Det nye lovforslaget innebærer at vernet mot diskriminering svekkes.

Innlegget er skrevet sammen med Margunn Bjørnholt, nestleder 
Norsk Kvinnesaksforening.

11. juni er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge. Ryktene har gått lenge om at regjeringen da ville fremme en viktig likestillingssak. Men med lovproposisjonen som Stortinget nylig har fått, er sjansene store for at dagen ikke blir en milepæl, dessverre, men derimot et tilbakeskritt i arbeidet for kvinners rettigheter.

I Prop. 88 L (2012-2013) fremmer regjeringen fire diskrimineringslover: Lov om diskriminering og tilgjengelighet, lov om seksuell orientering og om etnisitet og så likestillingsloven. Det er gledelig at diskrimineringsvernet er utvidet til flere grupper, ikke minst de som diskrimineres på grunn av seksuell orientering, men lovene lider av vesentlige svakheter. De er på mange måter svært like, selv om erfaringen tilsier at lovverket må tilpasses de ulike formene for diskriminering for at vernet skal bli reelt. Og det er ikke tatt med effektive sanksjoner.

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) støtter endring av likestillingsloven, som lider av vesentlige mangler. Mer enn en generasjon etter at loven ble vedtatt, viser regjeringens likestillingsutvalg at menn fortsatt dominerer i maktposisjoner og mediene, og tjener mest på bekostning av kvinner. Men i stedet for å styrke kvinners vern mot diskriminering, innebærer det nye lovforslaget at vernet svekkes.

Det sentrale ved en revisjon av likestillingsloven må være å bringe den bedre i samsvar med FNs konvensjon mot kvinnediskriminering som Norge ikke bare har ratifisert, men gitt status som norsk lov, jf. menneskerettslova § 2. Her har Norge forpliktet seg til å bekjempe all kvinnediskriminering. Men i det nye lovforslaget er det ikke foretatt noen grundig utredning av forholdet mellom FN-konvensjonen og den nasjonale lovgivningen, og forslaget er ikke sendt på høring til berørte instanser. NKF kan ikke se at regjeringen ved utformingen av ny likestillingslov har vurdert de forpliktelsene FNs konvensjon mot kvinnediskriminering innebærer og heller ikke anbefalingene fra FNs konvensjonskomité til den siste rapporten fra Norge. Forslagene fra regjeringens likestillingsutvalg angående det rettslige vernet er heller ikke tatt med i proposisjonen, til tross for at de er basert på en stor ekspertutredning og omfattende høringer.

Etter NKFs syn er det fortsatt nødvendig med en målrettet politikk og tiltak for å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner i Norge. NKF er ikke enig i at tida er moden for den tilnærmet kjønnsnøytrale, vage og generelle utformingen som forslaget til ny likestillingslov har fått. Vi frykter for at loven i praksis ikke bare vil bli lite effektiv for å styrke kvinners stilling, men også kunne tjene menns interesser i vel så stor grad som kvinners - slik at ulikhetene mellom kjønnene øker i stedet for å minke.

Spesielt betenkelige sider ved det foreliggende lovforslaget er blant annet at lovens håndhevingsapparat ikke er styrket, det er ikke noe vern når ulike former for diskriminering virker sammen og det absolutte vern mot forskjellsbehandling i forbindelse med graviditet, fødsel og foreldrepermisjon er fjernet.

Vi trenger en ny lov som bidrar effektivt til å virkeliggjøre kvinners menneskerettigheter. Det er en forutsetning at loven er i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser og ikke minst de reelle forholdene for kvinner i dagens norske samfunn. NKF ber derfor regjering og storting om å utsette behandlingen av det foreliggende utkastet til ny likestillingslov og sikre et grundig forarbeid før vi får en ny lov som kan bli en virkelig milepæl for kvinner.

Det er bedre å få en effektiv lov etter stemmerettsjubileet enn et tilbakeslag på 100-årsdagen.

Kravene som nå fremmes, baserer seg på feil fakta, feil feminisme og feil fredspolitikk.

Innlegget er skrevet sammen med Edel Havin Beukes, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet.

Forsvaret har lenge drevet målbevisst jakt på kvinner. Det er satt i gang en bred innsats for å få flere med i det militære med endring av regler, kampanjer, skolering og innkalling til sesjon. Målet er nå 20 prosent kvinner. Men man har bare nådd åtte prosent, så det fremmes krav om tvungen verneplikt for kvinner.

Ingen motsetter seg at kvinner som ønsker det, frivillig søker en karriere i Forsvaret og de må kunne gjøre dette på linje med menn. Men et press eller pålegg fra samfunnets side for å få kvinner inn i det militære blir helt feil. Kravene som nå fremmes, baserer seg på feil fakta, feil feminisme og feil fredspolitikk.

Det er vanskelig å forstå hvorfor Forsvaret vil rekruttere flere kvinner i en situasjon der forholdsvis få menn faktisk avtjener verneplikt. Det argumenteres med at kvinner og menn må likestilles, at kvinner vil bidra til å opprettholde vernepliktens legitimitet, og at de vil føre til et bedre forsvar.

Kvinnelig verneplikt er en total misforståelse av likestillingsbegrepet. Ordet er høyst uklart og brukes med skiftende innhold. Mer og mer nyttes det med betydningen mekanisk likhet og likebehandling. Også der menn og kvinner har forskjellig situasjon, skal de behandles likt. I noen tilfeller er dette viktig for å redusere diskrimineringen av kvinner. Men i andre tilfeller svekker det kvinners stilling og vanskeliggjør livet deres.

Likestilling dreier seg først og fremst om at kvinner og menn skal ha de samme menneskerettighetene og grunnleggende frihetene. Kvinner skal verdsettes og tildeles makt og ressurser på linje med menn. Men det betyr ikke at kvinner og menn absolutt må være like eller gjøre det samme i enhver situasjon.

Myndighetene skryter av at Norge er et «likestillingsland», og det er riktig at vi står oss bra i mange sammenhenger i forhold til andre land. Men indeksene sier mer om velstand enn rettferdighet. Og likestillingsskrytet tilslører de reelle forskjellene mellom kvinner og menn: at menn fortsatt dominerer der det er makt og penger, mens kvinner er underordnet, dobbeltarbeidende og lavtlønnet. Lederen for likestillingsutvalget, professor Hege Skjeie, fastslår klart etter omfattende analyser at likestillingspolitikken her i landet har spilt fallitt.

Samtidig som kvinner står svakest i samfunnet, har de fortsatt det tyngste ansvaret for fødsel, amming og ulønnet omsorg av barn og svakelige. Deres samfunnsnyttige innsats på dette området er omfattende samtidig som de betaler en pris i form av deltidsstillinger, redusert inntekt, tapt pensjon osv. Å pålegge kvinner en samfunnsbyrde som verneplikt i denne situasjonen er urimelig og kan forsterke de økonomiske og sosiale kjønnsforskjellene. I stedet for likestilling vil resultatet bli økt ulikhet.

Det er uklart hva som menes med at kvinner skal bidra til et «bedre» forsvar ved å tilføre ny innsikt, perspektiver og kompetanse. Hva er dette? Og tror tilhengerne av kvinner i det militære at et visst antall kvinner, fortrinnsvis på lavt nivå, vil medføre en vesentlig endring av strukturer og holdninger? Det er tydeligvis ikke meningen å endre den strengt hierarkisk oppbygde organisasjonen militæret har, kjennetegnet ved absolutt lydighet, fordi soldatene skal lære å forsvare seg, bruke vold og om nødvendig drepe. Nykommere blir integrert inn i systemet, og vi har sett at kvinner ikke er immune mot den brutalisering soldatlivet medfører og blir militarisert uten at Forsvaret blir endret.

Ikke nok med dette. Erfaringene viser at kvinner i det militære utsettes for vold, mishandling og voldtekt i betydelig omfang - ikke av fiender, men av mannlige soldatkolleger. Under krigene i Midtøsten ble tusenvis av amerikanske kvinnelige militære skadd for livet, lemlestet og voldtatt og noen endog uønsket gravide.

Det lyder så idyllisk at kvinner skal være med og forsvare fedre(!)landet. Men det forties at Norges militære inngår i en allianse med verdens største militærmakt, som spenner over hele kloden og er ansvarlig for angrepskriger både i Afghanistan, Irak og Libya. Det hevdes at kvinner skal legitimere verneplikten, men i praksis bidrar de til å legitimere en militarisert verden i et omfang vi aldri har sett tidligere.

Det vises ofte til at FNs sikkerhetsråd går inn for flere kvinner i det militære. Men dette er å bruke resolusjon 1325 feil. Den tar sikte på å øke kvinners deltaking og innflytelse i arbeidet med å forebygge og løse konflikter og drive fredsbygging og ivareta kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt. Det står ikke at kvinner skal bli krigere. Det lengste resolusjonen går, er å anbefale kvinner «som militære observatører, sivilt politi og menneskerettighets- og humanitært personell innen FN-baserte feltoperasjoner.»

Reell likestilling innebærer mer enn å innlemme kvinner i en samfunnsstruktur utformet av menn. Kvinner skal sette sitt preg på samfunnet. Men i et likestillingsarbeid er det fare for at den sterkere part likeretter den svakere i sitt bilde, og i løpet av de siste tiår har praksis og verdier som tradisjonelt har kjennetegnet menns roller blitt styrket, mens praksis og verdier som kvinner tradisjonelt har ivaretatt, er svekket. I dagens situasjon er det derfor nødvendig å styrke kvinners makt og innflytelse, omsorgspraksis og verdier. Det vil være i tråd med formødrenes opprinnelige stemmerettskrav.

Ikke minst er det i dagens verden viktig å styrke innsatsen for forebygging og ikkevoldelig løsning av konflikter, fredsforhandlinger og fredsbygging. I stedet for å utvide militariseringen av samfunnet, bør entusiastiske kvinner og menn som vil styrke freden, nasjonalt og internasjonalt, tilbys opplæring og oppdrag på et slikt grunnlag. Da bygger vi både fred, likeverd og rettferdighet.

Entusiasme er ikke nok. Det må også korrekt faktisk kunnskap til.

Høyres Julie Brodtkorb tar i Dagsavisen 17. januar opp hansken jeg kastet om mangler og feil i Høyres kvinnehistorie. Flott! Hun gir også glimt av borgerlige kvinners innsats som hun er stolt av. Flott det også, selv om det er likt og ulikt. Nå står igjen å rette feil.

Entusiasme er ikke nok. Det må også korrekt faktisk kunnskap til. Da vi i Kvinnesaksforeningen skulle forberede jubileet for Anna Rogstad i 2011, oppdaget vi at det ikke bare manglet kunnskap, men viktige «fakta» var direkte feil. Ikke fordi noen ville si noe galt, men fordi historien var unøyaktig. Det ble blant annet hevdet at Anna Rogstad var i Høyre, noe hun aldri var. Hun var Frisinnede Venstre og satt for FV i Kristiania bystyre. Når hun møtte på Stortinget, var det ikke for Høyre, men for FV på en fellesliste med Høyre. For å få fram hvem Anna Rogstad virkelig var, har Gunhild Ramm Reistad nå skrevet bok om henne.

Til tross for nye fakta trykker Brodtkorb stadig Rogstad til sitt Høyre-bryst, fordi Rogstad stilte på fellesliste og fikk Høyre til å snu i spørsmålet om kvinners selvstendige ligning. Selv om Brodtkorb er stolt over dette, gjør det ikke Rogstad til Høyre-dame. Her må partientusiasmen vike for den nøkterne sannhet. Rogstad var FV og meldte seg seinere inn i Arbeiderpartiet.

Stemmerettsjubileet gir anledning til å fylle ut og rette opp kvinnehistorie som i lang tid har vært forsømt og til dels feilaktig. Stimulert av jubileet graves det nå fram ny kunnskap om kvinnepionerer som Gina Krog, Fredrikke Marie Qvam og Fernanda Nissen. Og det er min utfordring til Høyre og de andre politiske partiene å bidra til å skaffe fram mer informasjon og bedre innsikt i kvinnenes politiske aktivitet. Men da må engasjement suppleres med nøktern faglig grundighet. Det holder ikke med upresise påstander som Brodtkorb nå leverer. Kan ikke Høyre - eventuelt med andre partier - få i gang mer uavhengig forskning om borgerlige kvinners politiske virke?

Inntrykket som gis av Høyre som et foregangsparti 
for kvinner i politikk, er ikke riktig.

Ikke før var nyttårsrakettene sluknet, så var kulturlivet i gang. Det formelig spraket av konserter, teater og utstillinger inspirert av kvinners stemmerettskamp. Men hva med de politiske partiene?

Gjennom tidene er kvinner blitt fortiet og skjøvet ut av historien. Det er store hull i vår kunnskap, og forfalskninger har fått blomstre. Jubileet kan gi oss et riktigere bilde ved å fylle ut tomrom og rette feil.

Men innpå to år etter at ansvarlige i Høyre ble bedt om å korrigere nettsida til Høyres Kvinneforum, der den første kvinnen på Stortinget, Anna Rogstad, ble framstilt som Høyre-representant, er nettsida fortsatt feil. Nå står det: «Den aller første kvinnen på Stortinget, var valgt inn på en fellesliste fra Høyre og Frisinnede Venstre. Anna Rogstad var vararepresentant fra Kristiania for Høyre-lederen Jens Bratlie i årene 1911-12.»

Det er mange måter å tildekke sannheten på. Selv om det ikke sies direkte, gir hele sammenhengen inntrykk av at Anna Rogstad var fra Høyre. Men hun var aldri medlem av dette partiet, og en grunn til dette var at hun sloss for kvinners stemmerett, mens Høyre gikk imot. Høyrelederen Jens Bratlie var en av de som hindret at kvinner fikk allmenn statsborgerlig stemmerett i 1911. Høyre snudde først i 1912 slik at stemmeretten ble vedtatt enstemmig i 1913.

Anna Rogstad var en uhyre selvstendig lærerinne, fagforeningsleder og kvinnesakskvinne. Interesserte kan lese om henne i den nye boka til Gunhild Ramm Reistad. Da Venstre sprakk i 1909 var Rogstad med på å stifte Frisinnede Venstre (FV), som lå til høyre for Venstre, og partiet gikk i valgsamarbeid med Høyre ved stortingsvalget. Representanter for de to partiene sto skiftevis på lista og Anna Rogstad representerte FV på andreplass. Da førstemann kom inn, ble Rogstad vararepresentant fra 1910 til 1912. Hun møtte på Stortinget en kort tid i 1911 og i en lengre periode i 1912. Her gjorde hun seg gjeldende som en uredd og dyktig debattant. Men Rogstad ble ikke renominert i 1912. Høyremenn tok alle plassene på lista og FV fikk ingen. Og da verdenskrig og dyrtid slo inn i norsk politikk, kunne avisene i 1917 opplyse at Anna Rogstad hadde meldt seg inn i Arbeiderpartiet.

Nettsida til Høyre har flere feil. Teksten fortsetter: «Det gikk fortsatt noen år før første kvinne ble fast innvalgt på Stortinget. Det var Karen Platou, fra Kristiania og Høyre, som tok sete i 1922. Først i 1927 fikk Arbeiderpartiet sin første kvinne på Stortinget, mens det tradisjonsrike Venstre ventet helt til 1965 og de andre partiene enda lenger.» Det er riktig at Platou fra Høyre var første fast innvalgte kvinne på Stortinget, mens Arbeiderpartiet fikk sin første (Helga Karlsen) noen år seinere. Men inntrykket som gis av Høyre som et foregangsparti for kvinner i politikk, er ikke riktig.

Nettsida fortier at Høyre var det partiet som motsatte seg kvinners stemmerett lengst, mens saken ble kjempet fram av Arbeiderpartiet og Venstre. Ved stortingsvalget i 1909, der kvinner hadde begrenset stemmerett og Anna Rogstad ble vararepresentant, stilte i alt tolv kvinner, men ingen fra Høyre. De var fra FV, Sosialdemokratene, Venstre og et avholdsparti. Og de ble ikke valgt, fordi partiene fikk for få stemmer. Platou ble valgt i 1921 da Høyre ble det største partiet, og Arbeiderpartiet fikk Karlsen inn i 1927 da partiet for første gang var større enn Høyre.

Når det gjelder de andre partiene, fikk Kommunistpartiet og Venstre valgt en kvinne inn for første gang i 1945 (men Venstre-kvinnen døde før hun kunne ta sete) og Senterpartiet i 1961.

Høyre må skjerpe seg og presentere en riktig kvinnehistorie. Men også andre partier har en jobb å gjøre. Det var oppløftende at statsministeren åpnet sin nyttårstale med stemmerettsjubileet, men historiefortellingen led av svakheter. To viktige forkjempere for kvinners politiske rettigheter (Fernanda Nissen og Gro Harlem Brundtland) ble hyllet, men også en idrettsstjerne (Grete Waitz), mens den brede kollektive rettighetskampen ble oversett. Stoltenberg mente en hovedsak ved stemmeretten var at kvinner kunne gjøre sine egne valg - jobbe hjemme eller i arbeidslivet. Og det er viktig, men stemmeretten dreier seg om langt mer. Den dreier seg om samfunnet som helhet. Og politisk kvinnemakt var ikke del av statsministerens budskap.

Statsministeren så mest bakover, men stemmerettsjubileet skal også peke framover. Stoltenberg tegnet et vagt ideal om et «inkluderende, likestilt og trygt Norge» som vi ville få, hvis alle bidro. Men hva vi skal gjøre for å få likestilling - og hva som er regjeringens politikk, forble i det blå. Her var ikke noe framtidsprogram for kvinner som kunne mobilisere til innsats. Kanskje Stoltenberg forbereder en 2013-reform i all hemmelighet, men talen ga ingen antydninger om tiltak eller forbedringer som vil minke ulikhetene mellom de to kjønn. Samtidig er tida kort, og hundre års kamp for kvinners rettigheter gir lite grunn for å tro på kjappe løsninger.

Det mangler ikke ting å ta tak i. Hundre år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett, har de ennå aldri fått 50 prosent eller mer av Stortingets medlemmer. Det har vært 50 prosent i regjeringen en tid, men ikke mer. Og i samfunnet som helhet består makteliten av fire menn for hver kvinne. Men så er også «likestillingsloven» vingeklippet for ikke å ha for stor innvirkning, og lovgivningen er ikke revidert i samsvar med FNs kvinnekonvensjon. For bare å nevne noe.

Regjeringen har foran seg 600 siders utredning om struktur og politikk for likestilling. Det skulle ikke mangle forslag. Men regjeringen må ta skikkelig grep både på historien og framtida.

Stadig flere kvinner klatrer helt til topps, men skal trenden fortsette må verdens parlamenter og regjeringer ha en 
kvinneandel på 50 prosent.

«Kvinnene overtar verden!» forkynte avisen The Independent da Australia fikk kvinnelig statsminister i juni 2010. Det hørtes voldsomt ut, særlig fordi det ikke var mer enn 8 prosent av verdens stater som hadde kvinnelig stats- eller regjeringssjef. Riktignok var dette ny rekord, men det var langt igjen før kvinnene hadde makten på kloden.

Først i 1960 ble en kvinne valgt som leder for en moderne stat. Sirimavo Bandaranaike ble statsminister i det daværende Ceylon, nå Sri Lanka. Det vakte stor oppsikt. Bare menn hadde vært statsledere inntil da. Hvordan var det mulig med en kvinne?

De har heller ikke vært mange: 73 kvinner har vært president eller statsminister i til sammen 53 land fra 1960 til utgangen av 2010. Først var de svært få, men i 1990-og 2000-årene steg antallet.

I en så mannsdominert politisk verden, hvordan kunne 73 kvinner lykkes? Hvilke forhold medvirket til at de gikk til topps? For første gang blir alle kvinnene analysert i min nye bok om «Maktens kvinner» som gis ut i dag.

I perioden etter den andre verdenskrigen ble antall selvstendige stater på kloden nesten firedoblet, fra om lag femti til nær to hundre. Det ble stadig flere land der kvinner i prinsipp kunne få lederskap. Samtidig foregikk en sosioøkonomisk utvikling som ga kvinner og menn over hele kloden bedre helse, mer utdanning og større inntekt. Det var særlig i de rike, industrialiserte landene at folk fikk en høy levestandard. Men like mange kvinner gikk til topps i politikken i utviklingsland som i industriland. I alt kom 37 kvinner til makten i utviklingsland og 36 i industriland.

Disse tallene er misvisende, fordi det er mange flere utviklingsland enn industriland. I 2010 var utviklingslandene faktisk dobbelt så mange. Mens om lag 40 prosent av industrilandene har eller har hatt en eller flere kvinnelige stats- og regjeringssjefer, er dette bare tilfellet for om lag 20 prosent av utviklingslandene. Forholdene i industrilandene har altså ligget vesentlig bedre til rette for kvinnelige lederskap enn i utviklingslandene. Folks helse, utdanning og inntekt er viktig. Men det er ikke det eneste som betyr noe.

I 1945 ble FN dannet for å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter. Etter hvert ble stadig flere land demokratiske. Spesielt i 1980- og 1990-årene var det «demokratiseringsbølger» og tallet på autoritære regimer gikk dramatisk ned. Det var et tydelig trekk at kvinner nesten aldri ble politiske toppledere i totalitære land. Noen ble det i overgangsregimer, men det store flertallet av kvinnelige presidenter og statsministre kom til makten i demokratiske land, de fleste med etablerte liberale demokratier, men en del mindre stabile.

Samtidig med demokratiseringen oppsto økonomiske kriser av globalt omfang, blant annet gjeldskrisen på 1980-tallet, som spesielt rammet Latin-Amerika og Afrika, den asiatiske krisen på 1990-tallet og den globale finanskrisen på 2000-tallet. I vanskelige situasjoner med væpnet konflikt, overgang fra autoritært til demokratisk styre og økonomiske krise med arbeidsløshet og sosial uro, fikk kvinner statsansvar. Faktisk kom de fleste kvinnelige toppolitikerne til makten under slike ualminnelig krevende forhold. De befant seg særlig i utviklingsland og østlige industriland. I tillegg ble en del kvinner, om lag en tredel, nasjonale toppledere under stabile, rolige forhold, for det meste i vestlige land.

Om et visst demokrati var nødvendig for at kvinner skulle få politisk innflytelse, var det ikke dermed tilstrekkelig. En internasjonal kvinnebevegelse fra slutten av 1800-tallet gjorde at kvinner fikk stemmerett først i etablerte stater, dernest etter hvert som statene ble selvstendige. Vestlige land hadde etter andre verdenskrig for det meste liberale demokratier med allmenn stemmerett. Men systemene var basert på langvarig mannsdominans, og kvinner ble ikke uten videre ønsket velkommen i politikken.

Rundt om i verden begynte flere kvinner å delta i politikken i 1970-årene. Dette må tilskrives en ny kvinnesaksbølge, som spredte seg utover kloden. Bevegelsen fikk nasjonale styresmakter og internasjonale organisasjoner til å gå inn for likestilling mellom kjønnene. Spesielt fra 1975 var FN en aktiv støttespiller med kvinnevennlige vedtak, store kvinnekonferanser og støtte til frivillige kvinneorganisasjoner. Globaliseringen av moderne massemedier spilte også en viktig rolle. Radio, Internett og mobiler nådde ut til folk som ellers falt utenfor informasjonsstrømmene. Kvinneaksjoner og kvinnelige toppledere kunne få stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt.

Det store flertallet av kvinnelige toppolitikere kunne appellere til kvinnelige velgere, og svært mange hadde også nytte av at kvinneaktivister krevde flere kvinner i styringen av landet. Antall kvinnelige toppledere økte samtidig med antall kvinner i parlamentene og regjeringene.

Toppkvinnene hadde ulik politisk farge. Halvparten soknet til venstresiden, en firedel til høyre, og en firedel hørte til sentrum eller var partiløse. Som oftest befant kvinnene seg i land der majoriteten av befolkningen var kristen, men noen gjorde karriere i land preget av andre religioner som buddhistisk-hinduistiske og muslimske.

Et lite, men økende antall kvinner har blitt stats- og regjeringssjefer i verden. For å få flere kvinner med i statsstyringen må en kvinnevennlig demokratiseringsprosess videreføres, noe som krever institusjonelle endringer. Den politiske kulturen og de politiske partiene må være slik at kvinner er velkomne som kvinner på linje med menn. Parlamentene og regjeringene må bli mer representative for befolkningen med blant annet 50/50 kjønnsfordeling, og «godt styresett» må bety demokratisk styre med vekt på deltaking, menneskerettigheter og sosial rettferdighet.

Landene må ha handlekraftige stater som kan fremme sosial og økonomisk likhet, og begrense markedsliberalismens negative sider. Og det må etableres økonomisk rettferdighet globalt.

Kommunal styring av krisesentrene kan føre til at tilbudet svekkes.

Krisesentrene ble skapt av kvinnebevegelsen for over 30 år siden. De vokste fram ved frivillig og idealistisk innsats og fikk ulik utforming i forskjellige byer. I dag er de blitt kommunale og styres av kommunene. Spørsmålet er om endringen er vellykket? Erfaringene til krisesentersekretariatet og krisesentrene i Kongsberg, Oslo og Trondheim tegner foruroligende trekk i bildet.

Krisesenterlova gir kommunene et lovfestet ansvar for krisesentertilbudet for å få et mer likeverdig tilbud over hele landet. Men de fleste kommunene prioriterer ikke oppgaven. Selv der det er utarbeidet handlingsplaner, er det uklart om de blir satt ut i livet. Samtidig legges krisesentre ned, særlig små sentre, og flere står i fare for å forsvinne. Lova tar sikte på å bedre hjelpetilbudet for voldsutsatte. Men statsstøtten er ikke øremerket. Den er del av rammetilskuddet til kommunene. Derfor opplever en at ansatte i krisesentre blir sagt opp, plasser i sentre selges for å skaffe penger eller de nyttes av andre typer brukere enn voldsutsatte. Flere sentre begrenser hvem som kan komme dit, og det kreves betaling av brukerne.

Når kommunene overtar krisesentrene, får de ansvaret og makten. Sentrene går fra å være selvstendige enheter som styrer seg selv, støttet av stat og kommune, til å bli underlagt kommunale regler. Kommunene kan enten drive sentre selv eller kjøpe tjenester av andre sentre, noe som medfører sentralisering.

Ikke bare voldsutsatte kvinner, men også menn skal få et likeverdig tilbud ifølge lova. Men dette er uprøvd terreng. Vi vet lite om hva slags behov menn har, og hvordan de best kan hjelpes. Å huse menn og kvinner i samme krisesentre er umulig. Mange kvinner vil da ikke kunne benytte sentrene. Menn må få egne tilbud, noe som medfører både økonomiske og administrative utfordringer for kommuner som vanskelig kan klare å følge opp lova med tilstrekkelige tilskudd. I 2010 brukte 37 menn ti sentre, mens tolv sentre sto tomme. Dette er dårlig bruk av midler på stramme kommunebudsjetter.

Krisesentrene har gjort en viktig innsats ved å sette vold mot kvinner på dagsorden og formidle erfaringene med voldsbruk til offentligheten. For 30 år siden var kvinnemishandling et ukjent problem. Skammen gjorde at ingen fortalte om hva som foregikk bak husets fire vegger. I det offentlige rom var det kvelende stille. Ved overgangen til kommunal virksomhet blir tausheten på nytt et problem. Tidligere kunne sentrenes ledere fritt uttale seg til mediene. Nå opplever de at de får munnkurv og må overlate mediene til andre i kommunen, som ikke har førstehånds kjennskap til voldsproblemene. Krisesentrenes nasjonale organisasjon er også i ferd med å gå i oppløsning, fordi flere sentre melder seg ut.

Uansett gode intensjoner kan en lov bli verre enn ingenting hvis intensjonene ikke kan settes ut i livet samtidig som det som fungerte tidligere, blir svekket. Skal krisesentrene fungere godt i praksis, må de ha plass for voldsutsatte som søker hjelp, ikke ligge for langt fra brukernes bosted, være gratis for brukerne og ha et tilbud som gjør at kvinner og barn våger å oppsøke dem. Det er mye vanskeligere å bryte opp fra et voldelig hjem når en må reise langt av sted med små barn, som derved rives bort fra barnehage, skole, venner og daglige rutiner.

Krisesentrene er uhyre viktige for sårbare grupper som har vansker med å tale for seg selv. Kvinnebevegelsen, politikere, lokalsamfunn og medier må sørge for at over 30 års innsats ikke blir svekket. Innsatsen må heller styrkes for å gi nødstedte kvinner og barn nødvendig hjelp. Dersom de gode intensjonene i lova ikke kan gjennomføres, må lova endres slik at samfunnets ansvar styrkes uten at sentrene samtidig blir vingestekket.

Som mange pionerkvinner er Anna Rogstad blitt neglisjert i historien. Det som berettes, er også ofte feil. For eksempel skryter Høyre av at hun var Høyrekvinne, mens sannheten er at hun kjempet mot Høyre i årevis.

Vi feirer Anna Rogstad nå i mars. For 100 år siden møtte hun som første kvinne på Stortinget. De siste ukene har gått med til forskning om Rogstad, og hun står fram som en banebrytende pioner. Hun kom fra embetsmiljø, men slåss for allmenn stemmerett for kvinner, utdanning for jenter og bedring av lærerinnenes kår.

Hun ble født i Nordre Land i 1854. Faren var justissekretær, og da Anna var ti år, flyttet familien til Trondheim. Hun gikk på realskole, og i 1873 tok hun «høyere lærerinneprøve» etter et kortere kurs. Hun underviste i Trondheim og Kristiania i 50 år. Hun var en av borgerklassens overflødige, gamle «tanter»: ugift, uten forsørger, med lite utdanning. Som lærerinne fikk hun halvparten av en manns lønn. Folk mente de var gale eller hadde kjærlighetssorg, de ugifte embetsmannsdøtrene som ble lærerinner. Om hun hadde kjærlighetssorg, vet vi ikke, men sannsynligvis var Anna Rogstad altfor selvstendig til å gifte seg. Den eldre søsteren Marie forble også ugift og jobbet som lærerinne. De to bodde sammen i en leilighet på Grünerløkka.

Hele sitt liv kjempet Anna Rogstad for kvinners rettigheter. Hun organiserte kvinner og ledet an i kampen. I 1884 var hun med å stifte Kvinnesaksforeningen, og da stortingsmann Berner kuppet foreningen for å hindre at den gikk inn for stemmerett, dannet noen kvinner, med Gina Krog som leder og Anna Rogstad som nestleder, Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) i 1885, uten adgang for menn. Med et avbrudd var Rogstad nestleder i KSF helt fram til 1913, da kvinner fikk allmenn stemmerett.

Det var en lang og hard kamp. Høyre var mot kvinnestemmerett og mange i Venstre. Høyre avviste totalt politiske rettigheter for kvinner. Ingen Høyremann stemte for kvinnestemmerett før i 1901 til kommunevalg og i 1907 til stortingsvalg, og da bare for de økonomisk bedrestilte. Ved kommunevalget i 1901 kunne kvinner stemme for første gang. KSF stilte egen liste i Kristiania, og Anna Rogstad ble vararepresentant til bystyret. Det ble sagt at hun var så selvstendig at hun ikke lot seg innrullere i noe parti. Konservative så henne som radikal, radikale som konservativ.

Vedtaket i 1907 om begrenset stemmerett for kvinner ved stortingsvalg var et gjennombrudd. Ved kommunevalget samme år stilte Anna Rogstad på nytt, men denne gangen på en fellesliste av den liberale velgerforening, Høyre og Næringspartiet og ble representant. Ved stortingsvalget i 1909 stilte hun også. Ni kvinner stilte som representant eller vara, og bare Anna Rogstad ble valgt. Hun sto som nummer to på en liste med Høyremannen Jens Bratlie som nummer én. Mange trodde derfor hun var Høyre. Men hun var ikke det. Det var en fellesliste mellom Frisinnede Venstre (FV) og Høyre. Anna Rogstad var med på å stifte FV i 1909 under ledelse av Christian Michelsen. Både Høyre og FV gjorde et brakvalg og dannet koalisjonsregjering. Bratlie ble representant og Rogstad vararepresentant. I 1910 ble Rogstad også vararepresentant til bystyret for FV.

17. mars 1911 møtte Rogstad for første gang for Bratlie på Stortinget. Det var desto mer oppsiktsvekkende, ettersom Bratlie gikk mot allmenn statsborgerlig stemmerett for kvinner. Først i 1913 ga motstanderne i Høyre tapt. I Stortinget tok Anna Rogstad ordet om hærbudsjettet. Hun var en fredsvenn som holdt på voldgift, sa hun. Norge burde gå foran når det gjaldt fred og voldgift. Men så lenge fredsarbeidet ikke var nådd lengre, kunne Norge ikke oppgi sitt forsvar. Selv om hun stemte med regjeringen, var dette modig tale, ikke minst fordi en stor felthær sto sentralt for Jens Bratlie som statsminister. Rogstad engasjerte seg i en rekke spørsmål og talte kvinners sak når det gjaldt skattlegging, pensjon og adgang til å tale i kirkene. Hun kritiserte også Bibelen for å være kvinnediskriminerende.

Også som lærerinne kjempet Anna Rogstad for kvinners rettigheter. Hun ville styrke jenters utdanning. De måtte lære det samme som gutter og bli økonomisk selvstendige. Hun skrev avisinnlegg, ga ut lærebøker og veiledninger, og lærere kom fra hele landet for å høre på undervisningen hennes. I 1900 startet hun en fortsettelsesskole for unge piker i tillegg til folkeskolen. Den ble populær, og kommunen overtok den i 1909. Anna Rogstad var bestyrer til hun gikk av med pensjon i 1923.

Men undervisning var ikke nok. Anna Rogstad gikk i front for lærerinnenes sak. I tillegg til at de fikk lav lønn, ble menn ansatt i full stilling, mens kvinner fikk «resten». De ble henvist til småskolen, og menn ble tildelt leilighet, mens kvinner bare fikk hybel. Anna Rogstad gikk inn i Kristiania lærerinneforening i 1883 og utviklet den fra en selskapsklubb til en aktiv fagforening. Hun ledet foreningen i 32 år og var lærerinnenes representant i skolestyret i 22. Hun arbeidet spesielt for å sikre kvinnelige og mannlige lærere lik utdanning og lik lønn. I 1890 ble alle stiftsseminarene åpnet for kvinner på lik linje med menn. Lærerinnenes lønn ble økt, og i 1918 godkjente kommunen i prinsipp likelønn.

Da Norges Lærerforening ble stiftet, ble Anna Rogstad nestformann i det første styret og satt fram til 1907. Men da foreningen ga kvinnene klart mindretall i styret, gikk mange lærerinner ut under ledelse av Anna Rogstad og stiftet Norges Lærerinneforbund. Rogstad ledet forbundet fra 1912 til 1919, arbeidet for likestilling på alle nivå i skolen og drev med pedagogisk reformarbeid.

Bratli-regjeringen brøt sammen, og foran stortingsvalget i 1912 ble Anna Rogstad ikke renominert. Høyremenn tok alle plassene på lista, og FV stilte ikke kandidat i kretsen. I 1913 fikk Rogstad sitt siste partipolitiske verv som vararepresentant til Kristiania bystyre for Frisinnede Venstre.

Vi drysser om oss med penger, men virkningene av norsk bistand vet vi for lite om. Rapporteringen er mangelfull. Politikerne har ikke tatt innover seg hvilken kompetanse som kreves for en faglig forsvarlig oppfølging av et ruvende bistandsbudsjett.

Riksrevisjonen har levert en krass kritikk av norsk bistandsforvaltning når det gjelder resultatoppnåelse og bekjempelse av korrupsjon. I løpet av få år har den norske bistanden vokst enormt. I 2010 utgjorde den 27,4 milliarder kroner, en økning på om lag 50 prosent bare fra 2005. Samtidig vet vi altfor lite om hva bistanden fører til. Derfor er Riksrevisjonens gjennomgang velkommen, selv om den har sine begrensninger. Den tar fatt i sentrale spørsmål, men rører bare toppen av isfjellet.  

Stortinget har lenge uttrykt forventning om økt resultatfokus i bistanden. Men manglende engasjement fra politikernes side har i praksis bidratt til at verken innsikt eller oppfølging er blitt styrket. Rapporteringen om bistanden til Stortinget har minket dramatisk. Fra 1962 ble det lagt fram årlige meldinger til Stortinget med et vell av opplysninger. Men ordningen opphørte i 1993. Stortinget ville redusere dokumentmengden samtidig som meldingene var arbeidskrevende for departementet. Etterpå ga UD og NORAD ut årsrapporter, men disse var mindre omfattende og tok slutt i 2002. Siden 2007 har NORAD rapportert om resultater av bistanden, men bare på utvalgte områder.

Statsbudsjettet inneholder den vesentlige rapporteringen om bistandsvirksomheten i forbindelse med forslagene om nye bevilgninger. Men tekstene er uhyre knappe og oppstykket. Det formidles lite informasjon, og den dreier seg mest om pengestrømmer og satsingsområder. Det sies lite eller intet om virkningene av innsatsen. Det blir ikke tatt hensyn til at utviklingssamarbeidet dreier seg om en ytterst kompleks virksomhet som foregår langt fra vårt eget land. Stortinget får utviklingsmeldinger, handlingsplaner og strategier, kan det hevdes. Men disse forteller mer om ønskemål, intensjoner og planlagt politikk enn konkrete resultater. 

Bistanden som virksomhet er utrolig komplisert. Vi kommer som fremmede og drysser om oss med penger. Det kan ha negative virkninger like mye som positive og ofte uante bivirkninger. Det er ingen enkel sak å rapportere om resultater av bistanden, og lettere er det ikke blitt med årene, fordi bistanden har skiftet karakter. Desto mer en beveger seg fra små prosjekter til større programmer, for ikke å snakke om støtte til mottakerlandenes budsjetter, desto vanskeligere ble det å finne ut hva midlene egentlig bidrar til. Og det er ikke blitt lettere under den rødgrønne utviklingsministeren. Her vektlegges politikk og retorikk mer enn realiteter, og midlene er blitt spredt på flere land og satsingsområder uten at forvaltningens kapasitet er blitt styrket deretter. I 2009 mottok 112 land øremerket norsk bistand.

Et besøk på en norsk ambassade i et veletablert samarbeidsland for noen år siden ga avslørende innblikk. Ambassadepersonalet hadde verken tid eller penger til å gå ut i felten for å sjekke hva som skjedde med norske penger. Da de for en gangs skyld dro ut for å se på bruken av skolestipend for jenter, fant de ingen ting. Musene hadde spist opp papirene, ble det sagt, og ingen visste noe om stipendene. UNICEF ble kritisert, fordi de hadde forholdsvis store administrasjonsutgifter. Men pengene ble brukt til å ha fagfolk i felten som ga opplæring og sørget for at tiltak ble gjennomført etter forutsetningene.

Det er bare én løsning: gå og finne ut hva som skjer. Og bistanden blir løpende vurdert – men lite og spredt. De multilaterale organisasjonene har en mangfoldig evalueringsvirksomhet, men kvalitet og omfang er skiftende. De norske frivillige organisasjonene disponerer store midler, men en analyse for noen år siden avslørte manglende oversikt over aktiviteter og resultater. Bistandsforvaltningen gjennomfører studier, utredninger, program og prosjektvurderinger for å kvalitetssikre virksomheten. Men omfanget er begrenset. Og evalueringsvirksomheten er ubegripelig nok lagt til en etat som ligger under det departementet som skal vurderes. Selv om enheten legger vekt på kvalitet, sliter den med utilstrekkelig ressurser og kompetanse. Kvalitetssikring av bistanden fikk til sammen 139 millioner kroner i 2010 – eller om lag en halv prosent av det samlede bistandsbudsjettet. Det står ikke i noe forhold til omfanget og kompleksiteten av utviklingssamarbeidet.   

Til forskningsvirksomhet, så vel i utviklingsland som i Norge, rettet mot nord-sør-forhold og landene i sør, gis det også beskjedne beløp. Det ble til forskning og høyere utdanning bevilget i alt 353 millioner kroner i 2010, noe over 1 prosent av den samlede bistanden. I tillegg ble det bevilget noe midler over andre budsjetter.  

Skal vi vite om bistandspolitikken og pengene bidrar til de ønskede mål, må det tas et krafttak for å bygge ut kunnskapen og kapasiteten relatert til utviklingsarbeidet, hjemme så vel som i bistandsland. Kvalitetssikring, evaluering og forskning må styrkes. Ikke minst må en innse at bistandsforvaltningen ikke kan ha like knappe personalressurser som statsforvaltningen for øvrig. Riksrevisjonen kritiserer UDs manglende kapasitet når det gjelder å følge opp FNs fond og programmer, men problemet berører bistanden som helhet. Storting og regjering har ikke tatt innover seg hvilken administrativ kapasitet og kompetanse som kreves for en faglig forsvarlig oppfølging av et ruvende bistandsbudsjett.

Det er videre grunn til å se nærmere på organisasjonen av bistandsforvaltningen. Arbeidsdelingen mellom UD og NORAD etter den siste omorganiseringen er neppe den mest effektive, og det bør sikres en egen uavhengig instans utenfor departementet og direktorat som kan overvåke kvaliteten av bistandsvirksomheten. Instansen bør gis romslige ressurser, høy status og synlighet i offentligheten. Kanskje Riksrevisjonen kunne bygges ut med en avdeling fra NORAD for eksempel? 

Om Norge er blant de første i verdensklassen når det gjelder nivået på bistanden, kan vi ikke forsvare å være en sinke på kunnskapsområdet.