«So comfortable, we live in a bubble, a bubble
So comfortable, we cannot see the trouble, the trouble»
(Katy Perry, «Chained to the rhythm»)
Det eneste vi vet sikkert om framtida, er at det er der vi skal leve. Det meste annet er uklart. Med mindre man tror på de klarsynte som annonserer i Dagbladet, dem man kan ringe for 35,90 i minuttet, synske med glasskule eller andre clairvoyante, er det lite annet å gjøre enn å bidra så godt man kan til at framtida skal bli best mulig – og ellers la det stå til.
Det finnes likevel et viktig unntak. Hvert fjerde år kommer Finansdepartementet med siste nytt om hva som venter oss, i form av Perspektivmeldingen. Den ser flere tiår fram i tid. Fredag kom den blåblå regjeringens utgave av denne korte fortellingen om framtida. Fasit er, kort oppsummert, at framtida ser omtrent ut som den gjorde for fire år siden. Det er dessverre ikke spesielt hyggelig. Tallknuserne i Finansdepartementet er bekymret. I så stor grad at man nesten skulle tro det finnes et eget bekymringstillegg i den lokale tariffavtalen i Finansdepartementet.
Tradisjonelt er det de dunkle utsiktene for norsk økonomi generelt og den aldrende befolkningen spesielt som preger debattene om Perspektivmeldingen. Velferdsstaten er ikke bærekraftig på sikt, får vi vite. At den kan være det bare man setter skattene opp i stedet for ned, snakkes det ikke like høyt om. Underteksten i Perspektivmeldingen slik den fortelles av ledende politikere, er at alle må forberede seg på å jobbe litt mer og tjene litt mindre i en mer begrenset velferdsstat. I tillegg er en god del rikssynsere og nettsteder – ingen nevnt, ingen glemt – opptatt av å bruke Perspektivmeldingen som et argument for at flyktninger kommer til å undergrave norsk kultur, norsk økonomi og norsk velferd. Det er ingen stor overraskelse at Perspektivmeldingen bruker mye plass på innvandring. Vi har tross alt en finansminister fra Frp, partiet som har etterlyst et innvandringsregnskap helt siden 90-tallet.
Det aller viktigste spørsmålet pleier å havne i skyggen. Men i år er det grunn til å håpe at det ikke skjer. I forkant av denne Perspektivmeldingen var det nemlig lovet en grundig løypemelding om norsk klimapolitikk. Etter å ha vært helt ute av stand til å svare på selv de enkleste spørsmål om hvorvidt Norge når sine egne klimamål eller ei, har regjeringen, noe motvillig, sagt at disse tallene skulle komme i Perspektivmeldingen. Det gjorde de også. Og de var mer røde enn grønne, dessverre. Vi er i minus.
De ferske tallene viser riktig nok at utslippene er redusert – og mer redusert enn det så ut til i 2015. Problemet er at det fortsatt ikke er nok. Perspektivmeldingen anslår en reduksjon på tre millioner tonn innen 2020. I 2030 vil utslippene være på nesten 50 millioner tonn CO2. Det fine med å få fakta på bordet, er at et blir tydelig for alle hva som må til. Perspektivmeldingen er en klar beskjed om at dagens klimapolitikk ikke er tilstrekkelig.
Forfatter Anne Karin Sæther kom nylig med boka «De beste intensjoner». Der analyserer hun hvordan Norge har forsøkt å være både klima- og oljeland samtidig, og hvordan oljen systematisk har hatt overtaket i denne striden. I forbindelse med Perspektivmeldingen skrev Sæther følgende: «Spørsmålet regjeringen må stille er hvorvidt seddelpressen på sokkelen er til å stole på framover. Kan det ligge en økonomisk risiko i vår manglende vilje til å planlegge en nedtrapping av petroleumsvirksomheten? Det mangler ikke på advarsler om dagen».
På dette punktet er Perspektivmeldingen rent ut fascinerende dobbel. På den ene siden er regjeringens strategi at «petroleumsnæringen vil være en stor og viktig næring i flere tiår framover» og at «en viktig forutsetning for lønnsom aktivitet er stabile og forutsigbare rammevilkår og tilgang til nytt, attraktivt areal». Eller som Oljeminister Terje Søviknes sa det nylig da han utlyste et rekordhøyt antall blokker i Barentshavet: «Nå må vi kjøre litt på».
Samtidig, et annet sted i samme melding, kan vi lese følgende: «En verden som går i retning av lavere utslipp, vil måtte utvikle og ta i bruk ny teknologi og nye energikilder». Og dette: «Rask reduksjon i globale utslipp vil kreve utbygging av fornybar energi, som vind og sol. Etter hvert må bruken av olje til transportformål bringes ned. (...) Omstillinger bort fra fossile energibærere kan gi fall i verdien av reserver og realkapital».
Karbonbobleteorien slår fast at fossile reserver er sterkt overpriset. Når verden bestemmer seg for å nå målene i Parisavtalen, vil boblen sprekke. Vi som lever behagelig inne i den, bør komme oss ut i god tid før det skjer. Det er det aller viktigste perspektivet.