Trygve 
Slagsvold Vedum

Parlamentarisk leder ­Senterpartiet

Vi vil oppnå folkestyre

Svein Roald Hansen spør i Dags­avisen (2/2 hva vi vil oppnå ved å si opp EØS-avtalen og erstatte den med mindre forpliktende avtale(r) med EU. Vi vil gjenvinne vårt folkestyre.

At EØS-avtalen svekker det norske demokratiet er Europautredningen tydelige på, og til liks med utredning om arbeid og migrasjon (Brochmann), er utvalget bekymret for presset i det nedre lønnssjiktet i arbeidslivet. Her kan det ikke vises til den reallønnsutviklingen Hansen skryter av. Det er likevel ikke regjeringen som har framelsket en liberalisering som går ut over vanlige norske arbeidsfolk, det er det EU som har gjort, i Norge.

Det er ikke regjeringen som ønsker mer vikarbruk i Norge, det er det EU som vil gjennom vikarbyrådirektivet. Folks mulighet til å påvirke utviklingen av arbeidslivet, velferdstjenester, næringslivs- og regionalutvikling er mindre. Det rødgrønne prosjektets hovedoppgave må være å reversere utviklingen av Forskjells-Norge.

Hansens nytale om EØS-virkninger på norsk økonomi står ikke til troende. Hvis den markedsliberale frie flyten var selve lykkekortet, så hadde ikke 23 millioner EU-borgere vært arbeidsledige i en union i dyp politisk og økonomisk krise. En betydelig andel av utviklingen i norsk økonomi må tilskrives særnorske forhold og ikke EØS. Spørsmålet er derfor hvor lenge vi klarer å holde på den samfunnsmodellen vi har bygd over flere tiår, under et stadig sterkere press fra EU.

Norges viktigste handelspartner var EU før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, og er det nå. Siden 1980-tallet har handelen vært tilnærmet stabil. Handel og arbeidsinnvandring ville også fortsatt under andre avtaleforhold. Norge selger mer olje- og gass og mindre spesialiserte varer nå enn før. Europautredningen konkluderer med at råvarebaserte varer har klart seg best på det indre marked, og medgir at det i stort kan være vanskelig å skille EØS-avtalens direkte effekter på norsk økonomi fra andre effekter.

Norge er blitt mer oljeavhengig, og vi må styrke vårt øvrige produksjonsliv for arbeidsplasser, finansiering av velferdstjenester og bosetning i framtida. I Senterpartiet tror vi Norge vil løse den oppgaven best som herre i eget hus.

Hansen vil ha «stemmerett». I EU-parlamentet ville Norge fått 12 av 751 representanter, i Ministerrådet cirka en prosent. Norges befolkning ville utgjøre cirka en prosent av EUs om lag 500 millioner. I dag strammer radarparet «Merkozy» inn grepet ytterligere, slik at de små landene sitter på tilhørerbenken og teknokrater settes til å styre i Hellas og Italia. Likevel er det oss Hansen beskylder for å tro på fantomer og fantasier. Mon tro om han ikke heller bør oppføre det på CV-en.

Senterpartiet beklager at Høyre og Arbeiderpartiet sikret flertall i Stortinget for å innføre EUs datalagringsdirektiv. Det er galt å skulle samle inn så store mengder sensitive data om adferden til alle landets borgere. Vi mener det er galt at det er EU som skal sette rammene for denne typen virksomhet i Norge. Og vi mener det er galt at vi skal være forpliktet til å følge rettspraksis og fremtidig utvikling av et regleverk som bestemmes i Brussel.

I all elendigheten er det likevel grunn til å feire. Mens vi stort sett passivt mottar nytt regelverk fra Brussel, har Stortinget, media, organisasjoner og folk flest denne gangen debattert så busta fyker. Vi har faktisk diskutert grundig hva vi mener om datalagringsdirektivet. Det er historisk at alle partiene har hatt som premiss at Norge faktisk kan velge å si nei til direktivet, og bruke den jomfruelige vetoretten i EØS-avtalen. I stedet for å hoppe ned i Ja og Nei til EU-skyttergravene, har mange stortingsrepresentanter gått inn i debatten ut fra personlig overbevisning og hva man mener er i norsk interesse. Det har gitt en langt mer nyansert og interessant debatt enn de fleste EU-direktiver er gjenstand for. Vår bevissthet om utfordringene i saken er økt, og vi kommer til å se endringer i nasjonal politikk som vil søke å begrense de uheldige effektene av direktivet og som bidrar til forbedringer i allerede eksisterende nasjonal politikk. Det er grunn til å gi honnør til dyktige Ja til EU-folk, blant annet i Høyre, som har bidratt til å løfte debatten, selv om de dessverre ikke klarte å få partiet med på å slå ring om grunnleggende liberale verdier.

Samme uke som vi hadde en reell debatt om datalagringsdirektivet i Stortinget, vedtok Arbeiderpartiets landsmøte en uttalelse som krever veto mot EUs tredje postdirektiv. I etterkant av det er det oppstått en stor og viktig diskusjon om direktivets innhold og hvilken påvirkning direktivet kan få for det norske postmarkedet. Vi diskuterte ikke om vi var for eller mot EU, men om vi kunne sikre lik porto, gode posttjenester i hele landet og bra arbeidsvilkår for de ansatte om direktivet innføres.

Det vi nå ser er resultatet av at EU-saken er i ferd med og modnes og at vi har fått en ny generasjon politikere. Selv om de med stort engasjement er for at Norge bør bli medlem i EU, har fremtredende Ja-folk med kraft fremført at Norge ikke alltid må være enig i det som kommer fra Brussel. Dette kan bære bud om at Norge kan komme til å bli en tydeligere og tøffere partner overfor EU. Det er nødvendig for at vi skal kunne ivareta norske interesser effektivt og for at vi skal ha en demokratisk og levende debatt om viktige deler av den politikken som vedtas i Norge.

Å diskutere matens betydning har vært fraværende i norsk utenriksdebatt. Med den avgjørende betydning mat har for folk er dette underlig. Vinterens hendelser på det internasjonale råvaremarkedet og i Midtøsten har igjen synliggjort matens sprengkraft

Matens betydning er ikke noe nytt. Den franske revolusjon er en av de mest betydningsfulle hendelsene i europeisk historie. Det eneveldige monarkiet ble forkastet til fordel for den republikanske styringsformen som Frankrike har den dag i dag.

Revolusjonen hadde sammensatte årsaker. En av årsakene var matmangelen som kom etter uår i fransk landbruk på midten av 1780-tallet. På grunn av et vulkanutbrudd på Island var årene før revolusjonen preget av dårlige sommere, svært kalde vintre, påfølgende feilslåtte avlinger og kraftig prisvekst på mat.

Denne vinteren har vi vært vitne til at folkelige opprør i Tunisia og Egypt har veltet autoritære regimer, som har sittet ved makten i årtier. Nå ser vi tegn til at andre land i den arabiske verden følger etter. Omveltningene vi har sett skyldes først og fremst misnøye med totalitære regimer, som har sittet ved makten altfor lenge, men revolusjonene er også opprør mot høye matpriser. Matpriser har til alle tider vært et politisk tema, og styresmakter som ikke har kunnet håndtere matpriser på en god måte har fått merke folkets misnøye.

Dersom vi ser tilbake på de store folkevandringene, både i vår tid og i tidligere tider, ser vi at tilgang på mat har vært utslagsgivende for hvor folk har flyttet fra og til. Tidligere gikk strømmen av mennesker som søkte et bedre liv fra Europa til Amerika, i dag går strømmen fra Afrika og Asia til Europa og til Nord-Amerika. Folk flykter fra krig og forfølgelse, men også fra sult, fattigdom og dårlige økonomiske utsikter.

Matprisene i verden stiger, og de har steget lenge. FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, har målt prisnivået på mat globalt på sin matvareindeks i 20 år og meldte i forrige måned om rekordhøye matvarepriser. Sett under ett er verdens mat dyrere i dag enn den var under den internasjonale matkrisen i 2007 og 2008.

I 2050 antas det at vi vil være cirka 2,4 milliarder flere mennesker i verden – i alt 9,2 milliarder. I dag sulter nesten en milliard mennesker verden over. Hvis vi skal klare å brødfø hele verdens befolkning i 2050, må vi begynne å forberede oss allerede nå. Allerede i dag er det slik at hovedeksporten av for eksempel hvete går fra land i nord til land i sør. Den balansen vil bli enda skjevere. Både hovedtyngden av befolkningsveksten og klimaendringene gjør den nasjonale matforsyningen hos mange land i sør enda mer sårbar.

Nå er tida inne for å fokusere på matproduksjon og matsikkerhet i både utenriks- og innenrikspolitikken. En større andel av vår bistand til fattige land bør gå til å bygge opp et bærekraftig landbruk. I tillegg må vi gjenopprette nasjonale kornlagre, både for såkorn og matkorn. Dersom flere land har kornlagre som de kan tære på i perioder med dårlige avlinger, vil vi få langt mer stabile matpriser over tid. Da vil vi kunne unngå situasjoner der land hamstrer mat i dårlige tider, noe som fører til høyere priser. Sist, men ikke minst, bør rettesnoren for den globale landbrukspolitikken være at ethvert land har rett og plikt til å produsere sin egen mat. Vi må få handelsregler i WTO som skiller mellom matproduksjon for eksport og matproduksjon for nasjonalt konsum.

I en situasjon der verdens befolkning vokser stadig raskere og matprisene blir stadig høyere, vil satsning på en ny global matproduksjon og -fordeling være både moralsk rett og framsynt.