Ni av ti voldtekter anmeldes aldri.

Innlegget er skrevet sammen med Anna Ljunggren (Ap), Sonja Irene Sjøli (H), Jette F. Christensen (Ap), Karin Andersen (SV), Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Stine Renate Håheim (Ap).

Hva betyr det egentlig at man har rett til å bestemme over sin egen kropp? Hvordan kan jeg vise hvor mine grenser går? Hvordan kan jeg forstå hvor andres grenser går? Hvordan kan jeg si fra på en måte som passer for meg, og som jeg selv er komfortabel med?

Kunnskap om hva som er overgrep og hva som er voldtekt er mangelfull blant unge. Oppfatningen av voldtekt som overfall av en ukjent overgriper i en mørk sidegate står i sterk kontrast til voldtektene som topper statistikken. Såkalte «overfallsvoldtekter» er sjeldne, mens voldtekt mellom mennesker som kjenner hverandre er mer utbredt. Mange definerer ikke rusrelaterte overgrep eller overgrep fra en person man har eller har hatt et kjærlighetsforhold til som voldtekt. Slike misoppfatninger bidrar til at så mange som 9 av 10 voldtekter aldri anmeldes. Det gjør også at mange som har behov for støtte, informasjon og oppfølging aldri får dette.

Ifølge uttalelser fra flere aktører som jobber med voldtekt som arbeidsfelt, kan seksualundervisning som inkluderer temaer som grensesetting virke forebyggende på voldtekt og overgrep.

Økt kunnskap, for eksempel gjennom seksualundervisningen, kan også bidra til at personer som har hatt negative opplevelser lettere kan identifisere noen å snakke med, og gi unge tips og innspill til hvordan de kan være en god støttespiller dersom noen man kjenner har opplevd noe vanskelig.

Mange lærere og helsesøstre gjør en kjempejobb med seksualundervisningen. Det er likevel stor variasjon i undervisning om seksualitet, og denne begrenses i mange tilfeller til undervisning om prevensjon, graviditet og seksuelt overførbare infeksjoner. Dette er viktig kunnskap, men barn og unge trenger mer enn den «tradisjonelle» seksualundervisningen.

Den landsdekkende seksualundervisningskampanjen Uke Sex, som leveres av foreningen Sex og Politikk, går bredt ut med mål om å gi elevene kompetanse i kommunikasjons- og relasjonsferdigheter, og å utvikle et positivt seksualliv og en trygg seksuell identitet.

Årets kampanje inkluderer også det nye temamaterialet «Mine og dine grenser», som handler om grensesetting, krenkelser og overgrep mellom unge. Her oppfordres elevene til å reflektere over retten til å bestemme over sin egen kropp. For de eldste inngår også øvelser om voldtekt.

Seksualundervisning bør gi barn og unge en arena til å diskutere og reflektere rundt temaer som identitet, selvtillit, normer og forventninger, kommunikasjon, mangfold og respekt. God og bred seksualundervisning bør være forankret i et mål om å styrke barn og unges selvtillit og handlingskompetanse, og slik bidra til gode relasjoner og positive opplevelser. Vi mener at Uke Sex er et godt tiltak som bidrar til å fremme likestilling og aksept for mangfold, og til å skape trivsel og forebygge diskriminering. Vi mener at dette er viktig for elever i den norske grunnskolen, og oppfordrer alle relevante aktører til å legge til rette for tilgang til slik undervisning.

Vi har jobbet ustanselig siden 2005 med nye tiltak for å hindre sosial dumping.

Bjørnar Moxnes påstår i Dagsavisen (8/11) at jeg avviser å diskutere andre alternativer enn EØS. Vi kan godt diskutere alternativene, jeg tror bare ikke de blir like bra som EØS. Problemet med å diskutere med Moxnes, i tillegg til at det er høyst uklart hva han faktisk ønsker, er at han hevder at det å ha en annen mening enn han er å hindre diskusjon. Jeg mener bestemt at EØS er det beste alternativet vi har i dag. Ta Sveits som eksempel. De har en annen avtale og EU er helt tydelige på at den må bli mer lik EØS-avtalen.

Noe av det som gjør sterkest inntrykk på meg om dagen er den uroen som er på arbeidsplassene og blant tillitsvalgte knyttet til utviklingen i norsk arbeidsliv. Dette er noe jeg og Arbeiderpartiet har øverst på dagsorden. Vi har jobbet ustanselig siden 2005 med nye tiltak for å hindre sosial dumping. Den tredje tiltakspakken mot sosial dumping er snart på plass.

Et stort problem i arbeidslivet er at lover, regler og avtaler ikke følges opp. Samtidig opplever mange tillitsvalgte at det blir vanskeligere å gjøre jobben. Det stilles spørsmål ved bruk av tid og det må gås for mange runder på ting som burde vært selvfølgeligheter. Dette er alvorlig, men det er ikke EØS som har skylden. Dette er også et problem på områder der arbeidsinnvandringen ikke er stor.

I Norge jobber regjeringen med fagbevegelsen, ikke mot. Det er ikke tilfellet i mange av EU-landene. Derfor er de også i en annen situasjon. Vi har stått imot alle forsøk på å svekke arbeidstakernes rettigheter. Vi skal fortsette innsatsen mot sosial dumping og useriøsitet i norsk arbeidsliv sammen med fagbevegelsen. Det er et hovedmål for oss å sikre lønns- og arbeidsvilkår, beskytte kollektive rettigheter og særlig streikeretten. For oss handler dette i bunn og grunn om å sikre den norske samfunnsmodellen.

Det skal komme en ny pakke mot sosial dumping. Den blir viktig. Hvordan gir vi tillitsvalgte bedre mulighet til å stå opp mot en uønsket utvikling? Hvordan kan vi få til allmenngjøring av flere tariffavtaler? For meg er dette de viktigste spørsmålene. Å finne riktige svar på disse spørsmålene vil gi oss et mer anstendig arbeidsliv.

EØS-avtalen er det beste alternativet vi har i dag og den er viktig for Norge.

Bjørnar Moxnes ber meg i Dagsavisen 22. oktober om være mindre skråsikker når det gjelder EØS. Nå finnes det vel knapt noe parti som er så skråsikre som partiet Rødt. Der er samfunnsmodell og løsninger ferdig diskutert; de skal bare få flertall før de innfører sitt nye samfunnssystem.

Rødt mener EØS-avtalen er utelukkende negativ. De mener vi er best tjent med å skaffe oss en ny og bedre avtale. Men verken WTO eller Sveits-modellen er gode alternativer. EØS-avtalen er det beste alternativet vi har i dag og den er viktig for Norge. Den sikrer norsk næringsliv forutsigbare rammer for handel med Europa, og norske bedrifter får tilgang til viktig kunnskap og arbeidskraft. Avtalen gjør det også enklere for oss å bo, studere og arbeide i europeiske land.

Moxnes er dessverre ikke villig til å anerkjenne at EØS-avtalen er viktig for Norge, og avviser å se på hvordan dette handlingsrommet kan brukes når det gjelder arbeidslivet. Der hvor EØS-reguleringer har vært utfordrende for Norges interesser så langt, har aktiv påvirkning og bruk av handlingsrommet gjort at vi har kunnet videreføre vår politikk. Norsk eierskap av kraftressursene og differensiert arbeidsgiveravgift er eksempler på dette.

Sammen med fagbevegelsen har vi jobbet fortløpende med tiltak for å sikre norsk arbeidsliv. Siden 2005 har regjeringen kommet med 30 initiativer for et anstendig arbeidsliv, inkludert to handlingsplaner mot sosial dumping. Vi varsler i EØS-meldingen at de sentrale grunnpilarene i norsk arbeidsliv som kollektiv forhandlingsrett og streikeretten er hellige for oss. Vi kommer ikke til å akseptere at streikeretten eller arbeidsmiljøloven undergraves.

Fagbevegelsen og regjeringen må fortsette å jobbe sammen om et anstendig arbeidsliv. Det er ikke alle regjeringer i EU-området som har samme fokus som oss. I Sverige har den borgerlige regjeringen gått i motsatt retning. Det er politiske prioriteringer, ikke EØS-avtalen, som er avgjørende for arbeidslivet i de enkelte landene.

Antallet kvalifiserte søkere med lærerutdanning som førstevalg har økt med hele 54 prosent siden 2008.

Statusheving av læreryrket har vært en hovedjobb for Arbeiderpartiet og regjeringen etter at vi kom til regjeringsmakt for snart sju år siden, og det har vært en jobb som har gitt resultater. Vi har snakket varmt om lærerens betydning, og vi har startet kampanjer som har hatt som formål å motivere unge folk til å bli lærere. I juli kunne Samordna opptak melde om at antallet kvalifiserte søkere med lærerutdanning som førstevalg har økt med hele 54 prosent siden 2008. Det betyr at rekrutteringen av de flinkeste er godt i gang.

I vår kom Kunnskapsdepartementet, KS og lærerorganisasjonene fram til ny avtale om finansiering av etter- og videreutdanning av lærere. Denne trer i kraft til høsten. Alle parter er enige om at dette vil gi best resultater.

Det er fint at Høyre med Julie Brodtkorb har fått med seg verdien av gode lærere i sitt innlegg i Dagsavisen 30. juli. Hun har helt rett i at ingen ting har større betydning for elevenes læring. Likevel går hun og Høyre litt på tomgang, som så ofte er. Man kan spørre seg om hun har fått med seg at vi allerede er i ferd med å gjennomføre de tiltakene hun etterlyser.

Det er lett å være i opposisjon. Og det er fint at Julie Brodtkorb vil ha vår skolepolitikk. Høyre i praksis har likevel vært Kristin Clemets stadige konflikter med lærerne, og en svartmaling av skolen som førte til et stup i søkingen til lærerutdanningene. I Oslo er det Torger Ødegaard som har kommet på kant med byens lærere gjennom kutt i budsjettene og stadig nye ideologiske eksperimenter mot lærernes anbefaling, som for eksempel forslaget om karakterer på barnetrinnet. Forankring og dialog med de antatt viktigste personene for skolen skal du se langt etter fra den kanten.

I tillegg til å motivere flere til å søke har vi også opprettet flere studieplasser. Det kan vi gjøre fordi vi bruker de store pengene på de viktige oppgavene, ikke gi mer til de som allerede har mest. I vår har vi også hatt ute på høring et forslag om ressursnorm som sikrer at det blir mange nok lærere på hver skole og i hver kommune. Dette mener Høyres Elisabeth Aspaker er «feil fokus» og vi har ikke sett noen vilje fra Høyre til å bruke penger på å sikre flere lærerstillinger i sine budsjettforslag. Men det kommer kanskje Brodtkorb til å endre på?

Det at vi alle har møttes uansett bakgrunn på felles premisser i skolen, har vært med på å forme Norge til et land preget av samhold og relativt små sosiale forskjeller.

En venn fortalte om en gang han deltok som frivillig på den årlige rockefestivalen i hjembygda. Utpå kvelden kom en god og full Arne som han ikke hadde sett siden de gikk sammen på ungdomsskolen. Min venn kom fra et ressurssterkt hjem, var skoleflink og hadde gjort akademisk karriere. Arne slet både hjemme og på skolen. Lærerne lurte på hvordan det ville gå med ham. Nå fortalte han stolt at han var blitt arbeidsformann på et verft, men kom også inn på oppveksten sin: «Jeg bodde alene med far min, og det var bare oss to på julaften. Vi spiste, så litt på TV. Og ble det for kaldt, så gikk vi og la oss.»

Hvorfor nevnte min venn dette møtet? Jo, fordi han hadde tenkt på at Arne ville ha vært helt ukjent for ham om det ikke var for den norske fellesskolen. At de to, med så ulik bakgrunn og oppvekst, hadde gått på samme skole og spilt fotball sammen i friminuttene. Det at vi føler større samhør­ighet i et samfunn der vi kjenner til forskjellige typer mennesker, bør være åpenbart for de fleste. Derfor blir det fordummende når Høyres skolepolitiker Elisabeth Aspaker vrir og vender på en kommentar der kunnskapsministeren koblet det norske samholdet etter 22. juli til fellesskolens betydning for samfunnet. I Stortingets spørretime 16. mai spurte hun statsministeren hva han mente om at Halvorsen hadde «stemplet han som tidligere privatskoleelev som mindre empatisk, mindre sosialt opptatt og som en fare for samfunnsfellesskapet».

Man kan aldri trekke en enkelthendelse ut av sammenhengen og påstå at den eller det ikke ville ha skjedd dersom fellesskolen hadde vært erstattet med private tilbud. Det eneste vi kan si om markeringene i kjølvannet av 22. juli, er at et folk sto samlet. Et folk som har vokst opp med fellesskolen.

Vi vet også at et bredt flertall støtter opp om velferdsstaten. Og at det ikke er selvsagt. Debatten rundt Obamas helsereform viste at en stor andel amerikanere så det som hårreisende at de skulle betale skatt for at naboen skulle få sykehushjelp ved behov. I Norge er dette selvsagt for de aller fleste. Det at vi alle har møttes uansett bakgrunn på felles premisser i skolen, har vært med på å forme Norge til et land preget av samhold og relativt små sosiale forskjeller. Bevisbyrden ligger på dem som vil undergrave fellesskolen.