Nyheter

Ulv og menneske

Et paradoks må det være at vi er så dyktige på å temme andre dyr, mens vi selv har så store blindsoner mot vår egen dypere natur, at menneskenaturen i oss blir behandlet like nådeløst som ulven.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
ULVEN OG MENNESKET
For lenge lenge siden, da land var grenseløst land, og hav var uendelig vann, kom ulven vandrende inn i et helt nytt landskap, slik den og mange andre dyr har fortsatt å gjøre siden istiden smeltet og rant bort. Smeltevannet avdekket det nordlige område av verdens største kontinent, det vi i dag kaller Eurasia.   
Ulven streifet fritt omkring på taigaen som senere skulle bli det nordlige Russland.  De vandret gjennom det område menneskene kaller Skandinavia i dag, og hele veien fram til den absolutte grensen der land møter hav og blir kyst. Det landskapet som mange tusen år senere skulle få navnet Norge. Det var i en annen tid da ingen hadde eierskap til naturen. Men alt og alle hørte hjemme der.
Det gjaldt også menneskene som var jegere og samlere på den tiden.
Ulv og mennesker er to ganske forskjellige dyr, som likevel har mye til felles. Den gangen sto de mye nærmere hverandre, enn hva de gjør i dag.

De konkurrerte om maten, og stjal ganske sikkert bytte fra hverandre også. Menneskene så med beundring på ulvens evne til å spore opp og nedlegge store dyr. Og noen ulver fant sin næring ved å holde seg rundt boplasser. Begge er sosiale dyr som hadde fordel av hverandres selskap. Ulver som etterhvert følte tilhørighet til menneskeflokken kunne varsle hvis fremmede og kanskje fiendtlige stammer nærmet seg. Og menneskene kunne beskytte" sin" ulv om den ble angrepet av andre revirhevdende flokker.

Slike situasjoner styrket båndene mellom ulv og mennesker.
At fortidens mennesker hadde stor beundring og respekt for rovdyr kan vi se blant annet på hvor mange barn, spesielt guttebarn, som har fått rovdyrnavn fra lang tid tilbake og frem til i dag. Og hvis man ser på Norges og mange andre lands riksvåpen, er det ofte et rovdyr eller en rovfugl som pryder merket.
Det har forekommet at ulv har tatt til seg menneskebarn og beskyttet dem med livet som innsats. Men langt oftere har mennesker tatt til seg ulv.  Og det fikk gode følger for oss. For det var slik de menneskenære ulvene langsomt utviklet seg til å bli vår beste venn, den vi kom til å kalle hund. Og det skjedde mange titusen år før vi fikk jordbrukskultur og husdyr.
Men det er en vesentlig egenskap mennesket er alene om. Og den er problematisk.  Det er nådeløs jakt og unødvendig masseslakt på de aller største byttedyrene.
Gjerne ved å jage dem utfor stup, grave dyregraver eller bygge fangstgjerder. De drepte langt mer enn hva de kunne fortære. Vi kritiserer ulven for å ta mange sauer når den kommer over våre skjevt avlede dyr, som nettopp er gitt gener ut fra den samme grådigheten; mest mulig kjøtt og best mulig ull. At sauene skal ha evne til å overleve i den barske norske naturen tas det ikke høyde for. Det viser en respektløshet overfor dyr generelt og egne husdyr spesielt. Det er et mer eller mindre bevisst forsøk på å bringe industrielt dyrehold ut i naturen. Og det produseres faktisk mer fårekjøtt enn hva folket kan fortære. Det uttalte argumentet er at verden trenger mat, og vi behøver kortreist mat, men skal vi gjøre noe effektivt med det, må vi legge om kostholdet til mer frukt og grønt, og langt mindre kjøtt. Sunnere for det også. Men det er vanskelig å snu godt innarbeidede vaner.
Generelt sett er dagens mantra økt produksjon og vekst helt til all bærekraft er lagt i grus. Da må vi gjøre de grepene som er upopulære, og som miljøbevegelsen og forskningen argumenterer for i dag. Poenget må være at det er lettere å manøvrere når det er tid til det, enn å panikkbremse fordi man må.
I taigaens urtid fantes også mammuter og moskusdyr.
De hadde holdt til på de enorme slettene lenge før menneskene kom vandrende. Evolusjonen hadde ikke rukket å gi dem de nødvendige alarmimpulsene og strategier i møte med de nyankomne og livsfarlige” rovapene”. Slik vi erfarer med det tillitsfulle dyrelivet i Antarktis, deriblant blåhvalen som vi nordmenn var nær ved å utrydde uten særlig mye hjelp fra andre. Verdens desidert største dyr noensinne, var en hårsbredd fra total utryddelse. Liksom blåhvalen var mammutene og moskusdyrene sårbare og ganske forsvarsløse mot” rovapenes” utspekulerte metoder. 
Det tok relativt kort tid før menneskene hadde utryddet både mammut og moskusbestanden på taigaen. Noen få levde videre på en øy som senere fikk navnet Wrangeløya, men da menneskene nådde dit, gjorde de kort prosess på dem også. Verdens siste mammutbestand ble utryddet av mennesker, ikke av klima, som mange har hevdet. Det forteller at vi var destruktive overfor naturen helt fra begynnelsen av. Vi har ikke endret vår adferd siden den gang men råder over langt sterkere ressurser som gir katastrofalt mer destruktive følger. Noe som gjør oss til jordens eneste skadedyr sett fra naturen.
Et paradoks må det være at vi er så dyktige på å temme andre dyr, mens vi selv har så store blindsoner mot vår egen dypere natur, at menneskenaturen i oss blir behandlet like nådeløst som ulven. Vår natur er forvist ut til de mest ugjestmilde avkrokene av verden, og så dypt ned under bevisstheten det er mulig å rekke. Men nettopp fordi det dreier seg om fortrengning og moralsk underslag, krakelerer menneskenaturen og perforerer våre kulturelt polerte overflater. Generelt etterlater det betente sår og avgrunnsdype kratre som kulturen må bruke generasjoner på å hele, bare for å erfare at vi gjør liknende fadeser om og om igjen. Kanskje er det en umulig oppgave å forstå vår natur kollektivt, slik at vi kan stanse den uheldige spiralen.
Problemet kan være at kulturen er vår overlevelsesstrategi, uten at vi har evnet å stemme den til naturen. Det fører til fremmedgjøring overfor vår egen rolle som art i det biologiske mangfoldet. Med religionen som alibi, har vi gjort oss selv til unntaket som har krav på hensynsløs eiendomsrett til alt annet liv, et kollektiv hybris som ikke kan forstås som annet en idioti.   
Denne fremmedgjøringen blir særlig tydelig i vårt forhold til ulven som har stått oss så nær. Det er kanskje derfor hatet mot ulven har sprengt alle fornuftens grenser, og kan med et velvillig blikk framstå som tragikomisk for ikke å si pinlig, særlig med tanke på at mange politikere tillater seg å motarbeide det demokratiske faktum at en stor majoritet av folket ønsker at vi skal ha ulv i” vår” natur.  
Men dette er først og fremst skammelig og dypt tragisk. Hatet mot ulven er så sterkt at det kan minne om den forakten mennesker kan ha mot avvikende etniske minoriteter. Ulvens motstandere vil selvfølgelig benekte at det dreier seg om hat, men følelsesutbruddene etter at Klima og Miljøminister Vidar Helgesen satte tommelen ned for vinterens nedskyting av vår marginale ulvestamme, levner liten tvil om at det dreier seg om hat. Det illustrerer også hvor omfattende og mektig uviljen er i enkelte miljøer.
Uansett er følelsesutbruddene, demoniseringen og løgnene mot ulven like antropologisk interessante som de er forkastelige, sett i lys av vår modernitet
NORGE TRENGER IKKE ET BONDEOPPRØR, VI BEHØVER ET BONDEOPPGJØR!

Mer fra: Nyheter