Det er ikke vanskelig å være enig med Lars Elton (Dagsavisen 23. juni) i at prosessen mot minnested for 22. juli har vært skandaløs. Den virkelige skandalen skapte imidlertid KORO, da de gikk inn for Jonas Dahlbergs «Memory Wound».
Elton forsvarer KORO for ikke å ha involvert naboene i beslutningsprosessene med at «Ingen kunne forutse de sterke følelsene». Vi lever i et land hvor knapt noe offentlig bygg eller monument blir reist uten år med opprivende debatt. Det trengs ikke mastergrad i psykologi for å skjønne at forslaget ville opprøre folk, og da ikke bare de berørte naboene.
Det er vanskelig å tro at ikke KORO visste hva de gjorde; de høstet storm, de ble fratatt oppdraget, og nå kan kunsteliten sutre i selvrettferdig harme over storsamfunnets forstokkede kunstsyn.
Uansett hvor mange kulturpriser Dahlberg har fått: Memory wound har et sterkt uttrykk, men er basert på en banal idé, i KOROS egne ord, at verket «gjenskaper den fysiske fornemmelsen av tap, og reflekterer slik såret som ble påført ofrene, de pårørende og hele nasjonen på Utøya sommeren 2011».
Man skulle tro at hensikten med et minnested også var å gi folk rom for ettertanke, kanskje til og med å lege sår, og ikke bare reflektere smerte ved å lage et uopprettelig sår i naturen. Kanskje ikke så rart at forslaget ikke ble møtt med jubel fra mange andre enn kunsteliten.
«Når KORO og Dahlberg nå blir satt på sidelinjen er det et tydelig signal fra regjeringen om at kunsten ikke har noen verdi. Kunst skaper jo uro, og det vil regjeringen unngå med alle midler.»
Jeg vet lite om regjeringens kunstsyn, men kunstsynet til Elton og kunstekspertisen ser ut til å være at kunst som ikke skaper uro er verdiløs, eller ikke kan kalles kunst i det hele tatt. Fint med kunst som provoserer og røsker i sjela, enig i det. Men når det er snakk om å skape et nasjonalt samlende minnesmerke, burde det ha vært mulig å tenke i videre baner, selv for KORO.