Innlegget er skrevet i samarbeid med Arnt Steffensen, Leder i Kost- og ernæringsforbundet (Delta)
Så skjedde det igjen, i Halden denne gang. Bilde av en litt trist middagsrett på et sykehjem, med påfølgende lynsjestemning på sosiale medier og i det politiske miljøet. To uker før valgdagen var det vel ikke overraskende at helsepolitikere overgikk seg selv i iveren etter å være den mest kritiske. Ellers høflige Ketil Kjenseth (V) gikk av med seieren denne gang, med karakteristikken «Trist som faen». Catchy!
Sammenligningen med fengselet i Halden tjener ingen hensikt. Å sette to utsatte grupper opp mot hverandre er ulogisk, uetisk og unødvendig. Fengselet i Halden har gjort et bra arbeid over lengre tid, med satsing på mat og godt kosthold for de innsatte. De fortjener honnør for dette. De eldre får det ikke bedre, om de innsatte får det verre. Det mest overraskende med fengselsmaten i Halden er i grunnen at de starter fårikålsesongen så tidlig som i august.
Men la oss se litt nærmere på eldrematen, som dette handler om. Ikke maten i Halden, men generelt. Mange anser det som en selvfølge at man i Norge skal spise og pleies godt. Verdens rikeste land og så videre. Men så kommer det regelmessig eksempler på avvik. Senest for noen uker siden kom det en ny rapport om høye tall innen underernæring. Nye tall som viser at sykehjem fremdeles serverer middag klokken ett. Og en jevn strøm bilder av «trist som faen-retter». Ting vi ikke ønsker å se.
Det er et mønster i slike saker. Voldsomt oppstyr. Fagpersoner uttaler seg. Politikere lover bot og bedring. Men så er det noen fotballspillere som krangler, Donald Trump som sier noe dumt, eller det smeller en bombe et sted. Så er alt glemt, helt til neste gang det dukker opp et bilde på Facebook.
Fine ord og ambisjoner, men…
Våre folkevalgte på Stortinget har mange flotte ord og ambisjoner. Det finnes ikke ett parti som ønsker dårlig mat til de eldre. Regjeringen har satt i gang eldrereformen Leve Hele Livet, der nettopp maten er en av fire satsingsområder. Virkelighetsforståelsen, viljen og intensjonene bak reformen er de beste. Men så er det nå slik at Stortinget og departementene kan si så mye de vil. Til syvende og sist er det i kommunene ansvaret for eldreomsorgen ligger. Kommunene har x antall kroner til rådighet, og gjør sine prioriteringer. Kommunene gjør som de vil.
Å lage god, ernæringsriktig og tilpasset mat til mange er et fag. Vi blir ikke så veldig imponert over rekken av kjendiskokker som kritiserer maten på sykehjem. Det hører dessverre med til sjeldenhetene at de vet hva denne delen av faget dreier seg om. Premissene blir feil, de dømmer ut fra restaurantkriterier. Jo da, det ser fint ut når maten bygges i høyden, ting legges på skrå og sausen danderes dråpevis på tallerken. Det er deilig med grønnsaker al dente. Men det hjelper lite på sykehjemmet, hvis hendene skjelver sånn at du ikke klarer å få maten opp på gaffelen, og du har så dårlige tenner at du ikke klarer å tygge grønnsakene.
I dag er det ofte slik at maten ikke lages på sykehjemmet. Den lages på et sentralkjøkken et stykke unna. Det er et valg politikerne tar. Det er fordeler og ulemper med det. Vi skal ikke ta den diskusjonen her. Det viktigste er at hvis man velger sentralkjøkken, så må driften og logistikken på sykehjemmet tilpasses dette. Ved å gå over til sentralkjøkken, har man bevisst valgt å fjerne kjøkken- og ernæringskompetansen fra sykehjemmet. Maten kommer i poser, som skal varmes opp, sluttilberedes og serveres. Teknologien har kommet langt, og alle sier at robotene kommer, men enn så lenge serverer ikke maten seg selv. Så hvem gjør dette da, når kokken er borte?
Feil bruk av pleiepersonell
Helsefagarbeidere, sykepleiere, hjelpepleiere og renholdere er uunnværlige i det daglige arbeidet på et sykehjem. Gjennom utdanning og erfaring er de blitt spesialister innenfor sine respektive fagfelt. De opplever tøffe krav til hva de skal innfri og levere, og er som regel presset på tid. Likevel er det disse yrkesgruppene som får i oppgave å tilberede maten, på toppen av alle de andre oppgavene de egentlig er ansatt for å gjøre. Ikke har de tid. Ikke har de storkjøkkenkompetanse. Ikke har de ernæringskompetanse. Det er her det gjerne skjærer seg, når middagen ser begredelig ut.
Godt tilberedt mat er et fag. Kunnskap om hvilke næringsstoffer maten inneholder, og hva dette gjør for kroppen er et annet fag. Institusjonskokker og ernæringsutdannede bruker flere år på å skaffe seg denne kompetansen. Det handler blant annet om allergier, spesialkost, sykdommer og forebygging. I Kosthåndboken presiserer Helsedirektoratet at «de som jobber med og rundt beboeren må ha tilstrekkelig kompetanse om ernæringsstatus og ernæringsbehov hos de personene de jobber med». Det er vi enige i. Nå er eldrebølgen her, men det er for lite ernæringskompetanse i kommunene til å møte utfordringene.
Sats på ernæringskompetanse
Ernæring handler ikke bare om kropp og anatomi, det handler også om mat, måltidssituasjon, trivsel og kultur. Ernæringskompetansen trengs i kommunene og på sykehjemmene, og det trengs et ernæringsløft for å etterleve og gjennomføre de gode intensjonene bak regjeringens eldrereform. Flere sykehjem har ernæringskontakter på avdelingene, pleiepersonell som har et særskilt ansvar for å holde fokus på ernæring, som skal ha løpende dialog og samarbeid med kjøkkenet. Det er et godt tiltak, men det er med på å fjerne ressurser fra pleiesiden.
Vi mener mat- og ernæringskompetansen bør følge maten frem til beboeren. Selv om kjøkkenet på sykehjemmet er fjernet, så bør den som tilbereder maten vite hva han gjør. For husk, dette handler ikke bare om middagen. Middagen er bare en liten del av det hele. Det handler også om frokost, lunsj, kveldsmat og mellommåltider. Det finnes mye uutnyttet ernæringskompetanse i det norske arbeidsmarkedet. Vår oppfordring til norske kommuner. Bruk denne kompetansen! Få dere en mat- og måltidspolitikk!