Vold mot kvinner er verken privat, naturlig eller uunngåelig.

Én av tre kvinner i verden vil i løpet av livet bli slått, voldtatt eller på andre måter mishandlet.  Dette er tema for årets møte i FNs kvinnekommisjon (CSW) 4.-15. mars i New York. Det er knyttet stor spenning til dette møtet. En koalisjon av religiøst konservative stater har de senere årene vokst som trussel mot likestilling globalt. I fjor brøt forhandlingene om en slutterklæring sammen. I år har vi allerede fått rapporter fra New York om at Vatikanet, Iran og Russland forsøker å slette formuleringer om at religion eller tradisjoner ikke kan brukes som påskudd for å unngå forpliktelser om å bekjempe vold. De skal også ha motsatt seg alle henvisninger til voldtekter utført av ektemenn eller partnere.

Dette er del av en agenda for å begrense kvinners muligheter til å gjøre samme valg som menn. Én grunn til at dette bekymrer oss, er at kvinners rettigheter, likestilling og kjønnsbasert vold henger sammen. Alle som har studert fenomenet, er enige: Alle slags overgrep, i alle sammenhenger, fra vold i nære relasjoner til voldtekt som våpen i krig, har én ting felles: Det nøres av et menneskesyn som diskriminerer mellom kjønn. Norge har et globalt ansvar for å bekjempe slik diskriminering. 

Ifølge Verdensbanken forårsaker kjønnsbasert vold like mye død og helseproblemer for kvinner mellom 15 og 44 år som kreft. De som overlever seksualisert vold, får ofte permanente fysiske og psykiske skader. Sosial stigmatisering er et enormt problem. I ekstreme tilfeller fører dette til utstøtelse fra familien. Mange kvinner blir tvunget til å flytte fra hjemstedet og atskilles fra barna. Kjønnsbasert vold er også dyrt for samfunnet. En studie i Storbritannia, som inkluderte redusert arbeidsinnsats, anslo kostnaden til 23 milliarder pund i året.

Et usynlig problem

Man kan undre seg over hvorfor ikke alt dette får større oppmerksomhet. En viktig grunn er at vold mot kvinner ofte er usynlig. Vold i nære relasjoner blir sett på som en privatsak. Voldtekt er belagt med skam. Det er ikke noe man snakker om. I mange samfunn er volden usynlig også i en dypere forstand: Det er så rotfestet i hvordan menn og kvinner ser seg selv, at de som blir slått, ikke ser det som noe galt. Vold er en naturlig del av parforholdet.

Dette er resultatet av diskriminerende holdninger som det dels er lett å ta avstand fra, men vi må også se kritisk på holdninger som kan synes mer tilforlatelige. Kjønnsroller som tilsier at menn alene har ansvaret for å forsørge familien, er med på å frata kvinner muligheter og makt. Når kvinner er økonomisk avhengige av menn, er de mer sårbare og det blir vanskeligere å bryte ut av voldelige forhold. Dette er holdninger vi er godt kjent med også i Norge. I andre land får kjønnsroller mer ekstreme utslag, som når foreldre ikke ser noen grunn til å la døtre gå på skole fordi de uansett ikke får betalte jobber. Også barneekteskap og brudepriser bidrar til vold. I mange land vil ikke myndighetene ta tak i disse problemene.

Hva kan vi gjøre?

Sammen med våre allierte har CARE utviklet metoder for å endre skjeve maktforhold og sosiale normer som bifaller vold. Vi jobber for å få med menn på denne innsatsen. Uten engasjerte menn, kommer vi ingen vei. Det handler om både kvinnesyn og mannsidealer.  «Før kunne jeg ikke forstå hvordan en mann som ikke slo sin kone, var verdig å kalles en mann» sier Salvator i Burundi, som selv har sluttet å bruke vold. Nå forsøker han å få andre til å gjøre det samme. Han reiser rundt i landsbyer og snakker på radio. CARE har etablert grupper med slike menn i flere østafrikanske land. De bruker egne personlige historier for å overbevise andre i samme situasjon om at det lønner seg å forandre maktfordelingen i husholdet. En internasjonal organisasjons viktigste bidrag er ofte å legge til rette for lokale initiativer for å bekjempe vold i egne samfunn. Deretter formidler vi erfaringer fra dette arbeidet til nasjonale og globale beslutningstakere.

Slike lokale initiativer og organisasjoner bidrar også til at flere får mulighet til å påvirke myndighetenes politikk. Ett resultat av denne typen grasrotaktivisme er Nulltoleranseerklæringen mot voldtekt, som ble underskrevet av lederne i ti afrikanske land i 2011. Denne historiske erklæringen ville ikke eksistert uten press fra sivilsamfunnsorganisasjoner. Sannsynligvis vil den heller ikke følges opp på en god måte uten at dette presset fortsetter. Erklæringer er ikke nok. De fleste land i verden har ratifisert FNs kvinnekonvensjon (CEDAW). Denne viser veien til målet, men svake nasjonale lovverk og manglende implementering bremser fremgangen. Sivilsamfunnet må holde myndighetene ansvarlig.

Å bekjempe kjønnsbasert vold krever dyp sosial endring. Dette er vanskelig, men ikke umulig. Først må vi nekte ethvert samfunn retten til å si at vold mot kvinner er «en del av kulturen». Det finnes like lite en kulturell begrunnelse for vold mot kvinner som for slaveri.

Sats på landbruk og kvinner. Ikke bare stor agrobusiness, men også gjennom å gjøre effektivisering tilgjengelig for millioner av småbrukere som i dag driver selvbergingsjordbruk.

Innlegget er skrevet sammen med Andrew Kroglund, Utviklingsfondet.

I en kronikk i Dagsavisen 29. januar fremhever Ola Nafstad og Kjell Roland i Norfund betydningen av investeringer i næringsliv og arbeidsplasser for å skape utvikling i Afrika. Dette er et viktig budskap, som Norfund har gjort en god innsats for å fremme. Vi skulle ønske de kunne gjøre det uten samtidig å så tvil om betydningen av bistand. Det blir for enkelt. Gode investeringer og smart bistand kan sammen bidra mer til bærekraftig og sosial rettferdig utvikling enn de kan hver for seg.

Men vår viktigste oppfordring til Norfund er denne: Sats på landbruk og kvinner. Og ikke bare storagrobusiness, men også gjennom å gjøre effektivisering tilgjengelig for millioner av småbrukeresom i dag driver selvbergingsjordbruk. I dag utgjørlandsbruksinvesteringer under åtte prosent av Norfunds portefølje. Dette til tross for at landbruk, ifølge Norfund selv, er den viktigste sektoren i de fleste utviklingsland og potensialet for økt produksjon er stort.

I denne sammenhengen er det viktig å huske at de fleste afrikanske jordbrukere er kvinner, men kvinnermangler eiendomsrettigheter, og de har dermed få muligheter til å investere i bedre produksjonsmåter. Verdensbanken fastslo i fjor at nettopp kjønnsdiskriminering er en av de største bremseklossene for vekst i fattige land. Dette problemet kan løses gjennom samarbeid mellom lokale myndigheter, næringsliv og sivilsamfunnet.

«Sats på landbruk» er også oppfordringen i et utspill fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) nå nettopp. ILO påpeker at over 60 prosent av Afrikas økonomisk aktive befolking arbeider i og lever av landbruk. Over en tredjedel av den totale verdiskapningen kommer fra landbruket, men likevel importerer afrikanske land mat for over 300 milliarder kroner hvert år. Dette er like mye som kontinentet mottar i årlig offisiell bistand.

Landbrukssektoren har vært forsømt både av lokale myndigheter og internasjonale utviklingsinvestorer, som Norfund. Resultatet er at matproduksjonen per innbygger knapt har steget på 50 år, mens befolkningen har økt kraftig. Dette fører igjen til stor prisfølsomhet og behov for nødhjelp når avlingene svikter. Investeringer i mer effektivt og klimatilpasset landbruk, sammen med bedre forvaltning av avlingene, vil bidra til å forebygge de sykliske matkrisene som de seneste årene har inntruffet hver sommer.

Norge bør derfor ta mål av seg til å øke bistanden til landbruket i utviklingsland til minst 10 prosent av den totale bistanden i løpet av tre år. Denne investeringen bør først og fremst øremerkes småprodusenter og deres organisasjoner. Ifølge Verdensbanken er en slik investering den sikreste veien til utvikling: For hver dollar investert i bærekraftig landbruk får du fire dollar tilbake.

Norske myndigheter har endelig kommet på offensiven og «vil prioritere økt matproduksjon i utviklingsland, særlig gjennom å styrke småskala klimarobust landbruk». Dette er hovedbudskapet i dokumentet «Strategi 2013-2015. Matsikkerhet i et klimaperspektiv», som Utenriksdepartementet nylig la frem i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Miljødepartementet. Men det er ennå uklart hvordan dette skal skje.

Nafstad og Roland skriver at de ønsker «arbeidslinja» også for Afrika. Da må de legge til faktorer som organisering av arbeidere og bønder og økologisk bærekraft. Norfunds iver etter å fremheve egen betydning på bekostning av andre utviklingspolitiske virkemidler, som bistand, må ikke forlede noen til å tro at det bare finnes én løsning på utviklingsutfordringen. Landran og uvettig investering i storplantasjer og biodrivstoffproduksjon kan fort bli resultater av ensidige næringsinvesteringer. Derfor er det sivilsamfunnets oppgave å være en vaktbikkje, også når det gjelder norsk næringsliv, og Norfund. Denne arbeidsdelingen er av godt norsk merke, og det er å håpe at en eventuell ny regjering til høsten legger seg på minnet at dette er del av norsk bistand og bestrebelsene mot mer samstemthet i vår utviklingspolitikk.

En så spontan, høylytt og politisk uavhengig protest er uvanlig i India.

En grusom gruppevoldtekt har rystet India. To dager før nyttår døde den 23 år gamle kvinnen av skadene hun var blitt påført tre uker tidligere. Sinnet som denne forbrytelsen har vekket, vil forhåpentlig føre til en varig og effektiv bekjempelse av vold mot kvinner. Da er det viktig å spørre hvordan denne forbrytelsen kunne skje. Vold, overgrep og trakassering av jenter og kvinner skjer overalt, men India er blant landene der det er særlig utbredt. Fattige er mest utsatt.

Man kan peke på en rekke sammensatte årsaker til at problemet er så omfattende i India. Altfor mange overgripere slipper straff. Selv om bare en liten andel av voldtekter blir rapportert, venter over 90.000 anmeldelser på behandling i rettssystemet. Flere sjokkerende saker er omtalt i media mens protestene har pågått. En tenåringsjente tok sitt eget liv i julen etter å ha blitt voldtatt av flere menn. Politiet ville ikke ta imot anmeldelse. Hun ble i stedet presset til å gifte seg med en av overgriperne.

De mest nødvendige endringene handler om holdninger. Mine indiske kolleger forteller at de fleste kvinner i Dehli har opplevd å bli seksuelt trakassert eller truet på gaten. De er vant til å bli kløpet i brystet eller å bli tatt under skjørtet når de reiser med offentlig transport. De er blitt tvunget til å se menn masturbere. Mange har vært vitne til ting som er vanskelig å snakke om. De føler at det som skjedde den 23 år gamle kvinnen, like godt kunne ha skjedd dem.

Nå vil ikke indiske kvinner la dette fortsette. Protestene som pågår, skal ikke munne ut i nok en debatt om hva kvinner kan og ikke kan gjøre. Denne gangen vil de ikke la seg fortelle hvordan de bør kle seg. Løsningen handler om holdninger. En mann med den minste respekt for kvinner vil ikke gripe tak under genseren eller skjørtet hennes på bussen. Man forgriper seg ikke mot noen man anser å ha samme menneskeverd som seg selv. Alle har et ansvar for å fremme denne respekten for et menneskes ukrenkelighet: alle foreldre, lærere, klassekamerater, naboer, politibetjenter, dommere og politikere.

At så mange markerer avstand til det som skjedde i Delhi 6. desember, er en god start. En så spontan, høylytt og politisk uavhengig protest er uvanlig i India. På veien videre vil mange agendaer og aktører konkurrere om oppmerksomhet. CARE vil samarbeide med indiske sivilsamfunnsorganisasjoner for å kanalisere sinnet og endringsviljen mot det som betyr mest: økt respekt for alle menneskers ukrenkelige rettigheter, uavhengig av kjønn eller kaste.

Oppmerksomheten er nå rettet mot India, men kampen for kvinners rettigheter er global. Et fullstendig sammenbrudd av sosiale normer har i Kongo gått særlig hardt utover kvinner. Voldtekter kan der betegnes som en epidemi. I Afghanistan og Pakistan blir jenter drept for å gå på skole. I Saudi-Arabia er kvinner en manns eiendom. Også i Norge må vi alltid passe på å reagere mot uakseptable holdninger. I teorien er menneskeverd noe vi har, men i praksis er det noe vi hele tiden gir hverandre.

MINORITETER: Romfolk trenger muligheter til å skape et annet bilde av seg selv.

Det måtte oppstå en krise før behovet for et krafttak i integreringen av romfolk i Norge skulle bli tilstrekkelig tydelig. Fordommer og manglende kunnskap fører til at en gruppe mennesker fortsetter å leve på siden av samfunnet. Vi er nødt til å starte en prosess for økt forståelse og holdningsendringer både blant romfolk og folk for øvrig.

CAREs arbeid med integrering på Balkan har gitt erfaringer som også er relevante i norsk sammenheng. Vi støtter organisasjoner og initiativer som springer ut av romsamfunnene selv. En sentral hensikt er å skape forbilder som viser romfolk at et annet liv er mulig samtidig som de bidrar til å nyansere andres oppfatninger av kulturen deres.

Disse utfordringene diskuterte jeg med romfolk og politikere, deriblant Kosovos president, Atifete Jahjaga, da jeg nylig besøkte Balkan. Romorganisasjoner som CARE samarbeider med, forteller at dårlig selvtillit og frykt for å bli møtt med nedlatende holdninger gjør at mange holder seg blant sine egne.

Montenegrinske Fana Delija er blant dem som klarte å overvinne frykten. Hun trosset familiens skepsis, fullførte skoleskolen, og leder i dag en organisasjon som arbeider for at flere romjenter skal gjøre det samme. Hun er stolt av sitt opphav.

For å kunne arbeide effektivt i romsamfunnene og bidra til holdningsendringer, har Fana hatt en klar strategi: Ved selv å gå foran som et godt eksempel, ville hun gjøre foreldre mindre skeptiske til å la døtre være aktive utenfor hjemmet. Hun har oppnådd deres tillit. Skolegang er nøkkelen til langsiktig integrering.

Vi må ta utgangspunkt i det åpenbare faktum at barn og ungdom av rumensk opprinnelse har de samme anlegg og ønsker som alle andre barn, samtidig som vi tar konsekvensene av at de har særegne utfordringer.

Romfolk som har levd i isolasjon, må forstå omverdenens forventninger. Vi andre må forstå deres situasjon. Ved å bidra til slik gjensidig forståelse, har Fanas organisasjon gjort det mulig for hundrevis av romjenter å begynne og fortsette på skole.

De mest vellykkede prosjektene for å bekjempe fordommer blant og mot romfolk, er de som startes av romfolk selv. Med støtte fra TV-aksjonen CARE 2009 har Fanas organisasjon etablert samarbeid med tilsvarende organisasjoner i andre land på Balkan. De har delt erfaringer med blant andre Indira Bajramovi i Tuzla, som etter å ha kjempet for romfolks rettigheter i over ti år, er blitt en kjent talsperson i Bosnia.

Fra begynnelsen som ensom aktivist, har hun bygd opp en organisasjon med fire ansatte som bistår romfolk med alt fra å skaffe identitetspapirer, få tilgang på helsetjenester, skolegang, lese-, skrive- og yrkesopplæring. De arrangerer kurs om å snakke offentlig og legge fram argumenter på en best mulig måte. For folk som har levd hele livet i små, isolerte samfunn, er dette ferdigheter som må læres.

Slike organisasjoner kunne ikke blitt etablert av andre enn romfolk, men de kunne heller ikke ha utvidet virksomhetene eller arbeidet effektivt uten støtte utenfra. Personer som Fana og Indira finnes i alle land, men de trenger muligheter til å gjøre en større forskjell. Som en del av Europa har også Norge et ansvar for å gi romfolk disse mulighetene.

«Skolegang er nøkkelen til langsiktig integrering.»

Hva legger ulike mennesker i definisjonen på et sikkert og trygt liv?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har akkurat besøkt Afghanistan, og sikkerhet sto øverst på agendaen. Men – hva er sikkerhet? Hva legger ulike mennesker i definisjonen på et sikkert og trygt liv? For mange afghanske kvinner handler sikkerhet også om andre utfordringer enn veibomber og attentater:

* Det er 200 ganger større risiko for en kvinne å dø i fødsel enn av bomber og kuler i Afghanistan

*Jenteskoler utgjør kun 20 % av de totale skolene i landet, men mer enn 40 % av skoleangrep fra væpnede grupper skjer mot jenteskolene.

*87 prosent afghanske jenter og kvinner rapporterer at de utsettes for vold i hjemmet eller i familien.

*Rapporter viser at kvinner som engasjerer seg i politikk eller fredsforhandlinger mottar drapstrusler og trusler om seksuelle overgrep.

Kvinnelige menneskerettighetsforkjempere forteller at veldig mange afghanske kvinner ønsker å delta politisk, men det er vanskelig så lenge de ikke har beskyttelse. - Vi må omdefinere sikkerhet fra antall styrker og våpen, til å omhandle hva sikkerhet betyr for mannen og kvinnen i gata, sa den afghanske aktivisten Wazhma Frogh til meg da vi møttes tidligere i år.

Jeg håper Støre benyttet anledningen til å diskutere definisjonen av sikkerhet både med afghanske kvinner og menn. Først da vil alle de reelle utfordringene mennesker står overfor i Afghanistan komme på bordet. Det fortjener de modige kvinnene og mennene som kjemper for fred i det krigsherjede landet.

Gratulerer med fredsprisen og gratulerer som nyvalgt parlamentsmedlem!

Vi er imponerte over den fantastiske innsatsen du har gjort og gjør for Myanmar. Med styrke og tålmodighet har du stått fast og er et forbilde for mennesker over hele verden. Tusen takk for din uvurderlige innsats!

CARE har arbeidet for å bekjempe fattigdom og for å styrke kvinners stilling i Myanmar siden 1995. Gjennom vårt arbeid kjenner vi godt til utfordringene Myanmar står overfor, samtidig som vi ser mulighetene som nå åpner seg. Vi vil gjerne samarbeide med deg for å sikre at den pågående reformprosessen bidrar til å skape et samfunn hvor kvinner og menn har like rettigheter og like muligheter til å bidra til at Myanmar blir et demokratisk og likestilt samfunn for alle dets innbyggere. For å få til dette er det noen helt sentrale områder som man ikke må overse når Myanmars fremtid utformes;

-         Etter valget i april vet vi at antallet kvinner i parlamentet i Myanmar har økt med 13 stykker. Dette er svært gledelig. Samtidig er det en stor utfordring at de aller fleste kvinner i Myanmar holdes utenfor politiske beslutningsprosesser og de pågående freds- og forsoningsprosesser i landet. Spesielt gjelder dette kvinner fra etniske minoriteter som ofte også er utsatt for tvangsarbeid, seksualisert vold og menneskehandel. Vi ber deg om å bruke din innflytelse til å sikre at kvinner i Myanmar beskyttes mot seksualisert vold og at deres rett til å delta i beslutningsprosesser og i de pågående fred- og forsoningsprosesser ivaretas.

-        Som medlem av FN er Myanmar forpliktet til å ta nødvendige skritt for å implementere FNs Sikkerhetsråd resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (SR 1325). Gjennom resolusjonen har kvinner en lovfestet rett til å delta i fred- og forsoningsprosesser på lik linje med menn, og de har krav på beskyttelse mot vold. Samtidig som den politiske situasjonen i Myanmar nå åpner opp en unik mulighet for å implementere SR 1325, er kvinner fortsatt utsatt for rettighetsbrudd i kjølvannet av pågående konflikter i landet. Vi ber derfor om din støtte til å påvirke de utøvende myndighetene til å implementere SR 1325 i Myanmar.

Vi i CARE ser frem til å jobbe sammen med deg for å styrke demokratiutviklingen og kvinners rettigheter i Myanmar.

Med de beste ønsker for fremtiden

Torild Skogsholm

Generalsekretær CARE Norge

Det er en sammenheng mellom holdninger til seksualitet og antall overgrep. I land som Burundi, Rwanda og på Balkan har vi prosjekter som bidrar til å endre gutters og menns holdninger.

Flere har de siste dagene etterlyst konkrete tiltak for å forebygge voldtekter. Jeg er glad for at Storberget allerede i sommer varslet en satsing på holdningsarbeidet, men jeg vil  nå utfordre kunnskapsminister Kristin Halvorsen til å komme på banen.

Vold og seksuelle overgrep er ikke noe vi verken kan eller må akseptere. Det finnes tiltak som fungerer. Vi må ta et skikkelig oppgjør med holdninger som ligger bak, og skolen er en viktig arena for dette arbeidet. Derfor må kunnskapsminister Kristin Halvorsen nå må komme på banen.

Mye kan gjøres i norsk skole for å forsterke og spre holdninger som gjør voldtekt utenkelig og øker bevisstheten om sårbare situasjoner, særlig i forbindelse med rus. Norge må se til erfaringer fra andre land når det gjelder å forebygge voldtekt gjennom å arbeide med unge gutters holdninger. CARE jobber med bekjempelse av seksualisert vold mot jenter og kvinner i andre deler av verden. En viktig del av det arbeidet er å sørge for at gutter og menn tar ansvar for å påvirke holdninger i eget miljø. Selv om problemene i disse landene ofte er langt større enn i Norge, mener jeg at Norge likevel har mye å lære av erfaringene som er gjort der.

Det er en sammenheng mellom holdninger til seksualitet og antall overgrep. Slike holdninger kan endres. I land som Burundi, Rwanda og på Balkan har CARE prosjekter som bidrar til å endre gutters og menns holdninger. Vi har sett svært gode resultater av arbeidet.

Gutter må motiveres til selv å bekjempe skadelige holdninger til seksualitet. Når de forstår at holdninger som er utbredte i deres egne miljøer ikke er akseptable og har alvorlige konsekvenser, kan de også påvirke venner til å forstå dette. Tiltakene som Storberget har lovet å sette i gang innenfor justissektoren er viktige og haster. Men for å møte problemet på en god måte må vi også se mer innsats fra Kunnskapsdepartementet.