Debatt

Uavhengig granskning av rusfeltet

Samfunnet behøver en uavhengig granskning av rusfeltet. Resultatene er svake og samrøret omfattende. Mange har derfor mye å tape på åpenhet og innsyn, både frivillige organisasjoner, forskere og forvaltning.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norsk rusomsorg har svake resultater, høy dødelighet og liten kontroll med effekten av behandling. Vi teller antall brukere i stedet for å finne frem til behandlinger som virker. Feltet er politisk underprioritert og de frivillige organisasjonene er mest opptatt av egne økonomiske interesser. Som jeg argumenterer for i min bok Omsorgsindu strien – Utenforskapet og nødsprofitørene lider arbeidet med vanskeligstilte og rusavhengige under svak økonomisk styring, lave ambisjoner og en akutt mangel på nytenkning.

Tverrpolitisk avtale

For å skape endring må vi enes om hva som virker og ikke; vi må finne noen objektive premisser. Derfor behøver vi en uavhengig granskning, som evaluerer aktørene, investeringene og resultatene. Som undersøker dagens virkemidler, som LAR-systemet, boligpolitikken, bruken av hospitser, ettervernet og soningsforhold. Granskningen må tallfeste de pårørende som ressurs, samt mulighetene til å bruke sysselsetting som rehabilitering i stor skala.

En granskning må bygge på en tverrpolitisk avtale og forplikte Stortinget. Det er enklere sagt enn gjort. Dessverre vil det komme motstand fra både byråkratisk, akademisk og organisatorisk hold. Mange har noe å tape på full åpenhet, både blant frivillige organisasjoner, forskere og i forvaltningen. Når så mange brukere og pårørende er permanent misfornøyde med behandling og oppfølging, bør myndighetene bidra til åpenhet. Samrøret mellom ideelle aktører og det offentlige er et ytterligere hinder på veien mot åpenhet og endring.

Uavhengige granskere

Granskningen bør organiseres gjennom en serie utvalg, som tar for seg hvert sitt felt: Behandling under soning og straff knyttet til rus. LAR-ordningen fra dens oppstart på 1990-tallet til i dag. Bolig, lavterskel-løsninger, hospitser og hjemløshet. Sosiale entreprenørskap, innovasjon og reorganisering av feltet.Aktivisering og sysselsetting av tidligere rusavhengige. Og så videre slik at alle feltets aspekter inkluderes. Utvalgene bør være sammensatt av reelt uavhengige fagfolk, altså av personer som ikke har befatning med eller arbeider i forvaltningen i dag. Forskere og fagpersoner bør ganske enkelt ikke vurdere seg selv.

Brukere og pårørende må ha sentral plass i utvalgene. Mennesker fra gata, fra rusmiljøer, fra institusjoner. Mennesker fra det livet man ønsker å bidra til å forbedre. Det er viktig å erkjenne at dette ikke er uforståelige eller spesielt kompliserte problemstillinger, men ofte helt hverdagslige utfordringer som krever dømmekraft, erfaring og sunn fornuft. Sammen skal disse utvalgene sy sammen en rapport som skal legges frem for Stortinget. Granskningens konklusjoner bereder grunnen for en reform for vanskeligstilte. Reformen bør ta sikte på å løfte arbeidet med utenforskap og rusavhengige opp til en akseptabel standard.

Legemiddelassistert Oppbevaring

LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) tjener som eksempel på hvorfor vi behøver en granskning, men også hvilke motkrefter som finnes. LAR-systemet betjener nær 8000 rusavhengige idag. En unik anledning til rehabilitering av mennesker utenfor samfunnet, som ikke fungerer etter intensjonen. Den mye omtalte R-en i LAR får liten oppmerksomhet, og Rehabilitering er i realiteten erstattet av Oppbevaring. Det statlige eksperimentet lykkes i å bringe rusavhengige til taushet gjennom å erstatte heroin med metadon, Subutex eller subuxone.

Men et rehabiliteringsprogram som ikke rehabiliterer, må enten fornyes, suppleres eller erstattes. Pasienter og pårørende påstår stadig at LAR bryter pasientrettigheter, forskrifter og medisinsk etikk. Gjennom brukerorganisasjonene LAR-Nett, proLAR, FHN og RIO finnes en omfattende mengde påstander og historier, og de som arbeider med rusavhengige hører jevnlig likeartede historier.

Med dette bakteppet skulle man forvente at LAR ble gransket regelmessig, men så er ikke tilfelle.I 2014 la Senterpartiets Kjersti Toppe og Per Olaf Lundteigen frem et forslag i Stortinget om en bred evaluering av LAR. Helseminister Bent Høie kalte det «unødvendig», regjeringspartiene mente det var overflødig, og alle andre enn Senterpartiet og KrF stemte imot. De mente ordningen var «godt dokumentert», og konkluderte derfor med at det ikke er «grunnlag for en gjennomgang». På tross av protester fra brukere, brukerorganisasjoner og pårørende.

Det er forskerne de støtter seg til, og henviser til at SERAF (Senter for rus- og avhengighetsforskning) mener at det er få «behandlingstiltak som følges så tett». Dette er de samme fagmiljøene som har bygget opp, utviklet og forvaltet LAR i en årrekke. Denne motviljen tar seg dårlig ut, særlig i lys av pasientgruppens svake posisjon og programmets beskjedne resultater (som fagmiljøene vil benekte). Det betyr ikke dermed at SERAF, Helsedirektoratet og LAR-ledelsen har noe å skjule, men er et gyldig argument for å ta brukerne på alvor og tillate åpenhet.

For mange gjør en dårlig jobb

Og her er vi ved kjernen av problemet med tilsynet med norsk rusomsorg: Enhver sektor innen feltet har sine dedikerte portvoktere, med sine respektive egeninteresser. Private og frivillige organisasjoner ønsker neppe noen granskning av behandlingen, og de ideelle organisasjonene ønsker heller ingen evaluering av sine lavterskeltilbud. Det samme gjelder en rekke aspekter: Manglende rehabilitering under soning. NAVs forsømmelse med sysselsetting og utdanning. Kommunenes manglende evne til å tilby bolig. Slik kan vi fortsette, helt inn i stortingets innerste rom.

Det finnes ingen konspirasjon mot rusavhengige og vanskeligstilte, og det skal ikke avdekkes noen skurk. Men mange aktører har mye å skjule, og altfor mange gjør en dårlig jobb. I form av stabilt svake resultater over lang tid. Nettopp derfor ønsker aktørene heller ikke et uavhengig innsyn av arbeidet med landets aller svakeste grupper.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Dagsavisen 09.11 2015

Mer fra: Debatt