Øyafestivalen er over, men arrangementet får fremdeles mye plass i norske medier. Det er verken vellykket festivalavvikling, naboklager eller publikumsrekorder som nå opptar spalteplass, men heller én enkelt konsert. Nærmere bestemt rapgruppa Outkast sin.
Outkast består av rapperne Big Boi og André 3000, fra Atlanta, Georgia. Dette er med andre ord snakk om sørstatsrap, en sjanger som sjelden blir omtalt i positive ordelag i feministiske sirkler. Med rette. Og selv om Outkast på sin side ansees for å være nyskapende innenfor sin sjanger, baserer de seg fremdeles på samme grunnsteiner som andre artister fra the dirty south, der både språk og estetikk ligger langt på siden av hva man normalt ville anse som «positivt kvinnesyn».
Så da sørstatsrappen møtte norske feminister forrige torsdag, smalt det. Ikke bare her, men også i Sverige dagen etter, da Outkast gjennomførte en så å si identisk konsert i Göteborg. Særlig under en del av konserten viet til Big Bois album «Speakerboxx», ble gapet mellom hva som er ok å la seg underholde av i Skandinavia og hva som er ok i Atlanta, USA, enormt. I flere minutter rullet forskjellige kvinneunderliv kun ikledd g-streng over enorme videoskjermer. Damene «grindet» (en dans hovedsakelig forbundet med stripping), klappet med rumpeballene og skrevet over skjermene. Før en kvinne til slutt lot trusa falle. Sleng inn at André 3000 under hitlåten «Hey Ya» også dro opp et knippe damer for å riste løs på scenen og at Big Boi ba publikum om å være med på å messe «tits and ass» og vi har et problem.
At dette ikke ble adressert av norske musikkanmeldere, gjorde at skribentene Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul tre dager senere skrev kronikken «Rævva kvinnesyn» i VG. «Halvveis inn rullet en kollasj av fem meter høye, halvnakne kvinnekropper i ulike positurer over backdroppet og vi fikk demonstrert akkurat hvor mange måter en kvinne kan spre beina på. I en lengre sekvens kler en kvinne av seg plagg for plagg, og til slutt ryker trusa. Rumper gnikkes og gnis mot kamera og mot oss. Det varer og det rekker», skrev de da og mente sceneshowet ødela hele konserten fordi det var «så drøyt, så sexistisk, smakløst, vulgært, tacky og det verste et gjenforent halvgammelt band kan være: så ekstremt utdatert».
Dette fikk igjen musikkskribenter med en særlig forkjærlighet for hiphop til å reagere. Martin Bjørnersen skrev i Klassekampen at Haabeth og Mangseth Gjul ikke forsto seg på Outkast sitt uttrykk. At dette ikke var snakk om «umotivert nakenhet», men heller et forsøk på å plassere musikken der den hører hjemme, som i dette tilfellet blant annet var på strippeklubben. At Haabeth og Mangseth Gjul opplevde dette som en «intellektuell fornærmelse», mente Bjørnersen var et bevis på misforståelse av et i hovedsak afroamerikansk kulturuttrykk som ligger langt utenfor våre trygge, skandinaviske rammer. Dette ble gjentatt av skribent Kari Kristensen, som skrev i Dagbladet at for å forstå Outkast, må man også forstå sørstatskulturen og svartes situasjon i sørstatene. Hun stilte også spørsmålet Outkast skulle «tilslørt sørstatsuttrykket sitt i et feministisk land?»
Det kan godt hende at både Bjørnersen og Kristensen har hundre prosent rett når de hevder Outkast-konsertens kritikere kan lite om selve uttrykksformen og den kulturelle bakgrunnen til rap-duoen. Men det framstår like fullt som en banalisering av noe som i realiteten faktisk er et stort problem, dersom folk nå skal redusere kritikken til misforståelser, overreaksjoner og bastanthet. For det er ikke denne ene, isolerte hendelsen som er problemet. Problemet er den konstante strømmen av sexisme som gjennomsyrer vestlig populærkultur, og som Outkast nå har bidratt til, uavhengig av hvor mange flotte kvinnekarakterer de ellers måtte ha i tekstene sine. Det er heller ikke slik at Outkast sin turné kun har skapt reaksjoner blant politisk korrekte feminister i Norge og Sverige. Samme sceneshow har skapt reaksjoner i USA og Canada også.
Jeg har tillit til at Outkast, som nå har holdt på i over 20 år og som garantert har plukket opp en og annen ny impuls siden de møttes i Atlanta i slutten av tenårene, er i stand til å velge å ikke objektivere kvinner. Men det har de altså ikke gjort på denne turneen, på tross av at Outkast sin musikk står helt fint på egen hånd, uten billige invitasjoner til dansing på scenen og nakne kvinnekropper på storskjerm. Og det må det være lov å påpeke uten at folk automatisk flagger «hvit, middelklasse»-kritikkortet. I dag er det nesten umulig for kvinner å bevege seg i et populærkulturelt landskap uten å få en eller annen form for seksualisering dyttet opp i trynet. Og det, tro det eller ei, oppleves av mange som både nedverdigende og utmattende. Det er synd dersom dette er noe kvinner ikke skal få si, uten å bli beskyldt for enten å være ekstremfeminister, overfølsomme eller kunnskapsløse - samme hvor viktig en eventuell «kontekstualisering» måtte være.