevise påstander som har fremkommet i media, og som de mener er uriktige. La oss ta dem for oss èn for èn:

Påstand: Rostami er dømt til døden ved steining
UNE skriver blant annet: “Etter de alvorlige påstandene som kom frem, ba UNE likevel om ambassadens vurdering av dokumentet.” Det oppsiktsvekkende her er ikke at dette ble gjort. Det oppsiktsvekkende er at dette ble gjort i mars 2011 – etter at Rahim var tvangsutsendt. UNE har sine ord i behold, men forsøker å fremstille det som om dette skulle ha blitt gjort som en del av asylsøknadsbehandlingen, noe som da fremstår som en Påstand uten dekning.

Påstand: UNE tar feil når det legges til grunn at man ikke kan bli dømt til døden in absentia.
UNE skriver blant annet: “UNE er kjent med rapporten fra Immigraton and Refugee Board of Canada(…) Det er riktig at man i Iran kan dømmes til døden også in absentia, men ikke for alle typer forbrytelser. (…) UNEs vedtak omtaler ”dommen” spesielt. Det var der tale om ikke-politiske forbrytelser av en karakter som man i henhold til sharialovgivningen ikke kan dømmes for in absentia.
De er altså kjent med den Canadiske rapporten som ligger på nettsiden til FNs Høykomissær for Flyktninger, men mener tydeligvis å vite bedre, uten å dokumentere hvorfor. For denne rapporten sier: “In accordance with Article 217 of the Criminal Procedure Code, in cases involving crimes of public order (as opposed to religious crimes), if the accused and/or his representative is absent from the entire proceedings, then the court can issue its sentence in absentia, which of course will be subject to appeal once it is properly served on the accused. There is no restriction as to the type of sentence that may be issued and therefore it includes death sentences issued in absentia.”
Uten begrunnelse / kildehenvisning som underbygger UNEs uenighet med UNHCRs dokument kommer da UNE med en Påstand uten dekning.

Påstand: Det er kjent at Rostami var politisk aktiv.
UNE skriver blant annet: “… han hevdet aldri at det forelå fare for forfølgelse på grunn av egen eller andres politiske aktivitet.” Jeg forutsetter at UNE har lest asylintervjuet, og at denne uttalelsen er korrekt. Det er imidlertid kjent at han deltok i demonstrasjoner mot Iran mens han var i Norge, uten at dette har blitt tatt hensyn til. Den høyprofilerte menneskerettsadvokaten Mohammad Mostafaei, som selv måtte flykte fra regimet i fjor høst, og nå har fått politisk asyl i Norge, ble intervjuet av Dagbladet 2. april:

- Det er kjent at Rostami var politisk aktiv, og Iran driver massiv etteretning av iranere i Norge, derfor er det uforståelig for meg at de kunne sende Rostami tilbake til Iran, sier han.

I den Islamske Iranske straffeloven heter det at «Enhver Iraner eller utlending som utenfor Irans grenser begår (...) straffbare handlinger og senere befinner seg i Iran eller blir deportert til Iran, blir straffet i henhold til den Islamske straffeloven»

- Om han har drevet det regimet omtaler som propaganda mot regimet, vil han straffes hardt, sier Mostafaei.

Påstand: Iran vil straffeforfølge personer som har søkt asyl i utlandet
UNE skriver blant annet: “…denne påstanden (…) stammer fra et innlegg skrevet av en pensjonert høyesterettsdommer (…) mener at den iranske straffelov gir hjemmel for å straffe personer som har søkt asyl i utlandet på falskt grunnlag. UNE har ikke sett noe sted at dette skal være fulgt opp av iransk statsforvaltning (…) og heller ikke at det iranske domstolsvesenet (…) har berørt det i sine ukentlige pressekonferanser. UNE har etter undersøkelser heller ikke funnet eksempler på at personer som er blitt returnert til Iran etter å ha søkt asyl i Norge eller andre land, har blitt tiltalt eller straffet på dette grunnlaget. Det er derfor ikke grunnlag for å si at dette er gjeldende iransk rett i dag.”

Problemet med denne analysen fra UNEs side er at Landinfo (et uavhengig organ innen utlendingsforvaltningen som har til oppgave å skaffe informasjon om situasjonen i ulike land som beslutningsunderlag til blant annet UDI og UNE) samme dato 19. april publiserte notatet Iran: Returnerte asylsøkere. Og der kommer Landinfo til stikk motsatt konklusjon, basert blant annet på samme “tidligere høyesterettsdommer” (som UNE refererte til som “pensjonerte høyesterettsdommer” – det er rart hvordan ulike ordbruk kan vri leserens oppfatning), og blant annet skriver: “Det er i så henseende relevant at avisen Iran anses som regjeringens og presidentens offisielle talerør, noe som bidrar til å gi Mallahzadehs ytringer offisiell tyngde.” Landinfo har videre hentet inn kommentar til dette innlegget fra Amnesty International sin London-baserte Midtøsten-rådgiver som blant annet sier: “…this is a clear warning to Iranians that if they go abroad then return as failed asylum seekers, they face poss prosecution that they used forged documentation (such people may or may have not used such docs) or 'constructed' a case for asylum, implicitly a bogus one, given that they failed and are back in Iran, and have therefore acted against Iran, or, 'propagated' against Iran.” Amnesty sier videre at det er uklart i hvilken grad iranske passkontrollører er i stand til å vurdere om en person på vei inn i Iran er avvist asylsøker. I Rahim Rostamis tilfelle var nok det dessverre relativt enkelt, idet han ble fulgt fram til skranken av Politiets Utlendingstjeneste. Hvorvidt han ble overlevert med et kjekt “Værsågod!” fra den norske politimannen kan vi jo bare spekulere i.

Landinfo refererer videre til flere andre kilder som gir samme indikasjoner, og skriver avslutningsvis: “Eksemplene ovenfor viser at det finnes rapporter og påstander om konkrete overgrep mot hjemvendte asylsøkere til Iran.

Offisiell informasjon fra selveste Landinfo viser altså at UNE her kom med en Påstand uten dekning.

Påstand: Rostami har sittet isolert i det beryktede Evin-fengselet i utkanten av Teheran, der de sterkeste regimekritikerne plasseres og tortur er dagligdags.
UNE skriver blant annet: “UNEs undersøkelser gir heller ikke grunnlag for å anta at Rostami sitter i isolat. Tvert imot har UNE mottatt informasjon som tilsier at han har hatt gjentatte besøk av sin familie og at de har hatt anledning til å snakke relativt fritt. (…) ” Her bedriver man lek med ord, nærmere bestemt bøyningsformer, for å få fram et underforstått budskap: Påstanden de refererer til var at han har sittet i isolat. UNE sier at de mener at han ikke sitter i isolat. Med et snedig lite ord-triks får man altså leseren til å tro at de tilbakeviser påstanden om at han har sittet i isolat, uten å gjøre det. Etter hva jeg har kunnet lese meg til er det ikke uvanlig i Evin å “mørne” fanger ved bruk av isolat i første del av frihetsberøvelsen, før forhørene starter. UNEs retoriske knep kan kanskje være artig i en diskusjon over lunchbordet deres, men langt under tillatt lavmål for hva de skal kunne tillate seg i en offisiell uttalelse – mede mindre det er meg som har for store forventninger?

Videre skriver de: “UNE har ingen grunn til å betvile påstandene om at Rostami er fengslet, men kan ikke selv bekrefte med sikkerhet at det stemmer og hva som er årsaken. Men det er ingen grunn til å tro at det eventuelt skyldes det han påberopte seg da han søkte asyl i Norge.
I seg selv er denne setningen en oppvisning i det å ta så mange forbehold at utsagnet nesten erklærer seg selv dødt og maktesløst: “…har ingen grunn til å betvile… men kan ikke selv bekrefte … det er ingen grunn til å tro… eventuelt…” Man kan her åpenbart stille et stort spørsmålstegn ved hva slags kilder UNE egentlig har (har de noen i det hele tatt?) når de må ta så mange forbehold. Men la oss likevel ta setningen på alvor; så er vi da kommet til noe som minner om “Finn 5 feil”-leken. UNE har altså informasjon “som tilsier” at Rahim “…har hatt gjentatte besøk av sin familie og at de har hatt anledning til å snakke relativt fritt.

Hva vil det egentlig si å kunne “snakke relativt fritt”?

  • At ingen stanser dem og sier “Ikke snakk om det!”?
  • At man kan si hva man vil, men må anta at rommet er avlyttet eller at det sitter noen og følger nøye med – og at alt som blir sagt kan bli brukt i forbindelse med kommende avhør?
  • At man får oppgitt på forhånd hvilke ting det er tillatt å snakke om, og forholder seg til det?

Uansett er dette en merkelig formulering, og det ligger snublende nær å tenke at den brukes av UNE for å beskrive med positivt ladede ord en situasjon hvor vi nok alle ville være bokstavelig talt livredde for å ytre ett eneste ord som ikke var vel gjennomtenkt. Altså et retorisk knep fra UNEs side.

Og hvordan i alle dager kan UNE først si at Rahim har hatt flere besøk i fengselet av familien, for deretter å si at de egentlig ikke aner om han sitter i fengsel i det hele tatt, men at de for så vidt ikke har noen grunn til å betvile det heller?

UNEs erklæring er ikke beroligende. Retorikken er ikke beroligende. Og hadde det ikke vært for at UNE for kort tid siden erklærte at de er en menneskerettighetsorganisasjon (sic) ville det ligge snublende nær å tenke at hovedhensikten med erklæringen “Påstander uten dekning” er å:
a) Renvaske seg selv så langt mulig
b) Skape mistro til Rostami og de som jobber for hans sak

UNE avslutter erklæringen sin med å si at de har oversendt en komplett kopi av sakens dokumenter til FNs Høykommissær for flyktningers (UNHCRs) kontor i Stockholm. Ny Tid har allerede avslørt at dette for så vidt er riktig, men at det slett ikke var noe UNE gjorde på eget initiativ – det var derimot UNHCR som på eget initiativ ba UDI/UNE om å få oversendt saksdokumentene for å kunne utøve sin “supervisory role under its Statute and Article 35 of the 1951 Convention and 1967 Protocol relating to the Status of Refugees, as well as, §98 of the Norwegian Aliens' Act”.

Sorry, UNE - det eneste som er uangripelig i erklæringen deres er tittelen. For dette var faktisk en samling av Påstander uten dekning.

Skrevet på vegne av
Rahim Rostamis støttegruppe
https://www.facebook.com/home.php?sk=group_207074232653300


[1]Det er imidlertid en ting som er skrevet i stein, og det er at ingen skal returneres til tortur, umenneskelig behandling, drap, forfølgelse. Det er det eneste som er sikkert.” Øyvind Dybvik Øyen, seniorrådgiver Utlendingsnemnda ifm en høring om asylsøkere fra Iran v/ Det iranske flyktningrådet og Grenseland, 14. mai 2009

Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

Tidligere kommentarer

  • Uverdig praksis
    Rune Berglund Steen
    Publisert 15. mai 2011

    Takk for grundig gjennomgang! Denne typen forsvarsskriv fra UNE begynner å bli vanlig kost. Taktikken i forhold til Rostami-saken minner om uttalelsene UNE kom med både om Fathia Ahmed Omar, den somaliske kvinnen som levde med sin seks år gamle sønn på gata i Italia etter overføring fra Norge, og Abdulkarim Hossain, den syriske kurderen som UNE var ansvarlig for å sende tilbake til fengsel og tortur i høst.

    Kommunikasjonsdirektøren i NAV skrev et uvanlig kritisk innlegg i Aftenposten mot UNEs omtale av Fathia Ahmed Omar, en sak hvor UNE brukte sensitiv informasjon for å diskreditere henne offentlig. For å sitere åpningen av innlegget:

    "Utlendingsnemdas selvrettferdige debattinnlegg på egen hjemmeside 25. mars er oppsiktsvekkende. Under skinnet av den norske løve som profilerende element redegjøres det i detalj om en somalisk kvinnes disposisjoner og beveggrunner. Det er ikke pent å se på.

    Er det offensive forsvaret av eget vedtak et varsel om en degenerert forvaltning? Eller er det en overilt reaksjon på at man føler seg urettferdig behandlet av pressen? Når UNE lader børsa og sikter mot Aftenposten er geværløpet stappet med informasjon om en utenlandsk kvinne i en åpenbart vanskelig situasjon i en by i utlandet."

    Det er usedvanlig sterke ord fra et annet forvaltningsorgan som jo også er vant til å bli utsatt for kritikk, men som vel stort sett holder en annen standard i møtet med slik kritikk. Innlegget kan leses her: Stygg sak, UNE!

    Lite tyder på at UNE har tatt lærdom av denne kritikken. Når direktøren i UNE dertil sier de aldri har begått feil, minner ikke UNE lenger om en stat i staten, men om en landsby i staten, med både svart magi og overtro.

    Det er mye med redegjørelsen om Rostami som ikke er et høyere forvaltningsorgan verdig. I redegjørelsen lister de opp (akkurat slik de gjorde med Fathia Ahmed Omar) utvalgte påstander fra media som de mener er feil, men uten å presentere saken i sin helhet, og uten å kaste lys over det reelle problemet. Når en person sitter fengslet i et diktatur etter tvangsretur fra Norge, er det tross alt mest relevant med informasjon om hva som faktisk har gått galt – men det styrer UNE utenom i redegjørelsen.

    At redegjørelsen om Rostami likevel er ganske nedtont (!) sammenlignet med nemndas tidvis mer aggressive form for selvforsvar, kan være en indikasjon på en viss bevissthet omkring at man her virkelig kan ha gjort en alvorlig feil...


  • Det er en tilfeldighet de gangene vi vet noe galt skjer
    Cecilie Schjatvet
    Publisert 15. mai 2011
    Det er i tillegg et tankekors at det er en tilfeldighet at vi vet om de tilfellene som nevnes i innlegget over. I de sakene så har den deporterte en eller flere i Norge som de kunne "ringe hjem" til. Det kan derfor eksistere langt flere tilfeller, men der asylsøkeren ikke har noen som han eller hun kan ringe til i Norge.

  • Full fart ut!
    Egil Opsahl
    Publisert 15. mai 2011

    En av de tingene som fremstår som underlig i Rahims sak er hvor utrolig raskt det gikk før han satt på flyet. I Rahims tilfelle tok det ett døgn. Klarte PU på den korte tiden å gjøre alt de skal i forkant av en så alvorlig handling? Rakk de virkelig å få sjekket ut alle reisedokumenter som pass etc?

    Jeg er enig med Cecilie Schjatvet i at det er et tankekors at det ofte er tilfeldigheter hvilke saker vi vet om. Rahim fikk ringt sin tidligere hjelpeverge fra interneringsleiren på Trandum. Mange har ingen slik person å ringe - hva skjer da?

    Og det iranske regimet fremstår som mer skummelt jo mer jeg leser om det. Som eksempel ser det ut for at Iranske agenter nylig kidnappet en ungdom på gata i Paris, smuglet ham ved hjelp av sine diplomatpass forbi kontrollene på Orly-flyplassen og satte ham på flyet til Teherean hvor han nå sitter i fengsel. Han fikk ringt sin bror i USA fra sin mobil i et ubevoktet øyeblikk, derfor kom historien ut. Interesserte kan google "abduction of Arash Fakhravar"

    Jeg er redd der er mange Rahim'er vi aldri har hørt om.

    Jeg er redd der er Arash'er vi aldri har hørt om.

    Men Rahims sak kjenner vi godt, og saken forskrekker oss - for alt tyder på at det her er gjort gale vurderinger fra utlendingsforvaltningens side gang etter gang.

    Derfor henger vi på denne saken.


  • Fare ved retur
    Marit G
    Publisert 15. mai 2011

    Som et apropos til informasjonen om faren for retur av asylsøkere, kan det også nevnes at Rahim Rostamis sak ble framhevet i en tilleggsinformasjon fra Amnesty International i uken som gikk. Appellen handler om to studentaktivister som er arrestert og  står i fare for å bli torturert og mishandlet. I den forbindelse nevnes Rostamis sak som et eksempel for å underbygge Irans håndtering av hjemvendte asylsøkere.

    Enda et ubehagelig aspekt ved denne saken, er at mye av informasjonen som nå har kommet fram om disse forholdene ikke er nytt. Dette har vært tilgjengelig informasjon før Rostamis asylbehandling og avslag både i rapporter fra UNHCR, Amnesty, forskningsmiljøer m.m. Er UDI og UNE avgrenset til å benytte kun norsk Landinfo? Hvordan kan UNE kategorisere seg selv som en menneskerettighetsorganisasjon med bedre kompetanse enn noen andre i Norge på tema, og samtidig velge bort informasjon som er kritisk for behandlingen av asylsøknadene?

    I tillegg ble både UNE og Landinfo av et omfattende kompetansepanel grundig orientert om svakhetene og manglene i Landinfos rapporter allerede i mai 2009. Til tross for dette kom det altså ikke ut oppdatert informasjon før nå nylig. Fram til april i år lå det generell  Landinfo fra Iran datert 2007 på hjemmesidene deres. Generell Landinfo var ikke engang oppdatert med hendelsene, overgrepene og de omfattende overtredelsene av menneskerettighetene fra valget i 2009.

    På dette utdaterte og ifølge mange med kunnskap på tema sprikende kildematerialet ble altså Rahim Rostamis sak avgjort. Og han er ikke den eneste.

     

     

     

     

     

     


  • UNEs ekskusive posisjon
    Jon-Øivind Storaker
    Publisert 15. mai 2011

    UNE har en eksklusiv posisjon i det norske mediebildet. De har makt til å fatte skjebnetunge avgjørelser for mennesker i en svært vanskelig situasjon, samtidig kan de avstå fra å "gå inn i enkeltsaker" under henvisning til personvern og asylsøkerens ve og vel. Dette synes ikke å forhindre dem i å kommentere med liv og lyst når det passer dem, bl.a i det eksempelet Rune Berglund Steen nevner.

    Her er et annet eksempel fra 2007: Per Flatabø, nemndleder i UNE forsvarer den ubegripelige og hårreisende beslutningen om å nekte søskenparet Fozia og Abbas Butt opphold i landet.  Lenke.  De hadde bodd her siden de var små barn og ble plutselig fratatt sitt hjemland (Norge) pga en feil deres mor hadde gjort mens de selv var små. (UNE forfulgte saken helt til høyesterett for å vinne over søskenpaert.)

    I sitt innlegg finner nemndlederen tydeligvis grunn til å trekke fram kriminelle forhold en av de to hadde gjort seg skyld i flere år tilbake.  Snakk om å sparke en som ligger nede! Og hva slags argument var det? Når ble landsforvisning en relevant straffemåte for norsk ungdom som har gjort et feiltrinn?  Høyesterettsdommen står ved lag og kan kun omstøtes av menneskerettighetsdomstolen.

    Det er påfallende hvor ivrig og hardtslående UNE må opptre i sine forsøk på å forsvare seg og sin praksis.  Meningsmotstandere beskrives alltid som lettvinne og kunnskapslølse.  Aner vi dessuten en smule servilitet overfor sin oppdragsgiver, Regjeringen?  Har deres hersketeknikk lykkes for mange ganger? Jeg synes det er grunn til å stille dette spørsmålet.

    Et annet viktigere spørsmål er nemlig:
    Anvendes innvandringsregulerende hensyn også ved vurdering av beskyttelsesbehov?

    Det er på høy tid med en mer ærlig debatt om norsk asylpolitikk. Statsministeren må gjerne delta.

     


  • Blind tillit til Utlendingsforvaltningen?
    Karl Eldar Evang
    Publisert 15. mai 2011

    Til Egil Opsahl, takk for en meget grundig, men svært urovekkende artikkel om denne saken. 19 årige Rahim Rostami sitter altså i dag i et av Teherans verste skrekkfengsler, Evin-fengselet, etter å ha blitt tvangsutsendt av norske utlendingsmyndigheter.  Evin- fengselet har fått sterkt søkelys på seg fra menneskerettsorganisasjoner pga tortur og stadige henrettelser, det kommer stadig grusomme nyheter derfra.

    Jeg tar meg i å undres rundt den store tilliten som Utlendingsforvaltningen nyter hos politikerne. Det er selvfølgelig riktig at forvaltningen grunnleggende skal ha de politiske myndighetenes tillit, men hva skjer om tilliten nærmer seg blind tillit? Jeg undres, er politikerne blitt så avhengig av forvaltningen på det brennbare politiske området Asylpolitikk, at de er for raske til å uttrykke full tillit- gang på gang? Det er en rekke saker som inneholder vanskelig politiske ansvar, hvor politikerne bare kan vise til den vedtatte forsvarlige behandlingen fra Utlendingsforvaltningen. " Jeg har full tillit til utlendingsforvaltningen", lød såvidt jeg husker senest fra  statsråd Anniken Huitfeldt i forhold til ivaretakelsen av barns rettigheter i en sak, hvor  også spørsmålet Barnekonvensjonen ble brakt opp. Kanskje unngår politikerne på denne måten, å konfronteres og ta den fulle politiske belastningen ved saker som reiser tvil om beskyttelsesbehov eller humanitære hensyn virkelig er godt nok ivaretatt?  Og hvis det er slik, med en slik overveldende tillit og backing utenfra- fra ledende politisk hold-, kan det hende at den interne granskningen i utlendingsforvaltningen ikke blir like skarp, ikke like påtrengende. Og at den litt om litt erstattes av en for stor sikkerhet på ufeilbarlighet og forsvarlighet- selv i livsviktige spørsmål som at" ingen skal sendes ut til forfølgelse og tortur?" Jeg minner her om lederen i UNE, Terje Sjeggestads uttalelse nylig, om at "UNE er en menneskerettighetsorganisasjon." Artikkelen fra Egil Opsahl og Støttegruppen for Rahim Rostami reiser mange skarpe spørsmål, jeg håper noen ansvarlige i UNE tar på seg å svare. Jeg håper også at det politiske Norge følger nøye med på denne saken!


  • Sjakk matt
    Jon-Øivind Storaker
    Publisert 15. mai 2011

    Det er nå tydeligere og tydeligere hvordan regjering og UDI/UNE dekker hverandre. UNE kan avise enhver diskusjon av hensyn til de berørte, regjeringen kan avvise å gå inn i enkeltsaker.

    UNE har ved enkelte anledninger holdt fram sin "praksisbase" som bevis på egen åpenhet.  Men les hva de selv skriver innledningsvis på webportalen ved denne databasen:

    Praksisbasen er ikke ment å gi et representativt bilde av UNEs praksis i statistisk forstand. Basen inneholder et utvalg av sammendrag av avgjørelser i enkeltsaker. Disse gir ikke til sammen noe dekkende bilde av hvor mange avgjørelser som er truffet, for eksempel for klagere fra ett land, innen hver sakstype, eller hvor mange klager som er tatt til følge eller ikke for hver sakstype. Praksisbasen kan altså ikke brukes til statistiske formål, ettersom ikke alle UNEs avgjørelser legges inn.

    For en kritisk tilnærming til praksis er databasen med andre ord ubrukelig.

    Vi som interesserte borgere har null innsyn, den folkelige kontroll med utlendingsforvaltningen eksisterer ikke. Debatten om norsk asylpolitikk utsatt på ubestemt tid.


  • Ansvarsfraskriving
    Liv Hannestad
    Publisert 16. mai 2011

    Takk for et meget godt innlegg, Egil Opsahl. "Sim sala bim" er virkelig et rett uttrykk å bruke her. Det er en trylleformel som er vel kjent for de fleste av oss. Vi tryller bort "sim sala bim" og borte er det. Vi kan trylle det tilbake igjen også "sim sala bim" og tilbake er det.

    Vi forventer at norske myndigheter kommer raskt på banen og får Rahim Rostami trygt tilbake til Norge igjen. Han kom hit som enslig, mindreårig asylsøker. Han trengte vår beskyttelse. Fikk han det da? Nei, det fikk han ikke. Den nå 19 år gamle gutten sitter i Irans mest beryktede torturfengsel. 19-åringen ble sendt ut til tross for at han ifølge iranske rettspapirer, oversatt av norsk politi, er dømt til døden i hjembyen i det vestlige Iran. Utlendingsnemnda (UNE) mente nemlig at dommen ikke var ekte.

    Nemndlederen i UNE alene forfattet utsendelsesbrevet til Rahim Rostami. Det er tragisk å lese UNEs manglende kunnskaper og manglende vilje til å kvalitetssikre sine avgjørelser når de i utvisningsvedtaket fra 5. juli 2010 uttaler: ”UNE bemerker videre at jf. tilgjengelig landkunnskap utsteder ikke iranske domstoler dødsdom in absentia.”

    Les mer om FN-dokument som tilbakeviser denne påstanden her.

    Det er viktig å påpeke hva UNE har gjort feil i denne saken. Det er viktig å ha fokus rettet mot våre myndigheter, slik at de gjør hva de kan for å hjelpe Rahim Rostami nå, og at de for framtiden ikke begår den samme feilen.

    Hva gjør justisdepartementet og Storberget i denne saken nå? UDI opplyser at justisdepartementet har bedt UNE undersøke saken! UNE opplyser at de er i kontinuerlig kontakt med den norske ambassaden i Iran. Hva gjør vår utenriksminister. Er dette UNE's oppgave?

    Jeg har sendt en e-mail til bl.a. statsministeren hvor jeg uttrykker min bekymring for denne saken. Jeg har fått svar fra statsministerens kontor hvor de skriver: "Det står i utlendingsloven at verken Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE) i enkeltsaker kan instrueres om lovtolkning, skjønnsutøvelse eller utfall. Det betyr at verken statsminister eller regjeringen kan gripe inn i saken, og følgelig er det vanskelig for meg å kommentere den."

    Norske myndigheter arresterte Rahim Rostami den ene dagen og eskorterte han til Iran dagen etter. De overleverte gutten til iranske myndigheter. Han har blitt utlevert til det beryktede Evin fengselet og mulig dødsdom. Det haster for denne gutten.

    Her driver statsminister, justisminister, UDI og UNE med reneste Norgesmesteskapet i ansvarsfraskriving.

    Og jeg spør: Hvor er Justisdepartementet og Justisministeren? Hvor er Utenriksdepartementet og Utenriksministeren? Hvor er våre diplomater? Hvor er Statsministeren? Dere må på banen!


  • Hvem er ansvarlig?
    Evy Ellingvåg
    Publisert 16. mai 2011

    I saken om Rahim Rostamis avslag og utsendelse fra Norge reises en rekke spørsmål som berører vår utlendingsbehandling.

    Jeg ønsker å ha tillit til at vi som nasjon utviser den største etterrettelighet og den ytterste varsomhet i vår behandling av søknader om beskyttelse. Jeg vil at det skal være hevet over enhver tvil at de som ser til Norge for å finne retningslinjer for human behandling, skal finne et kvalitetssikret asylinstitutt bygget for å beskytte de som behøver beskyttelse.

    Jeg forventer av oss at vi befinner oss på skansene for demokratiforkjempere og mot tortur og urettmessig fengsling, og at vi er villige til å yte det som må til for å bidra til menneskers beskyttelse mot maktstrukturers ondskap.

    Når UNHCR skal peke på hvilke land som sikrer sine asylsøkere og sine flyktninger forbilledlig, ønsker jeg at når de peker på oss, er det for å peke på et mønster i menneskerettslig behandling, verdig en nasjon med Nansens etterfølgere og Alfred Nobels prisforvaltere.

    Vi skal feire vår uavhengighetsdag i morgen. Vårt flagg skal bæres av tusenvis av barn og voksne, og vi skal glede oss over at vi bor i et land som er fri for okkupanter, fri for tyranni og diktatur. Vi skal høre "Aldri Mer" fra talerstolene ved hundrevis av bautaer, og vi skal minnes de som har ofret sitt liv for vår frihet.

    Når Rahim Rostami på bestilling fra norske myndigheter er sendt i retur til Iran, og fraktet fra flyplassen og direkte til Irans notoriske fengsel Evin, hvor han deler opphold med store deler av Irans politiske opposisjon, hvem har da gjort feilene?

    Rahim Rostami, for som 17-åring ikke å ha utstyrt norsk forvaltning med tilstrekkelig overbevisende informasjon om sitt beskyttelsesbehov?

    Norsk utlendingsforvaltning, for ikke å ha skaffet tilveie eller kvalitetssikret informasjonen de anvendte for å behandle guttens asylsøknad?

    Norsk politi, som pågrep og fulgte gutten tilbake til Iran fordi det var "jobben deres"?

    Eller bør vi legge ansvaret der vi som velgere har plassert det - hos våre politikere? Vår justisminister Storberget, som må vite at Iran ikke er et land man returnerer noen til i disse tider, har unnlatt å gi melding til våre utlendingsmyndigheter om dette. Han velger å sende ut Pål Lønseth for å fronte alle utsendingssaker, selv kommenterer han ikke sakene.

    "Vi bygger vår flyktning- og asylpolitikk på internasjonale rettsprinsipper uttrykt gjennom menneskerettighetserklæringen og flyktningkonvensjonen. Mennesker som har behov for beskyttelse ved at de er tvunget til å forlate sitt eget land, skal få beskyttelse i Norge." Dette er Storbergets agenda, ifølge partiet han representerer for i regjeringen. Dette er Aps' partiprogram.

    "Å søke asyl er en menneskerett. SV vil verne om retten til asyl, og sikre folk som flykter til Norge en rettferdig behandling av søknad om asyl. Et minstemål er at anbefalingene fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) følges. Norske myndigheter har ansvar for å bevise at det er trygt å sende asylsøkere med endelig avslag tilbake til hjemlandet."  Dette mener regjeringspartner SV i sitt arbeidsprogram.

    "Ethvert individ som søker asyl og opphold i Norge, skal ha trygghet for at rettsikkerheten ivaretas og at en får oppfylt sine rettigheter som individ." Senterpartiet mener også at rettssikkerheten skal ivaretaes.

    Så, Storberget - hva er vanskelig? Du har regjeringspartnerne med deg! I alle fall om vi skal stole på partiprogrammer.....

    Det er snart valg. Jeg lurer på om jeg skal stole på partiprogrammer. Jeg lurer på om det er politisk vilje eller politisk styrke som mangler for å få på plass et forvaltningssystem som nettopp ivaretar at ingen sendes tilbake til forfølgelse, tortur eller umenneskelig og nedverdigende behandling.

    Storberget; gi andre Iranere i Norge en sårt tiltrengt trygghet - stans returer til shari'a-regimet. Spør Jonas Gahr Støre pent om han har diplomater som kan rydde opp for dere mht Rahim Rostami. For frihetens skyld.

    God 17. mai!


  • På veien til Evin fengselet
    Liv Hannestad
    Publisert 16. mai 2011

    Jeg er skremt av den dårlige jobben som gjøres i vår utlendingsforvaltning i denne saken. Ekstra skremmende er det når vi vet at avgjørelser tatt av UDI og til slutt UNE som siste ankeinstans, kan bety liv eller død for de menneskene det gjelder.

    Det er med stor undring jeg leser sitatene til Egil Opsahl fra UNE's forsvarsskriv. Et av sitatene som undrer meg stort er: “UNE har ingen grunn til å betvile påstandene om at Rostami er fengslet, men kan ikke selv bekrefte med sikkerhet at det stemmer og hva som er årsaken. Men det er ingen grunn til å tro at det eventuelt skyldes det han påberopte seg da han søkte asyl i Norge"

    Det er helt rett at ingen pr. dags dato vet årsaken til at Rahim Rostami er fengslet. Han kom hit alene som 17-åring og søkte asyl i Norge. Han søkte beskyttelse. UDI og UNE trodde ikke på han da han sa han trengte beskyttelse. De mente det ikke var forbundet med nevneverdig fare å returnere til Iran. Han fikk avslag på sin søknad om beskyttelse i Norge. Han har ikke gjort noe kriminelt mens han var i Norge. Han var i ferd med bli godt integrert og hadde lært seg godt norsk.

    Da han som 19-åring i midten av februar i år ble arrestert den ene dagen og uttransportert den andre dagen, var det helt uten forvarsel og en uvanlig rask utsendelse.

    Han ble eskortert til flyplassen i Teheran hvor Politiets Utlendingsenhet overleverte han til iranske myndigheter. Hvorfor norske myndigheter overleverte han til iranske myndigheter, har de ikke kommet med noen forklaring på.

    Etter at Rahim ble overlevert til iranske myndigheter på flyplassen i Teheran, ble han arrestert og kjørt rett i det beryktede torturfengselet Evin. Hva som har skjedd med han der, er det ingen opplysninger om. Han har blitt nektet løslatelse mot kausjon.

    Da vil jeg tilbake til Egil Opsahls sitat  i starten av kommentaren min. UNE sier: UNE har ingen grunn til å betvile påstandene om at Rostami er fengslet, men kan ikke selv bekrefte med sikkerhet at det stemmer og hva som er årsaken. Men det er ingen grunn til å tro at det eventuelt skyldes det han påberopte seg da han søkte asyl i Norge".

    Spørsmålet mitt går til Justisminister Knut Storberget og Utenriksminister Jonas Gahr Støre. UNE mener altså at han ble fengslet av andre grunner enn de farene han påberopte seg beskyttelse for da han søkte asyl i Norge. Kan vi da anta at han ble arrestert og fengslet i Evin fengselet for forbrytelser begått på veien fra flyplassen i Teheran til Evin fengselet?


  • Rahims støttegruppe på Facebook
    Egil Opsahl
    Publisert 16. mai 2011

    Jeg anbefaler alle dere som blir opprørt av denne veldig spesielle saken og ønsker å bidra i arbeidet med å få ham hjem til Norge om å melde dere inn i Facebook-støttegruppen:

    https://www.facebook.com/home.php?sk=group_207074232653300

    Denne siden har i forhold til antall medlemmer en usedvanlig stor aktivitet, hvor Rahims sak diskuteres og debatteres, man lærer mye om forholdene i Iran, om hvordan UDI, UNE og Landinfo fungerer og hvordan de har opptrådt i denne saken og man finner generell informasjon om situasjonen for iranske asylsøkere.

    Vi forsøker å holde fokuset på Rahims situasjon, men diskuterer også ting og situasjoner som er Bakgrunnsinformasjon, som hjelper oss til å forstå helhetsbildet bedre.

    I sidens dokumentasjon finnes lenkesamlinger både til medieoppslag og til regelverk.

    Det organiseres e-post aksjoner og Twitter-aksjoner for å sørge for at våre politikere ikke skal få lov til å glemme den stakkars 19-åringen som snart har sittet 100 dager i Evin grunnet en fatal feilvurdering ett eller annet sted hos oss.

    Hvem trenger Paradise Hotel og Farmen når vi har en slik Facebook-gruppe å bruke tiden på? Og som bonus lærer vi en masse nytt - til dels av hverandre.

    Dette er kanskje ikke siden for de som bare vil klikke "Like" og så gå for å lakkere neglene eller ta push-ups eller noe annet "veldig viktig". Men er helt sikkert noe for deg som ønsker å bruke tiden foran PC-skjermen til noe nyttig.


  • Spam ?
    Ivar Sandvik
    Publisert 16. mai 2011

    Denne tråden må vel sies å være noe som nærmest kan kalles spam fra aktivister.

    Folk med bakgrunn fra organisasjoner som SOS Rasisme / Antirasistisk senter som
    har et heller tvilsomt rykte når det gjelder troverdighet legger inn en tråd der andre
    faste og nå lett gjenkjennelige støttespillere etter avtale backer opp med innlegg.

    I dette tilfellet så er det nok engang en enkeltsak de fronter. Jeg kan ikke huske å
    ha opplevd en enkeltsak fra disse som ikke til slutt er blitt kompromittert med at
    det har vært snakk om uriktige opplysninger . Ikke minst nå i den siste kjente 
    saken med personen med det falske navnet  'Amelie'.

    Dere har selv sørget for å ha fått et troverdighets og tillitsproblem etter slike
    saker - dere har skapt et inntrykk om at etterettelighet ikke akkurat er det som
    prioriteres mest hos dere. Dermed mister dere også troverdighet uansett hvor
    mange spaltemeter dere skriver.

     


  • Tusen takk, men..
    Jon-Øivind Storaker
    Publisert 16. mai 2011

    I en tid hvor folk flest synes å være mest opptatt av fjernkontrollen og Paradise Hotel er det for et kompliment å regne å bli kalt aktivist.  Så tusen takk!

    Min første innskytelse var: Endelig et skjerpende motinnlegg!  Men o skuffelse, ikke et eneste argument! Bare den triste, trivielle, kjedelige, klisjefylte utskjellingen!

    Så: Prøv igjen, Sandvik! Har du synspunkter i debatten, så vil vi gjerne høre dem! Og for ordens skyld: Denne debatten handler om Rahim Rostami.  Hvis du vil gjenoppta andre debatter, så får du starte en egen tråd om det.


  • Stor tanker om seg selv i forhold til folk flest
    Ivar Sandvik
    Publisert 16. mai 2011

     

    Du har store tanker om deg selv i forhold til folk flest Jon-Øivind Storaker.

    Er du 100% sikker på at du har rett i dette ?


  • Jon-Øivind Storaker
    Publisert 16. mai 2011

    Ja, for meg er samfunnsengasjement viktigere enn fjernkontroll og Paradise Hotel. Det er 100% sikkert.

    Ellers: I setningen om folk flest bruker jeg ordet "synes".  Det gir en nyanse som du kanskje ikke fikk med deg?  For å forklare litt nærmere: Det synes slik på bakgrunn av hva de mest synlige avisene synes å være opptatt av.  Jeg har altså ikke uttalt meg om folk flest.

    Og igjen: Har du noen synspunkter om denne debatten, hovedinnlegget eller de etterfølgende kommentarer (bortsett fra dette og de tre foregående)?


  • Vel ?
    Ivar Sandvik
    Publisert 16. mai 2011

    Dette må være en de mest dumme bortforklaringene på inngrodde og avslørte fordommer mot folk flest , som man finner i enkelte enge kretser , og som jeg noensinne har hørt.


  • Marit G
    Publisert 16. mai 2011

    Svaret på dette står i dette tilsvaret fra UNEs direktør til Morgenbladet, publisert 11 mars i år:

    -Jeg har ikke her plass til å ta for meg alle, men kan forsikre avisens lesere om at den aller viktigste oppgaven for UNE er at ingen skal returneres til forfølgelse. I vurderinger om beskyttelsesbehov har innvandringsregulerende hensyn aldri noen betydning. Partsrepresentanter og journalister har her en tendens til å blande sammen beskyttelsesspørsmål med vurderinger av om asylsøkeren bør få bli i landet av andre grunner. I slike saker har Stortinget bestemt at innvandringsregulerende hensyn kan tillegges vekt.


    På flere måter et greit svar dette, gitt at de vurderer beskyttelsesbehovet med de rette kriteriene til grunn. For å vurdere om en søker har et reelt behov for beskyttelse, så må det kunne forventes at de er 100% oppdaterte på faren ved retur og at de tar dette på alvor ved behandling av søknaden. Å komme med et forutsignart og ganske småslapt svar om at "de forholder seg til Landinfo" holder ikke. Ikke i det hele tatt. Enhver søker har i tillegg krav på en grundig og individuell behandling av søknaden sin.

    Har de fulgt disse kriteriene ved behandlingen av Rahim Rostamis søknad? Dersom svaret er ja - hvorfor sitter han i Evin fengsel i dag?

     




     



  • Jon-Øivind Storaker
    Publisert 16. mai 2011

    Nok en gang: Takk for komplimentet! Hyggelig å sette ny rekord!  Hva med å trekke pusten noen ganger, telle til ti, og SÅ skrive hva du mener. Jeg er egentlig ikke så opptatt av hva du mener om meg, men kan gjerne høre og lese det for å glede deg! Likevel vil jeg helst diskutere denne sakens hovedtema.  Hvis du har glemt det, kan du lese første innlegg en gang til!

    Jeg ønsker deg en god 17. mai!


  • Spam
    Øyvind Sørensen
    Publisert 17. mai 2011

    Jeg får også ett inntrykk av at dette er spam.

    Og grunnen er at det samme innlegget også er postet på Vårt Lands debattforum. Med de samme iherdige debattantene med nærmest like innlegg på begge forum (Storaker, Grønseth, Evang og Opsahl).

    Det er altså ikke innleggets innhold i seg selv, men mer at det virker som en koordinert aksjon på flere debattforum.

     

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat6/thread147141/#post_147141


  • Norges ansvar
    Sissel Egeland
    Publisert 17. mai 2011

    Saken er for alvorlig til at man kan fleipe den bort

    Det er nå på tide at Norge tar ansvar i denne saken.

    Dette er nødvendig for at man skal kunne fortsette å ha tillit til våre politkere og deres evne og interesse for menneskerettigheter, også når det angår våre egne feil.

    Hvorfor gå i slik forsvarsstilling istedet for å akseptere at man kan gjøre feil.

    Hvorfor kan man ikke istedet fortelle fakta og bistå til en aktiv løsning av problemet.

    Hvorfor gjemme seg bak noen innpakkede setninger.

    Sannheten vil alltid kunne komme frem likevel.

    Rahim sitter i Evin fengsel tvangsutlevert av Norge til passkontrollen på Khomeiniflyplassen, og det er Norges ansvar å få ham tilbake. Han var en av alle dem som trengte beskyttelse her, men byråkratiet lyttet ikke. Man var for ivrig med å få ham ut.

    Sissel

     

     

     

     


  • Hengt i Iran på 17.mai. Norske myndigheters direkte overleveringer av asylsøkere til iranske myndigheter må stoppe.
    Hilde Brun
    Publisert 17. mai 2011

    To brødre ble hengt på morgenen i dag, i Iran, den 17.mai, samme dag som vi henger opp våre frihets-flagg i Norge. De er hengt for å ha vært engasjerte mennesker. Som så mange andre mennesker som henges i Iran i disse dager, for å ha brydd seg. Brydd seg om frihet. Ofte er de unge mennesker. Tortur synes å være en selvsagt del av fengselsopphold i Iran før avlivning.

     

    Norge kan ikke fortsette å prestere og påstå at Iran er et forsvarlig land å returnere mennesker til. Og at de har tillitt nok til Iranske myndigheters behandling av de returnerte til at de overleverer dem til dem direkte. De ser jo selv hva som skjedde med Rahim. Det er bevis nok på at de har handlet helt feil.

     

    Norge overleverte Rahim til Iranske myndigheter som plasserte ham rett i det mest beryktede av deres fengsler, Evin. Kjent for å ha en egen fløy for politiske fanger. Og kjent for å være et av de værste torturfengsel. Mennesker blir henrettet i dette fengselet uten at familie blir informert på forhånd.

    http://www.iranhumanrights.org/tag/evin-prison/

    http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=12091966  - Evin prison likened to torture chamber.

     

    Ifølge familien til de i dag hengte brødre måtte de utholde alvorlig psykisk og fysisk tortur for å tilstå falske anklager:

    https://www.facebook.com/HumanChainProject?sk=wall

    http://stopexecution.info/en/808

     

    På Human Chain Projects hjemmeside er det informert om hvordan Rahim ble direkte overlevert  av norske myndigheter til Iranske myndigheter som satte ham i det mest beryktede torturfengselet i Iran, Evin.

    Kjent i Iran som et torturkammer. Den iranske menneskerettighetsadvokaten Mohammad Mostafaei som har søkt asyl i Norge har klart uttrykt sin store bekymring for Rahim´s skjebne. En mann som kjenner Irans menneskerettighets problematikk fra innsiden. Og burde vært lyttet til og tatt på alvor.

    Norge må øyeblikkelig stanse sin deportering og sin direkte overlevering av iranske asylsøkere til iranske myndigheter.

    Og sette igang en snarlig opprydningsaksjon for Rahim Rostami som nå er havnet på værst tenkelige sted

    ved hjelp av våre norske myndigheter. Å deportere mennesker som har søkt asyl, tilbake til et land som Iran,

    bør nå være bevist en gang for mye for norske myndigheter, ved Rahim´s skjebne, og ved Iran´s henrettelses og tortur politikk at ikke kan forsvares på noe måte.

     


  • Hengt i Iran 17.mai. Norske myndigheter må stanse sin overlevering av asylsøkere til iranske myndigheter
    Hilde Brun
    Publisert 17. mai 2011

     

    To brødre ble hengt på morgenen i dag, i Iran, den 17.mai, samme dag som vi henger opp våre frihets-flagg i Norge. De er hengt for å ha vært engasjerte mennesker. Som så mange andre mennesker som henges i Iran i disse dager, for å ha brydd seg. Brydd seg om frihet. Ofte er de unge mennesker. Tortur synes å være en selvsagt del av fengselsopphold i Iran før avlivning.

     

    Norge kan ikke fortsette å prestere og påstå at Iran er et forsvarlig land å returnere mennesker til. Og at de har tillitt nok til Iranske myndigheters behandling av de returnerte til at de overleverer dem til dem direkte. De ser jo selv hva som skjedde med Rahim. Det er bevis nok på at de har handlet helt feil.

     

    Norge overleverte Rahim til Iranske myndigheter som plasserte ham rett i det mest beryktede av deres fengsler, Evin. Kjent for å ha en egen fløy for politiske fanger. Og kjent for å være et av de værste torturfengsel. Mennesker blir henrettet i dette fengselet uten at familie blir informert på forhånd.

    http://www.iranhumanrights.org/tag/evin-prison/

    http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=12091966  - Evin prison likened to torture chamber.

     

    Ifølge familien til de i dag hengte brødre måtte de utholde alvorlig psykisk og fysisk tortur for å tilstå falske anklager:

    https://www.facebook.com/HumanChainProject?sk=wall

    http://stopexecution.info/en/808

     

    På Human Chain Projects hjemmeside er det informert om hvordan Rahim ble direkte overlevert  av norske myndigheter til Iranske myndigheter som satte ham i det mest beryktede torturfengselet i Iran, Evin.

    Kjent i Iran som et torturkammer. Den iranske menneskerettighetsadvokaten Mohammad Mostafaei som har søkt asyl i Norge har klart uttrykt sin store bekymring for Rahim´s skjebne. En mann som kjenner Irans menneskerettighets problematikk fra innsiden. Og burde vært lyttet til og tatt på alvor.

    Norge må øyeblikkelig stanse sin deportering og sin direkte overlevering av iranske asylsøkere til iranske myndigheter.

    Og sette igang en snarlig opprydningsaksjon for Rahim Rostami som nå er havnet på værst tenkelige sted

    ved hjelp av våre norske myndigheter. Å deportere mennesker som har søkt asyl, tilbake til et land som Iran,

    bør nå være bevist en gang for mye for norske myndigheter, ved Rahim´s skjebne, og ved Iran´s henrettelses og tortur politikk at ikke kan forsvares på noe måte.


     


  • Hengt i Iran 17.mai
    Hilde Brun
    Publisert 17. mai 2011

    To brødre ble hengt på morgenen i dag, i Iran, den 17.mai, samme dag som vi henger opp våre frihets-flagg i Norge. De er hengt for å ha vært engasjerte mennesker. Som så mange andre mennesker som henges i Iran i disse dager, for å ha brydd seg. Brydd seg om frihet. Ofte er de unge mennesker. Tortur synes å være en selvsagt del av fengselsopphold i Iran før avlivning.

     

    Norge kan ikke fortsette å prestere og påstå at Iran er et forsvarlig land å returnere mennesker til. Og at de har tillitt nok til Iranske myndigheters behandling av de returnerte til at de overleverer dem til dem direkte. De ser jo selv hva som skjedde med Rahim. Det er bevis nok på at de har handlet helt feil.

     

    Norge overleverte Rahim til Iranske myndigheter som plasserte ham rett i det mest beryktede av deres fengsler, Evin. Kjent for å ha en egen fløy for politiske fanger. Og kjent for å være et av de værste torturfengsel. Mennesker blir henrettet i dette fengselet uten at familie blir informert på forhånd.

    http://www.iranhumanrights.org/tag/evin-prison/

    http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=12091966  - Evin prison likened to torture chamber.

     

    Ifølge familien til de i dag hengte brødre måtte de utholde alvorlig psykisk og fysisk tortur for å tilstå falske anklager:

    https://www.facebook.com/HumanChainProject?sk=wall

    http://stopexecution.info/en/808

     

    På Human Chain Projects hjemmeside er det informert om hvordan Rahim ble direkte overlevert  av norske myndigheter til Iranske myndigheter som satte ham i det mest beryktede torturfengselet i Iran, Evin.

    Kjent i Iran som et torturkammer. Den iranske menneskerettighetsadvokaten Mohammad Mostafaei som har søkt asyl i Norge har klart uttrykt sin store bekymring for Rahim´s skjebne. En mann som kjenner Irans menneskerettighets problematikk fra innsiden. Og burde vært lyttet til og tatt på alvor.

    Norge må øyeblikkelig stanse sin deportering og sin direkte overlevering av iranske asylsøkere til iranske myndigheter.

    Og sette igang en snarlig opprydningsaksjon for Rahim Rostami som nå er havnet på værst tenkelige sted

    ved hjelp av våre norske myndigheter. Å deportere mennesker som har søkt asyl, tilbake til et land som Iran,

    bør nå være bevist en gang for mye for norske myndigheter, ved Rahim´s skjebne, og ved Iran´s henrettelses og tortur politikk at ikke kan forsvares på noe måte.


  • Hengt i Iran 17.mai. Norske myndigheter må stanse sin overlevering av asylsøkere til iranske myndighete
    Hilde Brun
    Publisert 17. mai 2011


    To brødre ble hengt i Iran på morgenen i dag 17.mai, samme dag som vi henger opp våre frihets-flagg i Norge. De er hengt for å ha vært engasjerte mennesker. Som så mange andre mennesker som henges i Iran i disse dager, for å ha brydd seg. Brydd seg om frihet. Ofte er de unge mennesker. Og tortur synes å være en selvsagt del av fengselsopphold i Iran før avlivning.

    Norge kan ikke fortsette og prestere å påstå at Iran er et forsvarlig land å returnere asylsøkende mennesker til. Og uttrykke at de har tillitt nok til Iranske myndigheters behandling av de returnerte til at de overleverer dem til dem direkte. De har sett selv hva som skjedde med Rahim. Det er bevis nok på at de har handlet helt feil.

    Norge overleverte Rahim til Iranske myndigheter som plasserte ham rett i det mest beryktede av Iranske fengsler, Evin. Kjent for å ha en egen fløy for politiske fanger. Og for å være et av de værste torturfengsler. Mennesker blir henrettet i dette fengselet uten at familie blir informert på forhånd.
    http://www.iranhumanrights.org/tag/evin-prison/
    http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=12091966  - Evin prison likened to torture chamber.

    Ifølge familien til de i dag hengte brødre måtte de utholde alvorlig psykisk og fysisk tortur for å tilstå falske anklager:
    https://www.facebook.com/HumanChainProject?sk=wall
    http://stopexecution.info/en/808

    På Human Chain Projects hjemmeside er det informert om hvordan Rahim ble direkte overlevert  av norske myndigheter til Iranske myndigheter som satte ham rett i Evin fengselet. Kjent i Iran som et torturkammer.
    Den iranske menneskerettighetsadvokaten Mohammad Mostafaei som har søkt asyl i Norge har klart uttrykt sin store bekymring for Rahim´s fremtidige skjebne. Han er en mann som virkelig kjenner Irans menneskerettighets problematikk fra innsiden. Og som burde vært lyttet til og tatt på alvor.

    Norge må øyeblikkelig stanse sin pågående deportering av og sin direkte overlevering av iranske asylsøkere til iranske myndigheter.
    Og sette igang en øyeblikkelig opprydningsaksjon for Rahim Rostami som nå er havnet på det værst tenkelige sted ved hjelp av våre norske myndigheters hastige avgjørelser.
    Å deportere mennesker som har søkt asyl, tilbake til et land som Iran, bør nå være bevist en gang for mye for norske myndigheter, ved utfallet for Rahim, og ved Iran´s henrettelses og tortur politikk at ikke kan fortsettes  forsvares på noen måte.


  • 3 øverste innlegg gjelder ikke.
    Hilde Brun
    Publisert 17. mai 2011

    Beklager, som første gangs kommenterende, syntes kommentarboksen å ha hengt seg opp, og innlegget ble dermed publisert 4 ganger, for 4 forsøk. Det er kun det siste redigerte som gjelder. Jeg håper å få slettet de 3 øverste .


  • Marit G
    Publisert 18. mai 2011

    Det problematiske med dette er at til tross for at det ligger helt konkrete føringer i partiprogrammene, så har sittende regjering bedrevet utstrakt hestehandel i Soria Moria II. De som gav sin stemme 14 september 2009 basert på research av partiprogrammer som beskrev for eksempel det du siterte her, fikk 7 oktober samme år gjennom Soria Moria II presentert en annen virkelighet.

    I Soria Moria II, så er dette soleklare minstemålet vasket bort og erstattet med en setning proppfull av forbehold som sier:

    "UNCHRs anbefalninger skal veie tungt ved norske myndigheters vurderinger, men norske myndigheter foretar også en selvstendig vurdering. Etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalninger skal som hovedregel prøves i stornemnd med mindre praksis følger av instruks fra ADI og UDI"

    Hva vil det si å "veie tungt"? Hva er en "hovedregel". Selvstendig vurdering basert på hva? Hvem måler forhold mellom hovedregel og unntak, og hvem definerer forholdet mellom tungtveiende og ikke tungtveiende?

    Det står ingenting i SM II om norsk ansvar for å bevise noe som helst, i denne sørgelige saken er det én eneste person som har hatt som oppgave å bevise faren ved retur, og det var tenåringen Rahim Rostami selv.

    Han greide ikke overbevise, Norge valgte å ikke tro på ham. Til alt overmål så får rørete informasjonsskriv fra norsk utlendningsforvaltning med den vakre tittel "Påstander Uten Dekning" stå ubesvart fra politisk hold. Ikke ett ord i media, ingen mikrofoner i ansiktet, ikke ett svar på noe som helst. Ikke ett synlig hevet øyenbryn.

     


  • Evin-fengselet-alvorligheten tones ned.
    Karl Eldar Evang
    Publisert 18. mai 2011

    Evin-fengselet, hvor Rahim Rostami snart har sittet i 100 dager, er omtalt i UNEs forsøk på tilbakevisning av det de kaller "Påstander uten dekning". Alvorligheten- skandalen, det uhyrlige at han er returnert til fengsling i Evin, og nå fortsatt sitter der uten kausjon, forsøkes tonet ned i UNEs skriv. Det sies bl.a. : " Påstand: " Rostami har sittet isolert i det beryktede Evin-fengselet i utkanten av Teheran, der de sterkeste regimekritikerne plasseres og tortur er dagligdags." Evin fengselet  har flere avdelinger, og at en person er fengslet i Evin er i seg selv ikke tilstrekkelig til at man kan trekke konklusjoner med hensyn til hva man er tiltalt for eller hvilke soningsforhold man er underlagt. Dette kan gi inntrykk av at det ikke er begått en stor feil, og at det ikke er så farlig at Rostami sitter i Evin. "" Jeg vil kontrastere dette med beskrivelsen av tortur i Evin hentet fra en fersk blogg fra Iran.:

    "Journalist Saeid Pourhaydar has written a letter to Supreme Leader Khamenei describing torture methods used by interrogators in Evin prison. Pourhaydar who was arrested twice post election 09, was detained in ward 240 (Intelligence Ministry) & ward 350. He was tried & sentenced to 5 years, suspended for 5 years. Following are excerpts from Pourhaydar’s letter to Khamenei. Full Farsi text can be seen here http://www.rahana.org/archives/39789 published by RAHANA. In his letter, he tells Khamenei that during his detention he interviewed his cell mate political prisoners & documented his interviews in 4 notebooks with 100 pages each. Pourhaydar says he will publish the entire interviews with political prisoners at a later date. In his letter to Khamenei, Pourhaydar says he will highlight a small portion of what he observed in ward 209 & 240 of Evin.

     

    Physical Tortures: In ward 350 I met a 25 year old man who was subject to physical & psychological tortures for more than six months in ward 2-A (Sepah) for the purpose of obtaining a false confession. He was subjected to urination on his face by interrogators, lashings on the bottom of his feet, being hit on his testicles to the point of loosing consciousness, long periods of sleep deprivation & beatings by multiple people at the same time. This man suffered a fracture skull & a broken nose. The worst torture that this man suffered was: interrogators inserted a tube of P.V.C glue in his rectum, emptied the glue in his rectum & as it was almost totally set, they pulled the glue out. This man is still in prison but despite enduring these horrible tortures, he has not agreed to give them the false confession. Another Green political prisoner told me, they dropped him in a cold water tank, kept him in a cell with ceiling height of 1.20 meters for 10 days, made him stand in the cold for hours naked, pushed his head into a toilet bowl while flushing the toilet, interrogated him while naked & subjected him to sexual harassment. He was subjected to these tortures in Sepah’s ward, and is currently awaiting trial in ward 350. Pourhaydar continues describing other forms of physical tortures used: Making a prisoner sit naked on the floor while the interrogator sits behind him beating him with a cable & a baton, making prisoner stand for long periods of time. In 2 cases this resulted in prisoners loosing consciousness. Also, giving prisoners mind altering pills (which I experienced myself), hanging prisoners from their feet or shoulders, banging prisoners’ heads on the arm of a chair, kicking prisoners in their testicles, making prisoners lie on their stomach while 2-3 people stand on their back, making prisoners crawl on their chest for long periods of time. Prisoners are severely beaten while blindfolded and there have been multiple instances of prisoners losing their hearing.

     

    Psychological Torture: In Sepah ward 2-A prisoners are subjected to mock executions. I spoke with a prisoner who was twice subjected to a mock execution. Mock executions are done by going to prisoner in solitary confinement before sun rise & telling him they are sorry but his execution order has been issued. They take the prisoner blindfolded & shackled to ward 2-A court yard, standing him on a stool, putting a rope around his neck & telling him to give his last words. A prisoner told me he was made to stand in this position for 30 minutes, telling him they are waiting for the prison warden & the medical examiner. When 4 days later, this same scenario was repeated, they pulled the stool from under his feet but the rope was too long & he hit the ground while the interrogators were laughing & telling him he was lucky that the rope was too long. In the case of a prominent political prisoner who gave false testimony after two months of being under pressure: His wife & young daughter were brought to the prison under the false understanding they would meet with the prisoner & were put in a room with a one-way glass mirror. They took the prisoner into an adjacent room, showed him his wife & daughter thru the one-way mirror & asked him if he was ready to testify. When the prisoner resisted, the interrogator made a phone call. Shortly, 2 large convicted murderers entered the room. The interrogator told the prisoner that the men had been convicted of murder, were sentenced to death; that they had been in prison for a long while & had no contact with women. Interrogator told the prisoner, “You either give testimony in court or we will tell these guys to get busy, while you watch”. This is how this prominent political prisoner was made to give false testimony in court. Pourhaydar finishes his letter by saying, as a journalist who has been recently released, he testifies that despite all the torturing and pressure inflicted on our Green prisoners, they are all standing strong with dignity."

    Sannheten er at UNE har sendt Rostami til Iran hvor han ble arrestert og satt i et skrekkfengsel, og at ingen omskrivninger eller retoriske tåkeleggingsstrategier kan skjule at dette er et stort og alvorlig feilgrep!

     


  • UNE
    Liv Hannestad
    Publisert 18. mai 2011

    Det er viktig å presisere at UNE har gjort feil i denne saken. Det er viktig å ha fokus rettet mot våre myndigheter, slik at de gjør hva de kan for å hjelpe Rahim Rostami. Utenriksminister Jonas Gahr Støre må selv, og ved hjelp av sine diplomater, sikre Rahims velferd i fengselet umiddelbart. Deretter må de jobbe intenst med en løslatelse og retur tilbake til Norge. Det er Norges ansvar at han sitter fengslet i Iran.

    Rahim Rostami sitter i Irans mest beryktede torturfengsel, Evin.  Det er ingen som vet hva han er anklaget for, og det er heller ingen som vet hvilken avdeling han sitter på. Ingen kommer inn til han, og ingenting kommer ut fra han. Det er i aller høyeste grad urovekkende. Han er også nektet løslatelse mot kausjon. Det i seg selv forteller oss at han med aller største sannsynlighet sitter under de hardeste soningsforhold - i Evin.

    Det er videre viktig å ha fokus rettet mot våre myndigheter slik at de for framtiden ikke begår denne samme feilen. Justisminister Knut Storberget er nødt til å komme på banen og ikke bare sende sine statssekretærer. Det er viktig at all retur til Iran blir stanset inntil de ansvarlige myndigheter får brakt på banen at det virkelig er 100 % trygt å returnere. Det er det nemlig ikke nå. Alle som har forlatt Iran uten tillatelse for å søke asyl i et annet land, vil bli sett på som regimekritikere ved retur og behandlet deretter.


  • Demokrati
    Karl Eldar Evang
    Publisert 19. mai 2011

    Øyvind Sørensen, ser du nøye på hovedinnlegget, vil du se at Egil Opsahl skriver at det er skrevet på vegne av Støttegruppen for Rahim Rostami. Altså, du kan ha rett. Dette er flere personer som vil samme sak, øket oppmerksomhet om behandlingen av denne særskilte utvisningssaken. Men det er vel det som er demokrati, at borgere reiser saker?


  • Jakttid på syndebukker?
    Sven Even Froyn
    Publisert 19. mai 2011

    Det er selvfølgelig vanskelig for en utenforstående å ta stilling til realitetene i en sak som dette. Men jeg forstår at Rahim Rostami har kommet til Norge som asylsøker, og blitt avvist fordi han ikke har kunne dokumentert sitt beskyttelsesbehov. Den viktigste lærdommen av det er vel at en asylsøker uten troverdig dokumentasjon blir avvist! Personlig mener jeg at det også er helt riktig. Asylsøkere har ikke som flyktninger automatisk krav på beskyttelse, og skal selvfølgelig heller ikke ha det.  

    At UNE skal kritiseres for Rostamis manglende dokumentasjon blir etter mitt syn å sette tingene litt på hodet. Men når man går til skrittet med å lage en støttegruppe for Rahim Rostami så må jeg tro at det finnes dokumentasjon for at han faktisk har et beskyttelsesbehov. Det naturlige spørsmål da er hvorfor dette materialet ikke har blitt lagt fram for UNE slik at de kunne ta den riktige beslutningen? Eller har det blitt lagt fram uten at UNE har funnet det tilstrekkelig overbevisende?

    At Rahim Rostami har blitt fengslet etter sin retur til Iran er i seg selv intet bevis for at han har et beskyttelsesbehov. Norge returnerer ingen om det er fare for at vedkommede kan bli utsatt for umenneskelig behandling som eksempelvis tortur, bli henrettet eller liknende. Mullah Krekar er vel det beste eksempel på vår holdning i slike saker. At støttekomiteen for Rahim Rostami påstår at Norge har forpliktet seg til ikke å returnere folk "til umenneskelig behandling som ..fengsling.." er derimot helt feil. Eksempelvis en forbryter som pågripes i Norge kan returneres til landet han har begått forbrytelsen i såframt vi får garantier for at vekommende ikke dømmes til døden, utsettes for tortur eller annen umenneskelig behandling. Vi har intet krav om at vedkommede ikke kan fengsles! Hvorfor Rahim Rostami er fengslet vet ikke jeg, men land med shari'a-lovgivning fengsler rutinemessig folk for forhold vi i Norge ikke uten videre aksepterer som straffebetingende. 

    Personlig er jeg ingen tilhenger av det iranske prestestyret, og har ennå vanskelig for å forstå at et av verdenshistoriens store kulturfolk har pådratt seg et slikt regime. Men det er ikke det samme som å mene at alle som stikker av fra landet bør innvilges asyl i Norge uten videre om og men. Og selv om prestestyret ikke akkurat skal berømmes for sin praktisering av de universelle menneskerettighetene, så betyr det ikke at alle som sitter i iranske fengsler blir torturert. 

    Jeg ønsker selvfølgelig støttekomiteen for Rahim Rostami lykke til med sitt arbeid, men kanskje komiteen i fortsettelsen bør se nærmer på Rostamis egne forhold. Det er ikke mye trofeer å hente på jakt av syndebukker.


  • Spam eller ikke...
    Wilfred Hildonen
    Publisert 19. mai 2011

    Helt utenom hva debatten dreier seg om, så er det kanskje best å påminne om hva spam er i følge WikiPedia:

    Søppelpost (engelsk: spam) er en betegnelse på uønsket masseutsendt reklame på Internett, og blir særlig brukt om uønsket reklame på e-post.

    Det at folk aktivt jobber for å rette søkelyset på noe som de mener fortjener oppmerksomhet, kan kalles aktivisme, dvs. at folk er aktive, hvilket vel ikke er feil i seg selv, snarere tvert om. De som skriver innlegg opptrer uten fullt navn og masseutsender ikke samme tekst om og om igjen, selv om meningsytringene ikke endrer seg.

    Er man så uenige i det som fremkommer i innleggene, kan man imøtegå dem, noe som Sven Even Froyn gjør i sitt innlegg som kommer med en mengde saklig begrunnede motforestillinger. Froyn går dessuten direkte på sakens kjerne, uten å falle for fristelsen til personlige sleivspark.

    Til det har jeg egentlig ikke annet å bemerke enn at grunnen til at folk reagerer på en sak som denne, hvor det virker som om Rostami ble fengslet umiddelbart etter retur til Iran og dessuten sitter fengslet i et beryktet torturfengsel, er kanskje at man opplever et urimelig sprik i slike tilfeller som nettopp Krekar, hvor retur synes umulig, mens man får et inntrykk av at man ikke er fullt så nøye på det i andre tilfeller. Ja, jeg vet at Krekarsaken er spesiell fordi det her er snakk om dødsstraff, men det hevdes at det også er tilfellet i Rostamisaken. Det reises altså tvil om de norske myndighetenes garantier for at urett ikke skjer, er gode nok. Dette er vel kjernen i saken, utenom det rent personlige og individuelle.

    Spørsmålet er altså om vi uten videre kan godta myndighetenes forsikringer om at alt er i sin skjønneste orden eller er det grunn til å betvile dette og at myndigehetene faktisk kan begå feil? Hvis det er tilfelle, hvordan kan man best få til kontrollordninger som er gode nok?

    Slike problemstillinger burde være legitime nok å ta opp i offentlige fora uten at dette skal kritiseres i seg. Det hører med til demokratiet og det er et tegn på at det er levende og i god form når medborgerne er våkne og aktive og kritiske. Det gjelder både for og i mot de enkelte sakene så motinnlegg av den kvaliteten som Foyn kommer med, er verdifulle.

     


  • Sven Even Froyn
    Evy Ellingvåg
    Publisert 19. mai 2011

    I din kommentar forutsetter du at det foreligger et godt og rettssikkert håndtverk i asylprosessen til Rahim Rostami. Det er mange grunner til at det kan stilles spørsmål om hvorvidt håndtverket har vært godt. Jeg kan liste opp noen generelle (ikke saksspesifikke) betenkninger, som stiller spørsmålstegn, ikke bare ved denne ene saken, men ved hvorvidt det er grunn til å være kritisk til om alle vilkår er fylt fra Norsk side i mange asylsaker.

     

    Ved ankomst til Norge var Rostami under 18 år. Dvs at han skulle følges av hjelpeverge i asylintervju. Dette høres i utgangspunktet rettssikkert ut. Når man vet at for mindreårige oppnevnes hjelpeverge fra vergevaktordningen, og disse får en time sammen med tolken som er bestilt til asylintervjuet i forkant av asylintervjuet til å bli kjent og bli trygg - timen før asyintervjuet treffer ungdommen sitt hjelpeverge sammen med en person som skal tolke personens historie....Bærer ungdommen på et traume, er det lett å se at allerede her ligger det store muligheter for rettssikkerhetssvikt.

    Deretter (timen etter) foretas et asylintervju. Måten intervjuet rettssikres på er kritisert fra flere hold, og er foreslått endret. Asylsøkerens intervju tas ikke opp, og mulighetene for å korrigere feiltolkning eller kvalitetssikre tolkejobben er ikke tilstede slik det praktiseres i dag. Asylsøker får ingen transkripsjon av sitt intervju til gjennomlesning, etter intervju leses intervjuet opp, og vedkommende får anledning til å korrigere eller godkjenne ut fra en opplesning. Opplesningen er igjen avhengig av at tolken tolker korrekt, og dette er ikke kvalitetssikret eller mulig å etterprøve ved å kontrollere opptak. Intervjuet leses opp til godkjenning umiddelbart etter gjennomført intervju. Intervjuene kan vare over mange timer, med et traumatisk innhold. Rettssikkerheten er dårlig ivaretatt gjennom at intervjuet skal signeres som godkjent etter gjennomhøring av tolket intervju etter mangfoldige timer i avhør, uten mulighet til å kunne lese igjennom.

    Dette intervjuet er basis for all framtidig saksbehandling i UDI/UNE. I praksis er dette for de aller, aller fleste det eneste møtet med utlendingsforvaltningen de har under hele saksbehandlingen. Forefinnes det misforståelser eller uklarheter eller manglende spørsmål i dette intervjuet, vil disse forfølge sakene inn i UDI og videre i UNE.

    Alle asylsøkere får også vite at de får flytte i ordinært mottak først når asylintervjuene er over. Det er rimelig å anta at for en ungdom er dette et incitament for å bli "ferdig med " intervjuene for å komme seg videre fra transitt. En mindreårig kan trolig ikke lastes for at man ikke forstår rekkevidden av å forhaste seg i en intervjusituasjon.

    Til selve søknaden om asyl har den mindreårige rett til 4 timer advokattjeneste. Advokaten forventes i løpet av disse fire timene å skulle bli kjent med klienten gjennom tolk, samt sette seg inn i saken, sikre eventuell dokumentasjon, sørge for å bestille legeerklæringer vedrørene eventuelle torturpåstander, klargjøre en søknad med argumentasjon samt svare på oppfølgende spørsmål fra UDI, og formidle kommunikasjonen til sin klient.

    Du skriver at Rostami selv er forpliktet til å fremskaffe dokumentasjon for sitt asylgrunnlag. Det finnes ingen folkerettslig regel om at asylsøker skal framskaffe dokumentasjon for å begrunne sin søknad. Om du tenker deg om, ser du sikkert at dette faller på sin egen urimelighet, da det å framskaffe dokumentasjon/dokumenter må ansees som svært risikabelt dersom asylgrunnlaget har rimelighet.

    Dersom saksbehandlingen i asylsaker for mindreårige hadde hatt en tyngre rettssikkerhet, hadde vedtakene fattet i UDI/UNE hatt større legitimitet. Siden det er grunn til å tro at svikt i systemene kan medføre feilaktige vedtak, er det grunn til å være meget kritisk til en deportasjon hvor søkeren umiddelbart, uten opphold, plasseres i et av Irans mest beryktede fengsler.

    Norge har folkerettslige forpliktelser etter EMK art 3 til å sikre at ingen returneres til forfølgelse, tortur eller nedverdigende behandling.

    NOU:2004 sier om dette

    "Gjennom praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (Menneskerettsdomstolen) er det fastslått at EMK artikkel 3 ikke bare er forpliktende i forhold til statenes handlinger på eget territorium, men at bestemmelsen også har såkalt ekstraterritoriell virkning. Dette innebærer at statene er forpliktet til å avstå fra å returnere noen til et land eller område hvor de vil risikere å bli utsatt for slike overgrep som EMK artikkel 3 forbyr."

    Dette innebærer at vårt ansvar ikke er avsluttet på Khomeini airport. Nettopp derfor er kvalitetssikringen av arbeidet som gjøres i slike saker i Norge særdeles viktig, fordi konsekvensene av feilaktige vedtak blir så fatale - både for den enkelte søker og for nasjonen Norge.

    Det er riktig at jakt på syndebukker skaffer få trofeer. Imidlertid er et langt verre om man unnlater å være systemkritisk dersom det er grunn til å tro at systemet mangler legitimitet.

    Da er man med og opprettholder et system som ikke sikrer det vi har bedt om.

     

     


  • Jakttid på syndebukker?
    Sissel Egeland
    Publisert 19. mai 2011

    Dette er ikke jakten på syndebukker, men en skikkelig gjennomgang av en sak hvor Norge samlet har feilet. Det er ikke en, men mange syndebukker her, og det er systemet, slik det praktiseres idag som ikke kan fortsette slik lenger.

    Det er metodene brukt for å fastslå faremomentene, en overfladisk troverdighets-vurdering, manglende respekt for Barnekonvensjonen og internasjonal rett, et lukket system uten reell innsikt og en suveren ufeilbarlighetsvurdering hver gang kritikk reises, som samlet gjør at systemet kan ende opp i feil, en så alvorlig feil, som i denne saken.

    Rahim sitter i Evin prison levert MED TVANG av norske offisielle til en passkontroll i et land, hvor man vet at rettsikkerhet ikke finnes. Eller man vet tydeligvis ikke det eller vil ikke se det.

    Det er mange benektninger her og skylapper

    Men det som fremkommer farligst er en manglende evne til å ta ansvar for sine handlinger og bistå til å løse saken. Istedet konsentrerer man alle sine ressurser til å holde vekk virkeligheten.

    Nå må Norge - inklusive politikere, regjeringen, Justisdepartementent, UD, UDI, UNE og PU begynne å løse denne saken de samlet har skapt og ta ansvar.

    Det haster.

    Bruk kreftene på å løse saken nå og ta ansvar istedet for alle disse bortforklaringer, som ingen lenger tror på.

    Sissel

     

     

     

     


  • Norges ansvar?
    Sven Even Froyn
    Publisert 19. mai 2011

    Det er alltid forklaringer på hvorfor ting har blitt som de er. Mitt anliggender her var å peke på at jeg syntes at UNE fikk vel mye av ansvaret for at en asylsøker ble returnert til Iran.

    Om det var den beste løsningen kan jeg ikke uttale meg om, men det synes å være liten tvil om at Rahim Rostami i liten grad maktet å få fram sitt beskyttelsesbehov i møte med den norske forvaltning. Og  på det punktet ser jeg jo at uenighetene vokser fram mellom meg og andre.

    Jeg har selvfølgelig aldri skrevet at Rostami eller andre asylsøkere er forpliktet til å legge fram dokumentasjon. Da høres det ut som om jeg ber om notarbekreftede dokumenter. Men å kreve at han kan gjøre rede for organisasjoner han har vært medlem av, navn på kjente ledere i slike organisasjoner samt aksjoner han har deltatt i er en begynnelse etter mitt syn. Det kan være en form for dokumentasjon, og ikke minst en sannsynliggjøring av at du er "på rømmen".

    Muligens fallt det aldri den mindreårige Rahim Rostami inn at slike opplysninger kunne være relevante, men derfra til å si at det er UNEs ansvar blir i kjappeste laget for meg. 

    Jeg har notert meg at flere mener at vår utlendingsforvaltning nærmest er en skandale. Tatt antallet asylsøkeres om faktisk kommer inn i landet år om annet så har jeg problemer med å følge den tankerekken.

    Når det gjelder Evin fengslet i Iran så er det riktig at dette har en avdeling for politiske fanger. Det har også en avdeling for kvinnelige fanger og folk som venter på å bli forhørt sitter der. Jeg synes at det er prisverdig at folk stifter støttekomiteer for å vinne fram med sine saker, men i dette tilfellet er antar jeg at støttekomiteen bygger på at Rahim Rostami er satt i den politiske avdelingen, og ikke bare i påvente av sitt forhør?  

    Iran er ikke noe mønsterland når det gjelder menneskerettighetene, og vi vet at folk kan bli sittende lenge i Evin, selvom det er noe så uskyldig som et forhør. Men igjen, slike forhold kan ikke Norge ta ansvaret for. Norske politikere kan påtale slike forhold i sine møter med iranske ledere, de kan nevne Rahim Rostamis navn om han har sittet lenge nok og på den måten minne Iran om at de har forpliktelser som medlem av FN, og at verden følger med i det de gjør. 

    Men Norge kan ikke overta Irans ansvar for egne borgere. Av landets 70 millioner innbygere vil det i tilfelle være rundt 40 millioner som egentlig burde "hjelpes til Norge". Da tror jeg det er mer realisitisk å vente på "en israelsk løsning" for Iran.   


  • Skandaler
    Wilfred Hildonen
    Publisert 19. mai 2011

    Jeg kan naturligvis ikke tale for andre enn meg selv, men min oppfatning er ikke at de som skriver her, mener at vår utlendingsforvaltning er en total skandale - men nok at skandaler inntreffer.

    Jeg tror nok at de fleste som tenker etter, innser at det for det første vel er en av de mest utakknemlige jobbene man kan ha, så all ære til mennesker som er villige til å ta på seg denne belastningen. Men selv om mennesker gjør alt de kan for å gjøre en så god jobb som mulig, så kan man feile og enda større risiko finnes det for dette, hvis det finnes systematiske feil. Når man i tillegg kan mistenke at det finnes politiske føringer med i spillet, som tar andre hensyn enn rent menneskelige, det vil si strategiske hensyn, rent politisk sett, er det duket for at feil kan begås.

    Det som gjør både meg og mange med meg skeptiske, er når disse myndighetene hele tiden avviser muligheten for at de kan ha begått feil. Det er naturligvis ikke et helt logisk standpunkt, men rent personlig blir jeg mistenksom når kritikk avvises med henvisning til ufeilbarhet.

    I dette tilfellet, hvor UNE imøtegår kritikken, virker det dessuten som om det også er snakk om forskjellige synvinklet som spiller inn.

    Men det stemmer at Norge ikke kan ta ansvar for Irans egne borgere. Det Norge imidlertid bør ta ansvar for, er de som kommer hit. Dette innebærer heller ikke at alle iranere automatisk skal få opphold men man synes at det burde være maktpåliggende for de norske myndighetene å forsikre seg om at personer som returneres, ikke havner i fengsel, med mindre det er hevet over enhver tvil at de er rømte kriminelle. En annen sak er at man så langt råd er, burde bestrebe seg på å kontrollere at overgrep ikke skjer, umiddelbart etter retur. Norske myndigheter kan naturligvis ikke forventes å følge returnerte over ubestemt tid, men et minstekrav burde være at norske myndigheter ikke overlater returnerte asylsøkere direkte til uklare fengselsopphold, i slike tilfeller hvor alt er så uklart som det synes å være i denne saken.

    Når det gjelder sannsynligheten for at 40 millioner iranere skulle komme hit, så tror jeg nesten at jeg har større sjanser å vinne i Lotto:) Til og med 400 000 ville vært å forvente - eller frykte - mye. Norge er tross alt et periferisk land med ikke et altfor gunstig klima, selv om det er rikt. Men uansett dette, er det et faktum at situasjonen for millioner rundt omkring er prekær og det av mange årsaker, fra rent økonomiske til politiske sammen med krig og hunger. Dette gjør naturligvis at presset på rike land som Norge øker.

    Men dette faktumet innebærer også en annen sak som ikke ser ut til å få så stor oppmerksomhet, nemlig at det kan bli vanskelig å finne gode nok grunner til å avvise så mange som man ønsker. Sagt på en annen måte; blant de som kommer vil det være stadig flere som har grunner gode nok til å være på flukt. Hvis man da samtidig vil holde fast på en streng innvandringspolitikk, innebærer det at det kan bli vanskeligere å la den være rettferdig samtidig. Det kan også hende at man ser seg tvunget til å tøye en del grenser som man ellers har forbundet seg til å overholde, for eksempel i menneskerettslige sammenheng.

    Jeg kan nevne et eksempel; ved forespørsel har jeg fått vite at grunnen til at norske myndigheter mener at de har rett til å overse Barnekonvensjonen som Norge har underskrevet og ratifisert, står og faller med et lite ord. I fortalen til konvensjonen står det nemlig at hensyn til barn skal være "a primary" hensyn - altså et grunnleggende hensyn på norsk. Da mener de kloke hoder at siden det ikke står "the primary" innebærer det at det kun er et av mange andre hensyn. Det er jo ganske fiffig funnet på, men det de da glemmer, er det påfølgende ordet - "primary". Jeg ville ha oversatt det med "primært" istedet for "grunnleggende". Hensyn til barn er altså et primært hensyn. Da kan man jo spørre seg om innvandringspolitiske hensyn som det så ofte henvises til, på samme måte er et primært hensyn? Ja, er det et grunnleggende hensyn om man nå velger den oversettelsen?

    Det er bare et eksempel på at myndighetene ser ut til å befinne seg i en situasjon hvor de tyr til smått desperate tiltak for å holde hodet over vannet. Det er da mange spør seg om det ikke behøves strengere kontroll med de myndighetene som skal avgjøre mange menneskers liv?


  • Norges ansvar?
    Sissel Egeland
    Publisert 19. mai 2011

    UNE er appellinstansen i asylsaker, og det er klart at de må ta sin del av ansvaret her for at det gikk galt. Det er foretatt en overfladisk rutinebehandling av denne saken i UNE av en nemdsleder alene og hverken behovet for beskyttelse eller de virkelige farene ved evt retur er grundig vurdert i saken.

    Forøvrig har man også basert seg på utdaterte data av Iran i  Landinfo.

    Siden Rahim ble plassert i Evin, har man blitt tvunget til å oppdatere denne landsinformasjone, slik at den idag fremgår som mer oppdatert enn tidligere og mer i overenstemmelse med virkeligheten

    Likevel har Justisministeren ikke ennå innført en umiddelbar stans i alle returer til landet, noe som er innlysende nødvendig for alle som kjenner virkeligheten.

    Så hvor i all verden er Justisministeren og hvor er UNE?

    Vil man en gang til bruke testmetoden og teste et opphold i Evin om igjen i alle de fleste av de sakene man har tillatt seg å bruke utdatert Landinfo base i vurderingen og konkludert med ingen fare ved retur.

    Bare dette alene er grunn til å stille spørsmål med vurderingsevnen i UNE, samt også Justisministerens.

    Jeg vil holde meg tilbake fra å diskutere en individuell asyl-sak som Rahims i et media forum. Den skal fremmes rettslig og så får vi se.

    I mine øyne er det feilet på mange måter i saken, og det nytter ikke å gjemme seg bak en teoretisk beskrivelse av Evins mange avd eller celler. En slik type forsvar blir igjen en bekreftelse på at man ikke ennå har forstått hav man har gjort

    Det vil kun føre til at man i Norge vil fortsette å feile, fordi man hverken forstår eller vi forstå virkeligheten i denne saken

    Sissel

     


  • Alene...
    Wilfred Hildonen
    Publisert 19. mai 2011

    Jeg tenkte at for ordens skyld er det vel best å korrigere dette litt så man ikke får en feil oppfatning. Etter hva jeg forstår betyr ikke det at søknaden godkjennes eller avslås av en enkelt nemndleder i stedet for i stornemnd, at det kun er en person som gjennomgår saken. Naturlgivis er flere personer involvert i gjennomgangen. Det ville i så tilfelle vært høyden av uansvarlighet om dette ikke var tilfelle, og så ille står det tross alt ikke til.

    Men allikevel har jeg forstått at den opprinnelige tanken var at saker skulle avgjøres i stornemnd som regel og at det kun i unntakstilfelle skulle sakene behandles av en enkelt nemndleder alene, der hvor man regnet med at det ikke eksisterte rom for tvil. I stedet har det blitt tvert om.


  • Om tvil og tro
    Vigdis Bratz
    Publisert 19. mai 2011

    Jeg kjenner på en sterk uro. En stund var den i ferd med å gå over, så økte den på igjen og ble svært plagsom, før jeg så ble beroliget igjen. Nå er den imidlertid tilbake med full styrke!

    Første gangen jeg hørte om Rahim-saken tenkte jeg ”dette kan ikke være sant”. Norge sender da ikke mennesker tilbake til et land hvor de kan risikere dødsdom! Norge, landet hvor det tales så høyt og så mye om menneskerettigheter, menneskeverd, likhet, rettferdighet,  livskvalitet og alt det andre flotte vi etter hvert har kunnet unne oss – vi sender da ikke en tenåring tilbake til det landet han  har flyktet fra, og hvor han risikerer å miste livet sitt.

    Jeg hørte og leste om alle grusomhetene som skjedde i Iran, og hjertet mitt blødde for den gutten som så vidt hadde rukket å bli myndig før han ble sendt tilbake dit – til en svært uviss skjebne. Noen ganger var det nesten så jeg ikke orket å se på filmsnuttene som bl. a. dokumenterte overgrepene mot fanger i Evin fengselet, der hvor Rahim nå sitter fengslet etter at han ble overlevert av norsk politi  til myndighetene i Iran. ”Vær så god, her har dere en som også har forsøkt å komme seg unna”.

    Men så kom heldigvis UNE på banen og dementerte alle de fryktelige ryktene.

    Jeg leste deres redegjørelse: ”Påstander uten dekning”, og kjente plutselig at angsten slapp tak i meg. Det var ikke slik som jeg hadde trodd! Bekymringene mine for denne unggutten var unødvendige. Alt var bra! Jeg kjente en stor lettelse over at UNE hadde vært seg sitt ansvar bevist og ikke sendt han tilbake til tortur og mulig dødsdom. I redegjørelsen fra UNE står det: ”Det er UNEs viktigste jobb å påse at ingen blir returnert fra Norge til forfølgelse, tortur eller umenneskelig behandling”. Det framgår også av samme skriv at han har det bra, og har hatt gjentatt besøk av sin familie. Dette var godt å høre.  Jeg blir imidlertid litt forvirret når UNE like etter sier at de ikke kan bekrefte at han sitter fengslet!

    SÅ kom sjokket!  Egil Opsahl har med sitt innlegg: ”UNE’s påstander uten dekning – sim sala bim”  på nytt kastet meg ut i dyp uro. I en nøktern og grundig analyse av UNE’s redegjørelse plukker han den helt fra hverandre. Jeg måtte lese innlegget hans flere ganger før jeg klarte å ta inn over meg hva som egentlig sto der. Samtlige av UNE’s påstander var faktisk en samling av Påstander uten dekning!

    UNE er siste håp for mennesker i stor nød. Her skal de være sikret en rettferdig behandling. Une sier selv at ”ingen skal returneres til tortur, umenneskelig behandling, drap, forfølgelse” .

    Jeg vil gjerne tro at UNE virkelig arbeider etter dette prinsippet. Og at det er så viktig for dem at de ALDRI tar noen sjanse med et menneskes liv og framtid.

    Men jeg kjenner at jeg nå er veldig urolig. Og det jeg kanskje er aller mest urolig for er at UNE  gjennom sin ”redegjørelse” forsøkte å føre meg bak lyset. En stund trodde jeg på dem - litt i hvert fall!  Jeg vil gjerne tro at mennesker som er gitt så mye makt i vårt land også har det som skal til av andre kvaliteter når makten utøves. Eller er det bare politiske hensyn som gjelder?

    Kjære UNE, all retur til Iran må stoppes så lenge menneskerettighetene ikke respekteres der.  Dere har ikke råd til å gjøre slike feil en gang til!


  • UNEs nye klær
    Jarle V. Traavik
    Publisert 20. mai 2011

    I artikkelen tar Egil Opsahl opp både det saksspesifikke (returen av Rahim Rostami) og det generelle om UNEs kultur for håndtering av kritikk og alvorlige saksbehandlingsfeil.

    Egil og andre har redegjort i detalj for Rahims sak og hvorfor vi (jeg er del av støttegruppen, så antageligvis også en "aktivist"*) mener det er gjort graverende feil som har resultert i stor risiko for Rahim.

    Når det gjelder det generelle så fremgår UNEs synspunkter på egen ufeilbarlighet av deres egne kronikksider. I sak etter sak repeteres det samme poenget:

    "UNE har hatt kritikere fra før opprettelsen, gjennom hele vår virketid og den dag i dag. Men det betyr ikke nødvendigvis at kritikerne har rett."

    Ordene varierer selvsagt, men budskapet er det samme. UNE tar ikke feil, selv om det kan hende UDI gjør det - for det er vel poenget med UNE, ikke sant? Og hvilken eksistensiell krise betyr det vel ikke for UNE om det kommer for en dag at ooops - det hender det glipper.

    Det som overrasker meg er at UNE ikke selv ser at det å tviholde på ufeilbarlighet som merkelapp når det beviselig er feil ikke er en troverdig strategi. Jeg lurer på om ikke UNE kunne vinne både mer respekt og forståelse om de av og til turte å trekke pusten og si - mea culpa.

     

     

    * Hva er forresten kriteriet for å være aktivist? Å mene noe offentlig? Eller å mene noe annet enn andre? - bør vurderes som egen debattråd :-)


  • Vi trenger en debatt om innvandring og asylsøkere
    Sven Even Froyn
    Publisert 20. mai 2011

    Det er mange måter å nærme seg et såkalt problem på. Problemet i dette tilfellet er at UNE har gjort jobben sin. En iransk asylsøker har kommet til landet uten noen troverdig begrunnelse, blit avvist av UDI, klaget på avgjørelsen og så blitt avvist av UNE (ankeinstansen). Med den følge at han har blitt sendt tilbake til sitt hjemland.

    Jeg har i andre inlegg påpekt forhold som etter mitt syn styrker UNEs avgjørelse, men med det forbehold om at jeg ikke kjenner detaljene i denne saken utover det jeg har lest i avisene. Min konklusjon (ref. alle forbehold) er at det er liten grunn til å kritisere UNE. Til og med om det skulle vise seg at returen er basert på en feilvurdering. UNEs oppgave er å vurdere UDIs saksbehandling og konklusjoner, samt høre om klageren har noe nytt å tilføye. Hvis saksbehandling og konklusjoner framstår tilstrekkelige grundige og begrunnede, samt at klager ikke har noen nye momenter, så skal UNE opprettholde UDIs vedtak. Det er ikke UNEs oppgave å drive en særskilt innvandrings- eller asylpolitikk.

     Jeg har selvfølgelig forståelse for at støttegruppen for Rahim Rostami gjør det de kan for å omstøte en avgjørelse de helt tydelig er uenige i, men de vinner ikke mye støtte ved å stå fram som en gruppe som forvalter den korrekte versjonen av sannheten i denne saken. Ting blir heller ikke mer sanne om støttegruppa gjentar dem 100 ganger. Og mistenkliggjøringen av UNE og UNEs motiver kan tyde på at støttegruppa ikke har spesiell oversikt over hvordan den norske fovaltningen egentlig fungerer.

    For egen del er jeg mer bekymret over alle de asylsøkerne som kommer seg forbi UDI og UNE, og som så viser seg å være etterlyste terrorister, torturister eller forbrytere mot menneskeheten. I det perspektivet er det ikke en for streng forvaltning vi har å stri med. Problemet etter mitt syn går heller den andre veien.

    Støttegruppa skal ha ros for et bidrag til en nødvendig diskusjon omkring norsk innvandringspolitikk. Det er en diskusjon som har latt vente på seg. Og de opplagte spørsmålene som må besvares er hva som egentlig er Norges ansvar for en asylsøker før vedkommende får innvilget asyl? Skal folk med kriminelle rulleblad innvilges asyl? Hvilke konsekvenser skal det ha for en asylsøker med innvilget asyl om vedkommende har holdt tilbake vesentlig informasjon under saksbehandlingen. Har Norge noe særlig ansvar for å beskytte andre lands borgere? 


  • Speilvendt
    Jarle V. Traavik
    Publisert 20. mai 2011

    Takk for forståelsen, Sven Even. Fint å kunne konstatere at vi kan være enig i at det er fare på ferde når noen konsekvent fremstiller seg som forvalter av den eneste sannheten. Jeg er også helt enig i at gjentakelse ikke hjelper - spesielt når en person lager innlegg på innlegg som går ut på det samme. Her er det åpenbart noe for UNE og flere å lære.


  • Hmmm...jasså?
    Evy Ellingvåg
    Publisert 20. mai 2011

    UNE er et klageorgan. UNE skal m.a.o på selvstendig grunnlag vurdere sakene som er innklaget for nemnda. Det er ikke tilstrekkelig av UNE å vurdere UDIs saksbehandling og deres konklusjoner - dette skal vurderes opp imot klagers søknadsgrunnlag. Er det eventuelt noe nytt som har tilkommet saken, kan UNE be om at saken behandles på nytt i UDI med disse nye opplysningene. Nye momenter kan føre til  omgjøring av vedtak, begjært av UNE eller begjært av klager. Det er alltid UDI som fatter vedtak. UNE opprettholder eller avslår vedtak fattet av UDI. Dersom et vedtak avslås i UNE, vil det sendes i retur til UDI, som bes om å fatte nytt vedtak i tråd med klageorganets innstilling.

    Du har helt rett i en ting, Froyn; Det er ikke UNEs oppgave å drive særskilt innvandrings- eller asylpolitikk.

    UNEs oppgave er (blant andre) å sikre at Norge følger sine folkerettslige forpliktelser, sikre non-refoulement og sikre at den som har søkt om beskyttelse har fått sin sak prøvet etter de regler og lover som er fastsatt av stortinget.

    I denne saken er det nettopp dette som kritiseres.

     

     


  • Ordlek?
    Marit G
    Publisert 20. mai 2011

    Legger du i dette at når noe går galt som følge av en beslutning gjort av norsk forvaldning, så skal det ikke plasseres ansvar? Gjelder dette all norsk forvaltning, eller er dette en holdning du forbeholder norsk utlendningsforvaltning?

    Ved å erstatte begrepet "plassere ansvar" med det du gjør her:  "jakte på syndebukker", plasserer du en stor del av politisk besluttet norsk forvaltning i en ganske ukledelig underdog-posisjon.

     


  • Fin
    Sven Even Froyn
    Publisert 20. mai 2011

    Jarle V. Traavik

    Fint å bli gjort oppmerksom på at jeg tenderer til å gjenta meg selv. Jeg ser at du påviser samme forhold hos UNE. Vi trenger petimetrene som kan få orden på debattene før de utarter til rene omkved. Sikkert bra for debattformen, kanskje ikke like bra for innholdet?

     

    Marit Grønseth

    Du går vel litt langt i å legge meg ord i munnen når du nærmest konkluderer med at jeg sier/mener at forvaltningen ikke skal holdes ansvarlig for sin saksbehandling. Jeg har vondt for å se at du finner dekning for det i mine innlegg. Derimot har jeg protestert mot et heller ensidig saksinnlegg signert Egil Opsahl. Etter mitt syn bikker hans debattinnlegg over til ren forkynnelse der skyld og dom fordeles uten en identifiserbar motforestilling.

    Muligens er du uenig i min vurdering? Men jeg synes ikke jeg kan akseptere at du forsøker å skrive om mine innlegg likevel.

     

    Evy Ellingsvåg

    To påpekninger.

    - Poenget om at UNE ikke skal drive sin egen asylpolitikk var det jeg skrev mitt innlegg rundt. Derfor etterlyste jeg også en innvandrings- og asyldebatt. Politikerne har ingen lyst til å snakke om disse tingene, og andre gir UDI og UNE skylden for alt vondt her i verden når man ikke er fornøyd med resultatene av deres arbeid.

    - Det er mange land i Europa som respekterer asylinstituttet, men likevel varierer praksisen mellom de ulike land ganske dramatisk. Mener du at de land i Europa med en strengere asylpolitikk enn Norge bryter sine internasjonale forpliktelser?  Det vil i tilfelle være en ganske spesiell, for ikke å si en sensasjonell påstand. Etter mitt syn er en asylsøker forpliktet til å bidra med å belyse sin sak best mulig. En asylsøker som ikke tilfredsstiller den norske praktiseringen av asylinstituttet vil bli avvist. Men det forhindrer altså ikke at vedkommende kan bli akseptert i et annet land med andre regler. Din henvisning til våre folkerettslige forpliktelser er derfor ikke så entydig klar som du muligens tror.   

     

    Til lags åt alle kann ingjen gjera

    det er no gamalt og vil so vera

    eg tykkjer stødt at det høver best

    å hjelpa den som det trengjer mest.


  • Marit G
    Publisert 20. mai 2011

    Du skriver:

    "At støttekomiteen for Rahim Rostami påstår at Norge har forpliktet seg til ikke å returnere folk "til umenneskelig behandling som ..fengsling.." er derimot helt feil. Eksempelvis en forbryter som pågripes i Norge kan returneres til landet han har begått forbrytelsen i såframt vi får garantier for at vekommende ikke dømmes til døden, utsettes for tortur eller annen umenneskelig behandling. Vi har intet krav om at vedkommede ikke kan fengsles! "

     

    Kan du gi en drøfting på hvordan du kan hevde dette opp mot for eksempel prinsippet om non-refoulment. Se den gjerne i lys av Meld. St. 9 (2009 – 2010) , EMK, Torturkonvensjonen og Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.  Du bør også sette den samme drøftingen opp mot den veldokumenterte og ekstreme menneskerettighetssituasjonen i  Iran og tilgjengelig kunnskap - nå også dokumentert i norsk Landinfo - som blant annet omhandler den generelle faren for returnerte asylsøkere.

    Selv om det nok er ønskelig fra mange hold, så kan ikke enkeltpersoner eller Norge for den saks skyld uten videre definere bort ord som frihetsberøvelse og forvente å bli tatt på alvor.

    Når du konkluderer så tydelig, antar jeg at du samtidig sitter inne med kunnskap som tilsier at en tvangsretur til ett av verdens mest brutale regimer Iran med påfølgende fengsling av en kurdisk-iransk ungdom som har flyktet til Norge med et behov for beskyttelse, er en handling som norsk utlendningsforvaltning kan gjøre med konvensjonene på sin side. EU omtaler Iran her, Støre omtaler de grusomme forholdene for fengslede kurdere i Iran her,

    For å si det sånn; Rahim Rostami er ikke en ettersøkt terrorist, ingenting tyder på at han er en kriminell. Du behøver derfor ikke kategorisere ham inn i eksempelføringen din som omhandler kriminelle asylsøkere; det blir en avsporing. For rederlighetens skyld bør det tas utgangspunkt i de faktaene som er kjent gjennom media; han var en mindreårig som kom til Norge med behov for beskyttelse.

    Jeg håper og tror at det er disse tingene UNHCR i disse dager vurderer når de ba UNE om å få oversendt all saksdokumentasjon på denne saken. Men det stanser ikke ved denne saken alene. Som et grep, damage control, bør all tvangsretur til Iran stanses inntil UDI og UNEs vurderinger er gått til bunns i.

    Jeg forsøker ikke å legge ord i munnen din, jeg stilte deg i forrige innlegg et konkret spørsmål som ikke bør være så vanskelig å svare på. Jeg introduserte ikke begrepet "jakte på syndebukker" i denne debatten; det er dine ord.  Du etterlyser også en identifiserbar motforestilling; denne finner du i hovedinnlegget - hele utgangspunktet for denne tråden er tatt i UNEs egen vurdering av denne saken. Den bør være identifiserbar nok. Jeg gjentar uansett gjerne spørsmålet mitt:

    Legger du i dette at når noe går galt som følge av en beslutning gjort av norsk forvaldning, så skal det ikke plasseres ansvar? Gjelder dette all norsk forvaltning, eller er dette en holdning du forbeholder norsk utlendningsforvaltning?

    Ved å erstatte begrepet "plassere ansvar" med det du gjør her:  "jakte på syndebukker", plasserer du en stor del av politisk besluttet norsk forvaltning i en ganske ukledelig underdog-posisjon.


  • Mnei
    Jarle V. Traavik
    Publisert 20. mai 2011

    Heh. Petimetere er kjedelige, og den hatten passer nok ikke.

    Gode budskap er til for å gjentas mener noen. Selv synes jeg gjentagelsene er et tegn på manglende mental fleksibilitet, og nettopp evnen til å håndtere ny informasjon er noe som jeg forventer av et forvaltningsorgan.

    Du har lest en del som står i avisene og konkludert med at du mener UNE handlet rett - at de til og med handlet rett om de tok feil. Jeg har lest avisartiklene og mer til - og konkludert annerledes. Så enkelt er det vel. Ingen av oss forvalter den absolutte sannhet.

    Kanskje ikke så dumt å konstatere for debattinnholdets del?


  • Utlendingsnemnda driver bevisst med løgn (med direktøren i spissen)
    Jana Sabaratnam
    Publisert 20. mai 2011

    Egil Opsahl har skrevet et godt innlegg.

     

    For et par år tilbake rettet Antirasistisk Senter kritikk mot Utlendingsnemnda for at de bevisst lyver og for at de tar parti med overgriper. Alle som følger saken om Rostami forstår at han er sendt tilbake til forfølgelse i Iran. Han er ikke den første og vil heller ikke bli den siste som sendes til forfølgelse av Utlendingsnemnda. Fremdeles lyver de og hevder at ingen sendes til forfølgelse, samtidig graderer de fengselet Rostami sitter i som ”ikke så verst”. De tar parti med overgriperen! Om noen skulle bli fengslet i Evin - fengselet ville det vekke stor grunn til bekymring, bortsett fra hos Utlendingsnemnda som ”promoterer” fengselet og hevder at det ikke nødvendigvis er så ille.

    Vi som følger saken forventer en forklaring på hvordan Utlendingsnemnda har behandlet Rostami sin sak, men de har fremdeles ikke ytret noe om det.

    Saker som ikke har vesentlige tvilsspørsmål blir vanligvis behandlet og avgjort av nemndleder alene. Utlendingsnemnda hadde papirene på at Rostami var dødsdømt i hjemlandet. Rostami sin sak er behandlet av nemndleder alene. Avslaget ble gjort med papiret på Rostamis dødsdom i hendene. Nemndleder hadde ikke vesentlige tvilsspørsmål og avslo søknaden hans om beskyttelse.

    Norge sender ikke dødsdømte utlendinger tilbake til hjemlandet hvor de henretter folk. Men jo - sim sala bim – så er Rostami blitt sendt tilbake til Iran.

    Vi lurer på hva som skjedde med hans sak i Utlendingsnemnda, hvordan kan det ikke være tvilsspørsmål når de har en dødsdom i hendene. Hvordan er det mulig? Hvorfor ingen stornemnd?

    Nemnda kan ikke engang nå bekrefte om Rostami er fengslet eller om dødsdommen er ekte. Nå sier de at de har kontinuerlig kontakt med ambassaden. Hva betyr dette? Kontakt mellom Utlendingsnemnda og ambassaden er ikke vanlig i retursaker. Skal ikke nemnda kvalitetssikre vedtakene de fatter og avdekke alle tvilsspørsmål før personer blir uttransportert? Kan de returnere mennesker for så å si etterpå at de har ”kontinuerlig kontakt med ambassaden”?

    Utlendingsnemnda kan ikke si hvordan saksbehandlingen er foretatt – men de angriper den som avslørte hva som skjedde etter at Rostami ble returnert. Rostami har sittet i Evin -fengselet i mer enn100 dager. Det ingenting som tyder på at han er en kriminell. Han er politisk aktiv. Etter 100 dager, og på bakgrunn av Evin – fengselets rykte er sjansene store for at Rostami blir utsatt for tortur. Han er sendt tilbake til forfølgelse. Han er utsatt for umenneskelig behandling.

    La oss se hvordan Utlendingsnemnda bevisst lyver:

    1. Direktøren for nemnda har sagt at UNE er en menneskerettighetsorganisasjon. Selv om han vet de ikke er det. Utlendingsnemnda kan ikke ha en direktør som ikke forstår forskjellen på en menneskerettighetsorganisasjon og Utlendingsnemnda.

    2. Utlendingsnemnda hevder at ingen blir returnert til forfølgelse. Selv om dette ikke er tilfelle. Nemnda fatter vedtak i så mange enkeltsaker, som vi aldri hører noe om. De konstaterer på bakgrunn av sin ”ekspertise” at mennesker ikke har beskyttelsesbehov, men det eksisterer ingen kontrollrutiner/oppfølging av returnerte, derfor vil vi heller aldri høre noe om disse.

    3. Utlendingsnemnda hevder de er ufeilbarlige. Selv om det ikke er riktig. Advokatforeningen har vunnet mange saker mot UNE og til og med i høyesterett har nemnda tapt saker.

    4. Utlendingsnemnda hevder de er eksperter på utlendingsfeltet. Selv om det ikke er riktig. Hver sak Advokatforeningen vinner mot Utlendingsnemnda viser at de har mer ekspertise.

    Terje Einarsen var den eneste som hadde riktig vurdering i spørsmålet om Hellas-retur. Beklageligvis trakk han seg fra nemnda, mens de andre som feilvurderte fortsetter.

    Utlendingsnemnda skal være vaktbikkjer til UDI, men de gjør veldig lite på den fronten. I stedet angriper de pressen og fungerer som medias vaktbikkjer. Men denne bikkja bjeffer på feil tre. Hundeføreren er den som oppmuntrer bikkja til å bjeffe på feil tre, så det riktige vil være å bytte han ut med en riktig hundefører.

    Så lenge Utlendingsnemnda fortsetter å angripe media og fornekte feil, i stedet for å engasjere seg og se nærmere på sin egen saksbehandling, vil det komme flere Rostamier.


  • Tilfellet er at UNE har gjort jobben sin?
    Sissel Egeland
    Publisert 21. mai 2011

    Sven Even - Det forundrer meg å se en så blind tillit til UNEs vurderinger i en asylsak, et syn som du sier er basert på media info.

    Det er som å høre en lignende overfladisk vurdering fra UDI og UNE i mange asylsaker.

    Som kjøpt ut av den offisielle markedsføringen av asylinstituttet.

    Som om alt er i orden fordi disse instansene har konkludert med at asylsøkeren ikke trengte beskyttelse. Glemt er alt som heter vurdering av beskyttelsesbehovet og faremomentene ved retur og en analyse av metodene i saksbehandlingen. Og databasen for vurderingen.

    Bare fordi UNE har sagt saken er vurdert og funnet i orden.

    For en blind tillit.

    Poenget er at de har feilet

    Resultatet er helt klart.

    Asylsøkeren som ba om beskyttelse er sendt med tvang direkte tilbake til torturfengsel. Av Norge. og med tvang. Direkte i hendene på et overvåkingsregime og en stab som representerer dette på Khomeiniflyplassen. Av Norge.

    Er det dette Norge kaller å tiltrede Flyktningekommisjonen og Torturkonvensjonen?

    Saken er meget sjokkerende, og jeg håper dette ikke er vanlig praksis i Norge i asylsaker.

    For da er det på tide at vi alle går på barrikadene.

    Sissel


  • 100 dager for mye i Evin
    Liv Hannestad
    Publisert 21. mai 2011

    I Irans mest beryktede fengsel sitter altså en 19 år gammel gutt. Han kom til oss her i velferdsstaten og demokratiet Norge og søkte om asyl. Han var knapt 17 år da han kom hit. Helt alene. Han var et barn.

    Hvordan gikk det med han i Norge? Han fikk avslag på sin søknad om asyl etter behandling innen norsk utlendingsforvaltning, UDI og UNE. Vår utlendingsforvaltning trodde ikke noe som helst på at han trengte vår beskyttelse. Myndighetene ventet til han ikke var et barn lenger. De ventet til han hadde fylt 19 år. Da ble arrestert den ene dagen og eskortert tilbake til Iran den andre dagen. Der ble han overlevert til iranske myndigheter på et sølvfat. Det var ikke snakk om utlevering av en kriminell til hjemmehørende stat. Det var tvangsreturnering av et ungt menneske som ikke hadde gjort noe annet galt i Norge enn å søke asyl og å kritisere de dårlige boforholdene asylsøkere hadde på Senjehesten asylmottak. Ble det for brysomt for Norge med en ung kritisk asylsøker?

    UDI fjerner kritisk asylsøker:  http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=16846029

    Det som ventet han i Iran var rett i fengsel, mulig tortur og mulig dødsdom. Nettopp det han søkte asyl for. Som jeg har sagt mange ganger de siste 100 dagene; det er viktig å påpeke at UNE har gjort feil i denne saken. Hvorfor ble ikke saken hans behandlet i stornemnd?

    Nemndlederen i UNE, som alene forfattet utsendelsesbrevet til Rahim Rostami, vil ikke kommentere saken. Jeg tar med et sitat fra Ny Tid. De tok kontakt med henne 28. mars 2011:

    ”– UNEs «landkunnskap» om at Iran ikke utsteder dødsdommer in absentia, hvor kommer den fra?
    – Vi arbeider med å undersøke denne saken og ønsker ikke si noe mer om dette nå, sier en ordknapp Wenche Gran til Ny Tid.
    – Men dette er noe du har skrevet tidligere, i juli 2010. Hva var bakgrunnen for at du skrev det?
    – Jeg vil ikke gi noen kommentarer om dette. Slike spørsmål bør sendes til vår informasjonsavdeling, svarer nemndleder Gran.

    Fremdeles er det ingen som kan fortelle oss hva som egentlig skjedde og hva som egentlig gjøres i denne saken. Jobber norske myndigheter med den i det hele tatt? Jobber Utenriksdepartementet med saken? Jobber vår ambassade i Teheran med saken?

    Venter myndighetene på at de skal klare å ri stormen av ved hjelp av taushet.

    En ting er helt klart. Rahim Rostamis støttegruppe slokker ikke lyset før alle steiner er snudd og gutten er trygt tilbake i Norge igjen. Hvert eneste ord og hver eneste setning kommer til å bli gjentatt til full gransking av UNE er igangsatt.

    Det er ikke holdbart i det hele tatt at UNE ser seg litt i speilet og legger ut små pressemeldinger hvor de sier at alt de gjør er alltid rett. Vi gjør aldri den feilen at...

    Det har nå gått 100 dager. Det er 100 dager for mye for en ung gutt i Evin fengselet.


  • 100 dager...
    Hilde Lisbeth Strand
    Publisert 21. mai 2011

    10. februar kl.12.33, sendte jeg denne meldinga til Rahim Rostami på Facebook: ”Kjære Rahim! NN fortalte i dag at du skulle sendes til Teheran i dag kl.13.00. Jeg tenker masse på deg og håper at dette går bra for deg. Fatt mot og ta kontakt via facebook hvis du kan.”

     

    Det var med en stor uro og en følelse av maktesløshet at jeg sendte denne meldinga til en god venn av familien, som vi ikke engang fikk tatt farvel med. Helt fra det første avslaget på asylsøknaden har vi sett angst og fortvilelse knytta til tanken om å bli tilbakesendt til Iran. Rahim var meget klar over hva som kunne vente ham ved eventuell retur til hjemlandet.

     

    23.mars ble jeg oppmerksom på hvordan det hadde gått med Rahim og hvorfor han ikke gav lyd fra seg. Det er allerede skrevet mange kloke innlegg om de åpenbare feilvurderingene som har rammet Rahim Rostami.

     

    21.mai: som en markering av at han har vært arrestert i 100 dager, poster jeg også et innlegg i solidaritet med en god venn som jeg er dypt bekymret for. Norske myndigheter må ta ansvar for den feilen som er begått og gjøre det de kan for å hjelpe Rahim og få ham tilbake til Norge.


  • Den urett som ikke rammer deg selv
    Liv Hannestad
    Publisert 21. mai 2011

    Stevet til Ivar Aasen er veldig bra, Sven Even Froyn. Ivar Aasen har skrevet mye bra.

    Jeg er enig med deg i at det må jo være slik at:

    "det høver best
    å hjelpa den som det trengjer mest"

    Akkurat i vår sammenheng, vil jeg si at han det høver best, ikkje har fått den hjelpa han trengjer mest.

    Jeg vil derfor sitere fra "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland :

    ”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
    og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
    Du må ikke tåle så inderlig vel
    den urett som ikke rammer deg selv!”

    Det er den uretten som er begått av UNE, vi nå krever det må rettes opp i.  Rahim Rostami fikk ikke den hjelpen som han trengte mest.


  • Ingen er fullkomne
    Per Steinar Runde
    Publisert 21. mai 2011

    Innlegget til Egil Opsahl er velskrive og viser forståing for kor vanskeleg det kan vere å ta rett avgjerd i asylsaker. Særleg innleiinga er god, der han seier det slik: "Utlendingsloven skal balansere to motstridende behov. På den ene siden våre globale etiske og folkerettslige forpliktelser, forankret i internasjonale konvensjoner, overfor mennesker med reelt beskyttelsesbehov. På den annen side vårt nasjonale behov for ikke å “sette døra på vidt gap” og gi opphold til så mange at vi får problemer med å håndtere situasjonen på en tilfredsstillende måte. Dette er opplagt vanskelig"

    Opsahl skriv: "UNE-direktør Terje Sjeggestad har i lang tid vært svært tydelig i flere media på at om det er èn feil UNE aldri begår, så er det å sende ut personer til umenneskelig behandling som mishandling, fengsling, tortur eller det som verre er." Dette utsagnet er ikkje heilt eintydig. Det kan vere Sjeggestad meiner at dei ikkje gjer dette bevisst, med vitande og vilje. I så fall får vi tru han har rett. Men ein absolutt garanti for at dette ikkje kan bli følgjene av eit avslag, kan sjølvsagt ikkje Sjeggestad gje. Opsahl er klar over at UNE er feilbarleg, som alle andre, når han seier: "Misforstå meg rett – jeg hevder ikke at UNEs beslutninger (og avslag) alltid eller som regel er feil. Poenget er at de dessverre iblant gjør feil – og feil som får enorme konsekvenser for de personene det gjelder." Men også Sjeggestad må vel vere klar over at UNE stundom kan gjere ei feilvurdering? Vidare i innlegget argumenterer Opsahl godt for at UNE i denne saka har kome med halvsanningar i ettertid og vore naive med omsyn til islamiststyret i Iran, slik nordmenn generelt er i forhold til islamistiske organisasjonar som Hamas, Hizbollah og Det muslimske brorskap.

    Eitt av problema for UDI/UNE er å verifisere opplysningar som asylsøkjarar gjev. Det blir ikkje lettare av at meir enn 95% manglar identifikasjon når dei søkjer om asyl, enten fordi dei ikkje hadde det i utgangspunktet eller fordi dei sjølve har kvitta seg med alle identifikasjonspapir undervegs. I tillegg er forholda i mange land så kompliserte og uoversiktlege at det er ei umuleg oppgåve for UDI/UNE å ha greie på alle lokale forhold. Dessutan må det utøvast eit skjønn, som aldri er heilt vanntett. Eg vil samanlikne litt med mitt eige fagfelt. Ingen legar ønskjer å gjere feil, både av omsyn til eigen sjelefred og av omsyn til den sjuke, som kan bli verre og jamvel døy av feil diagnose eller behandling. Men det er ikkje råd å sikre seg 100%. I all kommunikasjon kan det skje mistydingar. Alle som søkjer lege kan ikkje gjennomgå full screening med alle mulege slags blodprøver og bildediagnostikk. Derfor må ein iallfall innan primærmedisinen gjere ei fortløpande vurdering av sannsynet (=sannsynligheten) for ulike sjukdomar, og viss risikoen for alvorleg sjukdom eller alvorleg biverknad av ei behandling er liten nok (kan aldri bli null), må ein berre sjå bort frå i frå den; neglisjere den. Alle som har praktisert nokre år, vil difor oppleve at ein av og til tok feil. Oftast får ein høve til å korrigere feilen, men ikkje alltid. Slik er det innan medisinen, og slik vil det vere også for behandling av asylsøknader. Skulle alle som søkjer lege, trålast på kryss og tvers for alle sjukdomar, ville det sprengje all kapasitet. Skal alle asylsøkjarar få bli for å unngå år om anna at ein returnert blir sett i fengsel, vil også det sprengje all kapasitet og fullstendig undergrave heile ordninga med asyl. Det er erkjenninga av at det er slik, eg saknar hos dei aller fleste som talar så varmt for einskildpersonar eller grupper som har fått avslag.


  • Et menneske i sorteringssamfunnet.
    Marit Londal
    Publisert 22. mai 2011

    Det er skrevet mange kommentarer nå. Det er bra at noen tar seg tid til å diskutere et menneskets rett til å få leve. Ja, det er sannelig en rett vi alle har. Vi bor i et rikt land. Vi har klart oss godt her i verden. Vi har penger, så vi kan få når det blir handlet inn i Globalen's Shoppingsenter. Stort utvalg av varer og tjenestetilbydere (arbeidskraft) er det i Globalen. Hvem skal vi velge, og hvem må gå? 

    Det er skrevet mange kommentarer nå.  En jeg snakket med om denne saken sa. "Jeg gidder ikke å bry meg om de der invandrerne. Jeg har nok å gjøre med meg selv og jobben min." Jeg tror ikke vedkommende er alene om å ha den oppfatningen. Det forhåldsvis nye norske kredittkortet Invandringsregulerende Hansyn er viktigere enn retten til liv. 


  • Kva omsyn lyt ein vise?
    Evy Ellingvåg
    Publisert 22. mai 2011

    Ein kan ikkje vente at UNE skal vere ufeilbarleg. Som Runde peikar på i kommentar #52, vil det vera mest umogleg å ikkje trø feil i einskilde saker. Saken til Rahim Rostami har synt at UNE gjer feil - og feilen er grunnleggjande. UNE har eit sjølvstendig ansvar i å hente inn relevant og oppdatert landinfo knytta til området søkjaren soknar til. Her har UNE svikta, og her har LandInfo svikta.

    Per Steinar Runde peikar på at han som lege heller ikkje alltid er fri for feil, og at han ikkje kan garantere at han vil oppdage alle "feil og manglar" ved ein pasient. Slik lyt det være om systemet skal vere nokolunde effektivt.

    Eg vil likevel peike på at om ein følgjer analogien, vil UNE vere analogt med spesialisthelsetjenesta. Det er å vone at min lege, om han/ho ikkje finn ut kva som feiler meg, sender meg til spesialisthelsetjenesta. Har eg smerter i hjarteregionen, vil eg truleg ha mest att for ei vitjing hjå hjartespesialisten  som då vil finne ut om eg er i rett "sektor". UNE er eit klageorgan, og skal såleis granske saken med nye "spesialistauge" når han kjem dit.

    Kva viktigare er, er at når legen finn ut at det er tung, internasjonal forskning som har synt nye samanhanger og funne klare diagnoser, er det legen si plikt å skolere seg i dette, slik at legen er oppdatert. Berre slik kan legen gje rett behandling til grupper av pasientar han tidlegare ikkje hadde kunnskap om. Legens kunnskap er annleis i dag enn for ti år sidan i høve til mange sjukdomar og diagnoser - og behandlinga følgjer kunnskapen.

    Når UDI og UNE nyttar kunnskap om Iran frå før 2009 som plattform for sine avgjerder, er det lett å forstå at iranarar ikkje kjenner at dei er forsvarleg behandla. Dei avslaga iranarar har fått før 19.april i år, er grunngjeve i ein LandInfo som til dømes ikkje tar høgde for at etterretninga og sikkerhetspolitiet i Iran har vekst fram som ein stat i staten i særs sterk grad etter 2009.

    Det er ikkje tatt høgde for at sterke føringar er lagt i Iran om at det å søkje asyl i eit Europeisk land i seg sjølv er å rekne som propaganda mot regime, og vil straffast ved retur.

    Eg meiner ikkje at alle legar skal vere ufeilbarlege. Eg meiner ikkje eingong at vi kan krevje det av UNE. Eg ventar at legen min freister å være så oppdatert ho kan om fagfeltet sitt, og gjev den beste behandling ho etter evne kan - og er ho i tvil sender ho meg til eit team av spesialistar.

    Eg venter at UDI freister å være så oppdatert dei kan om fagfeltet sitt, og er dei i tvil sender dei saka til spesialistane, UNE. Dei skal kunne og vite litt meir, og vere om mogleg endå grundigare. Dei ventar eg at skaffer seg naudsynt kunnskap, og at dei hentar inn den kompetansen dei vantar sjølv om det trengs.

    Og eg ventar at når det ligg symptombeskrivelser og diagnosekriterier for ei heil gruppe "pasientar", at UNE ikkje sender "pasientgruppa" ut med beskjeden "ta to paracetamol, og ikkje ring meg i morgon."

     


  • Ingen er fullkomne
    Sissel Egeland
    Publisert 22. mai 2011

    Endelig et innlegg som i det minste uttrykker at man ikke alltid kan være feilfri og at evalueringsprosessen er vanskelig - Runde.

    Fordi det er helt klart for meg at det gikk galt for Norge i Rahim-saken.

    Det er nå på tide å innrømme dette og starte med å analysere hva som gikk galt og hvorfor og om noe evt bør endres i fremtiden slik at man ikke kommer i denne situasjonen igjen

    Istedet for alle forsøk på bagatellisering av virkeligheten, av faremomentene, av retursituasjonen, av manglende Landinfo oppdatering og begynne på forsøket om å få Rahim tilbake til sikkerhet her, hvis mulig.

    Norge kan ikke bare forsøke å lukke øynene for virkeligheten, som er at Rahim sitter der han sitter, utlevert med tvang til det iranske regimet. Det er ihvertfall vi som har sendt ham dit. Hvordan dette kunne skje og selve utsendingsprosessen er viktig for oss å få innblikk i, mer enn bare enslags benektning av tilstanden.

    Norge må umiddelbart stanse enhver deportasjon til Iran, som for Jemen og Syria.

    Dette kan både UNE og Justisministeren gjøre umiddelbart, for i det minste å unngå nye tragedier.

    Hvorfor reagerer denne regjeringen ikke?

    Hvorfor fortsetter man skylappene?

    Situasjonen er akutt.

    Sissel


  • Kommentarer til debattantene
    Egil Opsahl
    Publisert 22. mai 2011

    Jeg ser med glede at denne diskusjonstråden har utviklet seg til å bli en utmerket illustrasjon på en del helt sentrale prinsipielle kjerneproblemstillinger i asyldebatten.
    Nivået på diskusjonstråden er i seg selv også et greit svar på den type kommentarer Sven Even Froyn målbar i en av kommentarene: "...kan tyde på at støttegruppa ikke har spesiell oversikt over hvordan den norske fovaltningen egentlig fungerer." Takk, men jeg tror vi har bedre innsikt i dette enn de aller fleste "hylere" på begge sidene i asyldebatten. Vi legger stor vekt på å ikke drive udokumentert "synsing", men å så langt mulig underbygge argumentasjonen med henvisninger til lover, regler, konvensjoner, uttalelser, utredninger... og så videre.

    Jeg vil her ta tak i om kommentere noen enkeltpunkter hos debattantene:

    Wilfred Hildonen
    Spørsmålet er altså om vi uten videre kan godta myndighetenes forsikringer om at alt er i sin skjønneste orden eller er det grunn til å betvile dette og at myndigehetene faktisk kan begå feil? Hvis det er tilfelle, hvordan kan man best få til kontrollordninger som er gode nok?


    Dette er helt sentralt for min del også, at UNE har proklamert at "den type feil gjør vi aldri" anser jeg for det første som en "taktisk feil" fra deres side, fordi det da kun skal ett eneste feiltrinn til før man har blamert seg selv. Og dermed blir det en reell risiko for at man, idet en feilavgjørelse blir avdekket, går rett i skyttergrava og fokuserer all innsats på å forsvare seg, og ikke på å rette opp feilen (som man iherdig argumenterer for at ikke finnes). Det finnes mange historiske eksempler på at tilsvarende strategi har kommet tilbake som en boomerang.
    Når det gjelder UNE har dette påvislig skjedd tidligere (ref Suleiman-saken som er referert til i startinnlegget mitt), det er derfor saklig grunn til å anta at det er nettopp noe slilkt vi nå oplever i Rahims sak. Implisitte antydninger om at Rahims støttespillere er "virkelighetsfjerne raddiser som vil åpne alle grenser" og ikke har forstått systemet faller derfor på sin egen urimelighet. Vi har derimot saklig grunn, basert på tilgjengelig informasjon om hvordan systemet kan (feil)fungere i enkeltsaker, til å frykte for at Rahim-saken er en ny Suleiman-sak.

    UNEs opptreden oppleves her som manglende ydmykhet overfor egne mulige feil, samt tilsynelatende ikke-eksisterende mekanismer for å lære av egne avvik - slik enhver norsk bedrift er pålagt å gjøre i forbindelse med internkontrollforskriften, kvalitetssystemer for produksjonsbedrifter iht ISO-9001 og så videre. I tillegg ser man at UNEs nemndledere offentlig proklamerer sin avgang med henvisning til at de ikke klarer å være en del av et slikt system. Hadde det vært snakk om en enkeltperson hadde det vært lettere å se bort ifra dette. Når flere står fram med tilsvarende synspunkter blir det et mønster som man ikke kan unnlate å ta inn over seg.

    Sven Even Froyn
    Jeg har notert meg at flere mener at vår utlendingsforvaltning nærmest er en skandale. Tatt antallet asylsøkeres om faktisk kommer inn i landet år om annet så har jeg problemer med å følge den tankerekken.

    Jeg deler Froyns oppfatning her. Poenget mitt er at man ikke må kjøre i den andre grøfta heller, og jeg vil da benytte anledningen til å uttrykke min oppfatning av dette:

    • Saksfeltet er komplekst, hensynene mange
    • Utlendingsforvaltningen er ikke generelt en skandale.
    • Jeg har imidlertid store problemer med å forstå måten UNE møte kritikk på, for eksempel ved å erklære seg som en menneskerettsorganisasjon - hva er hensikten med slike avsporinger?
    • Jeg ønsker ikke at innvandringsdøra skal slås på vidt gap. Min forventning til utlendingsmyndighetene er ganske enkel:
      - At vi skal forholde oss til de menneskerettskonvensjonene vi har ratifisert
      - At mulige avvik fra dette granskes med tanke på å:
      1) Rette opp den aktuelle feilsituasjonen (Få Rahim hjem!)
      2) Forbedre arbeidsmetodikken slik at tilsvarende fremtidige feil så langt mulig kan unngås.
      - For å få til dette er det imperativt at de ansvarlige innser og innrømmer at det faktisk er gjort en feil - ref diskusjonen min lengre oppe

    Sven Even Froyn
    ...men i dette tilfellet er antar jeg at støttekomiteen bygger på at Rahim Rostami er satt i den politiske avdelingen, og ikke bare i påvente av sitt forhør?

    Vi har nå passert 100 dager siden Rahim ble fengslet. Dette er lenge, og viser i seg selv at saken er alvorlig. Dersom vi er enige i at det er begått en mulig feil fra Norges side burde det gjøres reelle framstøt overfor Iran for å få vite hvorfor han sitter der, og hva han er tiltalt for. Ingenting tyder på at dette blir gjort. Ingenting tyder på at diplomatiske kanaler er aktivert. Ingenting tyder på at Norge ønsker å ta noe som helst ansvar for situasjonen. Alt tyder på at det eneste man gjør er å toe sine hender - slik det ble gjort i Suleiman-saken (se ovenfor). Og som en del av dette forsøket på å få renvasket seg er sentrale saksdokumenter blitt sendt til ektehetsvurdering i etterkant - lenge etter at gutten var deportert og fengslet. Synes du det høres betryggende ut, Froyn?

    Wilfred Hildonen
    Men det stemmer at Norge ikke kan ta ansvar for Irans egne borgere. Det Norge imidlertid bør ta ansvar for, er de som kommer hit.
    (...)
    (angående Barnekonvensjonen) I fortalen til konvensjonen står det nemlig at hensyn til barn skal være "a primary" hensyn - altså et grunnleggende hensyn på norsk. Da mener de kloke hoder at siden det ikke står "the primary" innebærer det at det kun er et av mange andre hensyn.

    Internasjonale konvensjoner regulerer vårt ansvar. Det er et ubestridelig faktum at Norge i mange tilfeller tolker disse konvensjonene på en måte som ikke er i henhold til deres intensjoner. Det finnes eksempel på at UNHCR har påpekt dette, og at daværende justisminister Storberge svarte noe slikt som at "Vi konstaterer at Norge vurderer saken på en annen måte"

    Det kom for øvrig en oppsiktsvekkende uttalelse fra Gahr Støre for et par måneder siden, i en kommentar til at Norge ikke ønsker at det skal opprettes en ankeinstans i forhold til brudd på Barnekonvensjonen (slik vi har den Europeiske Menneskerettsdomssolen EMD ifm brudd på Menneskerettskonvensjonen). Gahr Støre sa at det ikke var ønskelig fordi det "ville redusere vårt nasjonale handlingsrom." Uttalelsen er oppsiktsvekkende, og hadde fortjent store overskrifter: Norge er imot en overnasjonal klageinstans fordi da blir det vanskeligere for det enkelte land å selv vurdere hvordan de forholder seg til de overnasjonale reglene man har ratifisert. For meg blir det helt snudd på hodet - da jeg trodde det nettopp var hensikten med internasjonale konvensjoner: å etablere noen felles regler som nettopp reduserte det "nasjonale handlingsrommet".

    Jarle V. Traavik
    Det som overrasker meg er at UNE ikke selv ser at det å tviholde på ufeilbarlighet som merkelapp når det beviselig er feil ikke er en troverdig strategi. Jeg lurer på om ikke UNE kunne vinne både mer respekt og forståelse om de av og til turte å trekke pusten og si - mea culpa.

    Nettopp. Strategien er merkelig, og for meg virker den imot det som antakelig var dens hensikt.

    Sven Even Froyn
    For egen del er jeg mer bekymret over alle de asylsøkerne som kommer seg forbi UDI og UNE, og som så viser seg å være etterlyste terrorister, torturister eller forbrytere mot menneskeheten.

    Vi har nok ulikt verdenssyn, Foyn. Jeg kan liste opp en rekke eksempler som tyder på at Norge har brutt sine forpliktelser i forhold til ratifiserte Menneskerettskonvensjoner og Barnekonvensjonen. Siden du er mer redd for at etterlyste terrorister, torturister og forbrytere mot menneskeheten skal slippe inn i Norge: Har du eksempler som tyder på at dette har skjedd?

    Sven Even Froyn
    ...de opplagte spørsmålene som må besvares er hva som egentlig er Norges ansvar for en asylsøker før vedkommende får innvilget asyl?

    Det er jo fristende å svare at du ikke ser ut for å ha satt deg inn i dette, men... ;-)
    For å svare kort så ligger svaret i dette i de internasjonale konvensjonene vi har forpliktet oss til å følge. Dette er som du bør ha forstått av det ovenstående et hovedanliggende for min del. Det må være samsvar mellom ord og gjerning fra Norges side. Vi må ikke bli en liksom-menneskerettsnasjon.

    Per Steinar Runde
    Alle som har praktisert nokre år, vil difor oppleve at ein av og til tok feil. Oftast får ein høve til å korrigere feilen, men ikkje alltid. Slik er det innan medisinen, og slik vil det vere også for behandling av asylsøknader.

    Sant nok. Men også i legeyrket, som i all vitenskap, er det grunnleggende å forsøke å lære av egne feil. Når hypotesen / diagnosen viste seg å være feil i forhold til symptomene, så skriver man om læreboka slik at det som man den gang trodde var et sekundært sidesymptom blir fokusert på slik at neste gang, neste lege, blir ikke samme feil gjort. Man feier ikke feilen under teppet og sier "pytt, sånt kan skje" - før man går løs på neste pasient med lignende diagnose.


  • Egentlig hadde jeg ikke mer å si
    Sven Even Froyn
    Publisert 22. mai 2011

    Men jeg har en faktisk saksopplysning.  

    Jeg skrev: For egen del er jeg mer bekymret over alle de asylsøkerne som kommer seg forbi UDI og UNE, og som så viser seg å være etterlyste terrorister, torturister eller forbrytere mot menneskeheten.

    Egil Opsahl kommenterer: Vi har nok ulikt verdenssyn, Froyn. Jeg kan liste opp en rekke eksempler som tyder på at Norge har brutt sine forpliktelser i forhold til ratifiserte Menneskerettskonvensjoner og Barnekonvensjonen. Siden du er mer redd for at etterlyste terrorister, torturister og forbrytere mot menneskeheten skal slippe inn i Norge: Har du eksempler som tyder på at dette har skjedd?

    Kjære Egil Opsahl. Dette er ikke noe spørsmål om ulikt verdenssyn. Dette er et spørsmål om fakta. For en tid tilbake ble en såkalt nordmann dømt for forbrytelser mot menneskeheten i en norsk rett. Denne "nordmannen" er i virkeligheten en bosnisk muslim som hadde kommet til Norge som asylsøker, og hadde senere blitt tildelt norsk statsborgerskap. Noe kortere tilbake i tid ble en person arrestert i Bergen. Han er en hutu fra Ruanda (kanskje han var "nordmann" han også) og etterlyst for sin deltakelse i massedrapene på tutsier under den store terroren i det landet. Siden dette er ukjent for deg kan jeg opplyse om at vi har flere fra både det gamle Jugoslavia og Rwanda her i landet som kvalifiserer til betegnelsen forbrytere mot menneskeheten, torturister osv. Men jeg behøver ikke stanse der. Velkjente forbrytere fra Afghanistan nyter godt av norsk rettsikkerhet. Hva du tenker om mullah Krekar vet ikke jeg, men han kom til Norge som kvoteflyktning. Vi er ikke snaue når det gjelder å dele ut alle menneskerettigheter til folk som faktisk ikke burde fått lov til å slippe inn i landet en gang.  Eller hva mener du om palestinske terrorister. Du finner dem i Norge, med den nødvendige beskyttelse og velsignelse fra den norske stat, på vegne av deg og meg og alle andre nordmenn.

    Jeg synes at slike eksempler viser at vi har god grunn til å lure  på hvordan det norske asylinstituttet egentlig fungerer. Og du har  ikke en gang hørt om disse sakene?


  • Øyvind Sørensen
    Publisert 22. mai 2011

    @Egil Opsahl

     

    Internasjonale konvensjoner regulerer vårt ansvar. Det er et ubestridelig faktum at Norge i mange tilfeller tolker disse konvensjonene på en måte som ikke er i henhold til deres intensjoner. Det finnes eksempel på at UNHCR har påpekt dette, og at daværende justisminister Storberge svarte noe slikt som at "Vi konstaterer at Norge vurderer saken på en annen måte"

    Er du helt sikker på at du vet hva som FN's intensjoner med sine konvensjoner? Og neste spørsmål blir jo da: Om det er slik at Norge har misforstått hva som er FN's intensjoner. Ja da har vi kanskje signert på noe annet enn det vi trodde? Og hva bør bli konsekvensen av det?

    Det kunne også vært fristende å spørre deg, slik Lysbakken ble spurt i forrige uke (han ble riktignok svar skyldig...) om hvilke konvensjoner Danmark bryter, som har mye strengere regler enn Norge hva gjelder innvandring.

     

    http://blogg.nho.no/blog/b%C3%A6rekraftig-innvandring-tja-sa-grete-brochmann/


    Det kom for øvrig en oppsiktsvekkende uttalelse fra Gahr Støre for et par måneder siden, i en kommentar til at Norge ikke ønsker at det skal opprettes en ankeinstans i forhold til brudd på Barnekonvensjonen (slik vi har den Europeiske Menneskerettsdomssolen EMD ifm brudd på Menneskerettskonvensjonen). Gahr Støre sa at det ikke var ønskelig fordi det "ville redusere vårt nasjonale handlingsrom." Uttalelsen er oppsiktsvekkende, og hadde fortjent store overskrifter: Norge er imot en overnasjonal klageinstans fordi da blir det vanskeligere for det enkelte land å selv vurdere hvordan de forholder seg til de overnasjonale reglene man har ratifisert. For meg blir det helt snudd på hodet - da jeg trodde det nettopp var hensikten med internasjonale konvensjoner: å etablere noen felles regler som nettopp reduserte det "nasjonale handlingsrommet".

    Mye kan tyde på at pendelen har svingt litt de senere årene. De virker som flere statsledere i Europa har innsett at de har skapt ett monster med EMD, og at vi like godt kan kaste demokratiet på dør, og bare la noen dommere bestemme over oss i stedet, om EMD får holde på slik de ønsker.

    http://www.document.no/2011/04/eu-til-emd-stans-innblandingen/

     

     


  • Rettsprinsipper
    Jarle V. Traavik
    Publisert 23. mai 2011

    Ser poenget ditt, og er ikke uenig i at det er et problem at mennesker som har begått grove menneskrettighetsbrudd i andre land kan finne beskyttelse fra rettsforfølgelse i Norge. Du uttaler også at du er mest bekymret over dette (jeg tolker dette som at du er mer bekymret for dette enn at legitime asylsøkere på flukt eventuelt returneres til tortur).

    Norske rettsprinsipper hviler imidlertid i likhet med de fleste andre rettsstater på motsatt prioritering - altså at det er bedre at en skyldig går fri enn at en uskyldig dømmes. Det samme bør etter mitt syn gjelde asylinstituttet, og i en vanskelig prioriteringssituasjon må alltid tvilen komme søkeren til gode.

    Det har ikke vært slik i Rahims tilfelle. Hans papirer ble mistenkeliggjort og underkjent av UDI og UNE, og han ble effektivt sluset gjennom systemet, stuet inn i et fly og sendt rett tilbake til Iran. Der har han sittet i over 100 dager i et fengsel (som i likhet med flere andre i Iran) er kjent for sin brutalitet.

    Men for all del - en egen debattråd om vår behandling av mistenkte krigsforbrytere er absolutt verdt å starte.


  • Menneskerettgihetene
    Karl Eldar Evang
    Publisert 23. mai 2011

    Norge har tradisjonelt stått på for menneskerettighetene. Norge har profilert seg som en forsvarer av menneskerettighetene ute i verden. Norge sitter også som kjent i FNs menneskerettighetsråd. Det vil forplikte Norge også i forhold til overholdelse av disse rettighetene i Norge, og i forhold til at asylsøkere og papirløse ikke skal behandles slik at de kan komme til å få krenket disse rettighetene:

    Jeg siterer fra Utenrikddepartementets nettside og UNEs nettside om menneskerettighetene:

    "

    Norge valgt inn i FNs menneskerettighetsråd

    - Jeg er glad for at vi nå er valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd. Samtidig er det nå arbeidet for alvor begynner. De tre neste årene skal vi delta aktivt i rådets arbeid ved å ta vår del av ansvaret og arbeide målrettet for fremme av menneskerettighetene, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre.

    Sammen med USA ble Norge i dag valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd.

    -Målet for vårt engasjement er klart: Å sikre at enkeltindivider får bedre beskyttelse mot overgrep og bedre tilgang til de rettigheter som er nedfelt i eksisterende normer og konvensjoner på menneskerettighetsfeltet. Norge går inn som medlem for å påvirke, sier Utenriksministeren.

    - Som medlem av Rådet kommer vi til å fortsette arbeidet med forbud mot tortur og særlige utsatte gruppers rettigheter. Vi vil videreføre vårt engasjement for menneskerettighetsforsvarerne. Vi vil fokusere spesielt på mennesker på flukt i eget land. Vi vil vektlegge bedrifters samfunnsansvar. Vi vil arbeide for at spesiell oppmerksomhet blir viet ytringsfrihet, frie medier, og kvinners og barn rettigheter. Vi vil bruke vår stemme i Rådet til å påtale grove brudd på menneskerettighetene i undertrykkende regimer som ikke viser vilje til samarbeid eller forbedring, sier Støre.

    -Diplomatene her i UD og ved våre utestasjoner har gjort en formidabel innsats med å fremme Norges kandidatur. Jeg er stolt av dem, sier Støre."

    "Menneskerettighetene setter standard

    http://www.une.no/custom/HTML/images/print.gif

    Det er helt sentralt for UNE å ha solid kunnskap om menneskerettigheter. En slik kunnskap er nødvendig for å kunne vurdere når individenes rettigheter er krenket i en slik grad at man vil ha krav på beskyttelse i Norge."


  • Øyvind Sørensen
    Publisert 23. mai 2011

    Jaha? Er Karl Eldar Evang kjent med hvilke andre land som sitter i dette rådet?

    Kom tilbake når du har sett hvilke andre land som sitter der, så kan vi fortsette diskusjonen om hvilke "forpliktelser" det innebærer...

     

    Det ble tidligere i tråden nevnt at dette var en for viktig sak til å spøke med, og jeg kan ikke med min beste vilje forstå at noen kan mene alvorlig, at en er sterkere forpliktet på noen som helst måte, av å være med i det samme supperådet som Kina, Cuba og Saudi-Arabia!

     

    http://www.globalis.no/Land/Landgrupperinger/Menneskerettighetsraadet

     

    PS. Flaggene er ikke helt oppdatert. Libyas flagg er der også, men de ble akkurat sparket ut, som følge av krigen. Men de var altså ett fullverdig medlem, som Norge frem til krigen.

     

    "Forpliktelser som følge av medlemsskap i Menneskerettighetsrådet" Ja, du kan spøke du Evang....

     

     


  • Siden Kina.. så er ikke Norge forpliktet?
    Karl Eldar Evang
    Publisert 23. mai 2011

    Det er en interessant argumentasjonslinje Sørensen her legger seg på: fordi det er opp til flere medlemsland i Menneskerettighetsrådet i FN som grovt bryter menneskerettighetene, så følger det ingen forpliktelser for Norge å tre inn som medlem der. Dette er et spesielt synspunkt på internasjonale forpliktelser og forpliktelser overhodet. Forpliktelser er vel strengt tatt ikke noe èn person, eller et land bare blir pålagt utenfra, eller som dreier seg om å være like bra eller dårlig som andre, men i like stor, eller større grad noe èn legger på seg selv i forhold til politiske og moralske standarder som en holder høyt. Norge har en viktig tradisjon for å holde menneskerettighetene høyt, og internasjonalt være talsmann for disse rettighetene. Vi blir tildels tatt på alvor ute  i denne sammenhengen. Vi ser oss som en aktør sammen med andre land i et arbeid for å fremme overholdelse av menneskerettighetene på verdensbasis. Menneskerettighetsspørsmål er et område for politisk drakamp i verden nå, og står på agendaen sammenvevd med spørsmål som økonomisk utvikling og samarbeid. Norge inntreden i FNs Menneskerettighetsråd må sees i denne sammenhengen. Om Norge skulle mene eller signalisere som du gjør, at dette er et "supperåd" og videre at det ikke forplikter oss, hadde vi blamert oss relativt kraftig. Jonas Gahr Støres formuleringer rundt dette forplikter selvfølgelig Norge, ute og hjemme. Vår inntreden i FNs menneskerettighetsråd forplikter selvfølgelig-  Og UNEs uttalelser om menneskerettigheter forplikter, Sjeggestad har jo til og med uttalt at UNE er en Menneskerettighetsorganisasjon. En annen sak er at både norske myndigheter og utlendingsmyndighetene må regne med å bli kraftig konfrontert med inkonsistens og passivitet og mulig svikt i forhold til disse prinsippene når det gjelder tvangsutsendelser til diktaturer- og problematikken rundt papirløses rettigheter. Det er noe av dette denne tråden handler om.


  • Det er en feil vi aldri gjør..
    Vigdis Bratz
    Publisert 23. mai 2011

    Det slår meg at denne saken egentlig er to saker. Begge ”sakene” har i tillegg to sider: En faktaside og en følelsesmessig, emosjonell side. Glemmer vi den ene siden, fratar vi oss selv muligheten for å se en helhet. Nøyer vi oss med å forholde oss til fakta, og glemmer at mennesket også er utstyrt med et mangfold av følelser, så forholder vi oss til ”roboter”. Kanskje ikke akkurat noen drømmesituasjon? Bare å forholde seg til følelser, er selvsagt ikke noe bedre.

    Sak 1 handler om en ung kurdisk gutt.  

    17-åringen som satset alt på ett kort og flyktet til Norge. Til landet han håpet skulle ta imot han og hjelpe han til et nytt, trygt og bedre liv. Slik gikk det ikke. Myndighetene her møtte han med mistro og avvisning, inntil norsk politi fraktet han ut av landet og overlot han til myndighetene i et land med en politikk og praksis som selv norsk UD kritiserer offentlig. Iran, et land som ikke bare truer med, men som også har vilje til å gjennomføre de mest barbariske former for straff. I dette landet sitter den nå 19 år gamle gutten fengslet, i det beryktede Evin-fengselet. Det hører også med på faktadelen, at grunnen til at dette skjedde, var at UNE valgte å ikke tro på det han fortalte og på den dokumentasjonen han la fram. De valgte å tro at det var ikke slik han sa – de visste bedre selv. I tillegg var det flere andre merkelige hendelser i denne saken som får den til å lukte vondt.

    Dette er litt av faktadelen i denne ene saken, saken om Rahim Rostami.

    Hvordan han nå har det i fengselet, hva han tenker og føler, vet vi ikke så mye om. Kommunikasjonen med omverdenen er ikke til stede. Lenge før han havnet bak murene i Evin, bar han med seg en frykt for akkurat dette. For hva som ville kunne skje med han i en slik situasjon. Nå er han der. Ingen av oss vet hva som kommer til å skje med han. Antakelig vet han det ikke selv heller. Å holde mennesker i uvisshet er en godt kjent, og mye brukt metode i slike sammenhenger.

    Han er 19 år, har så vidt startet på sitt voksne liv, og det eneste som er sikkert er at han er i hendene på et regime som bruker de mest umenneskelige former for avstraffelse.

    Jeg tror kanskje ikke Rahim sover så godt om natta, jeg tror kanskje ikke dagene hans er gode heller. En gang, for flere år siden flyktet han fra dette landet og dette regimet. Han kom til Norge og håpet å finne trygghet her.

    Som kurder fra Iran er han helt sikker godt kjent med hvilke metoder myndighetene bruker for å slå ned på uønsket adferd. Jeg forstår godt at han er redd. Norge har overlatt 19-åringen til seg selv og de han frykter.

    Dette er en bit av den emosjonelle del i Rahims sak.

     

     

    Sak 2 handler om UNE.

    Det skulle bli så bra da UNE ble opprettet for ca 10 år siden. Asylsøkerne skulle sikres trygg og forsvarlig behandling av asylsøknadene, Utlendingsnemnda (UNE) er et domstolliknende forvaltningsorgan til behandling av klager over avslag gitt av førsteinstansen (UDI). I motsetning til andre domsstoler, gjelder imidlertid  ikke prinsippet her om at all rimelig tvil skal komme ”den tiltalte” til gode.

    I UNE’s egen ”serviceerklæring heter det:

    UNE skal:  

    • Så raskt som mulig behandle din sak korrekt og i samsvar med utlendingsloven og internasjonale forpliktelser
    • Påse at saken er tilstrekkelig opplyst til at vedtak kan fattes
    • Om nødvendig gi deg informasjon om hvilke opplysninger UNE mangler for å behandle saken din
    • Gi deg innsyn i saken din dersom du ønsker det
    • Overholde taushetsplikten og behandle opplysningene i saken i tråd med personopplysningsloven
    • Fremme rettsikkerhet
    • Ivareta forvaltningsrettslige krav til kvalitet og likebehandling i saksbehandlingen  

    UNE vil også:

    • Møte alle med vennlighet, åpenhet og respekt
    • Synliggjøre regelverk og praksis gjennom våre nettsider
    • Hvis du har advokat eller har adresse i Norge, sende automatisk melding om at klagen er mottatt og informasjon om forventet saksbehandlingstid
    • Besvare henvendelser (telefon, publikumstjeneste) mens du venter på svar i selve klagesaken, for eksempel gi opplysninger om hvorvidt behandlingen av klagesaken din er påbegynt eller om den fortsatt venter.

    Dette høres jo ganske flott ut! Hvordan UNE kvalitetssikrer arbeidet sitt har jeg ikke klart å finne noen informasjon om. I praksis vil nok flere mene at UNE fortsatt har litt å jobbe med for å oppfylle egne forventninger til seg selv.

    Det er flere enn jeg har lurt på er hvor godt oppdatert informasjon (om ulike land) de forholder seg til, hvor mange som diskuterer og vurderer en sak før beslutning tas, hvor gode de er på kommunikasjon, og hvordan de tilrettelegger for denne. I tillegg undres jeg over hvor god veiledning de har i sitt vanskelige arbeid.

    Alt dette er ”faktating”, og dermed ryddig og greit å forholde seg til.

     

    Så er det også i denne saken en emosjonell side.

    Jeg tror UNE har en svært vanskelig oppgave. De skal møte de føringer politikerne til enhver tid legger for dem. Jeg vil tro at dette noen ganger kan oppleves som vanskelig å gjennomføre.

    Når det gjelder å skulle vurdere asylsøkeren og hans historie må det være ekstra vanskelig. Det er to helt ulike verdener som møtes.

    Å skulle gå inn i slike vanskelige saker, er svært krevende. Man utsettet for et enormt psykisk press. En måte å overleve på er å legge igjen empatien hjemme og sørge for god avstand til den historien man møte. Dette kalles noen ganger for å være profesjonell (?) Andre kan ha en helt annen oppfatning av hva profesjonalitet vil si.

    En asylsøker vil ofte gi uttrykk for at han ikke har fått saken sin behandlet individuelt eller grundig nok. Saksbehandler har ikke klart å se realitetene i hans/hennes sak. Opplysninger han mener er gitt har blitt borte, misforstått, ikke tatt hensyn til. Eller historien hans blir oppfattet som usann og dokumentasjon underkjent. Sinne, sorg, fortvilelse, raseri vil være noen av de naturlige reaksjonene på dette.

    Noen ganger er det slik at også UNE-ansatte gjør feil, tror jeg. Dette er menneskelig.

    Det som er bekymringsfullt er følgende utsagn:

    Terje Skjeggestad, direktør i Utlendingsnemnda (Morgenbladet, 25. mars 2011):
    “Vi kommer også til å gjøre feil, men vi skal ikke gjøre den feilen å sende noen tilbake til forfølgelse. Andre feil må vi regne med å gjøre, men ikke den.”

    Når klima og kultur i en bedrift er slik at det er en feil som ikke er mulig å gjøre, da er det heller ikke så merkelig om slike feil må benektes.

     

    Her, vil jeg tro, ligger noe av det emosjonelle dilemmaet for UNE-ansatte. 


  • Øyvind Sørensen
    Publisert 23. mai 2011

    Så lenge det sitter land som SA, Kina og Cuba der, så har jo dette rådet en manglende legitimitet.

    Og det er veldig intressant at du skriver: Menneskerettighetsspørsmål er et område for politisk drakamp i verden nå, og står på agendaen sammenvevd med spørsmål som økonomisk utvikling og samarbeid. Norge inntreden i FNs Menneskerettighetsråd må sees i denne sammenhengen.

    Og i hvilken sammenheng skal vi se SA, Kinas og Cubas inntreden mon tro?

     

    Grunnen til at jeg nevner disse landene er jo nettopp fordi du argumenter med at det skulle følge med spesielle forpliktelser å sitte i menneskerettighetsrådet, og siden det åpenbart ikke har noen forpliktelser ovenfor de andre landene, vel, så er det vel ganske klart at de eneste forpliktelsene Norge har av å sitte der, er de forpliktelsene Evang "føler" at vi har.

    Så slutt å skriv "vi" når du mener "inne i mitt hode"!

     


  • Ikkje fullt så enkelt
    Per Steinar Runde
    Publisert 23. mai 2011

    Eg kunne nok skilt endå betre mellom å "gjere feil" og å "ta feil". For sjølv om kunnskapen er god og oppdatert og skjønnet er sunt, kan ein likevel ta feil, fordi menneska er så forskjellige, også når dei blir sjuke. Og konsekvensane kan då bli minst like katastrofale som når UDI/UNE tek feil. Vi høyrer ofte om folk som døyr av "feilbehandling". Tala trur eg er overdrivne, men det gjeld iallfall langt fleire enn dei som lid same lagnad pga avslått asylsøknad. Overgangen til å "gjere feil" er glidande, men her har det skjedd noko aktlaust, noko klanderverdig, som ikkje burde ha hendt. Men dessverre har nok legar og sjukehus like vanskeleg for å vedgå feil som saksbehandlarane i UDI/UNE, sjølv om vi alle veit at det er menneskeleg å feile.


  • Forpliktelser
    Karl Eldar Evang
    Publisert 23. mai 2011

    Du fortsetter samme argumentasjonslinje. Ifølge din argumentasjon: Om du Sørensen hadde sittet som tillitsmann i styret i, la oss si en forening til fremme for barns rettigheter, og de hadde vist seg at en annen tillitvalgt ble anmeldt og dømt for barnemishandling, da hadde du ikke hatt noen forpliktelser som tilitsvalgt i forhold til barna?

    Landene går helt klart inn i FNs Menneskerettighetsråd med forskjellig agenda, noen med tvilsom agenda. Norge på sin side forplikter seg i forhold til menneskerettigheter, vi norske borgere må kunne ta på alvor det som uttales av f.eks. Gahr Støre- og etterspørre hvordan det handles i forhold til menneskerettighetene fra norske myndigheter.


  • Øyvind Sørensen
    Publisert 23. mai 2011

    Om jeg satt i ett styre i en forening for barns rettigheter, og halvparten av de andre medlemmene var dømt for barnemishandling og pedofili, hadde jeg hvertfall vært litt forsiktig med å skryte på meg vervet mitt. Jeg tror jeg også ville lagt inn ett forslag om at det kanskje ville vært mest fornuftig å legge ned hele foreningen....

     

     


  • Liv Hannestad
    Publisert 23. mai 2011

     

     

     

     

     

     


  • Liv Hannestad
    Publisert 23. mai 2011

  • Her er det ikke noe vits
    Liv Hannestad
    Publisert 23. mai 2011

     

    Både sitat og kommentar forsvant i kommentar #68 og #69.

     

    Jeg siterer deg Øyvind Sørensen i kommentar #67: /"Om jeg satt i ett styre i en forening for barns rettigheter, og halvparten av de andre medlemmene var dømt for barnemishandling og pedofili, hadde jeg hvertfall vært litt forsiktig med å skryte på meg vervet mitt. Jeg tror jeg også ville lagt inn ett forslag om at det kanskje ville vært mest fornuftig å legge ned hele foreningen...."/

    Dette var da et snodig resonnement;

    her er det ikke noe vits i å rydde, for det blir så fort rotete
    her er det ikke noe vits i å spise, for jeg blir så fort sulten
    her er det ikke noe vits i å lage lover og regler, for det er så mange som bryter dem

    Lista kan bli så lang du bare har tid til å sitte å skrive.

    Her er det altså ikke noe vits å følge menneskerettighetene, for det er så mange andre land som bryter dem. Her er det ikke noe vits å sitte i et menneskerettighetsråd, for det er så mange av de andre som sitter der som bryter menneskerettighetene.

    I kommentar #64 skriver du Øyvind Sørensen:
    /"det skulle følge med spesielle forpliktelser å sitte i menneskerettighetsrådet, og siden det åpenbart ikke har noen forpliktelser ovenfor de andre landene, vel, så er det vel ganske klart at de eneste forpliktelsene Norge har av å sitte der, er de forpliktelsene Evang "føler" at vi har.

    Så slutt å skriv "vi" når du mener "inne i mitt hode"!/

    Hører du selv hva du sier her, Sørensen, eller rettere sagt, ser du hva du skriver.

    Det er så mange som kjører for fort, så det er ikke noe vits i å kjøre bil. Jeg trekker meg fra hele bilkjøringen. Hvorfor leverer du ikke likegodt inn førerkortet. For det er virkelig mange som kjører for fort. Det er enda flere som snakker i mobiltelefonen mens de kjører.

    Hadde jeg hatt det vervet i sitatet fra deg her, så hadde jeg i hvert fall skrytt av det. Med mindre jeg var barnemishandler.

    Er jeg den eneste som føler forpliktelser ved å sitte i menneskerettighetsrådet, så hadde jeg i hvert fall skrytt av det.

    En av de tingene man ikke bør føle seg forpliktet til, er å koke suppe hvis man sitter i supperådet.

     


  • Artig at Kenneth Clarkes argumentasjon tas som gyldige for Europarådet
    Evy Ellingvåg
    Publisert 24. mai 2011

    Øyvind Sørensen, det er alltid kjekt å møte debattanter som syner farge så greit. Da gir det meg en pekepinn på om det er en debattant som er ute etter å hente kunnskap gjennom en debatt, eller om det er agitasjon som er på agendaen.

     

    I denne debattråden er en viktig referanseperson for deg Kenneth Clarke , Storbrittannias konservative justisminister. Linken du la ved ditt innlegg var en copy/paste av en artikkel som sto i Mail.online, Daily Mails nettutgave. Copy/paste'n lå på nettstedet Document.no .

    De som ønsker å lese Europarådets anbefaling til EMD, for å kunne referere til det etterpå, bør ta seg tid til å lese uttalelsen/deklarasjonen i sin helhet. Den framstår mer nyansert enn Sørensen (og Clarke) gjerne vil fremstille den.

    Når det er sagt, skal selvfølgelig også EMD, FN, NATO - ja, hvilke fellesorganiseringer som helst, undergå en kontinuerlig evaluering. Det skulle bare mangle.

    Nettopp at UNE har fått for vane gjennom sin direktør å omgå kritikk, eller aller helst skyte all kritikk fra hofta gjør at vi bør være ekstra på vakt i forhold til om vi imøtekommer våre forpliktelser, eller om vi bare sier at vi imøtekommer våre forpliktelser.

    Om det siste er tilfelle, er det på sin plass om UNHCR, og eventuelt også EMD utfører sin oppgave - og sier fra om at vi er på ville veier.  Øystein Mæland, vår nye politidirektør, har inntil nylig ledet Klagesakutvalget, som leverte sin innstilling i fjor november. Det ser ut som også dette utvalget har funnet grunn til å foreslå endringer i håndteringen av klagesaker for å sikre en bedre rettssikkerhet.

    Jeg merker meg at i mange sammenhenger diskuteres asylsøkere med avslag på opphold i samme retoriske åndedrag som kriminelle innvandrere eller fundamentalistiske muslimer, krigsforbrytere eller terrorister. Jeg mener dette er meget urimelig, og forsimpler debatten omkring hvordan vi på en god og verdig måte kan møte de som trenger vår beskyttelse, og sikre at deres rettssikkerhet ivaretas.

    Fundamentalistisk religionsutøvelse er en egen utfordring å håndtere, kriminalitet en annen. Det er svært urimelig mot de menneskene som gjerne har kjempet mot diktaturer, fundamentalisme og terror i sine hjemland, og derfor måttet flykte, å bli satt i retorisk sammenheng med sine overgripere.

     

     


  • Om å gjøre en forskjell
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 24. mai 2011

    Enkeltmenneskets skjebne engasjerer - heldigvis. Det er rørende å lese kommentarene fra våkne medborgere som ikke finner seg i den urett rammer individer uavhengig av nasjonalitet, og uavhengig av hvor på kloden uretten begås. Saken påkaller i høyeste grad vår medfølelse; det ER all grunn til å være bekymret for Rahim Rostami og hans situasjon. Det er derfor ikke vanskelig å kritisere UNE i denne saken. Det finnes dessverre ikke forvaltningsorganer i Norge som ikke begår feil - og av og til står det faktisk om liv.

    Det burde være kjent for de fleste at politikere har klart å redusere antall asylsøkere til Norge vesentlig, i løpet av de siste par år. Årsaken til nedgangen i antall asylsøkere kan selvfølgelig også tilskrives at konfliktbildet i verden endrer seg, og at UDI og UNE har effektivisert behandlingen av asylsøknader og effektueringen av utsendelsene. Dette høres kynisk og brutalt ut - og det ER det. Likevel: i følge UDI kostet asylsøkerne i Norge totalt kroner 2.989.821.000 kroner i fjor (Nettavisen). Antall beboere i 2010 var gjennomsnittlig 17.911, i følge direktør Anne Siri Rustad i region- og mottaksavdelingen i Utlendingsdirektoratet. Det betyr en gjennomsnittlig kostnad per asylsøker på 136.000 kroner. Med slike summer er det klart at det er ønskelig å redusere saksbehandlingstiden i UDI - og så langt ser det ut til at Ida Børresen og Terje Skjeggestad har gjort en svært god jobb. Man skulle anta at utviklinger er i takt med den folkelige opinionen.

    Jeg siterer debattanten Sven Even Froyn: "Jeg har notert meg at flere mener at vår utlendingsforvaltning nærmest er en skandale. Tatt antallet asylsøkeres om faktisk kommer inn i landet år om annet så har jeg problemer med å følge den tankerekken." Egil Opsahl repliserer: "Jeg deler Froyns oppfatning her. Poenget mitt er at man ikke må kjøre i den andre grøfta heller". Det er oppløftende at Opsahl følger Froyns resonnement. Likevel; med den asylpolitikken Norge fører i dag ser jeg faktisk ikke noen grøft på milevis avstand. Jeg ser at noen faktisk, over tid, har gjort en veldig god jobb.

    Så gjenstår den jobben vi alle må ta del i; nemlig å ta i mot de som faktisk får innvilget asyl på en skikkelig måte, og hjelpe dem til integrering. Det er nemlig såre enkelt å være raus på andres bekostning. Det er såre enkelt å henge ut UDIs og UNEs representanter i media og debattforum. Men å få et asylmottak, eller en moské som nærmeste nabo? Å bo i et borettslag eller en bydel med nesten utelukkende fremmedkulturelle mennesker? Å sende sine barn eller barnebarn til skoler med 90% fremmedspråklige elever? Det er nok vanskelig for prektige debattanter å innrømme det, men det er her god gammeldags nøysomhet gjør seg gjeldende. Det blir vanskelig å være raus, og desto enklere å tenke: den oppgaven får noen andre ta seg av - kanskje helst det offentlige. (For som vi vet - det er jo ikke grenser for hva man kan regulere seg frem til hvis bare den politiske viljen er til stede.) Det er denne mentaliteten den modige lektoren Karl-Eirik Kval problematiserer i sin kronikk som rettmessig bærer tittelen "Hyklerne blant oss". For som han sier:

     

    "Kanskje er det ikke for seint å lykkes med integreringen i dette landet. Men det begynner faktisk å haste. I fjor var det fire elever med norsk bakgrunn i min datters klasse. I år er det tre. Neste år blir det kanskje to. Også for meg går det en grense et sted. En dag kan jeg føle meg tvunget til å pakke snippesken, velge letteste løsning og flytte dit min egen «stamme» flokker seg sammen. Det vi trenger er ressurssterke mennesker fra vestkanten som er glade i det fargerike fellesskapet og kan bidra. Vi trenger mennesker som kan gjøre en forskjell. Og vi trenger dem nå." Videre sier han: "Dem jeg derimot mener å karakterisere, ønsker seg en vedvarende høy innvandring uten å være med på den jobben det er å integrere innvandrere. Alle kan føle medlidenhet med 100 etiopiske asylsøkere som Utlendingsdirektoratet ønsker å sende tilbake til elendige forhold i hjemlandet, fordi de ikke fyller kriteriene for opphold i Norge. Går man derimot så langt som å mene at de og andre i tilsvarende situasjon bør få opphold i Norge, mener jeg man i anstendighetens navn bør finne seg et annet sted enn Frogner som bosted".

    Så vidt jeg kan se er hverken Sissel Egeland, Hilde Brun, Marit Grønseth, Karl Eldar Evang, Liv Hannestad, Wilfred Hildonen, Evy Ellingsvåg, Vigdis Bratz, Jarle Traavik, Hilde Lisbeth Strand eller Marit Londal, folkeregistrert i en av de områdende som blir beskrevet som "innvandrertette". For alt hva jeg vet, ser de (bortsett fra Evang, som bor i byen, på Majorstuen - i et av Oslos fasjonable og kritthvite strøk) frem til å nyte sommeren i velfriserte haver - i Sande, i Stavanger, i Haugesund og andre steder - langt fra Groruddalen og Oslo indre øst; hvor problemene begynner å tårne seg opp.

    Kval sier i sitt innlegg: "Sannheten er at de såkalte innvandringsvennlige menneskene på vestkanten må betrakte som hyklere. Som alle andre ønsker de å nyte godene ved innvandringen. Samtidig ønsker de å framstå som tolerante, åpne og innvandrervennlige. De vil sole seg i glansen av sine liksomholdninger. Ulempene ved innvandringen skyver de derimot over på oss andre".

    Talk is cheap. Sannheten er vel at hyklerne ikke bare finnes på Oslo vest. De finnes over hele landet. Eller tar de empatiske, medfølende, tolerante, åpne og innvandrervennlige debattantene her oppfordringen til Kval - om at vi trenger mennesker som kan gjøre en forskjell?

    Det er nemlig ikke bare Skjeggestad og Børresen som kan gjøre det.


  • Om å gjøre forskjell
    Hilde Brun
    Publisert 24. mai 2011

    Jeg har ikke stor sans for debattanter som bruker dagen på å google på folks postadresser for å "finne" ut og på slikt overfladisk vis konkludere med "hvem de er". Slik Inger Elisabeth Solem har gjort for å konkludere at man må være hykler om man ikke bor på Oslo øst og har en mening om og rett til å uttrykke seg om myndigheters asylpolitikk, og returer av mennesker tilbake til regimer som Iran. Temaet rundt Rahim Rostami har ingenting med innvandringspolitikk å gjøre. Man kan som følge av hennes resonnement like godt rette spørsmålet tilbake og spørre om Solem som representant for Oslos østkantborgere?.. (jeg har ikke interessert meg for å google) ikke klarer å skille mellom en human asylpolitikk og innvandringsspørsmål, pga. en sammenblanding som følge av å være en urban borger i flerkulturelle Oslo? Og derfor ikke lenger ser skogen for bare trær? Jeg regner med både Oslo øst og vest møtes i Oslo sentrum. Og innvandrere finnes godt representert i Norge utenfor Oslogryta også. Undertegnede bor ikke i Oslo eller i en norsk by i dag, men har gjort det for det meste tidligere, i innvandringstett befolkning, samt ulike steder i utlandet.
    Hennes uttalelse om at man i Norge "har klart å redusere antall asylsøkere til Norge vesentlig, i løpet av de siste par år ", med påfølgende regnestykke tyder på en holdning som bekrefter myndighetens om at asylsøkere er noe som handler om penger, ikke om humanitære spørsmål om reell rett til beskyttelse. Slik saken faktisk dreier seg om.


  • Kremt
    Jarle V. Traavik
    Publisert 24. mai 2011

    Takk for artig innlegg, Inger Elisabeth Solem. Jeg kjenner meg på et vis lettet over at du nøyer deg med å beskrive motdebattantenes bosted, og ikke går såpass av hengslene at du presenterer biografier og ligningsdata. På den annen side er jeg lett sjokkert og trist over debattnivået.

    I alle tilfelle er jeg redd du baserer ditt hovedpoeng (som jeg forstår er at det er hyklersk av meg å be om rettferd for Rahim Rostami siden jeg bor på Majorstuen?) på helt inadkvat informasjon. Du vet ingenting om min forhistorie, mitt engasjement, eller hvordan jeg bidrar fra eller til i mangfoldsspørsmål. Det samme gjelder de øvrige du velger å kaste glans over, for ikke å snakke om de du ikke velger å trekke frem. Er rasister på Manglerud kanskje mer spiselige enn de i Bygdøy Allé? Uansett - vi som ramses opp på listen din får altså servert hånfliret personlig basert på våre respektive postadresser. Det er i beste fall usaklig.

    Men du - mens du er på Google - kan du hjelpe meg med postnummeret til Evin-fengselet i Iran?

     

     

    Og Sjeggestad uten "k" forresten ;-)


  • Elisabeth Hoen
    Publisert 24. mai 2011

    ..`vi som ramses opp på listen din får altså servert hånfliret personlig basert på våre respektive postadresser.` Glad for å se at det også er andre som reagerer på de endimensjonale personkarakteristikkene som Solem bruker som del av argumentasjonen sin...  


  • kremt #2
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 24. mai 2011

    Vi prøver å ro oss vekk fra saken ser jeg. Det var (til alles opplysning) lektor Kval fra Holmlia som brakte postadresser på banen - ikke jeg. Jeg har det utmerket på Oslo vest.

    Det jeg etterlyser er intellektuelle mennesker som ikke bare later som om de ønsker alle asylsøkere velkommen. Man blir hverken spesielt solidarisk eller raus ved å debattere slik som flesteparten på denne siden gjør. Bare skinnhellig.


  • kremt #2
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 24. mai 2011

  • Kjell Davidsen
    Publisert 24. mai 2011

    Takk for disse sanne og treffende ordene Inger Elisabeth Solem!


  • Vil du ha kaffe?
    Marit Londal
    Publisert 24. mai 2011

    Det er utrolig hva man kan finne ut på nettet. Vil du ha kaffe, Inger Elisabeht? Ja, versegod.

    Det var hyggelig at du fant ut av hvor jeg bor. Her har jeg ikke bodd bestandig, og min nåværende adresse er i høy grad ikke noe du kan trekke noen som helst konklusjoner om meg på.

    Takk for besøket:)


  • Hold fokus
    Frøydis Skaug-Andersen
    Publisert 24. mai 2011

    I denne linken diskuteres i utgangspunktet at UNE kommer med med påstander uten dekning i Rahims Rostamis sak og at denne 19 år gamle gutten ikke har fått den beskyttelsen han søkte om og som var mulig for Norge å gi ham. Han ble sendt tilbake av de norske myndigheter og overrakt iranske myndigheter som sendte ham direkte til det han fryktet mest og befinner seg (mens vi krangler om hvem av oss som er hyklere eller ikke), i et fengsel internasjonalt kjent for tortur.

    Om noen synes jeg er en hykler er helt uinterressant for meg, så lenge jeg selv vet at jeg ikke er det. Jeg vil heller bruke tid og krefter på å kjempe for å si ifra hvis jeg ser at UDI og UNE ikke gjør sine oppgaver slik som er forventet av et land som har skrevet under menneskerettighetskonvensjonen.


  • Snakk for deg selv, takk
    Jarle V. Traavik
    Publisert 24. mai 2011

    Jeg ror ikke unna saken i det hele tatt. Saken er Rahim Rostamis sjebne. Saken er UNEs feilbehandling av hans søknad. Saken er UNEs konsekvente avvisning av kritikk. Saken er ikke postadressene til debattantene.

    At du "etterlyser er intellektuelle mennesker som ikke bare later som om de ønsker alle asylsøkere velkommen" er en smule forutinntatt men helt ok - gjør det bare heller på Kvals diskusjonstråd der den debatten hører hjemme, takk.


  • Kremt #3 (og host...)
    Evy Ellingvåg
    Publisert 24. mai 2011

    Kjære Inger Elisabeth Solem!

    Jeg er spent på om du mener at hellighet ( i motsetning til skinnhellighet) i diskusjonen om hvorvidt Norge skal ha en rettssikker behandling av asylsøknader, som garanterer at de som behøver beskyttelse mot forfølgelse, tortur eller nedverdigende behandling, framføring av kritikk mot forvaltningssystemets mangler eller feilvurderinger er avhengig av at debattanten har postnummer i Oslo, og fortrinnsvis Oslo Øst?

    Eller mener du at hellighet (fremdeles i motsetning til skinnhellighet) I å diskutere Norges innvandringspolitikk er avhengig av bestemte postnummer-koder tilhørende debattanten?

    Å angripe debattantenes motivasjon for å mene det de gjør kan være effektivt. En slik strategi innebærer (om man skal være redelig, og det skal man jo) at man bør kjenne til noe mer enn postnummeret, enn si likningstallene for vedkommende debattanter. Ellers står man i fare for å blamere seg gjennom å uttale seg om ting man ikke har greie på. Og det er det ingen som har lyst til, tror jeg.


  • Kremt #3
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 24. mai 2011

    Nei, hvem vil vel vedkjenne seg å være en hykler, Frøydis?

    For øvrig: å etterlyse praktisk handling i forhold til integreringsspørsmålet, fra mennesker som har et behov for å demonstrere sin solidaritet i norske aviser, kan ikke sies å være forutinntatt.

    At denne siden bare er forbeholdt dine meningsfeller, Traavik, det kan du ikke forlange. Jeg er fullt klar over at saken dreier seg om UNEs saksbehandling, men hvis vi samtidig debatterer forvaltningensprosedyrene generelt (jeg refererer til den kritikken som rettes mot UNE og UDI blant annet i dette forum) - kan også den saken trenge en nyansering.


  • Inger Elisabeth Solem
    Publisert 24. mai 2011

    Den var også til deg, St. Evy!


  • Heh.
    Jarle V. Traavik
    Publisert 24. mai 2011

    Stråmenn også, nå? Ingen har forlangt det, Solem.

    Men dine "nyanseringer" så langt har vært begrenset til dårlige (og dårlig kamuflerte) forsøk på å angripe dine motdebattanters troverdighet. "Postkodespøkelset" henger ved deg er jeg redd :-)

    For å få debatten tilbake til det den handler om - her er noen forslag til relevante temaer:

    Hva mener du selv om situasjonen til Rahim? Hva synes du norske myndigheter burde foreta seg i sakens anledning? Hva er dine forslag til endringer i utlendingsforvaltningen for å forhindre at denne type utfall kan oppstå?


  • Fortsatt fokus!
    Frøydis Skaug-Andersen
    Publisert 24. mai 2011

    @Solem Jeg skjønner ikke helt ditt svar til min kommetar på ditt innlegg???

    Å bruke tid på å snakke om hykleri har jeg sagt hva jeg mener om. Det du skriver om praktisk handling i forhold til integreringsspørsmål er interressant, men det overskygges jo helt av den bitre og ankagende tonen ovenfor dem du gjerne vil kommunisere med. Budskapene dine blir borte i en sur saus.

    Det denne diskusjontråden har tatt opp er ikke det jeg forstår du gjerne vil debattere. Jeg har sett ditt innlegg i lignende varianter tidligere, i andre samenhenger, og synes noe av det du skriver er verdt å ta med seg og merke seg, men jeg vil fortsatt bruke liten tid på dine innlegg så lenge de utståler negativitet som grunnholdning ovenfor andre.

     


  • Kjell Davidsen
    Publisert 24. mai 2011

    Nå har jeg lest igjennom innleggene til den samme gjengen som går igjen med det samme gnålet gjennom snart flere hundre innlegg etter at nå Inger Elisabeth Solem sa dere et sannhetens ord, reagerer og fremstår disse innlegg mest med agenda  fra en fornærmet gjeng på barnehagenivå.

    til nå er det nesten ingen som har giddet å si dere imot, og isteden latt dere gnåle om det samme temaet til dere har ødelagt det dere mener å tror er det rette fordi det er dere som sier det, å mener det! og bare dere har rett selvfølgelig!!!!!Snart overtar Frp. og høyresiden, som vil takke dere for god støtte!


  • Saken
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 24. mai 2011

    Takk for at jeg fortsatt er velkommen på forumet, Traavik. Jeg har (som du åpenbart har observert) ikke uttalt meg om "Rahim-saken". Jeg utelukker IKKE at UNE i denne saken har begått en saksbehandlingsfeil. Saksbehandlingsfeil skjer daglig, i alle statens forvaltningorganer, er jeg redd. På enkeltmenneskers bekostning.

    Det er kostbart å opprettholde et velferdssamfunn, og selv vår rødgrønne regjering pålegger innstramminger. Da må det effektiviseres. Det jeg faktisk har antydet (og dette skammer jeg meg på ingen måte over) er at UDI og UNEs saksbehandling sannsynligvis har blitt mer effektiv. Det tror jeg faktisk er i tråd med hva opinionen ønsker. At dette får konsekvenser for enkeltindivider, kan vi selvsagt anta.


  • Ta mannen/kvinnen og la saken seile sin egen sjø...
    Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    Ja, da var vi der igjen. Det synes vanskelig for mange å diskutere en sak uten å gå til personangrep. I følge Solem er jeg en hykler fordi jeg har feil meninger i forhold til min bostedsadresse. Jeg vet ikke om det hjelper at jeg har et godt forhold til våre somaliske naboer tvers over veien?

    Nå, jeg tror jeg lar det ligge. Jeg synes det er ganske uinteressant med denne formen for "øksedebatt" man så ofte ser her til lands, hvor man er raske med å angripe mannen eller kvinnen bak meningene for så å å la saken seile sin egen sjø. Solem burde absolutt holde seg for god til det, siden hun egentlig har vektige nok argumenter i seg selv, fremført på en klar og logisk måte. Hennes forsøk på å trekke andres troverdighet i tvil, drar dessverre helhetsinntrykket ned og hun fremstår dermed som mindre seriøs. Jeg håper vi kan være uenige i sak uten å ty til slike tricks.

    Men det var ikke derfor jeg tenkte å skrive ned noen betraktinger. Det ser ut som om man kan skille to hovedtrender i denne og lignende saker; den ene tar utgangspunkt i to hovedpoeng; det rent menneskelige aspektet - og det rettslige.

    Den andre synes å ta utgangspunktet i at det viktigste er at vi har en restriktiv innvandringspolitikk, noe som begrunnes med alt fra kulturelle til økonomiske synspunkter.

    Hvis vi tar utgangspunkt i det å forsvare landets politiske og sosiale kultur mot en altfor stor innvandring av mennesker som antas å ha vurderinger, verdier og holdninger som er så forskjellige fra våre, at disse siste står i fare for å endres, så må man jo spørre seg selv hva disse våre verdier, vurderinger og holdninger faktisk er.

    Der er jeg fristet til nok en gang å ta frem Benjamin Franklins ord:

    They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.

    De som er i stand til å gi opp vesentlig frihet for å oppnå en midlertidig trygghet, fortjener hverken frihet eller trygghet (min oversetning)

    Grunnen til at jeg nevner dette sitatet, er at jeg synes at man har en tendens til å glemme hva våre vurderinger og holdninger bygger på. Denne tendensen har man sett siden den skjebnessvangre dagen i september 2001, dessverre. Hvis det vi forsvarer er frihet, demokrati og rettsvesen, da burde vi vokte oss vel for å rokke ved de prinsippene alt dette bygger på.

    Er vi uenige i de prinsippene, får vi ta opp det til debatt. Men en av de viktigste grunnene til at jeg reagerer mot det som skjer i denne aktuelle saken og i en del lignende, har å gjøre med hva jeg oppfatter som grunnleggende rettsprinsipper. Noen av disse anser jeg at Norge har tilsluttet seg til ved å undertegne internasjonale konvensjoner. Om man er uenige i disse, er så sin sak. Jeg synes imidlertid at den tankegangen som noen her har forfektet, nemlig den at siden andre som har undertegnet samme konvensjoner, bryter mot disse, så kan også Norge gjøre det, påminner litt for mye om barns logikk; Jamen, de andre får jo...

    Når det gjelder sammenligninger med legers feilbarhet, så svikter den vel på det at det ikke forventes at leger bare skal trekke på skuldrene og si "shit happens" om pasienten dør på grunn av feilbehandling. Det var vel heller ikke meningen bak sammenligningen, vil jeg tro. I slike tilfeller reageres det jo og i de verste tilfellene kan den ansvarlige legen dømmes. Dessuten vil jeg tro at man innenfor helsevesenet hele tiden strever mot et ideal hvor slikt ikke skal skje. Det er en annen sak at idealet kanskje aldri vil bli virkelighet, men det uaktet, har vi allikevel ideal. Og navnet Semmelweis rinner meg i hu som et eksempel på en som kjempet for et ideal, mot en skeptisk overmakt.

    Hva denne debatten til syvende og sist egentlig handler om, er vel hvordan rettsstaten Norge kan se til at de rettslige prinsippene vi bygger på, kan varetas best mulig også i slike saker. Vi debatterer altså ikke for eller mot fri innvandring. Vi debatterer heller ikke asylpolitikkens økonomiske sider. Dette får man gjerne ta opp, men da kan man jo skrive egne innlegg og starte nye tråder som omhandler disse aspektene. Akkurat i denne tråden gjelder det hvorvidt UNE holder mål som den siste instansen som avgjør menneskeskjebner eller om sjansene for fatale feilvurderinger er for store, slik man mener har skjedd i denne saken.

    Men samtidig må det understrekes at det ikke handler om at UNE gjennomgående er en fadese eller katastrofe hvor feil på feil begås. Som jeg og andre har nevnt tidligere, så tror jeg nok at UNE virkelig gjør så godt de kan, men burde den øverste ankeinstansen være noe annet, nettopp fordi eventuelle gale avgjørelser i visse tilfeller kan få meget fatale følger? Vi snakker tross alt om å avgjøre liv og død i verste fall. Dette faktum bør få oss til å innse hvor alvorlig dette er. Naturligvis kan man ikke ha en endeløs rekke med ankeinstanser, noe man heller ikke har innenfor det normale rettssystemet, men det burde være legitimt å stille spørsmål ved om UNE holder som siste og øverste ankeinstans her - uavhengig av hvor i landet man bor, ja, også om man ikke bor i landet i det hele tatt.

    Jeg tror for eksempel at UNE kunne styrkes om uavhengige organer ble implementert, som for eksempel egentlige menneskerettsorganisasjoner. Hvor stor vekt disses meninger skal tillegges, blir en annen diskusjon, men jeg tror UNEs troverdighet ville styrkes. Det er godt mulig at jeg overser momenter her, som gjør at dette ville være en utopisk eller ugjennomførbar løsning og da håper jeg noen kan påpeke slike.

    Der i mot bidrar ikke hardnakkete påstander om egen ufeilbarhet til økt troverdighet. Det er vel også en del av hva debatten handler om.

    Bostedsadresser handler det der i mot ikke om.



  • Et godt poeng
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 24. mai 2011

    Jeg har registrert at denne debatten nå har vart i noen uker og valgte å gå inn for å se hva som foregår. Det er stygt å si det siden utgangspunktet for debatten er et menneske som kanskje befinner seg i livsfare, men den fremtrer som drepende kjedelig. Det virker som om en slags "menighet" har slått seg sammen for å fortelle hvor dumme og slemme utlendingsmyndighetene er - omtrent som helt andre "menigheter" finner hverandre i kommentarfeltet om utgangspunktet for en debatt er muslimer eller hijab. 

    Så vidt jeg har kunnet registrere, var det et lyst hode oppi det hele som fastslo at utlendingsmyndighetene bare gjør den jobben vi nesten alle vil at de skal gjøre, og at de gjør det bemerkelsesverdig godt tatt i betraktning hvor mange saker de må behandle. Det er et synspunkt jeg slutter meg til. Selvsagt kan alle fra tid til annen gjøre feil, men utlendingsmyndighetene er alt annet enn statlige rasister, maktmennesker eller lignende. Tvert imot er de som jobber i utlendingsforvaltningen gjennomgående snille og velmennende mennesker - til tider kanskje for snille og velmennende - som lar absolutt enhver tenkelig og utenkelig tvil komme asylsøkerne til gode, selvsagt innenfor rammen av det regelverket vi andre har sagt at de skal håndheve. Jeg kjenner diverse personer som arbeider i utlendingsforvaltningen, og de har nesten alle akkurat de samme holdningene som flertallet av deltakerne i denne debatten.

    For øvrig synes jeg Inger Elisabeth Solem har et godt poeng. Mange synes behandlingen av asylsøkere som enkeltpersoner fra tid til annen er urimelig, men samtidig ønsker de fleste av oss ikke å ha "flerkulturelle" som naboer. Jevnfør flyttemønsteret i Oslo og hva folk - ikke minst barnefamilier - er villige til å betale for å kunne flytte til et "hvitt" boligområde med "hvite" skoler. Jeg synes også hun og lektoren som skrev om det samme for et par dager siden, har et godt poeng når de fremhever at det gjerne er de som selv ikke har innvandrere som naboer, som er mest for at vi skal føre en raus asyl- og innvandringspolitikk.

    Dette med å trekke inn debattantenes postadresse synes jeg var et kjempegodt påfunn som på en god måte fikk frem om ikke nødvendigvis hykleri så i hvert fall at folk som krever en mer liberal asyl- og innvandringspolitikk, stort sett selv lever i områder der det ikke er så mange innvandrere.

    Lykke til, Inger Elisabeth Solem, du er en forfriskende stemme i samfunnsdebatten!  

     

     


  • Hva er fokuset?
    Sven Even Froyn
    Publisert 24. mai 2011

    Man må la seg imponere av folk som greier å stå så hardt på for en sak, tydeligivs til fortrengelse for alt mulig annet. Rahim Rostami er heldig som har slike støttespillere.

    Når det er sagt så lar jeg meg ikke imponere av de ulike tilløp til konspirasjonsteorier som synes å være en en del av støttekomiteens markedsføring. 

    Jeg er gjerne med på å diskutere prinsipper, men her blir egentlig debattantene invitert til å underkaste seg SANNHETEN slik den er beskrevet av Egil Opsahl. En konklusjon er at det må være noe galt med meg som nesten sier at kanskje vedtaket i saken til Rahim Rostami faktisk kan være riktig? At han faktisk sett kanskje ikke har behov for noen beskyttelse i Norge?

    Nå har jeg selvfølgelig brutt med alle prinsipper for denne utvekslingen av synsepunkter ved å sjekke opp hva UNE selv sier i denne saken, og de er faktisk så forherdete at de fremdeles hevder at de har fattet et riktig vedtak. På tvers av alle endetids spådommer i denne debatten.  

    For ordens skyld. Jeg synes det er viktig at støttekomiteen følger opp skjebnen til Rahim Rostami. Det er ingen grunn til å ha tillit til prestestyret i Iran, de er både uberegnelige og inkonsekvente. Men jeg synes at støttekomiteen skal rette skytset mot ayatollahene og mullahene i Iran, og ikke mot den norske utlendingsforvaltningen. På meg virker det i alle fall helt på jordet å henge folk i Norge fordi de gjør jobben sin. Det er Iran som holder gutten i fengsel.    


  • Nok er Nok!
    Kjell Davidsen
    Publisert 24. mai 2011

    Wilfred Hildonen dette er jeg sterkt uenig i!

    Det må da være grenser for å finne på fler byråkratiske spissfindigheter for å bli enig med seg selv om hva som er rett eller galt. Det er jo det byråkratiske en må bli kvitt i slike saker for nå koster dette nok resurser og økonomisk i tillegg til grådige advokater som koster Norge mer en det smaker!


  • Effektivitet
    Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    Det dukket opp et innlegg til mens jeg skrev det forrige og jeg ville bare nevne at jeg tror at de fleste vil være enige i at effektivitet ikke er å forakte. Behandlingstidene må ned blant annet. Men det er ikke så bra om de konsekvensene dette får, vil være negative i form av at man gir avkall på grundigheten.

    Det har igjen med hvilke vurderinger og prinsipper vi velger å stå for. Økonomiske realiteter kjenner de fleste av oss til og de kan vanskelig unngåes, men samtidig virker det ikke som om økonomi er en helt eksakt vitenskap. Spørsmålet er også hvor langt økonomien skal styre våre vurderinger og prinsipper.

    Som jeg har brukt å si så skal man helst ha god råd for å holde seg med prinsipper og det spørs hvor god råd vi anser oss å ha?

    Når det gjelder dette med partifarger, finner jeg det litt uinteressant. Jeg har lenge ansett at det ikke er stor forskjell på Høyre og AP når det kommer til viktige saker. Forskjellene er nærmest kosmetiske - men det er jo også en helt annen debatt:) Men man kan jo studere virkeligheten bak politikken nærmere og da tror jeg nok man vil se at det råder en konsensus om det meste av betydning, uansett partifarger.


  • Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    Kjell Davidsen - dette er jeg langt på vei enig i!

    Jeg tenkte meg ikke at det skal være en instans over UNE men at UNE i seg selv enten bør nedlegges eller endres.

    Jeg er langt på vei enig da jeg holder med at det byråkratiske må vekk. I stedet bør man se mere på rent menneskelige aspekter. Derimot er jeg nok ikke helt enig i at økonomiske kriterier skal være avgjørende. Da kommer vi vel til sist til spørsmålet om hva et menneskeliv er verdt?

    Men mens vi snakker om økonomi, så nå får jeg se til å jobbe her og derfor må jeg nesten hoppe av tråden. Det blir for fristende å sitte her å skrive og det er vel egentlig ikke så mye mere vettig jeg har å bidra med. Takk for følget - uansett hvor dere bor:D


  • Kjedelig?
    Karl Eldar Evang
    Publisert 24. mai 2011

    Det er kanskje unødvendig å nevne dette, siden Nistad delvis er inne på det selv. Dette dreier seg ikke om en underholdningslenke av fyrig debatt, men om et svært alvorlig tema- en ung mann Rahim som av det norske systemet( Utlendingsnemda) er tvangssendt tilbake til fengsling i et diktatur. Forsøket på å ta Mannen og ikke Ballen er svært tydelig i Nistads innlegg, med bruk av flere karakteristikker i rask rekkefølge:""menighet" har slått seg sammen for å fortelle hvor dumme og slemme utlendingsmyndighetene er". Alt forsøk på å redusere ganske omfattende og bred argumentasjon ( vil jeg mene) til noe liknende "troende menigheter", og dessuten til en enkel og  infantil tanke om at de andre ( utlendingmyndighetene) er "slemme og dumme". Vi debattanter er altså kjedelige små barn i en menighet, som roper dum og slem. Kritikken mot Utlendingsmyndighetene har etter mitt syn grunnleggende en annen karakter enn det du antyder. Det er snakk om ganske begrunnede argumenter, som stiller spørsmål med f.eks. benyttelse av gammel Landinfo, om annen og nyere informasjon om de store politiske endringer i Iran har blitt vurdert og vektlagt tilstrekkelig, beskrivelser av Evin-fengselet hvor Rostami sitter- og andre konkrete punkter som det stilles spørsmål ved.

    Vel, det blir for lettvint Nistad, å bruke inn infantilisering av debattantene, og ikke et bidrag når det gjelder den komplekse og viktige diskusjonen om sak. Beklager om du synes det blir kjedelig for deg, og at det er mye å pløye seg gjennom når du har valgt å kikke på debatten. Kom gjerne tilbake med mer funderte kommentarer som kan bringe diskusjonen videre, når du har fått sett nærmere på kommentarene.

     


  • Kjedelige eller underholdende debatter? Samfunnsengasjement kommer ikke under kategorien underholdning.
    Hilde Brun
    Publisert 24. mai 2011

     

    Jeg har aldri helt forstått meg på mennesker som velger å bruke store krefter på å prøve å motarbeide og nedsnakke mennesker som arbeider for å forsøke å hjelpe mennesker i ytterst vanskelige situasjoner. Slik en opplever i kommentarer her. Som i noen av de siste, hvor debatten kalles "kjedelig" av Nistad, som et argument mot den. De som leser debattene for å underholde seg selv, og sorterer dem ut ifra om de er underholdende eller kjedelige har ikke forstått at det finnes mennesker med et reelt engasjement.

    Motarbeidelser av fokus på tema gjenspeiles  og i innlegg som igjen styrer fokuset vekk fra den reelle saken som tar opp Norges egne myndigheters asylpolitikk og behandlig av mennesker, uti fra et menneskerettighets perspektiv. Det er ikke kun Iran som har ting å rydde opp i der. Sitat fra kommentar av Froyn "På meg virker det i alle fall helt på jordet å henge folk i Norge fordi de gjør jobben sin. Det er Iran som holder gutten i fengsel. " Hvem overleverte Rahim tilbake til de beryktede iranske myndigheter han flyktet fra? Rahim som ble hasteutsendt, med en mulig dødsdom mot seg, som blant andre hensyn ble ignorert og den "effektive" tvangsretur gjennomført. Ikke lenge etter at Rahim var i den norske offentlighet med sin sak. En hendelse en gjenkjenner fra den "effektive" hastige deporteringen av Maria Amelie etter hennes opptreden i offentligheten. Effektiviteten flere her applauderer, på bekostning av om mennesker får sikret sin sak grundigere undersøkelse før avgjørelse tas om deres videre skjebne. Om en eventuell retur, som kan resultere i et skjebnefellskap med Rahim når deres saker skal samlebåndsbehandles for en mer effektivt kynisk, mindre individuelt hensynstagende ivaretagelse, i menneskeverdets navn.

    Regjeringen ønsker å heller prioritere økt arbeidsinnvandring (fra de riktige land) enn å sysselsette arbeidsvillige flyktninger. Som allerede er etablert i Norge, og ønsker å bli en værende ressurs her, i motsetning til de mange som ønskes velkommen med åpne armer for å tjene penger her, midlertidig ofte, hvor ressursene og ressurbyggingen like gjerne går ut av landet. Stor debatt det også selvsagt, og nyansert, men regjeringen synes å ha et mye mer uproblematisk og positivt forhold til en slik type innvandring.

    Er det logisk å prioritere slik i den verden vi lever i i dag, hvor flyktninge problematikk bl.a. pga. diktaturer som Iran, skaper behov for tilfluktssteder, og en kunne tenkt mer humanistisk strategisk istedet når problemene på verdensbasis også trenger løsninger?

    Er det logisk å kaste ut mennesker som er godt integrert i det norske samfunn, som har arbeid osv?Ønskede personer i sine lokalsamfunn, slik Rahim var i Nord Norge. Er det logisk og økonomisk å splitte etablerte asylsøker familier, ved å kaste arbeidende omsorgspersoner ut av landet der staten overtar med bidrag istedet, slik en har vært vitne til i saker hvor det er gjort avgjørelser som har virket uforståelig og ulogisk i så henseende. Med tildels økonomiske begrunnelser for at asylsøkere ikke kan få opphold lenger, i noen saker. Fordi de ikke har tjent over en viss innkomstgrense. Slik at asylsøkeres skjebne avgjøres på økonomi, og ikke på humanitære hensyn.

    Hvordan kan slike for mange oppfattet som inhumane avgjørelser "velsignes"  i regjeringens positive perspektiver og holdninger til et ønske om økt arbeidsinnvandring? Hvorfor ikke kombinere økt arbeidsinnvandring med økt humanitært arbeid, og vise verden et Norge i bresjen for en vis og menneskerettighetsvåken human politikk? Så hjelper en ikke kun Norsk økonomi og norske hensyn i prosessen, men de større, minst like viktige globale interesser, som vi uansett alle før eller senere vil kjenne konsekvensene av.  Tenk langsiktig globalt,  med Martin Luther King juniors ord i minnet om at vi trenger mennesker med "a tough mind, and a tender heart".

    Den norske stat bør være mindre redd for å hjelpe mennesker som er som deg og meg, men i reell nød, enn for hvilke konsekvenser fremvekst av et mindre humant samfunn har på lang sikt. Norge er et griskgrent land, og blant asylsøkere finnes også mange ressurspersoner. Det er viktig å verne om humane perspektiver i Norge fortsatt. Ta kloke valg.

    Rahim Rostami trenger nå Norges hjelp pga konskevensene den "effektive" utsendelsen fikk for ham. Vi venter fortsatt på svar fra myndigheter rundt konsekvensene for Rahim, og ønsker handling velkommen.  Iran er et værsting land på tortur og henrettelser og undertrykkelse av opinion. Rapportene om nye henginger ofte av unge mennesker er "dagligdagse" der nå. "Strange fruit" henger høyt over bakken i Iran. De bærer en høy pris der nede for sitt arbeid for et mer humant Iran. Vi trenger ikke hjelpe dem med å fylle fengslene med unge mennesker som har klart å flykte fra skrekk regimet.

     


  • Pretensiøst av Evang
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 24. mai 2011

    Dessverre Evang; du har mye  på hjertet, men du er faktisk ikke ordstyrer her. Litt mindre arroganse ville vært kledelig. Nistad er en klok mann og hans innlegg ønskes velkommen av flere.


  • Fokuset er Rahim-saken
    Sissel Egeland
    Publisert 24. mai 2011

    Sven Even ..

    Det er ikke så vanskelig å se hva fokus for denne debatten er.

    Det står faktisk i headingen til hovedinnlegget.

    Alt annet er forsøk på å vri denne debatten over på et annet tema.

    Dette kan godt være viktig eller interessant, men det er hovedteamet som drøftes her.

    Til fortrengelse for alt annet? Det er tydelig at du ikke har forstått de reelle problemene i denne saken eller valgt å ikke se dem.

    Ja, det er noe fundamentalt galt med deg som tror at vedtaket Norge har gjort i denne saken er riktig. Det er et forsøk på å tviholde på sine skylapper. At UNE alltid har rett og insisterer på aldri å gjøre feil. Fordi de fortsetter å hevde dette, tror du altså at de har rett? Da ligger du under for deres manipulasjoner, og har glemt å lese hovedinnlegget her.

    Les det igjen og med nye øyne.

    Rahim saken løses bare ved at Norge tar ansvar for sine handlinger og innrømmer at man også kan gjøre feil. Det betyr umiddelbart at Justisdepartementet stanser enhver deportasjon til Iran, inntil det er trygt å returnere noen uten at de utsettes for fare.

    Dette er Justisministerens oppgave og skjer det ikke raskt, vil tragediene fortsette.

    Man henger ikke den norske asylforvaltning ved å stille dette krav.

    Det ville være å la etikken seile.

    Sissel

     

     

     

     


  • Til Karl Eldar Evang (nr 95)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 24. mai 2011

    Behandlingen av Rahim Rostami vet jeg ikke nok om til å kunne kommentere den. Knapt noen vil være uenig i at utlendingsmyndighetene som alle andre fra tid til annen gjør feil, og at dette selvsagt er dumt. Problemet er at denne type enkeltsaker tilsynelatende brukes til å angripe norsk asyl- og innvandringspolitikk generelt, og at det derfor for meg - og jeg vil tro også for svært mange andre - blir vanskelig å støtte aksjonen.

    Samtidig synes jeg det i tilknytning til debatten er nyttig og interessant at noen har tatt seg bryet med å påvise at de som krever en mer liberal asylpolitikk, ut fra deres bosted å dømme tilsynelatende selv ikke har så veldig mye med innvandrere å gjøre. Å bruke en persons bostedsadresse til å tillegge denne personen de eller de holdningene, spekuleri i hvem vedkommende omgås, anklage denne personen for hykleri eller lignende ville åpenbart være ufint. Å bruke postadresser til å karakterisere 10-15 personer som gruppe må derimot være helt legitimt. Om det er slik at de la oss si 15 personene som i en debatt som denne krever en liberal asyl- og innvandringspolitikk, alle bor i områder der det er få innvandrere, er dette hva den store franske sosiologen Emile Durkheim kalte et sosialt faktum, altså et samfunnsmessig fenomen som ikke kan reduseres til tilfeldigheter eller individuelle preferanser. Og det må da være i alles interesse at samfunnsmessige fakta og sammenhenger blir påvist, drøftet og analysert?

    Er ikke alt som kan bidra til mer ærlighet bra? Kanskje er postadresser på gruppenivå en god måte å analysere debatter på? Er det slik at folk som vil verne rovdyr, bare bor i byer? Eller er det noe de mest fanatiske av rovdyrhaterne har funnet på? Bor de personene som hevder at innvandrere forslummer tradisjonelle arbeiderklassebydeler, selv i disse bydelene?


  • Mens tusjen tørker
    Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    Jeg ble litt fristet til å henge meg på den avsporingen som Nistad startet her. Frimodige ytringer ere enhver tilladte, ja, så både Nistad og Solem og andre må naturligvis komme med slike og av og til kan det være oppfriskende. I Solems tilfelle mener jeg og andre at hun har så vektige argumenter og evner å legge dem frem så klart, at hun ikke har behov for å "sprite" opp debatten, synes jeg.

    Men jeg kommer til å tenke på hvordan jeg gjennom lang utlendighet (drøye 16 år tilsammen) etterhvert fjernet meg fra det typisk norske, hvorav norske "øksedebatter" var en del av pakken. I begynnelsen savnet jeg de ille huggene mot person og syntes også de var forfriskende, men etter en tid i Sverige begynte jeg å sette pris på å lese litt mere dyptpløyende innlegg som ikke brød seg så mye om motstandernes personlige skavanker etc., men holdt seg mere til sak. Dette fortsatte i Finland, selv om jeg til tider uttrykte at lederne i den avisen jeg jobber for der - Hufvudstadsbladet - var litt vel mye "på den siden og på den andre siden" og at de kunne hatt bra av et lite øksehugg i ny og ne:) Siden fulgte år i Portugal og i stort kan jeg kanskje si at etterhvert som jeg omgikkes mindre og mindre med nordmenn og ja, nordboere i det hele tatt, og så og si vokste inn i det portugisiske gjennom språk og omgang, så oppleves dette typisk norske etterhvert noe fremmed.

    Men jeg forstår godt at man kan oppleve andre omgangsformer som "kjedelige". Jeg gjorde det selv. Slik det har blitt, har jeg uansett mere og mere begynt å sette pris på andre former å uttrykke sine meninger på. Veien har vært lang, helt fra miljøer hvor knyttnevene var siste argument. Kanskje unødig å si så tapte jeg som regel de "diskusjonene" men det hendte at jeg fikk inn en fulltreffer også:)

    Jaja, det ble kanskje noe personlig og helt utenfor sakens tema, men jeg kunne ikke dy meg:)

    For å fortsette litt til så så jeg for ikke å se lenge siden en debatt mellom en av disse iherdige ateistene og blant annet en engelsk prelat og andre med ymse meninger i saken. Dette foregikk på et eller annet engelsk universitet og var uhyre interessant med vektige innlegg fra begge parter og denne ateisten - husker ikke i farten hvem av dem det var men en av de mere kjente, britisk også han - uttrykte til sist at om alle religiøse mennesker han diskuterte med hadde vært som hans ærede motstandere her, så ville det hele være en fornøyelse, men han innrømmet at hans syn og holdninger kanskje var noe farget av det faktum at han for det meste debatterte mot amerikanske fundamentalister og med tanke på den nettopp overståtte Dommedagen nå sist lørdag, så vet vi jo litt om dem:)

    Så, det er bare å beklage men jeg har etterhvert fått sansen for noe "kjedelige" ordvekslinger og dialoger fremfor de typisk norske øksedebattene. Det kan man kanskje beklage. Jeg tror jeg holder meg til å være "kjedelig", så godt det lar seg gjøre. Jeg kjenner som nevnt til de ytterste alternativene hvor det er knyttnever og spark som er de som avslutter debatten og det er i alle fall ikke å foretrekke:) Noe har i alle fall gått fremover her i livet! Hahaha!


  • Litt mer ærlighet
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 24. mai 2011

    Er det ikke åpenbart at denne støttekomiteens ærend ikke er å hjelpe Rahim Rostami, men å henge ut utlendingsmyndighetene? Viser ikke elementær logikk at den eneste som ikke vil kunne få sin stilling forbedret uansett hva norske myndigheter nå måtte foreta seg, er Rostami?

    Dersom norske myndigheter krever at det iranske prestestyret skal returnere Rostami til Norge - som vel må være støttegruppens krav - er to utfall mulig: Iranske myndigheter kan nekte å utlevere Rostami. Da har Rostami trolig vært innblandet i aktiviteter som gjør at det var galt å utvise ham til Iran. Utlendingsmyndighetene får med all mulig grunn en ripe i lakken, men Rostamis situasjon endrer seg ikke. Eller iranske myndigheter kan velge å sende Rostami tilbake til Norge. Da har Rostami åpenbart ikke krav på asyl, utlendingsmyndighetenes ære er gjenopprettet, og Rostami bør sendes tilbake til Iran så han ikke opptar "plassen" en person med virkelig beskyttelsesbehov heller burde få.

    Uansett hva norske myndigheter idag foretar seg vil Rostamis situasjon altså ikke kunne endre seg. Han vil ende i Iran. Enten fordi norske utlendingsmyndigheter har gjort en feil ved å utvise en person som burde fått innvilget asyl. Eller fordi iranske myndigheter ved å sende Rostami tilbake til Norge viser at de ikke betrakter ham som en trussel eller fiende - slik at han kan returneres til Iran som en person uten krav på beskyttelse. For Rostami må aktivitetene til denne støttegruppen altså bety rimelig lite. For utlendingsmyndighetene stiller saken seg selvsagt annerledes. Om støttekomiteen klarer å presse norske myndigheter til å be iranerne om at Rostami må bli sendt tilbake til Norge og dette avslaget blir avslått, eller om Rostami blir utsatt for tortur eller lignende, er saken opplagt en skandale for utlendingsmyndighetene.

    Hvorfor kan ikke støttekomiteen innrømme at dens virkelige dagsorden ikke er å hjelpe Rostami, men å henge ut norske utlendingsmyndigheter i håp om presse frem en asyl- og innvandringspolitikk dens medlemmer betrakter som mer human?


  • Ærlighet og slikt
    Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    Ja, jeg biter meg merke i at noen og enhver som deltar her, nok tenderer til å dele ut små spark til debattantene, også fra "min" side av banehalvdelen, så la meg først si at selv om Nistad er en som jeg ikke er enig med i ett og alt, så synes jeg dette var et modererende synspunkt. Jeg kan være enig i at det kan bidra til å belyse sider som kan ha betydning, men da kunne man kanskje anpasse formen det ytres på, slik at det ikke fremtrer som en personlig karakteristikk? Dette kunne man lett ha unngått ved å stille det som et spørsmål i stedet for som en bastant ytring, kombinert med en ironisk nedvurdering av personene med disse bostedsadressene.

    Hvorfor er det viktig? Jo, dermed kan man i beste fall oppnå at de det gjelder, faktisk stiller seg selv det samme spørsmålet. Blir det fremkastet som en beskyldning, kaster man seg gjerne ned i en mental skyttergrav og fyrer tilbake og dermed har vi det gående. Problematikken i seg selv er absolutt noe noen og enhver kan fundere på og jeg har også gjort det selv til tider. Som for eksempel da en mann i nabolaget til svigermor i São Paulo noe hånlig hentydet det samme, at vi "hvitinger" i Europa var rasister og ikke var vant til å ha folk med annen hudfarge rundt oss. Nå bodde jeg i Portugal da og hadde et par venner fra Cabo Verde og der om kring, så jeg følte meg ikke helt truffet, men måtte innrømme at han hadde et poeng. Jeg vet naturligvis heller ikke hvordan jeg hadde reagert og tenkt om jeg hadde bodd i et innvandrertett område - men skal jeg være ærlig, så tror jeg at jeg hadde trivdes ganske bra:) Hadde det funnets ekstreme salafister og wahabbister og slike i området, kan det vel hende at jeg ikke hadde blitt verdens beste venner med de og hadde vært fristet til å si dem et par ord fra Muhammed:) Men dette gjelder all verdens rettroende, enten de er politiske eller religiøse.

    Jeg er ikke så typisk norsk, noe venner av våre nye, somaliske naboer bemerket da jeg lot skravla gå:)

    Jeg har imidlertid ikke inntrykk av at noen her har angrepet norsk asylpolitikk generelt. Jeg tror de fleste her - fra begge hold - faktisk synes å være noenlunde enige om to ting; for det første at vi må ha en viss kontroll over hvor mange som kommer og hvem som kommer. For det andre synes de fleste å være enige i at det kan begås feil.

    Uenighetene oppstår i hvorvidt vi skal akseptere disse feilene og regne dem som beklagelige, men hendelige uhell eller om man fra myndighetenes side burde gjøre mere for å forsikre seg om at feil ikke begås, i alle fall ikke der hvor det faktisk kan dreie seg om liv.

    Når det gjelder Rostamis sak, må jeg innrømme at jeg selv er forberedt på at det kan vise seg at bekymringene er overdrevne og at han befinner seg i en relativ bra avdeling i fengselet og ikke i torturavdelingene. Jeg er forberedt på at det kan vise seg at UNE har sitt på det tørre også i denne saken. Grunnen til at jeg allikevel er noe i tvil, er blant annet fordi jeg ikke synes at dette med dødsstraff hva unggutten angår, er betryggende utredet.

    Men enda viktigere er det at dette ikke bare gjelder Rostami. Det har etterhvert kommet frem en god del kritikk mot UNE spesielt og mot hvordan innvandringspolitikken håndheves generelt, fra ganske tungtveiende faglig hold. Hadde det kun dreid seg om en gjeng med mere eller mindre opprørte medborgere slike som vi som skriver her, så hadde jeg kanskje ikke vært fullt så bekymret. Jeg tror andre her kan mere om alle instanser og organisasjoner som er og har vært kritiske, så jeg skal ikke begynne å lete opp kilder, bare henvise til at Advokatforeningen for tiden har besluttet å føre en sak som gjelder en 7 år gammel bosnisk jente som er født her i landet, men som allikevel skal utvises sammen med foreldrene. En annen sak som virker noe tvilsom er den som gjelder den multihandikappede albaneren Dritan Kreshpaj. Det finnes flere saker, såpass mange at man begynner å stille seg spørsmål om ikke det er litt for mange sett mot den ufeilbarheten som UNE påberoper seg.

    Men naturligvis, hvis det virkelig var så at disse sakene blir brukt til å promovere helt fri innvandring, er det forståelig at mange rygger unna. Det tror jeg imidlertid ikke er tilfelle i dag. De fleste forstår at uansett hva de ellers mener om saken, så må også befolkningen i mottakerlandet være mentalt forberedt på en betydelig innvandring og det virker som om store deler av den norske befolkningen ikke er det. Man kan spørre seg hvorfor og kanskje et av svarene ligger i at man ikke føler seg trygt nok forankret i sin nasjonale identitet og derfor lettere føler seg truet. Sammenligner man med den nordiske stormakten Sverige, så kan det synes at det ligger noe i det. Nå da deres stormaktstid er over, virker det som om usikkerheten om det svenske øker. Men dette er uansett bare en delforklaring.

    Jeg tror uansett - og nå beveger jeg meg også noe unna denne debattrådens hovedkjerne - at også motstandere av en liberalere politikk på området, ikke helt innser realitetene vi står overfor. De mest innbitte tror at de gjør det, men jeg tror ikke helt på det.

    Hvilke realiteter? Jo, verden står midt inne i store endringer og flere vil komme. Det økonomisk-politiske tyngdepunktet er i ferd med å flytte på seg. I løpet av ganske få år vil ikke USA lenger være verdens største økonomi og vil bli forbigått av blant annet Kina. Etter kineserne følger inderne og siden det er spesielt vanskelig å spå om fremtiden, vet vi ikke om det vil være andre, men det finnes uansett allerede tall som tyder på at USA kan bli forbigått allerede om en fire-fem år. Dette vil naturligvis ha mange ringvirkninger og det kan også bety at perioden med vestlig dominans er over, etter 4-500 år på toppen. Grunnen til at européerne og siden amerikanerne kom seg opp, var først og fremst økonomiske og grunnen til at de vil gå tilbake, vil etter alle solemerker også være økonomiske. Rett før år 1500 fikk européerne tilgang til masser av cash (gull) fra det amerikanske kontinentet, noe som satte dem i stand til å slå rene penger i bordet overfor de daværende asiatiske stormaktene. Senere kom våpnene.

    Dette kan lede i mange retninger, men jeg er ganske overbevist om at vi vil se hvordan nasjonalstater vil smuldre opp og deles enten opp i regioner eller inngå i andre forbindelser. Dette vil sannsynligvis føre til en mengde konflikter ettersom vi vil få se oppblussende konflikter, basert på desperat nasjonalisme og etnisisme. Dette igjen fører til flyktningestrømmer, hvilket igjen fører til at folk og grupper av folk vil bli blandet sammen og det vi har vært vant til, vil opphøre eller gå under, alt etter som vi ser det og hvilke utgangspunkt vi velger eller har. Hvis vi identifiserer oss sterkt med nasjonale symboler og myter, vil vi antagelig føle en form for frykt og desperasjon.

    Men dette kan naturligvis også føre til at presset på f.eks. Europa vil avta til slutt, ettersom Europas betydning politisk og økonomisk vil svekkes, sammen med USAs. Men på den andre siden kan det føre til at det er vi européere som i neste omgang vil føle oss tvunget å legge ut på reise for å "søke lykken" - eller trygghet - andre steder.

    Alt dette ligger forhåpentligvis i fremtiden men det kan også hende at den relativt lange perioden med fred vi har opplevd her, går mot sin slutt. Uansett betyr dette at vi står overfor en virkelighet hvor våre holdninger og verdier vil bli satt på harde prøver. Hvis vi velger å holde fast på disse som vi regner som de fremste og mest verdifulle, kan disse komme til å stå i konflikt med vårt ønske om å beskytte oss mot det ukjente. Da er spørsmålet hva vi velger.

    Denne debatten handler egentlig om dette. Tror vi på det vi regner som den vestlige kulturens fremste fortrinn og mest verdifulle idealer og er vi villige til å forsvare disse, med de personlige risikoene disse innebærer - eller anser vi at andre forhold er viktigere, slike som økonomi og trygghet? Hvis vi velger det siste, hvilke idealer er det vi da vil ha?

    Jeg tror ikke at vi kan få både i pose og sekk. Vi kan ikke både spise kaken og ha den til gode. Vi kan ikke forsvare det som vi kjenner som vestlige idealer, samtidig som vi går på akkord med dem.

    Spørsmålene blir da; må vi gå på akkord med dem og er det det vi er i ferd med å gjøre? Hvis vi ikke vil gå på akkord med dem, er vi da forberedt på å betale prisen? Og omvendt, er vi villig til å betale hva det koster å gå på akkord med dem?

    Det er uansett en pris forbundet med våre holdninger og handlinger. Alt har sine konsekvenser.

    Det var bare det. Jeg har ikke et endegyldig svar på hva som er det rette valget. Det må bli opp til alle og enhver. Men det skader ikke å ha den gyldne regelen i mente; gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre ikke skal gjøre mot deg. Den kan også uttales slik: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.


  • Støttekomitéens hensikter...
    Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    ... kan jeg nok ikke uttale meg om, da jeg ikke er med i noen komité. Jeg er riktignok med i en støttegruppe for Rostami på Facebook, men for å være det kreves det ikke så mye, kun et lite klikk, som kjent.

    Men jeg kan godt si det som jeg også nevnte i det tidligere, at for meg er det ikke saken Rostami som er hovedpoenget. Jeg tror heller ikke at mine bidrag kan presse frem noe som helst men jeg bærer kun et håp om at mine tanker og refleksjoner kan bidra til at andre også tenker og reflekterer, selv om jeg dessverre er så ordrik at jeg prater alt og alle i senk:) Jaja, ingen er perfekte og jeg redigerer faktisk det jeg skriver:)

    Men ja, da jeg anser at blant annet humane verdier og holdninger hører med til det fremste vestlig kultur har bidratt til å frembringe, ved siden av vitenskap og utviklingen av demokrati, så mener jeg at dersom vi har noen som helst tro på dette og vil forsvare slike holdninger og verdier, må dette ta seg uttrykk i våre holdninger og handlinger, koste hva det koste vil. Og det vil koste.

    Dette står ikke i noe som helst motsetningsforhold til at jeg kan være bekymret for hvordan det går med en ung gutt som sitter i et beryktet fengsel. Jeg mener naturligvis også at en del av de verdiene og holdningene jeg snakker om, innebærer at norske myndigheter burde kontrollere at feil ikke har vært begått i denne saken. Hvis altså de norske myndighetene også deler slike holdninger og verdier. Hvis ikke, bør vel alle få en klar beskjed om den saken, slik at vi vet hva vi har å forholde oss til, ikke sant?


  • "Om å gjøre en forskjell"
    Vigdis Bratz
    Publisert 24. mai 2011

     Jeg leser med stor undring din kommentar #72, samt de påfølgende  kommentarene som tar opp samme ”problem”.  Problemet heter ”Bostedsadresser”.

     Jeg kjenner at jeg blir forundret, ja, nærmest litt forvirret over det du (og noen flere) skriver. Mener du på ramme alvor at mine (og andres) meninger om asylsøkere avhenger av i hvilken kommune vi bor?  Hva om jeg flytter, må jeg da skifte mening?

     Siden dette er noe du tydeligvis tillegger vekt, skal jeg gi deg noen flere opplysninger:

    1.  Jeg bor i en liten kommune. I denne kommunen har det i mange år vært, og er fortsatt, et asylmottak.  I tillegg har kommunen et universitet med en høy andel utenlandske studenter, mange med familie. Like over grensen til nabokommunen ligger det et annet asylmottak. Kommunen er på alle måter preget av å være ”et fargerikt fellesskap”.  

     Spørsmål: Gjør dette meg mer eller mindre kvalifisert i å ha en mening og overbevisning om asylpolitikk og innvandring?


     2. I nabolaget mitt finnes det er godt utvalg av barn som enten er født i et annet land, eller som har foreldre som ikke er etnisk norske. Dette har for øvrig aldri representert noe problem for min hage.

    Spørsmål: Blir jeg da MER eller MINDRE kvalifisert til å ha en mening og overbevisning om asylpolitikk og innvandring?

     3.  Mange av mine nærmeste og beste venner et født i et annet land. Noen av dem har kommet hit som flyktninger eller asylsøkere. Noen av disse flotte menneskene har jeg hatt gleden av å kjenne gjennom mange år, andre har jeg lært å kjenne de siste årene. De kommer fra mange ulike land og har svært ulik bakgrunn.

    Spørsmål: Blir jeg nå MER eller MINDRE kvalifisert til å ha en mening og overbevisning    om asylpolitikk og innvandring?

     

     4. I min nærmeste familie finner jeg også mennesker som ble født i et annet land.

     Spørsmål: Hva nå, gjør dette meg MER eller MINDRE kvalifisert til å ha en mening og overbevisning om asylpolitikk og innvandring?

     

    Til din orientering vil jeg ellers nevne at adresseoppslag ikke alltid er helt til å stole på. Jeg har postadresse i en kommune, og bor i en annen!

    Og helt til slutt:

    Hvilke "liksomholdninger" er det du tillegger meg og flere andre, siden du bruker dette sitatet i din kommentar? Mener du virkelig selv at du har et tilstrekkelig godt grunnlag til å uttale deg om våre holdninger?


  • Kjør debatt
    Sven Even Froyn
    Publisert 24. mai 2011

    Av og til er det nyttig å tenke over egne synspunkter, og kanskje like ofte kan det være nyttig å reflektere over andres synspunkter.

    Trass i massive antakelser om annet så prøver jeg etter fattig evne å forstå de andre debattantenes meninger, men jeg står selvfølgelig uten noen mulighet til å forstå hvorfor den enkelte velger ut et perspektiv som så mye viktigere enn andre mulige perspektiver. Kanskje litt pinlig å påpeke, men i de fleste saker så handler ulike meninger som regel om ulike perspektiver. Slik er det nok også i denne diskusjonen. 

     

    Saken handler om en avvist asylsøker. Etter mitt syn avviser Norge for få asylsøkere. Vår overliberale asylpolitikk har ført inn i landet ganske mange personer vi ikke ønsker oss verken på kort eller lang sikt, og av en eller annen grunn så er det visst umulig å få slike personer ut igjen. Personer som ingen ved sine fulle fem ønsker her i landet får likevel lov til å bli fordi de kan vise til at de forfølges i andre land, eller de kan hevde lang tilknytning til landet som tydeligvis skaper slike menneskelige hensyn at de må få bli, eller de har rett og slett skaffet seg barn som ikke kan tenkes å greie seg et sekund uten sin eksempelvis kriminelle forelder.

     

    Jeg har i et tidligere innlegg gitt eksempler på asylsøkere med opphold på humanitært opphold her i landet, og jeg kan uten særlige anstrengelser gi mange flere eksempler. Og de jeg trekker frem er ikke hvilken som helst asylsøkere, men ettersøkte terrorister, mordere, voldtektsforbrytere, forbrytere mot menneskeheten osv. Som vi i tur og orden har gitt norsk statsborgerskap så de kan gå omkring og blamere hele nasjonen ved å kalle seg ”nordmenn”. 

     

    At utlendingsetatene nå begynner å gjøre en jobb de skulle startet for mange år siden ser jeg derfor som positivt. Rahim Rostami har komme til Norge på et tidspunkt der man har begynt å sjekke ut asylsøkeren for å avklare deres faktiske beskyttelsesbehov. Den testen besto ikke Rahim Rostamin. Ifølge UNE erklærte han i sitt forhør at han ikke hadde vært politisk aktiv i Iran, og fra det øyeblikket av så var det antakelig klart at han ikke hadde noe beskyttelsesbehov.

     

    Jeg er ingen tilhenger av Ayatollahene i Tehran, men heller ikke i Iran henger man folk uten grunn. Selv ikke folk som har forsøkt å få politisk asyl i andre land.

     

    Av mange følelsesladete innlegg så forstår jeg at ganske mange regner med at Rahim Rostamis dager nå er talte. Jeg tror altså ikke det, men det betyr likevel ikke at jeg er følelseskald. Kanskje realistisk ligger litt nærmere min vurdering.

    Og for dere som hevder Norges absolutte plikt til å forsvare og beskytte alle asylsøkere til Norge kan det kanskje være en tanke å gå det neste skritt. Norge har, med gode grunner, ikke lenger tenkt å beskytte enhver asylsøker som kommer hit. Dermed vil man gjøre nye asylsøkere uten et knallhard og dokumenterbart beskyttelsesbehov en tjeneste om man faktisk anbefalte at de reiser til andre land enn Norge. Når tilstrekkelig mange grunnløse har sneket seg inn som asylsøkere så går grensebommen ned. Det vil skade noen asylsøkere med reelle beskyttelsesbehov, men det er samtidig også konsekvensen av en årelang forfeilet asylpolitikk.   


  • Om ærlighet...
    Jarle V. Traavik
    Publisert 24. mai 2011

    Fantastisk med disse konspirasjonsillusjonene men jeg må få korrigert et par av de mer tendensiøse elementene i kommentaren din, Nistad. Du skal vite at:

    1. Vi som jobber for å skaffe hjelp til Rahim Rostami har ingen ledelse

    Det er ingen formell komitéstruktur, men et interessefellesskap i denne saken. Det er dermed heller ikke mulig for noen på vegne av en "støttekomité" å innrømme noe som helst uten bred diskusjon og konsensus. Jeg kan selvsagt dermed heller ikke avvise noe som helst - annet enn konspirasjoner fordi de ville jeg visst om :-)

    2. Vi som jobber for Rostamis sak jobber for... Rostamis sak

    Det er ikke usannsynlig at det er flere som støtter vår aksjon for å hjelpe Rahim som ellers har en restriktiv tilnærming til norsk asyl- og innvandringspolitikk. Du trenger ikke være liberal for å se feilene som er gjort i denne saken, og ønske å se dem rettet opp.

    Det er heller ikke usannsynlig at mange av oss som jobber med saken til Rahim også mener at asyl- og innvandringspolitikken generelt bør endres. Et eksempel på dette er at flere av oss nok mener at returer til Iran bør stoppes inntil UNE har sikret seg oppdatert informasjon om situasjonen for de returnerte der.

    Det vi enes om er imidlertid kun ett sentralt mål - og det er at vi må skru opp volumet inntil situasjonen til Rahim tas alvorlig av norske myndigheter, og inntil til at alt som er mulig gjøres for å hjelpe ham ut av den situasjonen norske myndigheter har satt ham i.

    At det skal være umulig for norske myndigheter å hente Rahim tilbake er ikke jeg så sikker på. I min erfaring er det meste mulig i internasjonale relasjoner, men det er klart det krever sterk vilje. Vi som bryr oss om Rahim jobber for å sikre at hans sak prioriteres av myndighetene.

    3. "Stakkars UNE"

    En ung man sendes til torturfengsel av norske myndigheter, UNE avviser å ha gjort noe som helst feil - og så utnytter liksom vi som er opptatt av Rahims sikkerhet situasjonen til å "henge ut" UNE? Heh. Snakk om å snu situasjonen på hodet! Når du først er i gang: er du sikker på at ikke Rahim har iscenesatt alt dette for å sette norges menneskrettighetsrykte i vanry?

    Det jeg kan gi deg rett i er at jeg i hvert fall synes litt synd på UNE som har malt seg så grundig inn i et hjørne med sin retorikk om at de aldri gjør den feil at de sender noen ut til tortur - når det beviselig er feil.

    Du skal nemlig være ganske stor for å innrømme at du har tatt feil, og der er ikke UNE helt ennå - menneskerettighetsorganisasjon eller ikke.


  • vedr.ærlighet
    Hilde Brun
    Publisert 24. mai 2011

     

    Nistad. Ingen har feiet under en stol at dette ikke "kun" er et ønske om å hjelpe Rahim Rostami i hans situasjon, men også å hjelpe asylsøkere generelt til en mer rettferdig, grundig, human og individuell behandling av sine saker. At norske myndigheter, som står bak dagens asylpolitikk og behandlingen av saker, er "sakens kjerne" en må forholde seg til for en ønsket bedring av situasjonen, er ikke til å komme utenom. Du bekrefter selv de svært vanskelige situasjoner som kan oppstå ved slike hastevedtak, for menneskene som er utsatt for dem. Hvor det tas sjanser ved en ikke grundig nok forsikring om deres trygghet ved tilbakesendelse. Dette gjelder ikke kun for Rahim. Selv om utfallet i Rahims sak bør være til skrekk og advarsel. (Alle bør i en slik sammenheng være like priviligert å bli beskyttet ved tvil om konsekvenser ved retur, som personen som er tildelt dette under myndighetenes vinger av fare for konsekvenser, M. Krekar )

    At Rahim Rostami blir kastet i Evin fengselet ved ankomst burde få norske myndigheter til å fatte en sterk interesse for å følge opp og finne ut av årsaken. Har myndighetene gjort en grunnleggende feil i behandlingen av hans sak og lignende saker der de har returnert og skal returnere mennesker til Iran? Bør de følge opp hva som har skjedd med Rahim også av hensyn til skjebnen til andre av asylsøkere de har tenkt å deportere til Iran, til uviss skjebne? Eller velge å ignorere informasjon og åpenbare konsekvenser for å kunne fortsette sin "effektivisering" uforstyrret?

    At dagsorden i tillegg til å hjelpe Rostami i hans sak, tross den umulige situasjon han er havnet i ved hjelp av norske myndighets "effektivitet", er å fremme en mer human asylpolitikk bør være tydelig for de som har fulgt med i debatten. Nå ligger saken hans hos UNHCR, FN´s høykommisær for flyktinger, fra deres eget initiativ.  FN dokumenter har allerede tilbakevist påstander fra UNE om at Iran regimet ikke avgir dødsdommer uten tiltalte tilstede, som avviser begrunnelsen for å tvangsutsende dødsdømte Rahim. http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20110328/tvangsutsendte-rahim-19-sitter-i-skrekkfengsel/ "UNE viste aldri til FN-dokumentet da asylsøknaden fra Rostami ble avslått".

    Det synes som Nistad finner det uhederlig og uetisk å kreve en mer human asylpolitikk enn den som føres i dag. Og understreker slik igjen hva jeg påpekte jeg undret meg over i et tidligere innlegg. Behovet for å motarbeide og nedsnakke mennesker som arbeider for å finne løsninger for mennesker i ytterst vanskelige situasjoner, og bedre forfulgte menneskers kår. Uavhengig av menneskers statsborgerskap. Bunnet i et reelt engasjement for mennesker, og ikke i et behov for å henge ut noen.

    Ser at Froyn påpeker at heller ikke i Iran henger man folk uten grunn. Kan Froyn utdype hva han mener?

     


  • Ærlig talt
    Evy Ellingvåg
    Publisert 24. mai 2011

    Bjørn Nistad etterlyser ærlighet. Jeg kan ikke svare på andres vegne, men svarer gjerne på egne.

    Jeg er redd Nistad har rett når han sier "Viser ikke elementær logikk at den eneste som ikke vil kunne få sin stilling forbedret uansett hva norske myndigheter nå måtte foreta seg, er Rostami?" Jeg er redd han har rett, som sagt, men jeg håper at det mot alle odds skal være mulig å få Rostami hjem til Senja.

    Jeg har ingen interesse av å "henge ut" hverken UNE eller UDI, og tror at de aller fleste (om ikke alle) som jobber i utlendingsforvaltningen har søkt fordi de er interessert, og har blitt ansatt fordi de er dyktige. Mitt engasjement er overhodet ikke motivert av å "ta" noen som helst - helt ærlig.

    Jeg er opptatt av at den utlendingsforvaltningen vi har, skal fungere så rettssikkert som overhodet mulig. Jeg tar for gitt at Klagesaksutvalget som leverte sin innstilling i november forrige år også har samme interesse, og at de forslagene til endring som utvalget konkluderte med, er forankret i en intensjon om å fortsette å bygge en 1) effektiv, 2)rettssikker og 3)menneskerettslig forsvarlig ordning.

    Jeg er ikke så begeistret for måten direktør Sjeggestad formulerer motsvar til kritikere på, ærlig talt. Jeg mener en slik måte å avvise kritikk på er ødeleggende for organisasjonen han representerer. Det ville være merkelig om UNE eller UDI aldri gjorde feilvurderinger - i begge "retninger". Feilvurderinger som gjør at uberettigede asylsøkere får bli, og feilvurderinger som sender berettigede søkere ut av køen. Dessverre har de sistnevnte feilvurderingene større potensiale for å være fatale feil.

    Både UDI og UNE har forbilledlig forsøkt å påvirke våre politikere til å gjøre endringer i lovverket som er mer i tråd med hva også disse instansene oppfatter som menneskerettslig korrekt. UDI foreslo for eksempel allerede i høringsuttalelsene til NOU 2004-20 å innføre en regularisering for lengeboende asylsøkere og ureturnerbare. I dette ble ikke UDI hørt av daværende regjering og storting.

    Klagesaksutvalget leverte som sagt en NOU 2010:12 "Ny klageordning for utlendingssaker". Her er det interessante forslag til endringer, som kan bidra til at vedtakene som fattes får større legitimitet. Det må vel være en målsetting uansett?

    Hvorvidt vi har "nok", "for mye" eller "for lite" innvandring oppfatter jeg at er en annen debatt, som ikke hører hjemme i denne tråden.

     

    Tilbake til Rahim Rostami og hans sak; Etter å ha lest denne (og andre) saker grundig, og søkt informasjon om hva vi vet om forholdene i Iran hva angjelder rettssikkerhet og menneskerettigheter har jeg landet på for egen del at det slik forholdene er, er uforsvarlig å sende mennesker tilbake til Iran fra et hvilket som helst land i Europa eller Vesten.

    Kunnskapen var ikke spesielt utfordrende å innhente, og burde lagt til grunn i vedtakene utlendingsmyndighetene fattet. Dette gjelder for Rahim Rostami også.

    Det finnes en logisk tankerekke til, Nistad, som er tankerekken som blant annet var den som brakte Yassin Suleiman tilbake til Norge. Jeg håper noe liknende kan skje for Rahim.

     


  • Til Hilde Brun (nr 107)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 24. mai 2011

    Jeg synes ikke det er suspekt at folk arbeider for en annen asyl- og innvandringspolitikk. Jeg mener bare at vi får en bedre og ærligere debatt om vi alle spiller med åpne kort. Slik jeg prøver å vise i min kommentar (101), vil Rahim Rostamis situasjon ikke kunne endre seg uansett hva denne støttegruppen måtte foreta seg. Enten vil han forbli i Iran fordi iranske myndigheter betrakter ham som en fiende, altså fordi norske myndigheter gjorde en feil da de utviste ham. Eller han vil måtte sendes tilbake til Iran som en grunnløs asylsøker om iranerne går med på å returnere ham til Norge. Eller mener støttegruppen at han skal få bli i Norge om det iranske prestestyret slipper ham løs og dermed viser at han ikke kan ha vært involvert i aktiviteter som burde gi grunnlag for politisk asyl?

    Før øvrig forstår jeg ikke denne moralske forargelsen over at historien om norske myndigheters behandling av Rahim Rostami nå har resultert i en reell debatt, altså en meningsutveksling mellom personer med ulike oppfatninger. Er det ikke debatt støttegruppen ønsker å oppnå?


  • svar til Nistad
    Hilde Brun
    Publisert 24. mai 2011

     

    vedrørende din kommentar "Før øvrig forstår jeg ikke denne moralske forargelsen over at historien om norske myndigheters behandling av Rahim Rostami nå har resultert i en reell debatt, altså en meningsutveksling mellom personer med ulike oppfatninger. Er det ikke debatt støttegruppen ønsker å oppnå?"

    Det støttegruppen nok først og fremst ønsker å oppnå er å påvirke myndigheter til å ta tak i saken. Og en kommunikasjon med dem rundt dette. Nå har det foreløpig vært like stille som tidligere rundt oppfølgingen av konsekvensene ved utsendelsen fra deres side. Reell debatt rundt hans sak med myndigheter er i så måte ikke oppnådd.

    "Moralsk forargelse"  handler ikke om en slik ønsket debatt, men om at  debatten forsøkes  avspores på ulike vis, slik tidligere nevnt, og beskrevet, bla. ved innspill som ditt eget om at debatten er for "kjedelig", og ved at debattantene forsøkes "ufarliggjøres" bla. ved å argumentere med deres postnummer som alibi.

    Her søkes det først og fremst etter resultater og handling for Rahim Rostami. Og at myndigheter snart tar sitt ansvar for å følge opp det som har skjedd.

     

     


  • Til Evy Ellingsvåg (nr 108)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 24. mai 2011

    Jeg er ikke i tvil om at ditt engasjement for Rahim Rostami er basert på ærlighet og edle motiver. Jeg har lagt merke til at du i forskjellige sammenhenger gjerne forsvarer utsatte enkeltindivider og svake grupper. Dette er selvsagt prisverdig. Jeg er også enig i kritikken av norske myndigheters håndtering av Rostamis sak. Siden det iranske presteregimet er et blodig diktatur, skal ikke personer sendes dit om det ikke er rimelig klart at de ikke har deltatt i aktiviteter som kan gi grunnlag for forfølgelse fra myndighetenes side.

    På to punkter er jeg imidlertid uenig med deg. For det første når de skriver at du håper at Rostami kommer hjem til Senja. For at det skal kunne skje, må iranske myndigheter løslate mannen. Men vil det ikke dermed være bevist at han ikke forfølges av det iranske regimet - altså at det paradoksalt nok var riktig å sende ham til Iran? Eller vil du at vi skal gi oppholdstillatelse til personer som ikke forfølges i sitt hjemland? Hvordan vil det da gå med asylinstituttet? Jeg er også uenig med deg når du skriver at siden Iran er et diktatur, bør ingen kunne sendes tilbake til landet. Det finnes mengder av diktaturer, land med borgerkriger og områder herjet av naturkatastrofer i verden. Skulle alle som lever på et slikt sted - og har ressurser nok til å flykte - ha krav på opphold i Norge og andre vestlige land, ville vårt sosiale system bryte fullstendig sammen. Skal vi opprettholde asylinstituttet, må asylrett kun innvilges til folk som på grunn av sine politiske aktiviteter utsettes for forfølgelse fra myndighetene i sitt hjemland. Alle de andre bør vi prøve å hjelpe i deres nærområder. Det er mye billigere, og hjelpen vil nå ut til langt flere.


  • Liberal og liberal...
    Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    Jeg er enig i at det er under all kritikk at kriminelle ser ut til å få bli, selv om jeg ikke vet om det er fordi de har skaffet seg barn, men uansett - det finnes mange eksempler på ikke-kriminelle som kastes ut, til tross for at de har barn og ikke har gjort noe galt i landet, utenom det å oppholde seg her uten tillatelse, kanskje. Andre små forsyndelser kan også spille inn, slikt som ikke å oppgi rett identitet eller rett og slett mangle gyldige identitetsdokumenter.

    Men problemet er da ikke en overliberal asylpolitikk men kanskje heller en inkonsekvent sådan? Det er dette som bekymrer meg, i tillegg til rettssikkerheten, spesielt for de som ikke er kriminelle.

    Det er helt legitimt å være for en streng innvandringspolitikk, men igjen blir spørsmålet om en slik kan kombineres med rettferdighet i dagens virkelighet? Eller med de idealer, verdier og holdninger vi mener ligger til grunn for vårt samfunn.

    Uansett hadde det ikke skadet med en dose konsekvens i forhold til alvorlig kriminalitet.

    Men her gjelder det vel det samme som for andre saker; hvor godt kjenner vi til fakta? Finnnes det uttalelser fra myndighetenes side som forsøker å forklare disse sakene, slik som i tilfellet Rostami? Det skulle i så tilfelle vært interessant å ta del av. Noen som vet?


  • Catch 22
    Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    Jeg tillater meg å kommentere dette, selv om det var rettet til Ellingstad. Ja, det er et interessant Catch 22 du stiller opp der, men det har nok hendt at selv diktaturer har bøyd unna for offentlig press og oppmerksomhet. Det kan i det minste hjulpet vedkommendes situasjon slik den er. Det har blitt fremført flere vidnesbyrd om dette fra folk som har vært i lignende situasjoner. All oppmerksomhet hjelper.

    Men til det siterte; det du fremholder her, kan man vanskelig motsi - men allikevel tror jeg at dette kan kombineres med et visst ansvar ved tilbakesendelse. Jeg skulle tro at det også ligger i Norges interesse å forsikre seg om at  folk som blir returnert, ikke umiddelbart blir fengslet eller utsatt for overgrep. Når det gjelder fengsling av kriminelle hvor skyldsspørsmålet er avklart, stiller det seg naturligvis annerledes, med forbehold mot grusomme straffereaksjoner og dødsstraff.

    Derfor er det jo også viktig at man ser over systemet slik det er, for å forsikre seg om at man har gjort alt som tenkes kan for at alvorlige feil med fatale følger for den det gjelder, så vidt mulig unngås.

    Dette står egentlig ikke i motsetning til en streng asylpolitikk, så fremt denne også er rettferdig. Spørsmålet er imidlertid igjen om de to overhodet kan kombineres, stilt overfor dagens virkelighet?


  • Siterte sitater
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 24. mai 2011

    Vigdis, du skriver: "Jeg kjenner at jeg blir forundret, ja, nærmest litt forvirret over det du (og noen flere) skriver. Mener du på ramme alvor at mine (og andres) meninger om asylsøkere avhenger av i hvilken kommune vi bor? Hva om jeg flytter, må jeg da skifte mening?"

    I stedet for å be meg bruke flere avsnitt på siterte sitater, kunne du kanskje eksersere dine kognitive muskler og forsøke deg på forstå hva som var lektor Kvals budskap.

    At du gjør maksimale anstrengelser for å misforstå Kvals, og mitt, poeng - får stå for din regning. Du føler åpenbart ikke noe samfunnsmessig ansvar - utover å få flest mulig asylsøkere til landet. Og integreringsarbeidet tror du åpenbart går helt av seg selv - bare man anvender kardemommeloven.

    Det kan være på sin plass å sitere lektor Kval nok en gang, for de som trenger å få det inn med teskje:

    "De fleste mennesker ønsker å framstå som storsinnede, rause, fordomsfrie og inkluderende. Det er bra. Samtidig må man huske at fire av ti asylsøkere som innvilges opphold i Norge vil havne i Oslo øst innen fem år. Bor man i Oslo vest (eller de fleste andre steder i landet) og raust ønsker dem velkommen, lar man altså andre betale prisen over tid. Nærmere halvparten av alle innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn i Norge bor i dag i Oslos østlige bydeler. Innvandringstrykket er med andre ord kraftig."

    "Paradokset er at innvandringens utfordringer skyves over på de menneskene som har minst forutsetning for å takle dem. Utdanningsnivå, inntekt og gjennomsnittlig levealder er atskillig lavere i Oslo øst enn i Oslo vest, fordi ressursene er så ulikt fordelt."

    "Verdier som preger det norske samfunnet takket være noen som har kjempet dem fram gjennom mer enn 150 år. Disse verdiene overlever ikke av seg selv, de må vedlikeholdes og utvikles gjennom en overføring blant annet i skole og nærmiljø. Det verste som kan skje, er at det utvikles parallellsamfunn der man ikke snakker samme språk, både i konkret og overført betydning."

    "Hva om integreringen feiler? Over 40 prosent av Oslos barn og unge har i dag innvandrerbakgrunn. Innen overskuelig framtid vil halvparten av byens befolkning kunne ha det samme. Skulle integreringspolitikken vise seg mislykket, er det naivt å tro at vestkanten ikke vil merke konsekvensene".

    Det bør være selvsagt overflødig for meg å nevne at jeg også har gode venner og nær famile (bl.a. svoger) fra ikke-vestlig land (Mauritius). Men, siden du anser det som relevante opplysninger, gjør jeg det for ordens skyld.

     


  • Rahim Rostamis støttegruppe
    Liv Hannestad
    Publisert 24. mai 2011

     

    Jeg syns det er spesielt interessant at mine motiver for å melde meg inn i en Facebook gruppe som heter ”Rahim Rostamis støttegruppe”, skal være gjenstand for debatt på Dagsavisens Nye meninger.

     

    Jeg tenker ikke å gå i strupen på noen av dere, men jeg må koste på meg den gleden at jeg siterer et par artige avsnitt fra Bjørn Ditlef Nistad i hans kommentar #101:

    Innledningsvis sier du der Nistad

    /”Er det ikke åpenbart at denne støttekomiteens ærend ikke er å hjelpe Rahim Rostami, men å henge ut utlendingsmyndighetene? Viser ikke elementær logikk at den eneste som ikke vil kunne få sin stilling forbedret uansett hva norske myndigheter nå måtte foreta seg, er Rostami?”/

    Avslutningsvis sier du Nistad i samme kommentar:

    /”Hvorfor kan ikke støttekomiteen innrømme at dens virkelige dagsorden ikke er å hjelpe Rostami, men å henge ut norske utlendingsmyndigheter i håp om presse frem en asyl- og innvandringspolitikk dens medlemmer betrakter som mer human?”/

    Kan slik bare tas ut fra løse luften og presenteres som en sannhet?  Det forundrer meg.

    Inger Elisabeth Solem har også en del lystige kommentarer om debattantene i denne tråden. Noe som gjør at jeg ikke med min beste vilje klarer å ta noe av det andre hun sier på alvor. Selv om også jeg ser at i utgangspunktet kunne hun hatt mye fornuftig å fare med.

    Det er faktisk direkte latterlig at noen kommer her og har bastante meninger om mine motiver.  Meninger om mine meninger, ja. Meninger om mine motiver, nei.

    Jeg syns imidlertid det er direkte tragisk at dere ikke klarer å ta inn over dere alvoret i at Rahim Rostami sitter i Evin fengselet. En 19-år gammel gutt som kom til Norge helt alene som enslig, mindreårig asylsøker. Norske myndigheter må ta ansvar for at han sitter der han sitter. Han søkte beskyttelse i Norge, men ble isteden eskortert av politiet ut av landet og overlevert til iranske myndigheter. Der ble han fraktet direkte til Evin fengselet. Nettopp det han søkte beskyttelse for i Norge. Det er ikke veldig vanlig at returnerte asylsøkere blir sendt rett i fengsel ved retur til hjemlandet. Noen klokker bør ringe hos utlendingsmyndighetene våre her.

    Jeg er ikke med i Rahims støttegruppe fordi jeg vil fylle opp hele Groruddalen med asylsøkere. Jeg er med i Rahims støttegruppe fordi jeg vet at gutten trengte beskyttelse i Norge, og jeg tror at gutten kan bli reddet. Jeg tror at norsk diplomati skal klare å få han tilbake til Norge igjen - hvis de bare vil.

    Jeg vil at de vil!


  • Budskap
    Wilfred Hildonen
    Publisert 24. mai 2011

    Lektor Kval klarer å få frem sitt budskap uten å ty til sleivspark, i alle fall. Det han tar opp, er viktige problemstillinger som absolutt er verdt å ta opp og for alle og enhver å tenke over - men igjen tror jeg at innholdet taler utmerket vel for seg selv, uten å måtte ty til nedsettende kommentarer om andre. Den teksten jeg valgte å sitere fremstår for meg som helt meningsløs og unødvendig. Hva venter man seg å oppnå med slikt? Klarhet? Ikke vet jeg.

    Men jeg forstår at jeg fører en nytteløs kamp i så måte, dessverre. Vel, velbekomme. Jeg tror jeg hopper av her.


  • Litt forskning.
    Marit Londal
    Publisert 25. mai 2011

    For interesserte kan jeg anbefale denne rapporten fra Institutt for samfunnsforskning:  

    Innvandring og flukt til Norge. En kunnskapsgjennomgang 1990-2009. Publisert 2010.

    I omtalen om denne rapporten blir f. eks følgend "funn" påvist:

    Sitat: "Sammenligningen av utviklingen på bakken, i politikken og i forskningen brakte frem flere kjennetegn som kan ha nytte for senere aktivitet på feltet: Norske myndigheter har stått sentralt i å drive frem forskningen på migrasjonsfeltet i Norge, det har vært få tunge satsinger på feltet, og en mangel på feltoverskridende og helhetlige studier: Det samme gjelder tverrfaglige og komparative studier. Videre har det vært et sterkt fokus på Norge. Nasjonalstaten utgjør rammen i de fleste studiene. Det var også gjort færre juridiske studier på migrasjonsfeltet i Norge enn man kanskje skulle forvente. Vi fant at kunnskapen om betydningen for Norge av de omfattende endringene i rammene for innvandring og flukt i Europa var begrenset. Et annet funn var at familieinnvandring fremstår som et område der forholdet mellom migrasjon og integrasjon med hell kan studeres. Vi fant også at norsk praksis når det gjelder tvangsreturer av personer uten opphold ikke var studert. Den tidvis sterke variasjonen i asylankomster er lite forstått til tross for store konsekvenser for forvaltning og politisk ledelse på feltet. Dette kom klart frem i vårt materiale. Splittelsen av innvandring, integrasjon og arbeidsspørsmål på tre departement fra 2009 kan gjøre veien frem til overgripende migrasjonsstudier lenger. De tre områdene er tett koplet sammen i virkeligheten, i forskningen og i politikken. Her ligger det en utfordring til akademia og norske myndigheter." Sitat sluttDen kan leses i sin helhet her: http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2010/2010-002

     

     

     

     

     


  • Kjell Davidsen
    Publisert 25. mai 2011

    En sak ute glemmes stadig i diskusjonen fordi en av noen blir sett på som ikke snill hvis en nevner denne realiteten, som er den store sanne faren ved emigrerings strømmen fra den fattige verden i 2011 Det en må ta innover seg er at det også står lands ledelser politikere bak denne geskjeften, som av økonomiske grunner vil bli av med store deler av sitt eget befolknings overskudd.

    En må jo være naiv hvis en tror det kun står enkeltstående menneskesmugler organisasjoner bak denne geskjeften, som er blitt til en storindustri med store økonomiske beløp involvert, der Norge er et land hvor det er om og gjøre å få sugerøret til norsk valuta ned i pengekassa. Det er bare å spørre bankene i Norge hvor stort milliard beløp utlendingene som bor i Norge og de av de som har flyttet hjem igjen av de, trekker ut av Norge i norsk valuta.

    Jeg vil gå så langt som å betegne de fleste som klarer og komme inn i Norge i dag mer eller mindre er reele pengekurerer for sitt fødeland! Og det er ingen tvil om at det sitter korrupte politikere i Norge å motar smøring for å gjøre det lettere å få såkalte flykninger inn i Norge. Og for å være enda litt slem, jubler disse sleipe utspekulerte slave kartellene over mange i denne lenkens naivitet!

    Mens de som vikelig trenger hjelp fremdeles er bundet i de land de er født i. Derfor bør Norge si stopp til asyl og innvandringen til Norge å hjelpe i de land som treger den. Og det ringer mange klokker når en etter 20. års forlangende enda ikke har fått et reelt økonomis regnskap lagt på bordet! Hva er myndighetene redde for og vise med dette regnskapet når de selv hevder at Norge tjener på denne galskapen noen politikere applauderer?

    Det er også merkelig når en har ca 90.000-tusen arbeidsledige som går på trygd samtidig som en vil ta inn å lære de opp i norsk språk som der det selvfølgelig tar mange år før de i det heletatt kan fungere i det norske arbeidsliv, som ikke kan fungere særlig bra kun med fingerspråket? Fortsetter Norge i den samme tralten som i dag angående innvandring er Norge selv blitt et uland om noen få år?


  • Rahim Rostami
    Liv Hannestad
    Publisert 25. mai 2011

    Rahim Rostami ble arrestert direkte ved ankomst til flyplassen i Teheran. Han ble sendt rett til det beryktede Evin fengselet. Det er ingen som vet hva han er tiltalt for, selv etter at han har sittet der i over 100 dager.

    Et spørsmål til deg, Kjell Davidsen, til det du sier her i din kommentar #118. Tror du at Rahim Rostami ble arrestert fordi han ikke hadde klart å få sugerøret sitt ned i den norske pengesekken, men tvert imot sendt tilbake til Iran igjen?

    Du sier /”Jeg vil gå så langt som å betegne de fleste som klarer og komme inn i Norge i dag mer eller mindre er reele pengekurerer for sitt fødeland!”/

    Mener du at vi kan anta at Rahim Rostami har blitt tiltalt og straffes for mislykket kurervirksomhet i Norge? Faller ikke det på sin egen urimelighet?

     

     

     


  • Kjell Davidsen
    Publisert 25. mai 2011

    Jeg forstår at Rahim Rostami ikker er i den kategorien jeg forespeiletog tok opp til ettertanke i debatten som må sees fra flere sider syntes jeg

    Om denne enkelt saken har jeg ikke grunnlag for og mene noe som helst fordi da måtte jeg satt meg inn i hele saken. Så viser det seg at det er gjort feil er det en trist sak. Jeg beklager hvis du tror jeg sikter til noen enkelt saker i mitt innlegg. Derimot burte hvert land ta ansvaret for sine egne borgere først og fremst. Norske myndigheter plikter å ta ansvaret for sine egne borgere som også andre land må gjøre. Men når norske myndigheter ikke klarer å ta ansvaret for sine egne etniske borgere! hvordan kan du da forlange at de skal ta ansvaret for andre lands borgere? Du kan jo bare lese gjennom en avis en dag så ser du dette svart på hvitt.


  • Rahim
    Sissel Egeland
    Publisert 25. mai 2011

    Rahim er sendt ut med tvang, fordi UNE avgjorde at det ikke var fare for å sende ham tilbake.

    Avgjørelsen var basert på Landinfo stoff, som var utdatert ved avgjørelsestidspunktet, og hvor UDIs Landinfo hadde "glemt" å oppdatere sin landbase for Iran.

    UNE baserte seg på landsinformasjonen, som de var klar over ikke var oppdatert til avgjørelsestidspunkt, el heller til deportasjonsdato.

    Først etter den tragiske overlevering med tvang av en asylsøker i fare til dette uoversiktelige og farlige regime, ble Landinfo oppdatert med en ny fil over Farene ved retur til landet.

    Den nye filen finnes på Landinfo. Den er på norsk og blir ikke oppdatert til farsi slik at asylsøkerne kan lese den. De har ingen norsk advokat til å hjelpe seg etter avslag.

    Alle saker før dette tidspunkt er basert på gammel Landinfo om landet, noe som ikke forklarer de reelle farene ved retur. Det er ikke gjort noen forsøk hittil - såvidt meg bekjent - på å korrigere alle de gamle avslagssakene i forhold til dagens oppdatering av farene ved retur.

    Jeg ser at dette vil kunne koste for mye å gjenoppta alle avslagene.

    Faren ved retur er likevel like reell for disse menneskene. Man må enten gjenoppta deres individuelle saker med ny advokathjelp eller innføre en generel stans i alle deportasjoner til Iran inntil videre.

    Det har man gjort for andre land.

    Iran er ingen unntak når det gjelder faremomentene.

    Justisministeren har inntil i dag ikke vist sitt ansvar bevisst.

    Jeg venter hans initiativ vil komme omgående.

    Sissel

     


  • "God dag mann - økseskaft"
    Vigdis Bratz
    Publisert 25. mai 2011

     Da jeg slo på PC’n i morges så jeg til min glede at jeg hadde fått tilbakemelding på mine spørsmål til deg. Stor ble derfor min overraskelse, da jeg forsto at du måtte ha misforstått meg helt!  Og var jeg forundret og forvirret før, så ble jeg det ikke mindre da jeg fikk lest din kommentar (#114)

     Jeg gjør derfor et nytt forsøk på å tydeliggjøre hva jeg ba om hjelp til:

    Pkt. 1. Jeg ba ikke om å få flere sitater, hvorfor skulle jeg det? Jeg klarer da utmerket godt å finne slikt selv hvis jeg trenger det.

     Pkt 2. Jeg ba om svar på noen spørsmål. Disse spørsmålene kom som følge av påstander  du framsatte i din kommentar #72 som bl. a. hadde med hvordan postadressen påvirker mine meninger og holdninger. Dette er for meg en helt ny, og ganske utrolig tanke, og jeg ønsker derfor flere momenter for å kunne vurdere realiteten i den.

     Pkt. 3  Jeg mener ellers det er ”god folkeskikk” å enten svare folk på det de spør om, eller være ærlig nok til å si at man ikke kan svare på spørsmålet. Min opplevelse at ditt ”svar” var: ”God dag mann økseskaft”, noen som enten forteller meg at du ikke har lest, ikke forstått, eller ikke kan svare på mine spørsmål. I så fall ville det vært redeligere av deg å si dette. 

    (I følge Wikipedia betyr dette uttrykket, sitat: ”Goddag mann økseskaft ”er et språklig uttrykk som brukes om et svar som kan karakteriseres som nonsens eller som ikke besvarer spørsmålet.)

    Du sier forresten selv i en kommentar (#39) til Karl-Erik Hval i Hyklerne blant oss:
    Du får nok bare finne deg i å bli feiltolket og feilsitert; ikke alle tar seg bryet med å lese "oppgaveteksten" nøye (slik vi lærere repeterer til stadighet), og ikke alle har dine akademiske antenner, referanser eller erfaringshorisont.

    Et langt liv har lært meg at skal jeg få vite noe om mine medmenneskers tanker og meninger, må jeg spørre dem om dette. Så må jeg lytte til det de vil dele med meg og stille nok spørsmål tilbake til at jeg kan føle meg rimelig trygg på at jeg har forstått hva de virkelig prøver å formidle.  Enighet er ikke nødvendig for meg, men respekt og vilje til forståelse er avgjørende.  Sjansen for å bomme totalt er ganske stor når man feller dom over mennesker man ikke kjenner. Mitt samfunnsmessig ansvar  og hva jeg ellers tror på vet du vel ikke så mye om foreløpig? 

    Til slutt vil jeg vise til det jeg skrev i min første kommentar (#63) til denne tråden. 

    For meg er dette en sak med to sider:
    1: en ung kurdisk gutt, Rahim.  
    2: UNE og deres behandling av denne unge gutten.

    Dette var også utgangspunktet for denne tråden og det er dette jeg ønsker å være med på å rette oppmerksomhet  mot  - helt uavhengig av hva som er min postadresse (som heller ikke forteller hvor jeg bor).

    At det også finnes mange andre viktige ting å diskutere og rette fokus mot, er en selvfølge i vår kompliserte verden. En idedugnad om dette tror jeg vil være bra, det kunne da sikkert komme fram mange gode tanker og kreative ideer som er verd å diskutere videre.


  • Påstander
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 25. mai 2011

    Kjære tante Vigdis!

    I anstendighetens navn -

    Du sier i din siste kommentar:

    "Jeg ba om svar på noen spørsmål. Disse spørsmålene kom som følge av påstander  du framsatte i din kommentar #72 som bl. a. hadde med hvordan postadressen påvirker mine meninger og holdninger."

    Her kommer du med en PÅSTAND om noe jeg skal ha sagt. Derfor formulerer du deg også ganske generelt - "som bl. a. hadde med hvordan postadressen påvirker mine meninger og holdninger". JEG HAR ALDRI HEVDET AT NOENS POSTADRESSE PÅVIRKER NOENS MENINGER OG HOLDNINGER (selv om det faktisk, og til din opplysning, finnes statistikk på området). Hvis du finner det hensiktsmessig å sitere meg, så får du i allefall sørge for å ta på deg briller - eller heller la det være!

    Poenget mitt er uansett hvordan du velger å tolke det i ditt "forundrede" og "forvirrede" hode følgende: Det har aldri vært vanskelig å være raus på andres bekostning!

    Hva gjelder holdninger og postadresser:

    Det som sikkert ER sant, er at mange Oslofolk som deltar i offentlig debatt bor på vestkanten. Det er sikkert også en etablert mangfoldsvennlig tone som man kan kjenne igjen i et slikt kulturelt sjikt. Det er vel dette som kalles "politisk korrekthet".

     

    Jeg ønsker deg for øvrig god bedring i din "forundrede" og "forvirrede" tilværelse.


  • Til Liv Hannestad (nr 115)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 25. mai 2011

    Hvordan kan du mene at Rahim Rostami har behov for beskyttelse i Norge om du samtidig mener at norske myndigheter kan få ham ut av det iranske fengslet der han idag befinner seg? Er ikke det omtrent eneste som er noenlunde sikkert i denne saken, at dersom norske myndigheter klarer å få det iranske presteregimet til å løslate Rostami - noe jeg selvsagt synes de bør prøve og håper de lykkes med - så har Rostami ikke vært involvert i aktiviteter rettet mot det iranske regimet som kunne gi grunnlag for politisk asyl i Norge, altså at det er trygt å la ham bli værende i Iran etter en løslatelse?

    Jevnfør min kommentar nr 101.


  • Har vi glemt vår egen historie 2
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 25. mai 2011

    Vigdis Bratz: Jeg ser for øvrig at du har et innlegg om nordmenns utvandring til Amerika: "Har vi glemt vår egen historie". Der skriver du bl.a. følgende:

    "Jeg har ingen tro på at om vi åpner døra til Norge litt mer, så vil vi drukne i ”problemmennesker”. Hvorfor skulle vi det? Det ble jo heller ikke slik at alle nordmenn dro til Amerika fordi om muligheten var til stede.

    Jeg velger å se det slik at alle mennesker er en ressurs, og at Norge vil tjene på å se på dem på den måten. De trenger ikke få puter under armene når de kommer hit, de trenger å få en mulighet! Den samme muligheten som vi selv engang hadde behov for å få – og som vi fikk!"

    Innlegget fattet min interesse av tre grunner:

    1) Jeg har selv studert amerikansk litteratur og kultur.

    2) Jeg har selv bodd i Amerika.

    3) Jeg har selv en mormor og fire tanter som valgte å emigrere til USA på 50-tallet.

     

    Innlegget ditt er i beste fall misvisende! Hvis du tror at Amerika generelt har ført enn raus og naivistisk innvandringspolitikk, må du tro om igjen.

    Den sterke immigrasjonen førte naturlig nok med seg en rekke problemer, og den skapte en god del misnøye som gav seg uttrykk i ganske sterke anti-immigrasjonsbølger, særlig i 1890-årene og under og etter den første verdenskrig. Disse stemningene var delvis et produkt av økt konkurranse på arbeidsmarkedet og på boligfronten, men også i noen grad betinget av fremmedfrykt og endog rasisme. Den serie av restriksjoner som ble innført i perioden 1882–1929, hadde da også som en hovedkonsekvens at mindre «ønskverdige» enkeltpersoner (mentalt syke, prostituerte, blinde, kronisk syke og folk som kunne bli en byrde for det offentlige) og hele folkegrupper, orientalere og sør- og østeuropeere, ble holdt ute eller sluppet inn i mindre antall enn før. Den første gruppen som ble stengt ute, var kineserne, ved Chinese Exclusion Act 1882. I 1907 ble japanerne så godt som utestengt ved Gentlemen's Agreement mellom USA og Japan. Analfabeter ble nektet adgang gjennom Literacy Act i 1917, og i 1921 ble så et kvotesystem innført. Loven av 1921 satte et «tak» på innvandringen fra hvert enkelt land beregnet på basis av antallet (3 %) fra vedkommende nasjonalitetsgruppe i året 1910. I 1924 ble dette taket senket (til 2 %), samtidig som basisåret ble ført tilbake til 1890, og alle grupper orientalere ble ekskludert. Dette førte til en ytterligere begrensning i innvandringen fra Sør- og Øst-Europa, ettersom hovedstrømmen derfra antok store dimensjoner først etter 1890. Basisåret ble deretter endret til 1920 i loven som trådte i kraft i 1929.

    Hva gjelder min familie: de ble møtt utelukkende med KRAV (ikke minst vedrørende tilpasning til det amerikanske samfunnet da de kom; såkalt assimilering), før de fikk bosted, opphold-, og arbeidstillatelse. Det er unødvendig å nevne at de også måtte betale helseforsikringen sin selv.

     


  • Til dette med postnummer
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 25. mai 2011

    Det at Inger Elisabeth Solem dristet seg til å påpeke at de som i debatter som denne krever en angivelig mer human asyl- og innvandringspolitikk, ut fra deres postnumre å dømme  selv ikke bor i områder med mange innvandrere, har tilsynelatende falt endel tungt for brystet. Om Solem hadde trukket frem en enkelt debattdeltaker og tillagt denne de og de meningene, spekulert i hvem vedkommende hadde som naboer, uttalt seg om hva slags skole vedkommendes barn trolig gikk på eller lignende, så hadde dette selvsagt vært ufint og usakelig. Å kommentere at deltakerne i en debatt som gruppe tilsynelatende oppviser vise kjennetegn - i dette tilfelle at de som krever en mer liberal asyl- og innvandringspolitikk, tilsynelatende selv ikke bor i områder der det er så mange innvandrere - må derimot være helt legitimt.

    Karl Marx har dessverre sett ut til å ha gått i glemmeboken, men noen ganger er det fristende å vise til ham. Et sted skriver han således at "Der Mensch ist was er isst" (Mennesket er det det spiser), altså at det er de betingelsene vi lever under som bestemmer hva slags mennesker vi er. Anvendt på et enkelt menneske blir dette selvsagt noe tøv. En person kan være fattig som en kirkerotte og likefullt stemme Høyre. En annen kan være millionær og stemme Rødt. Men på gruppenivå gir det mening, de fleste rikinger stemmer Høyre eller Frp. Og når vi skal prøve å forstå samfunnet, er det nettopp slike sammenhenger på gruppenivå - det den store franske sosiologen Emile Durkheim kalte sosiale fakta - vi må gripe tak i.

    Eller er det noen som mener at det er uinteressant å kartlegge hva ulike grupper i samfunnet mener om viktige samfunnsspørsmål, herunder innvandring, finne ut hvilke grupper som dominerer blant beslutningstakerne, avdekke hvilke grupper som slipper til i media, etc?


  • Til Liv Hannestad (nr 115)
    Sissel Egeland
    Publisert 25. mai 2011

    Nistad

     

    Du forutsetter en logikk i dette regimets avgjørelser, som ikke finnes i virkeligheten.

    Først må Norge ta ansvar.

    Foreløpig har intet skjedd for å få Rahim tilbake til Norge. Man sitter på gjerdet med skylappene og venter. På hva?

    Det er ingen tegn til at Norge tar ansvar og forsøker å bruke sitt diplomati. Istedet får man en slags benektning av virkeligheten når man forsøker å reise et ansvarskrav.

    Det er ikke denne støttegruppens ressurser, som kan hjelpe ham tilbake til Norge. Det er Norges totale diplomati og vår regjering, som må inn, kombinert med UN ressurser.

    Hvis du titter inn på andre saker, hvor andre land er involvert for å få ut sine borgere av et fengsel der nede, kan du titte på saken fra Holland - drept, Tysklands to journalister - løslatt etter hemmelige forhandlinger og diplomati, Sarah fra USA - løslatt mot et uendelig beløp ved kausjon og nylig tilbakekalt til landet fra USA. To av hennes amerikanske venner sitter som gisler tilbake. Hva USA gjør for å hjelpe dem, vet vi ikke, men vi vet at en mor har begynt sultestreik i fortvilelse.

    Norge gjør intet.

    De har jo ikke gjort noen feil, så de trenger ikke ta ansvar.

    Vi er jo så suverene og så beskyttet her.

    Vi norske.

    Vi kan holde taler i fine middager om alle andre lands menneskerettigheter.

    Men når vi møter våre egne problemer, blir vi lammet.

    Og gjemmer oss bak skylappene.

    Sissel

     

     


  • Sendte Rahim til torturfengsel
    Liv Hannestad
    Publisert 25. mai 2011

    Ja, hvordan kan jeg mene det, Bjørn Ditlef Nistad. Jeg vet ikke. Når du sier det på den måten, så lyder det mistenkelig som en Catch 22. Vi vet altså ikke hva han er fengslet for på det nåværende tidspunkt. Så lenge det er liv er det håp, tenker jeg, bokstavelig talt. Jeg krysser fingrene.

    Rahim Rostami kom til Norge som 17 åring. Han fikk avslag på asylsøknaden sin til tross for at han påsto at han var dømt til døden i hjemlandet. Han hadde kopi av en dødsdom som ble utstedt i Iran i 2008 – in absentia. Norske utlendingsmyndigheter valgte å tro at denne dommen ikke var ekte. De trodde ikke på han da han sa han var i livsfare i Iran. Han fikk avslag på søknad om beskyttelse i Norge.

    Rahim Rostami ble arrestert i Norge 8. februar i år og eskortert til Teheran dagen etter, hvor han ble overlevert til iranske myndigheter. Den nå 19 år gamle gutten sitter fengslet i det som skal være Irans verste torturfengsel, Evin. Det er tross alt norske myndigheter som har ansvar for at han sitter der. Det var norske myndigheter som overleverte han til iranske myndigheter.

    Jeg har tro på at det er mulig å få han tilbake til Norge. Utenriksdepartementet, Jonas Gahr Støre og diplomatiet må vise vilje til å handle for å få gutten trygt tilbake til Norge igjen. Klarer de det, er det gode nok grunner til å gi denne unggutten opphold på humanitært grunnlag. Det er jeg ikke bekymret for.

    Det er min agenda her. Jeg tror det er mulig. Inntil det motsatte er bevist, ønsker jeg å være med å kjempe for livet til denne gutten. Det er og blir mitt hovedanliggende i denne saken.


  • Til Liv Hannestad (nr 128)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 25. mai 2011

    Jeg er, slik jeg har prøvd å få frem i mine tidligere innlegg, enig med deg og de øvrige av Rahim Rostamis støttespillere i at Rostami ikke burde vært sendt tilbake til Iran siden det var uklart hvorvidt han hadde vært involvert i aktiviteter som gjorde at han kunne risikere forfølgelse fra iranske myndigheters side. Jeg synes også norske myndigheter har et stort ansvar i forhold til den situasjonen Rostami idag befinner seg i, og at de bør sette inn det de måtte ha av diplomatiske ressurser for å få mannen fri. Jeg synes også det er kritikkverdig at pressen tilsynelatende har vist liten interesse i forhold til denne saken og ikke har krevd et sterkere engasjement fra myndighetenes side.

    Samtidig vil jeg ikke utelukke - jeg velger tross alt å tro at vi lever i en demokratisk rettsstat - at norske myndigheter faktisk bestreber seg på å få Rostami løslatt, men at de (kanskje med rette?) mener at det best oppnås ved hjelp av stille diplomati.

    Der jeg er uenig med deg, er når du krever at Rostami som idag er en voksen mann, skal få opphold i Norge om iranske myndigheter er villige til å løslate ham. Asyl er et knapt gode som bør forbeholdes personer som på grunn av sine politiske aktiviteter virkelig forfølges av myndighetene i sitt hjemland.


  • Postnummerets betydning
    Sven Even Froyn
    Publisert 25. mai 2011

    Av alle temaer som er dekket i denne debatten så synes jeg postnummerdebatten er den mest interessante.

    Noen har reist spørsmål om postnummeret har noe å si for egne meninger. Faktisk så har postnummeret stor betydning for spørsmål knyttet til asylsøkere og innvandring.  Hvor mange av deltakerne i denne debatten har postnummer i Groruddalen eller på Holmlia i Oslo og  argumenterer samtidig for en liberalisering av norsk innvandrings- og asylpolitikk? Eller kontrollspørsmålet, er det noen med postnummer på de to nevnte steder som argumenterer mot en liberalisering? Folk med bosted i de to områdene, og med sans for  personlig sikkerhet vil antakelig være veldig forsiktig med å stå fram  under fullt navn med ønsket om en mer restriktiv politikk. (Jeg medgir at mine grunnlagsdata kun refererer til etnisk norske og personer med nærliggende etnisiteter). 

    Dette er ikke noe stort sprøsmål i denne debatten, men det synes som om noen av debattantene er såpass langt unna der det faktisk skjer at de bør få en smule realitetsorientering.

      


  • Interessant men utilstrekkelig
    Jarle V. Traavik
    Publisert 25. mai 2011

    Nei, selvfølgelig er det ikke uinteressant med samfunnsforskning av den typen som du beskriver. Solems logikk er bare fullstendig utilstrekkelig og misvisende i denne sammenheng. Forskning handler heldigvis i dag i liten grad om å observere noen tilfeldige utvalgte variabler og så trekke sterke konklusjoner.

    Problemet med postnummer-logikken til Solem er at hun setter likhetstegn mellom debattanters postkoder og grunnholdninger som hun ikke har grunlag for å mene noe om:

    • Postnummer forteller ingenting eller lite om hvilke naboer en har i oppgang, bygård eller ens egen del av nabolag.
    • Postnummer forteller ingenting eller lite om politisk tilhørighet eller sosialt engasjement.
    • Postnummer forteller ingenting eller lite om kontakt i det daglige med mangfoldsrike miljøer.
    • Postnummer i dag forteller ingenting om tidligere erfaringer eller bosteder, eller faktisk egen etnisitet.
    • Postnummer forteller ikke engang nødvendigvis noe om hvor en er bosatt, all den tid de kan inneholde feil og mangler.

    Det er godt mulig du kan finne korrelasjon mellom postnummer og flere av disse variablene hvis du leter frem eller selv utfører litt grunnforskning, men du kan aldri generalisere ned på individnivå.

    For å si det på en annen måte: jeg kan godt ha en stereotyp oppfatning om en asylmotstanders utdanningsnivå, politiske tilhørighet, empatiske evner, alder osv. - kanskje til og med postnummer - men jeg kan aldri møte en annen med det som argumentasjon.

    Dere faller her i en "fundamental attribution error"-felle (på utenlandsk - husker ikke på stående fot hva begrepet heter på norsk): dere observerer at en gruppe mennesker engasjerer seg for en sak som omhandler asyl, Googler adresser og konkluderer med at engasjementet bunner i at vi er naive liberalere som ikke har egne erfaringer med mangfold.

    I virkeligheten så er det helt andre mekanismer som spiller inn - slik som for eksempel at vi deler lang erfaring med UNEs ansvarsfraskrivelser og ser at den behandlingen dette unge mennesket har fått er under enhver kritikk.

    At vi ikke bor på Grorud synes du kanskje er "interessant", men fremstår i denne sammenheng som fullstendig irrelevant*.

     

    * Det jeg kan være med på er at det kan være relevant argumentasjon på makronivå i Kvals debatt om mangfold og hvem som faktisk bærer den kulturbelastningen det er å havne i en minoritetsposisjon i eget nærområde.


  • Metode og statistikk
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 25. mai 2011

    Jarle påstår: "Problemet med postnummer-logikken til Solem er at hun setter likhetstegn mellom debattanters postkoder og grunnholdninger som hun ikke har grunlag for å mene noe om"

    Kremt, kremt - jeg har faktisk lest min "Hellevik", og har aldri påstått at det finnes noen entydig signifikant korrelasjon mellom disse to variablene.

     


  • Til Nistad
    Sissel Egeland
    Publisert 25. mai 2011

    Takk for klargjøringen av ditt standpunkt.

    Rahim kom til Norge for å få beskyttelse. Hans behov for beskyttelse ble oversett - av leddene UDI og UNE. Saksbehandlingen i saken er etter min mening under mål.

    Vi kan dessverre ikke drøfte alle disse detaljer her nå.

    Jeg har ønsket og bedt om fra starten at regjeringen setter ned en granskning av saksbehandlingen - for Rahims skyld, men også for Norges skyld.

    Dette er ikke blitt gjort. Det ville kunne frigi oss alle fra spekulasjoner. I stedet tvinges vi til å granske saken selv. Dette blir ikke objektivt som en granskning kunne blitt, til tross for at denne støttekomiteen har forsøkt å analysere saken så godt som mulig etter fakta.

    Det er ikke lenger tvil i min sjel om at denne gutten trengte beskyttelse, som asylsøker.

    Istedet for at vår regjering satte ned en granskning av saksbehandlingen og prosedyren Norge har fulgt i denne saken , fikk vi enslags uttalelse fra UNE - på en webside. Totalt uten selvinnsikt og reell analyse. Full av benektninger.

    Hovedinnlegget her kommentarer dette best.

    Rahim ble med tvang overlatt til regimets tjenere på Khomeini flyplassen av norske tjenestemenn, som ledd i norsk definert asylpolitikk.

    Enhver ville se at dette ville gå galt.

    Norge lukket sine øyne og gjør det fortsatt.

    Rahim sitter i et torturfengsel - overlevert til dette fengsel av Norge.

    Skulle vi noengang klare å få ham hjem hit igjen, ved hjelp av vårt diplomati, så skal han selvfølgelig sikres mot en ny feilvurdering og gis beskyttelss.

    Jeg håper det ikke er for sent.

    Sissel

     


  • Solem
    Karl Eldar Evang
    Publisert 25. mai 2011

    Du har ikke trukket konklusjoner på individnivå?  "Case closed."


  • Sagt er sagt
    Jarle V. Traavik
    Publisert 25. mai 2011

    Nei nå får du jammen ta ansvar for den avsporende debatten du har startet. Du åpnet med å sitere Kval med bla følgende:

    "Går man derimot så langt som å mene at de og andre i tilsvarende situasjon bør få opphold i Norge, mener jeg man i anstendighetens navn bør finne seg et annet sted enn Frogner som bosted."

    Så legger du frem postadressene til flere av dine motdebattanter som en slags "evidens" med en lett hånlig (og forsåvidt ganske vittig) tone:

    "Så vidt jeg kan se er hverken Sissel Egeland, Hilde Brun, Marit Grønseth, Karl Eldar Evang, Liv Hannestad, Wilfred Hildonen, Evy Ellingsvåg, Vigdis Bratz, Jarle Traavik, Hilde Lisbeth Strand eller Marit Londal, folkeregistrert i en av de områdende som blir beskrevet som "innvandrertette". For alt hva jeg vet, ser de (bortsett fra Evang, som bor i byen, på Majorstuen - i et av Oslos fasjonable og kritthvite strøk) frem til å nyte sommeren i velfriserte haver - i Sande, i Stavanger, i Haugesund og andre steder - langt fra Groruddalen og Oslo indre øst; hvor problemene begynner å tårne seg opp."

    Til sist poengterer du:

    "Det jeg etterlyser er intellektuelle mennesker som ikke bare later som om de ønsker alle asylsøkere velkommen. Man blir hverken spesielt solidarisk eller raus ved å debattere slik som flesteparten på denne siden gjør. Bare skinnhellig."

    Nei selvfølgelig har du voktet deg for å påstå "entydig signifikant korrelasjon", og du har sitert flittig fra Kval i stedet for å si mye selv - men du har gjort et retorisk poeng av at du mener vi som støtter Rahim er hyklere/ skinnhellige/ whatever basert på postnummer, og funnet støtte fra andre asylmotstandere for det. Gratulerer.

    Du må selvfølgelig gjerne mene det du mener, men vær i hvertfall tøff nok til å stå for det du sier. Det tror jeg faktisk Kval ville forvente av deg også.


  • Evang
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 25. mai 2011

    Om å være en hykler: dette var et åpent spørsmål, og svaret på det er vel enkelt og greit "ingen". Case closed.


  • Litt mer ærlighet (#101)
    Marit Londal
    Publisert 25. mai 2011

    Nistad du skrev"Hvorfor kan ikke støttekomiteen innrømme at dens virkelige dagsorden ikke er å hjelpe Rostami, men å henge ut norske utlendingsmyndigheter i håp om presse frem en asyl- og innvandringspolitikk dens medlemmer betrakter som mer human?"

    Du har nok fått med deg at støttekommiteen er en støttegruppe på facebook, Rahim Rostamis støttegruppe. Oss som er "støttespillere" i denne gruppa er ikke en homogen gruppe med ens holdninger og politisk ståsted. Min deltakelse i denne støttegruppa er faktuisk KUN ment som en HJÆLP til Rostami i den situasjonen han har havnet i. Det er for meg (kanskje jeg er naiv, men la gå da) EN grunn til min loyalitet i denne saken, nemlig at jeg ikke vil se på at Norge har medvikret til å sende en så ung mann til en steningsdom i Iran.  KUN DERFOR!!


  • Amnestys årlige rapport om Iran
    Karl Eldar Evang
    Publisert 25. mai 2011

    "Når det gjelder brudd på menneskerettigheter ved mullaenes regime, pekter den årlige rapporten fra Amnesty International ut henrettelser, tortur, amputasjoner, steining til døde, økte arrestasjoner, summariske rettssaker, diskriminering mot kvinner, og forfølgelse og trakassering av religiøse minoriteter.

    Amenesty Int. rapport understreker at iranske regimet bruker henrettelser som en "politisk redskap" for undertrykkelse av folket. "Myndighetene erkjente 252 henrettelser, men det er troverdige rapporter om mer enn 300 andre henrettelser. Den sanne totale  tall kunne bli enda høyere,i følge den årlige rapporten. 

    I løpet av 2010 forverret det juridiske systemet i Iran seg ytterligere, sier Amnesty. Politiske motstandere, kvinners og etniske minoriteters rettigheter aktivister, andre aktivister for menneskerettigheter, advokater, journalister og studenter er blitt utsatt for masse arrestasjoner.

    "Kvinner møter fortsatt diskriminering i lov og praksis heter det i  rapporten. Tortur og andre mishandlinger var vanlig praksis i  fengslene. «pisking og amputasjon fortsatte å være pålagt som straff og ble stadig utført," .

    Men Mohammad Javad Larijani, mulla regimets representant ved FNs Human Rights Council insisterter på at den iranske regjeringen ikke vurderer slike straffer som former for tortur"."

    Dette er hentet fra Amnesty Internationals årlige rapport om Iran. De peker altså på at det juridiske systemet i 2010 forverret seg ytterligere, og henrettelser brukes som et politisk redskap! Det er nå svært mye som taler for at tvangsutsendelser av asylsøkere fra Norge til Iran bør stanses straks!


  • Litt mer ærlighet (#101) . Rettet utgave.
    Marit Londal
    Publisert 26. mai 2011

     

     

    Det er "sirup" her på NM. Min kommentar #137 blir derfor publisert  en gagn til i en rettet utgave.

    Nistad du skrev "Hvorfor kan ikke støttekomiteen innrømme at dens virkelige dagsorden ikke er å hjelpe Rostami, men å henge ut norske utlendingsmyndigheter i håp om presse frem en asyl- og innvandringspolitikk dens medlemmer betrakter som mer human?"

    Du har nok fått med deg at støttekomiteen er en støttegruppe på facebook, Rahim Rostamis støttegruppe. Oss som er "støttespillere" i denne gruppa er ikke en homogen gruppe med ens holdninger og politisk ståsted. Min deltakelse i denne støttegruppa er faktisk KUN ment som en HJELP til Rostami i den situasjonen han har havnet i. Det er for meg (kanskje jeg er naiv, men la gå da) EN grunn til min lojalitet i denne saken, nemlig at jeg ikke vil se på at Norge har medvirket til å sende en så ung mann til en steiningsdom i Iran.  KUN DERFOR!!


  • Til Karl Eldar Evang (nr 138)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 26. mai 2011

    Knapt noen vil benekte at det iranske prestestyret er et blodig undertrykkelsesregime. Spørsmålet er likefullt om enhver iraner som har klart å ta seg til Norge og ber om asyl, skal få oppholdstillatelse, slik det virker som om du krever når du tar til orde for at tvangsutsendelser av iranske asylsøkere til hjemlandet må opphøre. Må ikke en asylsøker - også om vedkommende kommer fra Iran eller et annet land med et undertrykkende regime - kunne sannsynliggjøre at han eller hun har vært involvert i aktiviteter som har utløst forfølgelse fra myndighetene i hjemlandet, for å få asyl i Norge? Eller skal vi gi opphold til alle som kommer fra undertrykkende regimer - som det jo dessverre er en god del av i verden - om de har klart å ta seg til Norge og sier at de ikke vil reise hjem!?

    Denne type argumentasjon viser etter min mening problemet med denne støttegruppen. Rahim Rostamis støttespillere har i utgangspunktet en veldig god sak, slik Egil Opsahl viser ved fullstendig å plukke fra hverandre utlendingsmyndighetenes argumentasjon i forhold til behandlingen av Rostami. Men i stedet for å engasjere seg i et tverpolitisk arbeid for å få norske myndigheter til å gjøre noe i forhold til Rostamis situasjon, bruker de saken til å angripe norsk asyl- og innvandringspolitikk generelt for å være for restriktiv. Resultatet er selvsagt at de gitt dagens politiske klima blir stående rimelig alene.

    Det er selvsagt helt legitimt å argumentere for en mer liberal asyl- og innvandringspolitikk. Men det hjelper dessverre ikke Rostami. Trolig tvert imot. Om målet var å hjelpe ham, hadde det vært mye bedre å lage et opprop der det utvetydig ble fastslått at initiativtakerne ikke ønsket å debattere eller kritisere norsk asyl- og innvandringspolitikk generelt, men at de mente at myndighetene i forhold til Rostami hadde begått en grov feil de burde ha et ansvar for å prøve å rette opp. Et slikt opprop ville knapt noen - ikke engang Frp! - hatt betenkeligheter med å underskrive på.

    Jeg velger å tro at de som engasjerer seg for Rostamis situasjon i dette forumet gjør det ut fra et oppriktig ønske om å hjelpe mannen. Men jeg er samtidig redd for at mye av argumentasjonen har en karakter som gjør at den neppe virker i forhold til det store flertall av vanlige borgere, politikere og byråkrater.


  • Beskyttelse
    Sissel Egeland
    Publisert 26. mai 2011

    Vi skal gi beskyttelse til de som trenger beskyttelsen.

    Det er ikke vanskelig å finne lovverket i Utlendingsloven. Heller ikke de konvensjonene Norge har tiltrådt - Barnekonvensjonen, Torturkonvensjonen og Flyktningekonvensjonen.

    Ved å overholde dette lovverk, opprettholder vi asylinstituttet på en positiv måte.

    Vi skal derimot ikke sende hjem mennesker som er i fare ved retur. Norge har plikt til å sikre at ingen som risikerer fare, blir returnert til hjemlandet. Det nytter ikke bare å si at det ikke er fare ved retur i avslagsbrevet fra UNE. Man må forholde seg til virkeligheten og oppdaterte data, ikke enslags synse vurdering fra en nemdsleder alene, basert på en slags synsevurdering av troverdightesaspektet i saken. Farene ved retur er imidlertid helt essensielle. Man kan ikke gi en utreisedato til et hjemland, som det er farlig å returnere til.

    Er det mulig fare involvert, må dette avgjøres av en utvidet nemd, hvor ulike profesjoner inngår. Ikke bare enslige jurister, som har vist seg å bruke enslags personlig synsemetode for å vurdere faremomentene og som ikke bruker oppdatert info om hjemlandet.

    Slik kan ikke fare vurderes.

    Som faremomentene for pr dags dato iranere, som har søkt asyl i Norge og hvor det er en stor fare ved retur - se Landinfo siste oppdatering om Farene ved retur til Iran.

    Mange av avslagene som UNE har gitt er basert på utdatert landsinformasjon. Det skjedde dessverre også for Rahim. Og faren ble reell på Khomeimi flyplassen fulgt av norsk politi med tvang. Vanvittig.

    Situasjonen er, enten vi liker det eller ikke, at de iranere som har søkt asyl i Norge IKKE kan returneres pr idag til Iran, da hver enkelt av dem vil være i fare, faktisk alene bare for å ha søkt asyl i et fremmed land.

    Det er slik med noen land for tiden, og Norge må være seg sitt ansvar bevisst. Vi kan ikke akseptere å bidra til flere tragedier for disse menneskene enn det de allerede har vært gjennom.

    Justisministeren må omgående gi en generell stans i alle deportasjoner til Iran.

    Uten dette blir han ikke troverdig som Justisminister.

    Det samme gjelder UNE.

    De kan også bidra til at denne stans innføres med øyeblikkelig virkning og løfte skylappene og lese virkeligheten om Iran

    I dag.

    Sissel

     


  • Stans deportasjonene til Iran!
    Karl Eldar Evang
    Publisert 26. mai 2011

    Jeg takker Nistad for hans råd om hva som er god strategi i forhold til min og andres kamp for Rahim Rostami, og for at det ikke taes sjanser på at asylsøkere returneres til tortur eller fengsling eller fare for liv.  Det som er på  min agenda er ikke å  beholde alle asylsøkere fra alle land som har totalitære regimer, men at det skal skje en fortløpende og ansvarlig vurdering fundert i all aktuell relevant kunnskap av den reelle faren for den enkelte asylsøker. Nistad er ikke enig i dette, ihvertfall ikke slik det fremgår fra et annet aktuelt hovedinnlegg ( fra desember i fjor " Hyklerisk kritikk?") som han har på Nye Meninger. Jeg siterer Nistad : "De aller fleste av oss er tilhengere av å holde mennesker fra visse deler av verden ute. Da bør vi være ærlige nok til å innrømme at dette ikke bare fører til at folk blir ulikt behandlet når de kommer hit, men også – dette er selvsagt langt mer graverende – til at personer med behov for asyl blir avvist."

    Jeg deler ikke Nistads grunnholdning her. Jeg er derimot enig med ham i at: "

    Rahim Rostamis støttespillere har i utgangspunktet en veldig god sak, slik Egil Opsahl viser ved fullstendig å plukke fra hverandre utlendingsmyndighetenes argumentasjon i forhold til behandlingen av Rostami."

    Bjørn Nistad er selvfølgelig kjent med at norske myndigheter til enhver tid er ansvarlige for å vurdere om det er forsvarlig med retur til et gitt land, både av den enkelte asylsøker i forhold til vedkommendes asylsøknad, men også om tvangsreturer generelt er forvarlige på et gitt tidspunkt. Nistad vil også vite at returer til flere land nylig er stanset. Jeg tror det siste landet hvor alle utsendelser er stanset er Syria. I forhold til Iran er det en lang rekke graverende forhold, noen av dem beskrevet i en fersk rapport ved Landinfo, som nå bidrar til at jeg ønsker øyeblikkelig stans i returer til Iran nå! Arrestasjonen av Rahim på flyplassen og plasseringen av ham i Evin-fengselet er en del av dette bildet, og rapporten fra Amnesty International, som jeg siterer fra er det i høy grad også. Den sier altså at henrettelser og tortur mer og mer brukes som politiske virkemidler av regimet. Nylig kom det uttalelser fra det Iranske regimet om at asylsøkere fra Iran som befinner seg i Norge er terrorister. Videre har det kommet uttalelser i en sentral regjeringsnær iransk avis om at selve det å søke asyl i et annet land kan medføre straff. Antallet henrettelser øker kraftig, bare i mai måned har det økt på kraftig med henrettelser. I går ble ung gutt brukt til å gjennomføre en offentllig hengning. Disse groteske henrettelsene har Jonas Gahr Støre har gått kraftig ut mot, med en offentlig uttalelse som har blitt lagt merke til internasjonalt. I tillegg er det i dag en uoversiktelig situasjon i Iran på grunn av omveltningene i Midt-Østen og indre uro, og regimets anstrengelser for å holde grep om situasjonen. Det er også enda mer uforutsigbart hvordan regimet reagerer i denne situasjonen. Det samlede bildet taler etter min mening for en umiddelbar stans i tvangsreturer til Iran!

     


  • Kommentar til Bjørn D Nistads #139
    Evy Ellingvåg
    Publisert 26. mai 2011

    Flere av medlemmene i Rahim Rostamis støttegruppe på FB er sterkt og tverrpolitisk engasjert nettopp i forhold til Rahim Rostamis situasjon. Som en konsekvens av dette engasjementet, har mange sett seg nødt til å hente seg informasjon, både om faktuelle forhold i Iran (en utfordring i seg selv, da selve regimet gir lite reliabel informasjon) og faktuelle forhold i Norges håndtering av asylsøknader.

    Det er naturlig at det for enkelte er glidende overganger i slike prosesser, hvor også den alminnelige innvandringspolitikk eller asylpolitikk blir gjenstand for kritiske stemmer. I denne saken er allikevel fokus helt klart på behandlingen av Rostamis asylsøknad og ikke på asylpolitikken per se.

    Når (som Opsahl viser godt i sitt innledende innlegg) det er grunn til å tro at det i denne saken er gjort alvorlige feilvurderinger, er det interessant å forsøke å finne ut om

    a) det er strukturelle feil i systemet som tillater at slike feil begås

    b) i tilfelle a) om disse strukturfeilene har rammet andre på tilsvarende måte

    c) om Norges forvaltning faktisk overholder de forpliktelser vi har tilsluttet oss og

    d) om det er politisk pragmatikk som råder her, og utlendingsforvaltningen står som buffer mellom urettmessige avslag og politikerne - av bekvemmelighetshensyn.

    I Rostamis tilfelle er han nå å anse som en diplomatisk varm potet - han er iransk statsborger i et iransk torturfengsel utenfor norsk jurisdiksjon. I denne sammenhengen er det å håpe at det eksisterer diplomatiske kort av verdi for Iran, som muliggjør at Rostami kan slippe ut av fengsel. Deretter er det opp til Rostami selv å vurdere om han har mot til å flykte nok en gang.

    Jeg vil gjerne utfordre deg, Nistad, i å svare på om, dersom det viser seg at Rostamis søknad er mangelfullt gjennomgått, mangelfullt vurdert på bakgrunn av foreldet landinfo og innehadde vesentlige tvilsspørsmål, Norge har et ansvar for å sikre at forvaltningen gjennomgås med sikte på å forhindre at rettmessige asylsøkere med berettiget asylgrunnlag avvises grunnet systemfeil?

    Dersom vi i bunnen er enige i at alle asylsøknader skal gjennomgås på en forsvarlig måte og vedtak skal sikres best mulig legitimitet, kan vi få en fruktbar og interessant debatt om på hvilke måter dette best kan sikres.

    Når det gjelder mitt standpunkt til at returer til Iran må stanses, er denne begrunnet i at tilgjengelig landinfo (riktignok Canadisk, amerikansk, britisk og UNHCRs info, ikke Norges) gjennom en årrekke viser at det å søke asyl i et vestlig land i seg selv kan straffeforfølges i Iran. Gjennom å søke asyl, har man ført aktiv propaganda mot regimet. Slike saker sorterer under etteretningsvesenet i Iran, som har sin helt egne "domsstol" og rettssystem på siden av det ordinære. Det er grundig dokumentert at Iran i slike saker bruker tortur, både mot fangen og fangens familie for å produsere fiktive tilståelser. Tilståelsene/tiltalene lyder gjerne på "sistesorterings" forbrytelser, som seksuelle forbrytelser, narkotikaforbrytelser eller forræderitiltaler/blasfemi. Dette er effektivt for å stanse sympatibølger som ellers ville kunne forstyrre bildet.

    På bakgrunn av dette, og på bakgrunn av at Rostami etter norsk vurdering ble returnert til trygghet, mener jeg at det inntil vi vet hva som skjer med Rostami og inntil Iranske myndigheter ikke lenger forfølger de som returnerer, må stanse returer til Iran. Søknader som er avslått på bakgrunn av foreldet info eller systemfeil bør også gjenåpnes og behandles på nytt av nye saksbehandlere.

    Som du ser, Nistad handler det ikke om å angripe norsk asyl- og innvandringspolitikk generelt for å være for restriktiv. Det handler om å rette feil - feil i systemet og feil begått av samme system. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg er debatten om "for lite" og "for mye" en annen debatt.

    Denne handler om hvorvidt her, nå, i dag -  vi har det sikre systemet vi påstår oss å ha.

    Jeg mener vi trenger endringer.


  • Til Sissel Egeland (nr 141) og Karl Eldar Evang ( nr 142)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 26. mai 2011

    Det er mye vondt i verden, og det finnes mange undertrykkende regimer. Norge og andre vestlige land har ingen mulighet til å hjelpe alle som måtte flykte fra diktatoriske regimer, krig eller naturkatastrofer. Skal asylinstituttet opprettholdes, må det forbeholdes personer som virkelig har vært engasjert i aktiviteter som har gjort at de forfølges av myndighetene i sitt hjemland. Om Iran eller andre land har et lovverk som gjør det forbudt å søke asyl, betyr ikke det at alle som kommer til Norge fra disse landene og søker om asyl, bør få bli - i så fall kunne vi like gjerne innføre fri innvandring fra disse landene. Likeledes bør ikke de aktiviteter en person har engasjert seg i etter å ha flyktet fra hjemlandet - i forhold til Iran for eksempel å konvertere til kristendommen - kunne brukes til å få innvilget asyl.

    Jeg - og jeg vil tro flertallet av mine medborgere - er altså tilhenger av en asyl- og innvandringspolitikk som er minst like streng som dagens. Samtidig mener jeg myndighetene her, altså i forhold til asylsøkere, som på andre områder har et ansvar for å rette opp konsekvensene av eventuelle feilvurderinger, slik Rahim Rostami tilsynelatende har vært utsatt for.

    Jeg mener det bør bli langt mindre hykleri i disse debattene om asyl- og innvandring. Mesteparten av hykleriet mener jeg det er tilhengerne av en liberal asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk som står for. For eksempel når personer som selv knapt er i kontakt med det "flerkulturelle" samfunnet, priser dets fortreffelighet. Men jeg skal gjerne innrømme at tilhengere av en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk også kan opptre hyklerisk og unnfallende. Som for eksempel ved ikke å kunne innrømme at det faktisk er mennesker vi kaster ut av landet, og at jo strengere vi gjør kriterine for å få innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, jo større er sjansen for at vi sender ut mennesker de fleste av oss ville synes burde ha fått bli om vi hadde kjent til historiene deres.

    En annen form for hykleri som jeg prøver å ta for meg i artikkelen "Hyklerisk kritikk", er å slutte helhjertet opp om en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, slik jeg og nesten alle andre gjør idag, og samtidig beskylde de ansatte i utlendingsforvaltningen, politiet, passkontrollører og lignende for rasisme, ufin behandling av asylsøkere etc. Disse gjør en jobb de fleste av oss er glade for at vi selv slipper å utføre, men som vi nesten alle ønsker at noen skal påta seg. Da blir det ufint og hyklerisk å beklage seg i avisen om man for eksempel er vitne til at en passkontrollører eller toller tilsynelatende er overivrig i tjenesten i forhold til en farget person mens hvite slipper å bli kontrollert.


  • Til Evy Ellingsvåg (nr 143)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 26. mai 2011

    Jeg er selvfølgelig tilhenger av at vi har en mest mulig effektiv forvaltning, og at utlendingsmyndighetene i likhet med resten av forvaltningen må tåle at deres virksomhet blir utsatt for kritikk og granskning, særlig i tilfeller der det tilsynelatende har blitt begått grove feilvurderinger.

    Jeg mener imidlertid at forutsetningen for at en person skal kunne få politisk asyl må være at vedkommende kan sannsynliggjøre at han eller hun i hjemlandet har vært involvert i aktiviteter som har utløst forfølgelse fra myndighetenes side. At iranske myndigheter tilsynelatende har gjort det straffbart å søke asyl i utlandet bør ikke i seg selv være nok til å gi alle iranere som søker om asyl, opphold i Norge - da kunne vi like gjerne innføre fri innvandring fra Iran. Likeledes bør ikke aktiviteter en asylsøker måtte involvere seg i etter å ha flyktet fra hjemlandet - deltakelse i demonstrasjoner mot regimet i hjemlandet, konvertere til en annen religion eller lignende - kunne gi grunnlag for asyl.

    Asyl er et knapt gode. Skal asylinstituttet kunne opprettholdes, må asyl kun innvilges til mennesker som virkelig trenger det. Det er trist når sikkert gode og velvillige personer opptrer på måter som kun bidrar til å undergrave asylretten for virkelig forfulgte.


  • Marit G
    Publisert 26. mai 2011

    Det som kommer frem her på Nye Meninger er bare en flik av arbeidet som legges ned. Men en viktig del, fordi det skaper debatt og viser frem noen helt konkrete problemstillinger.

    Støtteapparatet rundt Rahim favner bredt og omfatter flere enn oss som jobber med saken i støttegruppen hans. I disse dager vurderes i tillegg hele behandlingen av den i UNHCR, som altså har funnet den tilstrekkelig hullete til å søke mer innsyn.

    Det var vel du som lurte på om vi ikke snart skulle stå fram med vår hemmelige skjulte agenda:) og på den måten vridde debatten i en skarp politisk retning for så å forsøke å få det til å fremstå som om dette grepet kom fra støttegruppa. Til det kan jeg bare svare at denne saken er så alvorlig at det er unødvendig å sprite opp virkeligheten med skjulte hensikter og intensjoner, konstruere opp vikarierende motiver og andre teorier. De som jobber tettere på Rahim Rostamis sak jobber systematisk og fokusert. Det jobbes tverrfaglig, partipolitisk frikoplet og faktuelt. Alt er dokumentert og alt går ryddig for seg. Ingen spennende undergrunnsbevegelser, ingen hemmelig agenda, ingen slagkraftig lobby. Kun en gjeng privatpersoner som jobber med denne saken på fritida.

    Vi jobber tverrpolitisk av den enkle grunn at dette er en tverrpoltisk sak. Den handler om Rahim Rostamis grunnleggende rettigheter og den handler om Norges måte å håndtere disse på. Som denne debatten viser, så er noen såre fornøyd med dette, andre mener det er god grunn til å alarmere. Å båse dette hvasst politisk og framstille norsk utlendingsforvaltning som underdog og offer for en politisk motivert propagandaaksjon fungerer dårlig selv om det kanskje er midlertidig retorisk virkningsfullt i blant annet UNEs favør.

    Men det vil ikke fungere på sikt, for enhver gravende nysgjerrigper vil fort finne ut at dette er mer kompleks enn som så, vi tenker ulikt, har ulik bakgrunn og kompetanse, vi har ingen felles politisk plattform og ingen felles sosial plattform. Fellesnevneren som dog er identifisert, er en stadig økende bekymring for at kvalitetsikringen som de fleste av oss trodde var på plass ikke ser ut til å være der.

    Om det ikke kommer så godt frem i en polarisert debattråd i Dagsavisen, så høster Rahims sak med andre ord et stort engasjement fra flere hold. Det kan synes som om stadig flere oppdager fallgruver i systemet, for det begynner å bli mange som reagerer nå. Ikke bare i denne saken, men ogsåi mange andre. Jeg tror at en undervurdering og forsøk på eventuell undergraving av dette engasjementet vil være uklokt . Jeg registrerer at du synes debatten er ufokusert og et generelt angrep på norsk asylpolitikk. Vi leser nok ulikt, men jeg ser mye saklig og fokusert argumentasjon i innleggene her - ikke bare fra støttegruppa men også fra andre.

    En ting er uansett sikkert: Vi gir ikke opp denne saken. Det får ta den tiden det tar. Ingen kan spå utfallet av den, men der det er vilje finnes det ofte løsninger. Spørsmålet er vel heller om viljen er tilstrekkelig hos de som har reell inflytelse. Er det heller ønskelig å forsvare en praksis hvor risikokalkuleringen er av en slik kvalitet at den skaper slike hull som Rostami har ramlet i? Det krever noen ærlige og dristige valg og svar.


  • Marit G
    Publisert 26. mai 2011

    Nettopp.Til Rahim Rostamis store uhell, så fungerte altså ikke dette viktige prinsippet.

     


  • Stans i returer
    Karl Eldar Evang
    Publisert 26. mai 2011

    Bjørn Nistad fortsetter å argumentere som om stans i returer til et gitt land i en gitt farlig politisk situasjon og menneskerettslig uholdbar situasjon er et utenkelig virkemiddel for Norge, og at dette vil åpne for en ukontrollerbar innvandring. Interessant da å lese på UNEs hjemmesider:

    "UNE stopper returer til Syria. Redegjørelse publisert på une.no 28.0411,"

    "UNE stopper returer til Jemen. Redegjørelse publisert på une.no 01.04.11,"

    "Ingen returer til Hellas, asylsøknadene behandles i Norge."

    "UNE stopper returer til Libya. Redegjørelse publisert på une.no 22.02.11,"

    "UNE stopp i returer til Elfenbenkysten. Redegjørelse publisert på une.no 10.02.11."

    Stans i returer skjer altså når situasjonen er menneskerettslig så uholdbar, situasjonen for asylsøkerne er så usikker og farlig at norske myndigheter ikke finner det forsvarlig med retur. Det er dette jeg og andre argumenterer for er situasjonen i forhold til Iran i dag. Er Nistad kanskje motstander av alle disse gjennomførte stansene i retur på samme grunnlag som han argumenterer i forhold til Iran?


  • Klare ord
    Wilfred Hildonen
    Publisert 26. mai 2011

    Der er vi nok enige, selv om jeg ikke har sett så mye til det hykleriet, men alt beror på øynene som ser. Hvis vi kan si det slik at det bør bli litt mere klarhet, tror jeg vi er enda mere enig. Men dette med å oppfatte hverandre som hyklere, kan vel bunne i personlige antipatier som igjen danner grunnlaget for våre oppfatninger av visse grupper? En venn av meg lanserte en gang begrepet "åndelige gravitasjonsfelt" med hvilket han ikke avså noe spesifikt religiøst, men alt mentalt, slik som tankevirksomhet, idéer og meninger blant annet.

    Vi forbinder oss gjerne med et slik "felt" som kan være alt fra sosialdemokrati til konservatisme, fundamentalisme, hedonisme, liberalisme, fotball, skøyter, fag, litteratur you name it. Men jo mere vi forbinder oss med feltet, desto mere identifiserer vi oss med og tenderer til å betrakte alle andre felt som fremmede og rent ut fiendtlige og en trussel mot oss og vårt eget felt. Da blir det gjerne fort slik at vi ser på "de andre" som hyklere mens vi selv er rettskafne og ærlige, for eksempel. Vi finner fort også bekreftelser på våre holdninger i så måte.

    Nok om det, jeg mener også at vi bør ha klart for oss hva en streng innvandringspolitikk egentlig betyr, noe jeg synes du ser ut til å ha klart for deg, Nistad. Men det videre spørsmålet er hva vi da anser å ville forsvare med vår strenge politikk? Her bør det også mere klarhet til. Hvis vi anser at vi skal forsvare våre vestlige verdier, så tilhører vel også humanisme og liberalisme disse? Er da disse verdiene forenlige med de mindre attraktive sidene ved en streng politikk? Hvis de ikke er det, hva er da for slags verdier vi forsvarer?

    Det kan naturligvis handle om noe så enkelt som våre materielle goder og vårt gode liv. Hvis det er det, så bør det også sies klart fra om.

    Jeg mener at vår politikk også på disse områdene må motsvare det beste i det vi tenker oss som vestlig kultur og da må nødvendigvis rettssikkerhet høre til dette. Hvis det skal gjøre det, må vi arbeide for å unngå slike tilfeller som saken Rostami. Og jo, det innebærer et problem i og med at asylsøkere fra Iran blir å regne for ureturnerbare. Realitetene ser ut til å gå mot at stadig flere fra stadig flere land faller innenfor denne gruppen.

    Skal vi da bare gjøre oss kalde, harde og kyniske og allikevel sende dem ut? Hvis vi velger det, bør det skje med klar beskjed. Da kan man ikke lenger snakke om en streng og rettferdig politikk, kun en streng. Slik det er i dag, er det vel for mye newspeak fra myndighetenes side. War is peace.

    Hvis myndighetene var klarere på disse punktene, er det der i mot ikke så sikkert at så mange hadde støttet denne politikken. Det er lettere å støtte noe som får fatale følger for mennesker, om man er uvitende. Da kan man alltid si: "men vi visste jo ikke" hvis man må svare for følgene i ettertid...


  • Til Karl Elgar Evang (nr 148)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 27. mai 2011

    Mitt syn på hvem som bør få politisk asyl i Norge, har jeg allerede gjort rede for. Jeg mener kun personer som kan sansynliggjøre at de i hjemlandet har vært involvert i aktiviteter som har utløst forfølgelse fra myndighetenes side, bør få politisk asyl. Med tanke på den urolige situasjonen i land som Syria, Jemen og Libya kan det være fornuftig å utsette utsendelsen av eventuelle "falske" asylsøkere derfra inntil situasjonen i disse landene har stabilisert seg - forutsatt at situasjonen hurtig stabiliserer seg og en slik praksis ikke utløser et stort antall asylsøkere fra disse landene.

    Forholdene i Elfenbenskysten adskiller seg knapt fra forholdene i Iran. Det er jævlig å bo i begge disse landene, og vi i vår sikkerhet og overflod skal prise oss lykkelige for at vi slipper det. Men det betyr ikke at vi har plikt til å gi opphold til ethvert menneske derfra uten at vedkommende på noen måte kan sannsynliggjøre å ha deltatt i aktiviteter som kan gi grunnlag for politisk asyl. At vi har sluttet å returnere asylsøkere til Helles mener jeg er uheldig. Det hadde vært mye bedre om Norge og andre land hadde gitt grekerne nok ressurser til at de selv kunne ha håndtert asylsøknadene på en forsvarlig måte. Men selv om søknadene nå blir behandlet i Norge, blir vel ubegrunnede asylsøknader fremdeles avvist? Alt annet ville vært mildt sagt oppsiktsvekkende og kritikkverdig.

    Jeg tror jeg har et grunnleggende ulikt syn på asyl og innvandring enn nesten alle av Rahim Rostamis støttespillere i dette forumet. Jeg mener at asyl i Norge kun bør gis til mennesker som utsettes for forfølgelse i hjemlandet på grunn av sine politiske aktiviteter - altså kun til en liten andel av de som idag gis asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Alle de andre, de mange millioner som er på flukt på grunn av krig, borgerkrig eller naturkatastrofer, mener jeg vi som lever i et av verdens mest stabile og rikeste land, også har en plikt til å hjelpe. Men vi bør prøve å hjelpe dem i deres nærområder. Det koster en brøkdel av hva det koster å ta imot en asylsøker i Norge - tenk på alle utgiftene til asylbyråkrati, asylmottak, asyladvokater med mer! - så med de samme ressursene ville vi ha kunnet hjelpe langt flere mennesker. Hvor mange flere vi da ville klare å hjelpe håper jeg et kompetent og humanistisk menneske - vi har altfor mange kvasihumanister i dette landet - en gang vil prøve å regne ut!


  • Til Nistad
    Sissel Egeland
    Publisert 27. mai 2011

    Nistad

    Du omgår igjen virkeligheten.

    Spørsmålet er ikke om enhver iraner som har søkt seg til Norge, skal få asyl

    Hvem som skal få asyl, er definert i Utlendingsloven og i internasjonale konvensjoner Norge har tiltrådt.

    Ikke alle mennesker kan få asyl, men de som er forfulgt i hjemlandet, kan få asyl under visse forutsetninger. Jeg regner med at du nå vil lese loven vår og kan anbefale "Utlendingsloven" av Terje Einarsen, som jeg studerer jevnlig.

    Her vil du finne frem til hvem vi kan gi asyl til eller ikke.

    Det er selvfølgelig en juridisk tolkning av loven, så studer gjerne jus. Men også andre profesjoners fortolkning av loven, er aktuell.

    Hvem som da vil få asyl i Norge er avhengig av det UDI og UNE avgjør og deres metodikk, kildemateriale, saksbehandling, systeminnhold og deres kompetanse.

    Det betyr jo ikke at man tar alt som kommer fra dem som manna. Jo mer man titter inn i systemet deres, jo mer feil finner man. Ihvertfall gjør jeg.

    Rahim saken er ikke godt utredet, men la oss ikke fokusere bare den nå i dette innlegg.

    Asylinstituttet er i teorien bra, men hvordan fungerer det i praksis.

    Jeg skal ikke gå inn på dette her nå, men din vurdering av hvem som skal hjelpes til asyl må innebære at også  saksbehandlingsmetodene for dette er essensielt.

    Det er godt mulig vi er uenig i den enkelte saksbehandling, men det er ikke tema for meg akkurat nå, for da må vi analysere sak etter sak. Dette får skje i retten.

    Det du omgår, er situasjonen for alle de iranere som er ankommet Norge. Vet du forresten hvilken tortur og hvilken kostnad de har pådratt seg for å komme hit? Det kan du finne ut når du spør hver og en av dem. Og det er ofte tragisk.

    Nå har altså noen klart å komme seg opp hit , mens andre sultestreiker i Hellas ennå.

    Andre blir torturert i fengslene i Iran

    Situasjonen er faktisk ganske desperat for hver enkel

    Så sitter vi her i vårt fantastiske land og moraliserer. Du også.

    For du vil sende 70% av dem tilbake til den tortur de kom fra. Dvs våre politikere vil gjøre dette. I det minste vår regjering.

    Det er uakseptabelt og vil være slik for meg, sålenge situasjonen er så grusom som den er i Iran. De daglige desperate meldingene som man klarer å få ut fra dette landet, er overveldende.

    Og dit vil du gjerne reise. Ikke jeg.

    Med dine holdninger i din siste kommentar, har du valgt. Dette er ikke teori, men virkelighet. For dem som bor her og lever hver eneste dag i angst - for at det finnes nordmenn, som oss, som ikke ennå forstår virkeligheten i dagens Iran.

    Sissel

     

     

     


  • Liv Hannestad
    Publisert 27. mai 2011

     Her skjedde det en feil ved publisering.


  • Vilkår for å få asyl
    Liv Hannestad
    Publisert 27. mai 2011

    Nistad, du sier at: /”Jeg tror jeg har et grunnleggende ulikt syn på asyl og innvandring enn nesten alle av Rahim Rostamis støttespillere i dette forumet.”/

    Det er legitimt å ha forskjellige syn på hvem som bør innvilges asyl i Norge. Vi har nok et svært ulikt syn. Mitt eget syn på hvem som skal innvilges asyl sammenfaller godt med Justis- og politidepartementets syn. Jeg hevder at det er grunner hjemlet i lovene vi har i dag for at Rahim Rostami skulle fått innvilget asyl i Norge. Det er noe av det jeg ønsker å sette søkelyset på; Rahim Rostamis sak og hvordan den ble vurdert av UNE. Jeg mener at UNE har gjort feil vurderinger og må innse og rette opp sine feil for å hjelpe Rahim Rostami nå og slik at det ikke skjer igjen. Her må Justisdepartementet raskt komme på banen.

    Rahim Rostami kom hit som enslig mindreårig asylsøker. PU overleverte han til iranske myndigheter på flyplassen i Teheran. Norske myndigheter har ansvaret for han sitter Evin fengselet. Hvor han, som alle som følger denne debatten vet, har sittet i over 100 dager. Det er også godt kjent at hjemsendte asylsøkere til Iran blir sett på som sterkt regimekritikere og vil straffes – og de vil straffes hardt. UD, Jonas Gahr Støre og diplomatiet må sørge for å få gutten ut av fengsel og tilbake til Norge.

    Jeg legger ut ”Vilkår for å få asyl” fra Justis- og politidepartementets egne sider.  Etter mitt syn oppfyller Rahim Rostami alle de 5 punktene til beskyttelse listet opp nedenunder i disse vilkårene.

    Justis- og politidepartementet
    http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/tema/innvandringspolitikk/asyl-_og_flyktningpolitikk/vilkar_for_a_fa_asyl.html?id=85861

    Vilkår for å få asyl

    [Tema, Justis- og politidepartementet, 16.06.2006]

    Utlendingsloven gir flyktninger som er i Norge eller på norsk grense, rett til asyl. Loven åpner også for å gi beskyttelse til andre enn flyktninger, når disse ellers har behov for beskyttelse.

    Noen asylsøkere får opphold fordi ”sterke menneskelige hensyn” taler for det – såkalt opphold på humanitært grunnlag. Disse har ikke rett til tillatelse, men kan få det etter en helhetsvurdering, hvor også innvandringspolitiske hensyn inngår.

    Flyktningkonvensjonen av 1951 med tilhørende protokoll av 1967 artikkel 1 definerer en flyktning slik:

    ”enhver person som … på grunn av at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse”.

    For å få asyl i Norge, må asylsøkere være flyktning slik flyktningkonvensjonen definerer dette. Alle vilkårene under må være oppfylt før man regnes som flyktning:

    1.     Søkeren må være utenfor hjemlandet.

    2.     Det må være fare for forfølgelse.

    3.     Faren for forfølgelse må henge sammen med at myndighetene ikke har evne eller vilje til å gi beskyttelse.

    4.     Det overgrepet man frykter vedkommende kan bli utsatt for, må være av et visst alvor. Forfølgelse kan svært forenklet defineres som brudd på grunnleggende menneskerettigheter av en viss art og varighet.

    5.     Faren personen er utsatt for eller frykter må henge sammen med vedkommendes etniske opprinnelse, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politiske oppfatning.

    Det avgjørende for om flyktningkonvensjonen kommer til anvendelse, er hva hjemlandets myndigheter kan eller vil gjøre for å beskytte den enkelte mot overgrep. Norge legger ikke vekt på hvem forfølgeren er.

    Forfølgelse på grunn av kjønn er ikke nevnt som en årsak som omfattes av konvensjonen. UNHCR har imidlertid i flere år gitt uttrykk for at flyktningkonvensjonen må tolkes i lys av at kjønn er en relevant faktor ved vurderingen av om en person er flyktning – såkalt kjønnsperspektiv i flyktningvurderingen. Dette innebærer at sentrale begrep i flyktningdefinisjonen, som forfølgelse, religion, politisk oppfatning og medlemskap i en spesiell sosial gruppe, må tolkes slik at de typer forfølgelse som kvinner tradisjonelt blir utsatt for, faller inn under begrepene.

     

     


  • Asylpolitikk og verdige og uverdige trengende
    Wilfred Hildonen
    Publisert 27. mai 2011

    Det som Egeland og Hannestad går igjennom i sine innlegg, understreker det jeg har forsøkt å rette søkelyset på hele tiden; nemlig hva de egentlige konsekvensene er av en strengere politikk på dette området. Kort sagt blir en av konsekvensene at man må se bort fra rettferdighet, i alle fall hvis man skal utgå fra kriteriene for hvem som skal få asyl. Situasjonen i verden i dag er dessverre slik at altfor mange oppfyller kriteriene. Det kan vi ikke lukke øynene for.

    Ingen kan nekte for at det alltid vil finnes en del som ikke gjør det og det finnes garantert en del som søker om asyl under falske forutsetninger. Dette må naturligvis myndighetene ha øynene åpne for og hindre. Spørsmålet er bare hvor mange dette virkelig dreier seg om? Jeg vet ikke om andre har klare tall på dette, men når man på forhånd går ut og stiller opp en kvote av hvor mange som skal kastes ut, så begynner jeg å mistenke at man kan begynne å tøye på prinsipper og stramme inn på kriterier for å gjøre nåløyet trangere. Ansvaret for dette ligger hos politikerne. UDI og UNE håndhever bare det som blir dem pålagt. Naturligvis kan også håndhevelsen av lover og pålegg utføres slik at kritikk oppstår og det å være kritisk hører med til demokratiet. Kritiske røster er tegnet på et levende demokrati.

    Enkelte, som Nistad, antar at de fleste som engasjerer seg her, har en skjult agenda som går ut på å liberalisere og utvanne asylinstituttet, men selv om mange ideelt sett ønsker seg en åpen og fri verden, vet vi alle at virkeligheten dessverre ikke er slik. Det må finnes en viss kontroll. Forskjellen ligger kanskje heller i at mens noen anser dette for å være et beklagelig faktum, føler andre seg trygge desto mere kontroll det er.

    Men det dreier seg ikke om hverken utvanning eller liberalisering, men å følge de kriteriene som er gitt, slik det fremgår av Egelands og Hannestads innlegg. Hvis man vil endre kriteriene og gjøre nåløyet trangere, bør man være åpen når det gjelder dette. Hvis ikke, oppstår det en form for dobbeltmoral.

    Problemet består i, slik jeg ser det, hvorvidt det i virkeligheten finnes mange flere som oppfyller kriteriene enn det antallet man vil slippe inn. Hvis det gjør det, betyr en innstramning at man avviser mennesker som egentlig har behov for asyl, i følge eksisterende kriterier. Det er dette jeg gjerne så en åpenhet omkring. Slik det er nå, virker det altfor ofte som om man sier noe men gjør noe helt annet.

    For å streife innom det Nistad også nevner, om å hjelpe mennesker i deres nærområder, så er dette naturligvis det ideelle, men kanskje ikke alltid praktisk gjennomførbart? Hvis vi tar et land som Iran, så lurer man på hvordan en slik hjelp skal foregå? Hvor ligger disse nærområdene? Hva betyr dette, rent konkret?

    Utenom en slik hjelp, tror jeg også det ville hjelpe om Norge rett og slett innbød til arbeidsinnvandring, gjerne etter kanadisk modell. Det vil si at man slutter å se på innvandrere som mennesker man skal forbarme seg over, eller som verdige og uverdige trengende, men rett og slett som ressurspersoner. Naturligvis innebærer det at man stiller krav, men ikke den typen krav som mere egner seg til å holde folk nede, men krav kombinert med muligheter og ansvar. Dette ville ha avlastet asylinstituttet vil jeg tro, siden en god del av de som søker asyl, ofte er nettopp ressurssterke personer. De som ikke er det, kunne fått asyl på de kriteriene som eksisterer, om de oppfyller disse.

    Problemet ligger vel heller i at man altfor ofte tenker i svart-hvitt og enten-eller og ikke makter å se flere mulige løsninger som ikke behøver å være motsetninger men som kan utfylle hverandre.


  • Til Wilfred Hildonen (nr 154)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 27. mai 2011

    Takk for et godt innlegg. Jeg er helt enig med deg i at problemet når det gjelder mottak av flyktninger er at det i dagens verden er langt flere personer som utfra "normale" menneskelige kriterier - eller for den saks skyld internasjonale konvensjoner som ble laget i en tid da masseforflytninger av mennesker ikke var så vanlig - har krav på beskyttelse, enn Norge og andre vestlige samfunn har mulighet til å ta imot. Mitt forslag til løsning er kun å gi asyl til mennesker som utsettes for forfølgelse fra myndighetene i hjemlandet - altså å gjøre kriteriene for å få asyl langt trangere enn de er idag - og prøve å hjelpe alle de andre, altså ofrene for krig, borgerkrig, naturkatastrofer og lignende, i deres nærområder. Da det er mye billigere å hjelpe folk i deres nærområder enn å gi asylsøkere opphold i vestlige land, vil en slik politikk dessuten utvilsomt komme langt flere mennesker til gode. Med tilnærmet ubegrenset lidelse i verden og begrensede ressurser må vi faktisk tenke på hvordan vi kan hjelpe flest mulig.

    Samtidig mener jeg at vi - eller i praksis våre myndigheter - har et ansvar for å innformere fattige mennesker i fattige og krigsherjede land om hvilken asyl- og innvandringspolitikk vi fører. I likhet med andre vestlige land prøver Norge å holde fargede mennesker fra fattige land ute, muligens med unntak for enkelte spesialistgrupper (dataeksperter, sykepleiere etc). Men dette tør ikke våre myndigheter å innformere om på en skikkelig måte. Mens de i praksis - med min og det store flertall av befolkningens tilslutning - gjør hva de kan for å stenge ute folk fra land i den tredje verden, fører de en retorikk som kan gi folk i andre deler av verden inntrykk av at Norge ønsker alle velkommen helt uavhengig av deres bakgrunn.

    Et klart eksempel på denne type hyklerisk og bokstavelig talt drepende dobbeltkommunikasjon er skjebnen til etiopierne ved Domkirken. De ble, så vidt jeg vet, lokket hit fordi et eller annet Krf-fjols sendte ut et signal om at Norge skulle føre en mer human flyktningpolitikk. Da antallet asylsøkere steg, opphørte humaniteten over natten, noe som selvsagt var en tragedie for et par tusen mennesker som hadde tatt seg til Norge, ofte ved hjelp av menneskehandlere. Hvilke menneskelige tragedier vi ville få om en SV-er eller et venstremenneske skulle få hånd om asyl- og innvandringspolitikken og erklære for eksempel at alle mindreårige asylsøkere skulle få opphold i Norge - for så å måtte stenge grensen fordi det viste seg å være titusener av dem - tør jeg ikke engang å tenke på.

    Faktisk mener jeg at det beste håpet for en fornuftig og human asyl- og innvandringspolitikk er at Frp kommer til makten. Vi vil ikke bare selv unngå store integreringsproblemer en fortsettelse av dagens ikke-vestlige masseinnvandring uunngåelig vil føre til - og som innvandrerne vil være de som taper mest på. Vi vil også trolig unngå at titusener av mennesker med og uten beskyttelse strømmer til landet, gjerne etter å ha ofret sine siste slanter til menneskesmuglere, for så for flestepartens vedkommende å bli utvist etter flere års nedbrytende opphold på et asylmottak. Humanisme?! Får vi en Frp-regjering, vil det hurtig ryktes at Norge styres av "rasister", og knapt noen vil lenger søke om asyl hos oss.

    I en gal verden der titusener lokkes til å søke asyl hos oss med de problemer og tragedier dette er forbundet med ser jeg meg derfor - til tross for at jeg har Karl Marx og John Stuart Mill som mine helter og har et syn på Russland, Kina, Serbia med mer som trolig sammenfaller med NKPs (om i det hele tatt noens) - ser jeg meg derfor tvunget til å stemme Frp og oppfordre andre til å gjøre det samme. Trist, men sånn er det.


  • Stans i retur
    Karl Eldar Evang
    Publisert 27. mai 2011

    Bjørn Nistad, jeg ser av ditt svar at du også ser at det i gitte situasjoner, og i en periode, er riktig å stoppe returer av alle asylsøkere til et land. Da knytter uenigheten vår om stans i retur til Iran nå seg om hvor alvorlig den menneskerettslige situasjonen, og hvor alvorlig trusselen mot asylsøkere som blir sendt i retur, faktisk er i Iran nå. Her har Evy Ellingsvåg og Sissel Egeland framført svært overbevisende argumenter i innlegg lenger opp i tråden, FN har nylig ( i mars) sett det nødvendig å opprette en ny rapportør på menneskerettssituasjonen i Iran, Amnesty International har i sin årsrapport pekt på en forverret situasjon i Iran med politiske henrettelser, tortur og amputasjoner. Det er framlagt en lang rekke forhold som peker på en meget farlig situasjon. Jeg kan ikke se at du i din argumentasjon forholder deg til disse fakta om Iran, du legger deg mer på en lett raljerende "Det er mye vondt i verden, og det finnes mange undertrykkende regimer. " , som om det er dette nivået det argumenteres på. Når det gjelder Hellas, et land med et aktuelt flyktningekaos og lidelse for flyktninger av dimensjoner, som du ønsker å fortsette returer til, så er returer dit fra Norge stanset etter en dom i den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg mot Belgia. Dette etter at domstolen fant at menneskerettene ved retur ble brutt. Du virker dermed villig til å sende ut mennesker også til brudd på menneskerettighetene og reell fare? Ingen løsning med økonomisk støtte til Hellas vil på kort sikt løse dette kaoset.

    Jeg må også si at jeg spør meg  hva "fargede mennesker  fra fattige land", har med saken å gjøre. Du skriver om dette i et av dine svar. Har det at de er fargede noe med saken å gjøre? Bør det ha noe med saken å gjøre? Jeg reagerer også sterkt på det andre jeg siterer deg på: "De aller fleste av oss er tilhengere av å holde mennesker fra visse deler av verden ute." Her legger du inn forutsetninger som jeg kjenner meg svært fremmed for, for å si det mildt. Jeg trodde vi diskuterte de faktiske beskyttelsesbehov  og farer ved retur o.l. , ikke hvilke deler av verden mennesker kommer fra eller om de er fargede eller ikke? Din konklusjon følger vel av disse forutsetningene som du legger inn, en argumentasjon som utrolig nok ender i at det ville være en fordel om det ryktes at vi ble ledet av en regjering ledet av "rasister".

    Fortsetter vi med et antall tvangsreturer til Iran nå, mener vi at vi risikerer å oppleve flere Rahim Rostamisaker. Altså flere alvorlige saker med resultatet fare for fengsling, mulig tortur og forfølgelse,  liv og helse. Dette er bakgrunnen for kravet om stans i returer til Iran nå.


  • Til Karl Eldar Evang (nr 156)
    Bjørn Ditlef Nistad
    Publisert 27. mai 2011

    Jeg synes jeg har gitt uttrykk for mine oppfatninger om norsk asyl- og innvandringspolitikk på en rimelig klar måte. Jeg har åpenbart helt forskjellige oppfatninger enn deg og dine meningsfeller, og en ytterligere meningsutveksling ville bare bli en gjentakelse av allerede uttalte standpunkter, i hver fall fra min side. Jeg velger derfor å trekke meg ut av denne debatten.


  • Til Nistad
    Sissel Egeland
    Publisert 27. mai 2011

    Det var hyggelig å diskutere med deg.

    Jeg observerer imidlertid at når dette blir nært og konkret for deg, så velger du å forlate debatten. Det er først når man kommer nær de reelle problemene at man har forhold til de problemstillinger man debatterer.

    Dette dreier seg ikke om vår asylpolitikk generelt, men om en tenåring som ble returnert tilbake til et ekstremland, fordi UDI og UNE sa at det ikke var farlig for ham å returnere.

    Det var farlig.

    De klarer bare ikke forholde seg til det de har gjort, for virkeligheten kom tilbake i hodet på dem og de teoretiske problemstillingene ble reelle og personlige.

    Ikke engang vår regjering klarer å forholde seg til sine valg og velger en taushet som lammer - først og fremst dem selv.

    Denne debatttråden er personlig og virkelig - for oss alle.

    Denne situasjonen dreier seg ikke bare om ungdommen Rahim, som sitter i et torturfengsel, sendt ut med tvang fra Norge.

    Som om ikke det er nok i seg selv, gjelder denne virkeligheten alle dem iranere som UNE har gitt utreisedato og som skjelver hvert minutt for sin fremtid.

    De står i rekke og rad for å kunne bli det neste offer - som Rahim.

    Hvis Justisministeren ikke vil tro meg, så bør han se seg om etter en mer teoretisk jobb enn denne, som handler om reelle mennesker.

    Sissel

     

     


  • idealisme og realisme
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 28. mai 2011

    Hyggelig at Wilfred meldte seg på debatten igjen (han har mange gode poenger).

    Jeg synes imidlertid det er riktig av Nistad å påpeke: "Problemet når det gjelder mottak av flyktninger er at det i dagens verden er langt flere personer som utfra "normale" menneskelige kriterier - eller for den saks skyld internasjonale konvensjoner som ble laget i en tid da masseforflytninger av mennesker ikke var så vanlig - har krav på beskyttelse, enn Norge og andre vestlige samfunn har mulighet til å ta imot."

    Når regjeringen har iverksatt effektive tiltak for å redusere asylankomstene (herunder økt trykket på returarbeidet), har dette vært helt nødvendig. Det handler mye om psykologi. Det handler også om presedens. Inntrykket som skapes av norsk asylpolitikk ute i verden, er vel så viktig som den faktiske politikken. Nesten alle asylsøkere i dag har hjelp av menneskesmuglere. Disse spekulerer i de ulike lands praksis i asylsaker. Hvis de oppfatter at norsk politikk er mer åpen enn andres, vil de styre asylsøkere hit. Det tror jeg de færreste av oss egentlig ønsker. Det handler ikke om å være slem; det handler om å være realistisk, og det har utvilsomt vært politisk klokt av den sittende regjering å foreta denne manøveren.

    Enkelte på dette debattforumet har tatt til orde for en mer liberal asyl- og innvandringspolitikk. Innvandrerbefolkningen pr. dags dato utgjør nesten 11 prosent av Norges befolkning. Den innvandringspolitikken Norge fører – og har ført lenge – er faktisk en viktig del av forklaringen på hvorfor sysselsettingen i en del innvandrergrupper er såpass lav. Siden 1975 har vi hatt en innvandringsstopp som ikke har stoppet innvandringen – bare vridd den. Derfor kommer det nær sagt ingen arbeidsinnvandrere fra land utenfor EU/EØS. Eller sagt på en annen måte: Alle ”ikke-vestlige” innvandrere til Norge kommer i utgangspunktet av andre grunner enn for å arbeide. Dermed blir også arbeidsdeltakelsen deres lavere enn den kunne vært - arbeidsinnvandrere (f.eks. polakker) deltar mye, flyktninger og familiegjenforente lite. Lavt utdannede deltar lite, høyt kvalifiserte mye.

    Hva gjelder situasjonen til de innvandrerne som blir i Norge, må vi erkjenne at integrering på "hovedsakelig norske premisser" ikke lar seg gjennomføre hvis tilstrømningen av "mennesker uten utdannelse og med patriarkalske og hierarkiske holdninger" blir for stor. Hvis f.eks. innslaget av mennesker i Norge med islamsk bakgrunn blir stort nok, vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge — ut fra den norske sosialrelativistiske tanken om at vi må respektere andres kultur.

    Når det gjelder "hykleri-debatten", tillater jeg meg å sitere Steinar Lem: «På 80-tallet skrev gode mennesker i avisene at innvandringen var så liten at den overhodet ikke ville påvirke norsk livsstil og egenart. Så var det taust en stund før de samme gode menneskene utpå 90-tallet skrev triumferende at Norge allerede var et flerkulturelt samfunn der norsk kultur ikke kunne påberope seg noen særstilling. Norsk ingen særstilling i Norge? Mange av de samme menneskene bekymrer seg for at Kina skal utradere tibetansk kultur og at indianerstammer i Sør-Amerika skal ofres for tømmerdrift og tvinges til å flytte inn i nærmeste storby.»

    Lem mente at temaet innvandring var tabu i den norske offentlighet, og ventet med å uttale seg om før han var kreftsyk og ute av arbeidslivet. Han beskrev det slik at hvis du ikke er interessert i klima og vil maksimere oljeutvinning er du et godt menneske, men hvis du vil forandre norsk innvandringspolitikk er du ond.

    Og som Nistad tydelig demonstrerte i et innlegg - når det bare er partiet FrP som våger å snakke om utfordringene rundt innvandring og integrering, blir resultatet at FrP får økt tilslutning (på bekostning av veldig mange viktige saker som f.eks. arbeidsliv, likestilling, velferd og miljø).

    Hva gjelder Iran, sier Nistad: "Knapt noen vil benekte at det iranske prestestyret er et blodig undertrykkelsesregime. Spørsmålet er likefullt om enhver iraner som har klart å ta seg til Norge og ber om asyl, skal få oppholdstillatelse, slik det virker som om du (Evang) krever når du tar til orde for at tvangsutsendelser av iranske asylsøkere til hjemlandet må opphøre."..."Om Iran eller andre land har et lovverk som gjør det forbudt å søke asyl, betyr ikke det at alle som kommer til Norge fra disse landene og søker om asyl, bør få bli - i så fall kunne vi like gjerne innføre fri innvandring fra disse landene."

    I Iran bor det, bare for å ha nevnt det; 67 037 500 mennesker. Alt har, som kjent, sin grense. Også idealisme og engasjementspolitikk.

     


  • Også frekkheten har en grense...
    Bjørn Nilson
    Publisert 28. mai 2011

    «Alt har, som kjent, sin grense,» skriver du nå. Men også når det gjelder frekkhet i diskusjoner om alvorlige temaer, slik som Rahims sak, bør det finnes en grense, selv for kynikere. Du har klart overskredet den grensen flere ganger. Den etiske svikten avsløres først og fremst gjennom de metodene du bruker for å fremme dine innvandringspolitiske idéer.

    «Jeg har... ikke uttalt meg om "Rahim-saken",» påstår du. [#88] Du fornekter dermed din egen klart uttrykte vurdering i ditt første innlegg [#72]: «Saken påkaller i høyeste grad vår medfølelse; det ER all grunn til å være bekymret for Rahim Rostami og hans situasjon. Det er derfor ikke vanskelig å kritisere UNE i denne saken.»

    Sannelig uttalte du deg om saken, ja! Du gav altså skinn av å dele andres bekymring for Rahims situasjon, og hva den kan føre til. Du tilføyde til og med: «...og av og til står det faktisk om liv». Det skal sevsagt ikke være mulig for en debattant med dette utgangspunktet å ende opp som en så krass kritiker av dem som stort sett er enige i hovedinnlegget.

    Du, som så frekt beskylder andre for å være hyklere, var den som hyklet selv - fra de første setningen av. I det innledende avsnittet står:

    «Enkelt-menneskets skjebne engasjerer - heldigvis. Det er rørende å lese kommentarene fra våkne medborgere som ikke finner seg i den urett rammer individer uavhengig av nasjonalitet, og uavhengig av hvor på kloden uretten begås.»

    Hva du legger i ordene «heldigvis» og «rørende» her, kan man ikke utlede av vanlige menneskers språkbruk, eller av den tilsynelatende medfølelsen du like etterpå viste Rahim. I ettertid vet man at du lot som om du verdsatte noe du ikke verdsetter; man fornemmer sarkasmen – hånen. Og hvordan i all verden gikk det så an å «glemme» sin egen klare innledende uttalelse om «Rahim-saken»?

    Poenget er at du ikke var opptatt av denne saken i det hele tatt. Så lite opptatt av den var du at du faktisk klarte å glemme at du hadde uttalt deg om den! Du må helt bevisst ha gått inn i debatten med en sukkersøt første tilnærming – i den hensikt å vri debatten i en helt annen retning enn det den handler om, nemlig Rahim og hans farlige situasjon.

    Du har bevisst prøvd å drepe debatten i en ytterst alvorlig sak ved å drukne saken i utenomsnakk. Det er tegn på etisk svikt, og nå er du altså i gang igjen med avsporingene. Denne gangen med temaet muslimer – og de «67 037 500» menneskene i Iran.

    Det er altså i mindre grad standpunktene dine enn måten du fremmer dem på, med en grunnfalsk inntreden i debatten, som irriterer – grenseløst. Om du mener deg misforstått, bør du selv eventuelt klargjøre hva du egentlig mente med du skrev i innledningen i ditt første innlegg. Og hvordan dette kan harmoniseres med det du senere har gitt uttrykk for.

    Andre sider ved innleggene dine lar jeg med hensikt ligge inntil videre.

     


  • Ærlighet og saklighet
    Wilfred Hildonen
    Publisert 28. mai 2011

    Bra å høre at folk setter pris på mine tanker, men faren er vel at hvis alle synes de er positive, har man egentlig ikke kommet frem med noe av verdi! Vi får håpe det ikke er slik, så jeg fortsetter ufortrødent videre, da jeg anser at dialog er viktigere enn øksedebatter. Det første kan bli konstruktivt for alle parter og for saken, ikke minst, mens de siste utkårer vinnere og tapere, hvilket er illusorisk, ved siden av at saken blir glemt.

    Jeg setter pris på Nistads ærlighet og det var nettopp det jeg ettersøkte. Allikevel er ikke dette en debatt som først og fremst retter søkelyset på hvorvidt asylpolitikken skal være streng eller liberal, men hvorvidt UNEs påstander i saken Rostami er vederheftige eller ikke. Dette reiser igjen sprøsmål om hvorvidt  rettssikkerheten ivaretas i slike tilfeller som saken Rostami - ved siden av at det naturligvis dreier seg om skjebnen til en 19-åring som sitter i et beryktet fengsel.

    Solem og Nistad har hevdet at denne støttegruppen egentlig har en skjult agenda som går ut på å påvirke myndighetene til å liberalisere asylpolitikken. Det er mulig at jeg ikke har lest grundig nok igjennom alle innleggene, men jeg kan ikke si at jeg har lagt merke til at en slik argumentasjon har vært fremtredende, så hvis man fremsetter en slik påstand, burde man kanskje belegge den med sitater? Eller er agendaen så skjult at slike ikke finnes? Hvordan er det da tenkt at påvirkningen skal foregå? Telepatisk?

    Der i mot virker det som om både Solem og Nistad har sin agenda, skjult eller ikke, og det er å gjøre alt for å påvirke i retning av en så streng asylpolitikk som mulig, spesielt rettet mot visse grupper. Det er prisverdig at dette kommer frem og at man sier fra åpent og ærlig om dette. Nistad er overbevist om at et flertall av folket er av samme mening, men jeg er ikke så sikker. Det var en gang da man med noe belegg kunne hevde at Frps standpunkter var et uttrykk for en taus majoritet, men jeg tror den tause majoriteten i dag befinner seg et annet sted. Den grupperingen Frp representerer, er ikke særlig taus, snarere tvert om er den ganske høylydt.

    En av grunnene til at mange støtter en streng asylpolitikk, er antagelig at de lever med en del illusjoner, noen av dem skapt nettopp av Frp og deres geliker. De tror at det gjelder å holde ute kriminelle, potensielle terrorister og andre som ikke vil bidra til samfunnet, men tvert om gjøre sitt til å rive det ned. Flertallet er antagelig ikke klar over konsekvensene av å stramme inn asylpolitikken i dagens virkelighet. Risikoen vil øke mangfoldig for at vi får saker slike som denne med Rostami og verre enn så. Nistad er en som er klar over følgene og ser ut til å være villig til å leve med dem. Solem er det kanskje også. Men det er ikke så sikkert at et flertall av nordmenn er like villig om det stod klart for dem hva det innebærer.

    Det er mulig at en del liberale heller ikke er klar over hva det innebærer eller kanskje tar de lett på det, men når det gjelder å bedømme dette, ser det ut til at man på hver sin side av skillelinjene er offer for det jeg nevnte om "åndelige gravitasjonsfelt". Motparten er per definisjon "the bad guys" og intet godt kan tilskrives dem. Som vi ser her, så har både Nistad og Solem sympatiske trekk og de er definitivt ikke onde mennesker, uansett hvor uenige man måtte være i deres konklusjoner.

    Til tross for at det kan bidra til å fjerne fokuset fra det debatten gjelder, tillater jeg meg et forsøk på å beskrive dilemmaet slik jeg ser det. Til slutt vil jeg prøve å vise hvordan dette henger sammen med den aktuelle saken. Det blir nødvendigvis langt, men emnet hadde fortjent en enda grundigere behandling, så egentlig er dette kortfattet.

    Som nevnt tidligere, står vi overfor en situasjon hvor millioner av mennesker er i bevegelse og de aller fleste av dem med gode grunner. Dette innebærer at presset på andre land øker. Det pågår en global migrasjon, en moderne folkevandring. Dette er fakta vi vanskelig kan endre på.

    Som Nistad har nevnt, så ville en løsning være å hjelpe til i nærområdene til der kriser oppstår. Det høres bra ut, men så langt har det ikke kommet frem mange konkrete eller troverdige forslag i så måte.

    Samtidig vil man stramme til asylpolitikken hvilket nødvendigvis innebærer at man må bryte mot en god del hevdvunne prinsipper som bygger på rettferdighet og humanitet. Norge har til og med forpliktet seg til å støtte slike gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner. Hvis man velger å fragå disse forpliktelsene, hva innebærer det?

    Rettferdighet, menneskerettigheter, respekt for menneskeverd, humanitet. Alt dette er byggestener i det våre samfunn sies å bygge på. Hva blir konsekvensene av å gi avkall på dette? Kan vi fortsatt hevde at våre samfunn er de samme eller har de blitt endret til sitt innhold og til sin karakter?

    Dette er viktige spørsmål, også for de som forsvarer og kjemper for en strengere asylpolitikk. De hevder ofte samtidig at de vil forsvare de verdiene vårt samfunn bygger på og mener at disse trues ved en sterk endring av befolkningssammensetningen. Andre verdier vil komme i stedet og trenge unna våre, hevdes det. Men er det ikke det som skjer, hvis vi velger å fragå disse verdiene som en del av vårt forsvar mot påvirkning uten i fra? Da endrer seg samfunnet, selv med en streng innvandringspolitikk, eller nettopp på grunn av denne.

    Det er en av grunnene til at spørsmålene om rettssikkerheten i saker som tilfellet Rostami, er av avgjørende betydning, hvis vi mener at disse verdiene er verdt å forsvare. Vi kan ikke sette dem på unntak for å ta dem frem senere, når alt er "trygt". Verden er som de aller fleste har erfart, ikke et trygt sted. Livet er gjennomgående utrygt og usikkert.

    Det forkjemperne for en streng asylpolitikk enten ikke tar inn over seg, eller ikke er ærlige med hensyn til, er de faktiske følgene av denne. Man bør ha klart for seg at dette etter all sannsynlighet innebærer at man tar et langt skritt i retning av et samfunn som bygger på andre verdier enn de vi til nå har hevdet er "våre". En streng asylpolitikk er altså et skritt bort fra det samfunnet som mange tror at de forsvarer. Man kan ikke både spise kaken og spare den til senere. Man må velge. Valget står mellom humanitet og rettferdighet og et kaldere og mere kynisk samfunn, hvor man forsvarer det som er "mitt", først og fremst.

    Hvis samfunnet generelt endrer seg i en slik retning, har jeg mine tvil angående innsatsen for å hjelpe til i nærområdene. De ender antagelig med å bli et spill for galleriet og et lite plaster på den ømme samvittigheten.

    Alternativet? Som Solem påpeker så har allerede nesten 11 % røtter i andre land enn Norge. Ja, jeg tilhører en av de. Mine røtter er i Finland og Russland og de norske består ene og alene av samer og romani. Allikevel er jeg både blond og blåøyd uten at dette skal oppfattes allegorisk:)

    Men til saken. Ja, sammensetningen av det norske folket vil nødvendigvis endre seg. Dette kommer til å skje over hele verden, er min spådom. I fremtiden vil vi alle ha gyldenbrun hud, noe som jo kan være en fordel om ozonlaget går til helvete:) Jeg tror ikke at denne utviklingen lar seg stanse. Dette vil skje, uansett hva vi rent personlig måtte mene om saken og jeg tror det er bedre å møte virkeligheten med åpne øyne enn å slepes til den, sparkende og skrikende i barnslig protest.

    Men betyr dette at de verdiene vi sier oss å ville forsvare må gå til grunne? Så avgjort ikke, ikke om vi virkelig tror på dem og vil holde fast ved dem. Men dette innebærer at vi ikke kan sette dem på unntak straks vi føler oss utrygge, for å ta dem frem igjen ved festlige anledninger. Vi må våge å holde fast ved dem også i vanskelige tider. Det er faktisk den eneste løsningen. Hvis vi da ikke tror at våre verdier har en sammenheng med slikt som vår hudfarge, øyenfarge eller etnisitet.

    Innebærer dette at det ikke finnes utfordringer? Naturligvis gjør det det og noen av disse kommer for eksempel fra fundamentalistiske retninger innenfor islam - men det som hjelper best mot dette, er blant annet kunnskap om islam. Til tross for det inntrykket vi får via media, består disse fundamentalistiske grupperingene av et lite fåtall. Riktignok har de i en tid klart å påvirke like mye som mikrogruppen AKP (ml) klarte i sin tid, da mange av deres tanker og holdninger faktisk dominerte det norske kulturlivet. De som hadde andre tanker, følte seg nærmest kvalt. Men hva skjedde? Jo, det gikk over.

    En kronikk i Minerva belyser det samme. Mye tyder på at fundamentalistenes tid snart er omme, noe som naturligvis irriterer mange av de som har blitt nesten like fundamentalistiske i sin motstand, men sånn er det, som Nistad også bemerker i en annen sammenheng. Mennesker er ikke så dumme som vi ofte tror. I valget mellom mørket og lyset, vil de fleste velge lyset, selv om de kan vakle en stund. Men hva skjer hvis Europa svikter sine idealer og prinsipper for å beskytte seg selv? Svaret gir seg selv.

    Det er derfor det er viktig å stå opp og forsvare disse verdiene i en sak som den aktuelle med Rostami. Det har ikke noe med misforstått liberalisme å gjøre men heller med en forståelse for at rettssikkerheten også i slike saker, er et grunnleggende prinsipp for vårt samfunn. I siste instans er det hva det handler om. Alt annet er å vrenge perspektivene.


  • idealisme og realisme
    Sissel Egeland
    Publisert 28. mai 2011

    Til Inger Elisabeth Solem

     

    Jeg ser at du igjen forsøker å tvnge debatten mot generelle problemstillinger uten å forholde deg til den saken og de problemstillinger som er reist i headingen.

    Den saken er alvorlig nok og burde få deg på barrikadene raskt.

    Jeg noterer meg også at du om og om igjen refererer til Nistads kommentarer, som om du må hjelpe ham til å fortsette å uttrykke hans meninger, utenat han klarer det selv.

    Jeg skal imidlertid kommentere en av dine problemstillinger, som i det minste handler om Iran og hva vi skal gjøre med dem som er kommet hit og som skjelver i angst i dag.

    Vil du virkelig sende hver og en av dem til et opphold i torturfengslet Evin?

    Har du møtt noen av dem i Norge?

    Det burde du snart gjøre, for å forstå deres virkelighet, for den er ikke sparsom.

    Jeg oppfordrer deg også til å lese mer om forholdene inne i Iran, før du uttaler deg mer generelt. Dette er ikke noe du kan ha avstand til, men må ta inn som menneske. Det er ikke noe du kan drøfte som en generell og fjern intellektuell problemstilling, fordi det hender akkurat i samme øyeblikk du skriver ditt innlegg. Mennesker skriker i nød og du vil sende dem dit.  Du og denne regjering som ikke har fortått mye.

    Det dreier seg ikke om å ta imot en hel befolkning fra Iran.

    Det dreier seg om vise solidaritet med de få som var nødt til og som klarte å komme seg ut av dette tvangs og torturstyret og som klarte - av en uforståelig grunn - å komme seg helt opp til Norge og som har intet tilbake.

    Det var ingen som rømte fra Iran fordi de så glansen av rikdommen i Norge. Det er tull. Det er bare noe du innbilder deg, fordi du har det så godt selv. Når du kjenner disse flyktningene som klarer å rømme fra den dramatiske situasjonen i landet via Tyrkia og Hellas, vil du forstå den dramatikken de har møtt for å slippe fri.

    Svært få har vært så heldige å komme helt opp til Norge - et lite midretall. Mange lever på nødnivå og på sultestrerkgrensen i Tyrkia eller i Hellas, mens de venter på verdens solidaritet, som aldri kommer. Fordi noen av oss rike har slike holdninger som du har uttrykt på dette board.

    Den dagen du virkelig daglig har satt deg inn i forholdene for de iranske flyktningene både her og i Hellas, Tyrkia og de forfulgte inne i iran, den dagen kan du og jeg starte en diskusjon om hvem som skal sendes ut av Norge.

    Inntil da er det meget konkret det du foreslår og du har et personlig ansvar for det du sier.

    Sissel

     

     

     

     

     


  • Noen "kjedelige" fakta
    Egil Opsahl
    Publisert 28. mai 2011

    Solem,

    Selv om du temamessig gjør ditt beste for å spore av debatten og jeg derfor avholder meg fra å kommentere, så kan jeg ikke la forsøk på å fordreie fakta bli stående uimotsagt.

    "Innvandrerbefolkning" oppfatter jeg rett og slett som et litt sleipt begrep å bruke. Etter å ha sett Solems tidligere debattinnlegg antar jeg at hun her forsøker å få leseren til å assosiere med hudfarge ikke-hvit. Faktum er at syv av ti innvandrere er europeere. Bare så vi har faktaene på plass.

    Solems hevder også at vi siden 1975 har hatt innvandringsstopp. Faktum i den saken er imidlertid at den ble formelt opphevet i 1991, da en ny utlendingslov og -forskrift trådte i kraft, som for øvrig i hovedsak formaliserte i lovs form de mange unntakene som var innført gradvis etter 1975.


  • Nå blir det "andre boller."
    Marit Londal
    Publisert 28. mai 2011

    At debatten har vært temperamentsfull tar jeg som et tegn på at vi som skriver her vet at vi kan ytre oss fritt i et fritt land.

     

    Asylsøkere, som Rostami, næret et håp om at få et bedre liv i et annet land. Han, har så vidt jeg har forstått, lært seg norsk. Han brukte sin ytringsfrihet også her i Norge. Han ønsket å forbedre forholdene på det mottaket han var på, men ble i stedet beordret til å flytte til et annet mottak, uten å gå i dialog med han om forholdene på det første mottaket han var på. Det ente med at han i stedet flyttet inn hos sin verge. Det viser en mangel på respekt fra utlendingsmyndighetene overfor asylsøkerens rett til også å ytre seg fritt. Rosami fikk avslag, og ble i all hast kasta ut av landet.

     

    Jeg håper dere vil være med på et par tankeeksperimenter, for nå blir det ”andre boller.”

     

    Det bor en baker i oss alle sammen. Vi kjøper (les: leser og skriver) det vi har behov for. Et valg er også et fravalg. F.eks. hvis man som meg ikke liker sladderjournalistikken, kjøper og leser man ikke de kulerte ukebladene. Hvis alle gjorde som meg, hadde vi ingen ukeblader i det hele tatt.

     

    Eller hvis man vil få bukt med menneskehandelen ville en innvandringsstopp i hele Europa være et effektivt virkemiddel? Hvor det er etterspørsel. (hjelp meg med å flykte til et europeisk land hvor jeg kan få et bedre liv?, hva må jeg betale for å få de nødvendige dokumentene? etc. etc.), vil det alltid være tilbydere (ja det kan vi, prisen er xx, vi kan lage yyy dokumenter og du skal gjøre zzz for å få landet til å kjøpe din historie.)

     

    Det bor en baker i oss alle sammen, og troverdigheten til asylsøkere og disses dokumenter er på laveste tenkelige nivå, så det sikreste er nok å ta innvandringspolitiske hensyn, og å gi et avslag…..

     

    Tankeeksperiment slutt. Takk for at jeg har ytringsfrihet.


  • om å irritere seg...
    Inger Elisabeth Solem
    Publisert 29. mai 2011

    Bjørn Nilson - jeg kan varmt anbefale et kurs i "anger management", hvis blodet fortsatt er i kog.

    Grunnen til at FrP får tilslutning i det hele tatt er at en del velgere irriterer seg grenseløst. Og det de irriterer seg over er bl.a. den generelle arrogansen som råder hos den venstreradikale intellektuelle elite (særlig i innvandringsspørsmål), og som kommer til uttrykk på ulike forum - også her.

    Dette er og bør være et åpent forum som alle kan ytre seg på. Det må også være lov til å problematisere sider ved enkelte innlegg; som f.eks. ytringer i retning av at man bør innføre en mer liberal/human asylpolitikk - særlig når personer som selv knapt er i kontakt med det "flerkulturelle" samfunnet, priser dets fortreffelighet. Det må også være mulig å uttrykke generell tillitt til det arbeidet som UDI og UNE gjør, og gi sin støtte til det arbeidet som regjeringen har lagt ned på å utvikle effektiv saksbehandling i asylsaker. Uten en slik politisk manøver er jeg redd for at AP over tid ville kunne oppleve mytteri-tilstander blant sine velgere, til fordel for FrP.

    Hva gjelder Rahim Rostami: så vidt jeg har observert er saken behørig belyst i de fleste medier, han har egen støttegruppe på facebook, og får massiv støtte fra flere hold. At ikke saken hans skal være tilstrekkelig kjent for våre politikere, er ikke en bekymring jeg deler.

    Uavhengig av ditt politiske ståsted; du tok i allefall brodden av Tybring-Gjeddes påstand om at "innvandrergutter blir hissigere enn norske". :)


  • Nyhetene fra Iran
    Karl Eldar Evang
    Publisert 29. mai 2011

    I disse dagene kommer det en strøm av grusomme nyheter fra Iran om henrettelser, tortur- menneskerettighetsbrudd. Bildet som tegner seg er ytterst alvorlig og urovekkende. Det er ikke til å tåle at norske myndigheter har tvangssendt en 19 åring til fengsling- nå over 100 dager, til dette regimet. Og fortsetter å forberede utsendelser av flere. I dag var det en nyhet om pisking av en politisk fange som sitter i rullestol og ikke kan bevege seg. Her følger en annen fæl nyhetssak: "

    Iran tortures prisoners to force them into spy confessionsPosted by admin on May 30, 2011 in EnglishUrgent0 Comment

    https://fbcdn-photos-a.akamaihd.net/hphotos-ak-snc6/250837_10150190298392271_108514667270_7257068_2695447_a.jpgAccording to reports, agents of the Intelligence Agency have transferred all the prisoners they had arrested months ago on espionage charges from the public cellblock to cellblocks run by the Ministry of Intelligence to get new confessions out of them.

    After Minister of Intelligence Moslehi announced that 30 CIA spies had been arrested in Iran, intelligence interrogators have put pressure on a number of prisoners, including some prisoners who have been in prison for more than a year, to force them to make new televised confessions. In the last few nights, state-run TV has broadcasted the confessions of some of these prisoners forced out of them when they were initially arrested. (Human Rights and Democracy Activists in Iran – May 27, 2011)"

    Den alvorlige situasjonen i Iran som disse og en lang rekke andre groteske nyheter viser, er bakgrunnen for vår store bekymring og protest mot at deportasjonene av asylsøkere til Iran fra Norge fortsetter. Mye tyder på at politikerne fortsatt lever i en slags tro på at det ikke kan være så alvorlig. Det er på tide at de våkner!



Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display