Nå skjer det. Politiet kommer. Henter dem. Tar dem med seg og får satt dem på flyet. Når tenåringene lander i Kabul, er de ofte helt alene. Uten familie, uten nettverk, uten venner. De er igjen i Norge, landet de ikke fikk lov til å bli i og som de aldri kan reise tilbake til.
Denne høsten skal dette skje inntil 130 ganger. Det er antallet asylbarn som fyller 18 år nå før jul. En lang kø av enslige mindreårige, de aller fleste av dem gutter fra Afghanistan, entrer voksenlivet på en ufattelig brutal måte: 18-årsdagen er ingenting å feire. Det blir ikke fest og gratulasjoner, det blir deportasjon til landet de rømte fra som barn.
«Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg skal vi returnere», som Pernille Sørensen så treffende sang det på «Nytt på Nytt» forrige fredag.
På ulike mottak sitter det nå 302 enslige, mindreårige asylsøkere som må ut når de fyller 18. De 130 av dem som skal ut i høst, kom i 2015, ble alderstestet og kategorisert som 16-åringer. Deretter ble de tildelt en fiktiv fødselsdag, den samme som ankomstdatoen til Norge. Siden de fleste kom på høsten, er nettopp høsten høysesong for deportasjonene.
Ordningen med midlertidig opphold er norsk asylpolitikk på sitt aller kaldeste. Vi sender ikke ut barn, derfor oppbevarer vi dem til de er gamle nok til å fjernes fra norsk territorium, en gang for alle. I mellomtida har de brukt ungdomstida si på den nådeløse nedtellingen til en dag som ikke markerer overgangen til voksenlivet, men overgangen til det ulevelige. Hver nye dag betyr at du er 24 timer nærmere total usikkerhet, frykt, krig og ensomhet. Det lar seg nesten ikke beskrive hva dette gjør med psyken til et ungt og sårbart menneske. Det er en svært effektiv måte å bryte ned mennesker på.
Tidligere opererte vi med noe som het rimelighetsvilkår. Det gjorde ikke ordningen med midlertidig opphold noe bedre i og for seg, men det førte i det minste til at svært få ble utsatt for dette regimet. Det nye, som kom med asylforliket i 2015, var at man fjernet dette rimelighetsvilkåret. Barna kan kastes ut også når det er urimelig. Også når de sendes tilbake til flukt, internt i eget hjemland. I 2014 fikk 21 ungdommer midlertidig oppholdstillatelse. I 2015 gjaldt det bare 15 stykker. I 2016 led hele 316 ungdommer den samme skjebnen.
Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet sto sammen om denne innstrammingen. En sterk, indre opposisjon i Ap har ønsket å fjerne hele ordningen med midlertidige oppholdstillatelser. Det samme ønsker SV, Venstre, MDG og KrF. Men så lenge Senterpartiet står sammen med Fremskrittspartiet og Høyre, er det flertall på Stortinget for å fortsette med midlertidighet uten rimelighetsvilkår. Norge er det eneste landet i Europa som har fjernet dette vilkåret. Sammen med Nederland står vi alene om å returnere barn til Afghanistan. Og vi er det landet som sender absolutt flest dit.
Arbeiderpartiet sier likevel at de skal forsøke å få til en endring. Det virker halvhjertet, mest som en uønsket nødvendighet etter landsmøtevedtaket i vår. Partiets talsmann Stein Erik Lauvås sier til VG at midlertidighet «egentlig ikke er bra for noen». Men selv om det «egentlig ikke er bra for noen», ønsker Ap å fortsette med det. De skal bare gjøre det litt mindre enn før. Muligens. Vi får se. Partiet har nettopp kommet fram til at de tapte valget fordi de var for utydelige, så det er jo lov å håpe.
Norske myndigheter har satt ett mål foran alle andre i asylpolitikken: Hvilke signaler som sendes ut. Dette prinsippet er ikke nytt, eller noe Frp har funnet på. Ap har drevet med det i årevis. Forskjellen er bare at Frp kjører politikken litt hardere og litt kaldere enn det Ap fikk seg til.
Da norske politikere valgte å fjerne rimelighetsvilkårene, ble resultatet en urimelig politikk. Det er en semantisk selvfølge. Men det er også en beinhard realitet for dem det gjelder, asylbarna som er valgt ut til å bære disse signalene Norge vil sende. Det er urimelig at ungdommer sendes til internflukt i Afghanistan, et land som er blitt farligere – ikke tryggere. Det er urimelig at barn må rømme fra Norge for å bo på gata i Europa fordi norsk politikk er livstruende for dem. Det er urimelig at barn er så redde for norsk asylpolitikk at de forsøker å ta sitt eget liv. Det er urimelig at barn gruer seg så mye til 18-årsdagen sin at de blir psykisk syke.
Korset Sylvi Listhaug så gjerne bærer rundt halsen symboliserer han som omtales som «Menneskesønnen» i Bibelen. Han som har beskrevet kjernen i den kristne og humanistiske kulturarven med disse ordene: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg». I høst gjør hun det 130 ganger.