Jeg begynte å fortelle om Willy Brandt, både mannen (mer om det senere) og flyplassen. Berlins nye storflyplass «Flughafen Berlin Brandenburg Willy Brandt» skulle vært klar for sju år siden. Nå står den der med belysning dagen lang, men ennå ingen passasjerer. Lyset kan ikke slås av og strømkostnadene er enorme. Milliardoverskridelsene blir bare større dag for dag. Kanskje åpner den til neste år, men trolig ikke før i 2022.
Totalt er det avdekket mer enn 20.000 feil ved byggingen, i alt fra feildimensjonert innsjekking til rulletrapper som er for korte og automatiske dører som ikke fungerer. «Litt rart at det skjer i Tyskland, egentlig. Ordnung muss sein», sa vi nesten i munnen på hverandre, min mor og jeg.
Vi var i Berlin for å feire mammas 70-årsdag. På flyplassen satt vi igjen med mange fine inntrykk og to ubesvarte spørsmål. Vi kunne ikke helt forstå at tyskerne ikke klarer å få ferdig flyplassen sin, de som er så punktlige, og heller ikke at det høyreekstreme, nesten nazistiske, Alternative für Deutschland (AfD) får innflytelse i tysk politikk. Senere samme kveld ble det klart at AfD gjorde et brakvalg og fikk støtte av over tolv prosent. Spesielt i det tidligere Øst-Tyskland, der både arbeidsledighet og en generell følelse av mismot er større enn i vest, gjorde AfD et godt valg.
Jeg lirte av meg noen selvfølgeligheter om at generalisering av hele folkegrupper er farlig, og sa folk i det gamle DDR føler seg som tapere i det nye, forente Tyskland. Dermed hadde jeg jaggu gjort meg skyldig i generalisering selv. Først om punktlige tyskerne, så om «tapere» fra det tidligere Øst-Tyskland.
Det var først da jeg var hjemme at jeg tenkte litt mer på Willy Brandt – mannen, ikke flyplassen. I avishistorien vår står han som en bauta, fra han første gang satte sine bein i redaksjonen i Arbeiderbladet i 1933 som flyktning fra nazistene til han jobbet som utenrikskorrespondent for oss i Tyskland etter krigen. Senere var Willy Brandt en borgermester i Berlin og kansler i Vest-Tyskland som jobbet for avspenning mellom gamle fiender i øst og vest, forbrødring mellom folk og økonomisk bedring for dem som trenger det.
«…en høyt respektert statsmann som på grunn av sin antinazistiske fortid mer enn noen annen kunne skape tillit til det nye tyske demokratiet», skriver Store norske leksikon om fredsprisvinneren som snakket flytende norsk. La oss inderlig håpe at ideene hans ikke krasjlander sammen med flyplassen.
God fredag!