Debatt

Ulykkelig kjærlighet

Noe er sykt i norsk idrett. Og det er verst for de av oss som elsker den.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har alltid likt idrett. Nei, det er ikke sant. Så lenge jeg kan huske har jeg elska idrett. Fra debuten som knottespiller på Jarlabanen, via bakre startfelt i Birken til old boys fotball, har jeg nytt å drive med konkurranseidrett. Jeg har aldri stilt opp for å delta, aldri konkurrert med meg sjøl, men alltid med alle de andre. Og det uten å ha vært særlig god.

Det eneste ved idretten som gir meg like stor glede som å delta sjøl, er å være tilskuer. Det å være deltaker regnes ofte som noe bedre og viktigere enn bare å se på, i filosofien som i livet. Jeg er ikke enig. Som tilskuer til idrett er jeg ikke prisgitt mine egne evner. Og heller ikke en sport. Jeg har sett fotball, skøyter, håndball, hopp, volleyball, basket, tennis, kombinert, langrenn og ishockey og mye annet. I tunge stunder på åttitallet satt jeg til og med klistra til sendinger med stup eller selskapsdans på TV. Å være tilskuer til idretten har tatt timer, dager og måneder av livet mitt, men ikke stjålet ett minutt. Og det har gitt meg en viktig del av identiteten min. Å følge Viking, fotballaget i mørkeblå drakter fra Eiganes i Stavanger er fortsatt ikke et valg jeg gjør, det er ikke en tanke jeg tenker, det er noe jeg er. Jeg er en som holder med Viking.

Forholdet mitt til idrett er et kjærlighetsforhold, men nå er kjærligheten i ferd med på bli ulykkelig. Jeg er ikke sikker på når det begynte, kanskje med smøretraileren til det norske langrennslandslaget, kanskje var det Bosman-dommen som gjorde fotballklubber om til handelsboder for spilleroverganger. Det var i alle fall da jeg mista interessen for engelsk fotball. Dopingskandaler i vinteridretten og posør- og frisørspillere på fotballbanen har ikke hjulpet på. Heller ikke idrettstopper som heller vil leke næringslivstopper enn tillitsvalgte, har styrka kjærligheten. Tvert om har lederne i Fotballforbundet, Skiforbundet og Idrettsforbundet de siste årene gjort sitt beste for å slå opp med grunnplanet i egen organisasjon og vanlige tilskuere. Heldigvis har idrettsgleden vært så sterk at de ikke har lykkes.

Jeg har tenkt at det som skjedde i toppen, dumt som det var, var forbeholdt nettopp toppene. At idretten for øvrig, den breie, store folkebevegelsen som konkurranseidretten er, på en eller annen måte var skjerma fra galskapen. Etter seks år som trener i barnefotballen innser jeg at dette var naivt. Sjølsagt var det dét. Når alt fra frisyrer til fotballsko kopieres fra stjernene til ungene, burde det ikke overraske at holdninger og tenkning også smitter nedover i systemet. Det siste året, i overgangen mellom barne- og ungdomsidrett har jeg oppdaga hvor syk fotballen er. Ti-elleve år gamle spillere blir speidet på av såkalte akademiklubber. For å sikre at de havner i riktig klubb når de er tolv. En lokal toppklubb på Østlandet har opptaksprøver for spillere på åtte-ni år, og deler ut karakterkort til ungene. I noen klubber kan det koste opp til 20-30.000 å spille fotball i et år, andre steder får unger på tolv beskjed om at de ikke er gode nok til å delta på klubbens ekstratreninger. Norsk toppfotball belønner galskapen, fordi det etter deres mening, er sånn vi skal sikre at vi får et godt norsk landslag i framtida. Problemet er dobbelt. For det første er deres mening totalt ukvalifisert. Jo mer organisasjonen Norsk Toppfotball har fått å si over pengestrømmene og utviklinga av norsk fotball, jo dårlige har resultatene blitt. Like fullt er det holdningene derfra, om å samle de beste spillerne i få klubber, sende dem til Spania på treningsleir fra de er tolv og leke eliteserien med dem gjennom hele oppveksten, som får gjennomslag.

I løpet av høsten oppdaga jeg fort at det ikke bare var meg som opplevde problemet. Omtrent samtidig som jeg lurte på om det var vits i fortsette å bruke den ganske sparsomme fritida på å trene lokale jenter i fotball, skriver en trener fra Åsane i Bergen akkurat det samme i Bergens Tidende. Mens fotballmagasinet Josimar forteller om de økonomiske motivene bak, og de gamle fotballkompisene mine i Stavanger forteller den samme historien. Norsk fotball råtner på rot. Aldri har så mange spilt fotball, samtidig leker idrettsledere og trenere FIFA Football Manager med ungene og Monopol med pengene til toppklubbene.

Men det er ikke bare fotballen. På langrennsarenaene rundt om i landet står det stadig flere skipar, stadig mer penger brukes på de ulike giftene som legges under skiene. Smørebussen med bilde av Johaug og Northug har sin lillesøster i telt og garasjer rundt om på hele Oslo vest. Idretten som en gang var en folkesport, har fått en økonomisk kostnad som gjør den stadig mer utilgjengelig.

Og på toppen fortsetter amatørenes ball. Parodien rundt innsynet i Idrettsforbundets restaurantregninger er bare det siste i en serie som inkluderer korrupsjon i den internasjonale olympiske komité og det internasjonale fotballforbundet, pengesløsing og udugelighet i det norske fotballforbundet og en kombinasjon av arroganse og hjelpeløshet i ledelsen i skiforbundet.

Jeg elsker fortsatt idrett. Men det er en ulykkelig kjærlighet. Og jeg er ganske sikker på at det ikke er min skyld.

Mer fra: Debatt